Trondheim viser veien

Som utflyttet trondhjemmer og heimdaling kommer jeg tilbake til stiftstaden på familiebesøk med jevne mellomrom. Da leser i Adresseavisen at Trondheim skal bli Norges sykkelby nr 1 innen 2018. Samtidig som eksperter slakter byens Miljøpakke. Hvem skal en tro på?

I følge et dobbeltside-oppslag i Adresseavisen den 26. juli er Miljøpakken som byens politikere har besluttet ikke så miljøvennlig som de vil ha oss til å tro. 50 % av midlene i pakken er øremerket utvidet veikapasitet. Av erfaring vet vi da at biltrafikken øker. Og med det økte CO2 utslipp kommer byens ansvar for det nasjonale og globale klimaregnskapet inn, mer lokal forurensning, flere astmaproblemer og mindre fysisk aktivitet. Den samlede kroppsmassseindeksen hos trodhjemmere vil også tilta, slik den gjør det for nordmenn generelt. Fedme er ikke lenger et amerikansk problem; det kommer sivende vestfra, via de britiske øyer, inn mot kontinentet og nordover. All statistikk fra Verdens Helseorganisasjon sier det samme; vi beveger oss mindre, vi kjører mer, vi legger på oss.

Det har igjen å gjøre med økt energiinntaket i form av mer mat, mer stress, mindre tid rundt matbordet, mer fast-food, mer fett og sukker og dets like. Vi lever derfor i et evig energiparadoks: vi spiser mer enn våre forgjengere, vi spiser mer energirik mat, og vi kjører mer bil enn før, vi spyr ut mer CO2 enn før og vi ødelegger ergo egen helse og eget miljø og klimaet for de som kommer etter oss. Og det skjer også i utviklingsland; kroppsmasseindeksen i Kina øker jevnt og trutt i takt med antall nye biler og økt bensinforbruk og nedgang i antall sykler. Antall aktive daglige syklister i et samfunn har ikke forklaringskraft nok i seg selv, men kan være en nyttig variabel for en større samfunnsutfordring.

Adresseavisen og andre media, interessegrupper og den samfunnsengasjerte borger har derfor en oppgave i å se på logikken i politikernes planer og vedtak. Er det ”double speak”, a la George Orwell; vi sier én ting , men mener noe annet? Er miljøpakke = mer forurensning = klimaendirng = mindre fysisk aktivitet = dårligere helse?

La oss presse på for at noe av den økte kapasiteten forbeholdes kollektivtrafikken og nye, energibesparende bilvarianter. Og samtidig som vi bevarer vår kritiske sans, er det også viktig å gi ros når vi ser av reelle endringer rundt oss, slik at vi ikke går i fellen og blir miljøpessimister eller ikke gir politikere og samfunnsplanleggere den ros de fortjener. Også. Etter å ha testet ut sykkelnettverket gjennom en uke på ferie hos familien i Trondheim i juli er min konklusjon at nettopp Trondheim kommune skal ha ros for sine ambisiøse mål innenfor sykkel- og gangnettverket. Mange kommuner snakker om det, men gjør det ikke. Jeg har ved selvsyn syklet byen og marka rundt og sett hvor flott tilrettelagt det er mange steder, inkludert nede ved Nidelven.

Når storsamfunnet legger til rette, viser det at byens politikere har tatt sin oppgave alvorlig og da er det ingen unnskyldning lenger for byens borgere, annet enn å ta sykkelen fatt, både til jobb og i fritiden. Ikke bare kan Trondheim bli Norges sykkelby nr 1. innen 2018, men dere kan sannsynligvis bli storbyen i Norge med sunnest befolkning!

Trykt i Adresseavisen 1/8

Rio -bare trist?

Er Rio+20 bare tropisk tristesse? Sluttdokumentet fra FNs konferanse i Rio var ikke bra. Men det finnes ting å bygge videre på. Nå må Norge gjøre en jobb på hjemmebane for å fylle på med konkrete tiltak:

1) La oss få en nasjonal utredning om bærekraftig produksjon og forbruk i Norge. Vi har hatt det før; men ikke i sammenheng med grønn økonomi, som ett skritt på veien mot en mer kretsløpsbasert økonomi. Dagens økonomiske kappløp stjeler fra fremtiden og selger den i nåtiden, sett som positiv vekst i bruttonasjonalprodukt.

2) La Norge videre inngå et samarbeid med Bhutan for å videreutvikle et nytt paradigme for hva vi egentlig ønsker å måle i økonomien vår, hvor vi kombinerer deres brutto nasjonal lykkeindeks med vår vekstindeks.

3) Norge bør videre stille midler til rådighet for FN-systemet slik at arbeidet med de nye bærekraftsmålene som ble vedtatt, kan formuleres på en deltagende og dynamisk måte.

Får vi til dette, vil Rio+20 ha hatt betydning.

Publisert i Dagbladet, 2/7

Aftenpostens abdikasjon

”Aftenpostens reisebudsjett blir ikke belastet med flybilletter til Rio denne gangen”. Dette skriver leder for politisk redaksjon, Ole Mathismoen den 7. juni. Toppmøtet Rio+20 setter få hjerter i brann.

Personlig har jeg stor sans for en av Norges mest profilerte miljøjournalisters hjertesukk, når han sier at vi ikke har de lederne som skal til for å endre utviklingen: ”På vegne av ungene mine skulle jeg intenst ønske de dukket opp snart”.

Men derfra til å si at verdens største møte på 20 år er noe Norges største avis redaksjonelt velger ikke å sende folk til, er problematisk. Ikke fordi avisen ikke kan dekke møtet via NTB-meldinger osv. Men mest fordi det alltid er noe nytt å melde; det er alltid noe nytt å lære; det er alltid en ny sammenheng å formidle. Ikke minst vil en debatt om det økonomiske systemet vårt bli del av Rio-møtet.

Aftenposten avstår i stedet. Men holder det for den typen samfunnsoppdrag Norges største avis har? Holder det for ungene våre å vite at Aftenposten ikke var til stede?

Publisert i Aftenposten 14.06

Lenge leve grønnskollingene

I et gammelt nummer av Donald sier en overskrift: ”kampen mot sure folk er like viktig som kampen mot sur nedbør”. Andebys unge naturvernere lager sin egen miljøbevegelse, “Grønnskollingene”. – Det er viktig for oss å ha godt humør, sier Grønnskollingens formann Brede Blid. – Miljøbevegelsen får ingen nye medlemmer hvis vi skal gå rundt å surmule, derfor fant vi det best å bryte med Snurt Oddefjøll og enkelte andre som forsurer miljøkampen og starte vår egen organisasjon, avslutter Blid. Fortellingen viser de unges behov for en retningsendring.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste et større oppslag i KK den 19. mai, hvor økonomiprofessor Kalle Moene argumenterer for at miljøbevegelsen må lansere flere kortsiktige mål. Den må vekk med dystopiene, slik at den kan nå ut til vanlige folk.

Moene definerer ikke nærmere hvem som er i miljøbevegelsen, og den grupperingen er bred og mangslungen. Men en utfordring for oss alle er uansett at vi må klare å navigere mellom ulike skalaer. Vi må glede oss over livet samtidig som vi gjør hva vi kan for å bedre oddsene for vår planet. Vi må dyrke gleden; det øker handlekraften. Martin Luther King snakket som kjent om sine drømmer, ikke sine mareritt.

Men fra et kosmisk perspektiv er vår utvidede identitet like mye koplet til menneskehetens og jordas fremtid som fortiden. Virkningene av våre handlinger på senere generasjoner er må tydeliggjøres.

Handlinger forandrer følelser. Deltagelse gir mening. Tenk kosmisk, handle globalt og lev det ut lokalt. I vår nye politiske virkelighet, med uavhengige vitenskapsrapporter som danner basis for en ny forståelse av planetære grenseverdier, er behovet for demokratisk deltagelse nettopp basert på tilgjengelig og anerkjent vitenskap. Dette er et nøkternt perspektiv som ber om politisk respons basert på kunnskap.

Skal vi derfor smi mens jernet er varmt og miljøbevegelsen er åpen for mer smil og glede rundt seg, må vi bidra til å få til følgende (basert på resonnement lånt fra Professor Erling Holden, fra Høgskolen i Sogn og Fjordane):

1) En fornyet miljødebatt som ikke fremstiller ”de uinteresserte” som grådige, selvopptatte og kyniske.

2) Vi må også anerkjenne de små skritt. Selv om jeg overbevist om at vi må omstrukturere samfunnet for å bevare natur og miljø, må vi også se det positive i små reformer som bringer oss i riktig retning. (Bortsett fra når det gjelder lyntog og avvikling av Statoils tjæresandprosjekt….)

3) Miljø- og utviklingsdebatten må foregå mer som en dialog og ikke som en debatt. Her har pressen et ekstra ansvar. Nye dialogfora må skapes, mellom forskere, vanlige folk, politikere, fagbevegelsen og miljøbevegelsen.

4) Vi må tåle noen kompromisser og nederlag på veien. Skal vi få til en overgang til en grønn økonomi må noen kameler svelges. Men fordøyelsen må være basert på gode prosesser og faktabasert diskusjon.

Dystopier er viktige fortellinger og markører; men deltagelse og endring her og nå er avgjørende. Lenge leve grønnskollingene!


På trykk i Klassekampen den 30.05

Den stadige antisemitismen

Holocaust-senteret har nettopp kartlagt nordmenns holdninger til jøder, med nedslående resultat. Rapporten viser også et sammenfall mellom antisemitiske holdninger og generelt negative holdninger til det multikulturelle,
For to år siden kartal Oslo kommune rasisme i byen, og rapporten viste at jødiske skolebarn var mest utsatt. Det er ikkje lenge siden vi hadde liknende oppslag frå Malmø, hvor jøder der føler seg tvunget til å flytte fordi de er utsatt for det de der omtaler som trakassering.

Etter Utøya-masakren og den blomstrende rasisme-debatten som foregår på nettet, er det uhyggelig at jødeforfølgelsene ikke er så langt unna i historisk tid. Ifølge nye bøker utgitt de siste årene, spekuleres det i at hadde de allierte tapt 2. verdenskrig, ville det også ha funnet sted utryddelse av jødiske befolkninger i enkelte arabiske land. Mot et slikt bakteppe er det neppe rart at enkelte jødiske ledere ser spøkelser på høylys dag.
En av disse bøkene er Der Mufti von Jerusalem und die Nationalsozialisten (Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft, 2007), av Klaus Gensicke. Den forteller historien om stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, (1895 – 1974). (Stormufti-embetet ble opprettet under osmanerne, og var en religiøs stilling tilknyttet muslimske helligdommer i Jerusalem). Haj Amin al-Husseini var som mange en sterk motstander av jødisk immigrasjon til Palestina og var en av lederne for opptøyene mot de britiske mandatmyndighetene i 1920, 1929 og 1936 – 39. Dette førte også med seg massakrer av jøder.

Tyskland som aktør i Midt-Østen

Tyskerne hadde i det stille gitt finansiell og materiell støtte til det mufti-ledede arabiske opprøret i Palestina i 1936. Haj Amin al-Husseini ble etter hvert utvist fra Palestina av britene og søkte tilflukt i Irak.
Gensickes bok er basert på primærkilder fra tyske arkiver og viser at forholdet mellom Haj Amin al-Husseini og nazistene ikke var ensidig basert på rene tyske interesser. Muftien var raskt ute med å sende gratulasjonstelegram til Hitler etter maktovertagelsen i 1933. I et brev til Hitler uttrykte muftien håp om at "tusenvis av muslimer verden rundt" ville samarbeide med Tyskland i kampen mot "fiendene": "jøder, bolsjeviker og angelsakserne."

Møtet med Hitler

Muftien oppholdt seg som privilegert gjest hos nazistene i Berlin fra 1941 til 1945, og utviklet et nært forhold til Heinrich Himmler, som han ofte traff til te. Under et av møtene skal Himmler ha fortalt muftien at de så langt hadde utryddet nærmere tre millioner jøder. I 1942 skal en annen nazi-topp, Adolf Eichmann, ha presentert al-Husaini for "løsningen på det europeiske jødespørsmålet". Eichmann hadde samlet statistikk og grafikk over den jødiske befolkningen i de ulike europeiske land og muftien var «svært imponert”, og ønsket seg noen av Eichmanns assistenter sendt til Jerusalem etter at Tyskland hadde vunnet krigen. Der skulle de tjene som hans personlige rådgivere når stormuftien skulle ”løse det jødiske spørsmålet i Midtøsten." Det forelå også planer om at en særskilt SS-kommando skulle likvidere jødene i Kairo etter tysk erobring, men flere forhold forhindret dette, blant annet Erwin Rommels tap ved El Alamein og tyske tap på Østfronten.

Manglende oppgjør

Muftien innehar likevel bare en birolle i historien, og forsøkte strategisk å komme seg ut av kolonimaktenes klamme favntak. Andre kilder viser også muslimsk innsats på alliert side under krigen, Det finnes dessuten flere eksempler fra arabiske land med muslimer som beskyttet jøder mot forfølgelse i samme periode. Virkeligheten er alltid mangesidig.

Men historien om stormuftien Haj Amin el-Husseini og hans menn kan være interessant å kjenne til, utover det rent skrekkelige, når vi ser hvordan underliggende antisemittisme har vært brukt og brukes av ulike politiske og sosiale interesser i Midtøsten. At enkelte emigranter tar slike holdninger med seg er derfor ikke overraskende. Det er selvsagt en bremse for disse landene selv også, som da Egypts kulturminister var kandidat til stillingen som generaldirektør i UNESCO i 2009. Han ble ikke valgt, blant annet pga av hans tidligere uttalelser om at han egenhendig skulle sørge for å brenne bøker fra Israel som måtte finnes i egyptiske bibliotek.

Relevansen for Norge

Når det rapporteres at enkelte muslimske ungdommer, oppildnet av stemningen rundt den store Gaza-demonstrasjonen i Oslo i 2009, ropte at de skulle ta jødene, gir dette kanskje mange jøder assosiasjoner til gamle arabiske rop om å slakte jødene. Det er derfor også forståelig at mange jøder grøsser når Sara Azmeh Rasmussen i et radiointervju i 2010 fortalte at hun hadde kommet over antisemittisk saudiarabisk sponset litteratur i en muslimsk bokhandel i Oslo.

Manfred Gerstenfelds bok, Antisemittismen i Norge – bak den humanitære masken, fra 2010, er derimot mindre egnet til å skape større innsikt, ettersom den kan tolkes som om kritikk av staten Israels politikk automatisk er antisemittisme. Det er fullt ut legitimt å kritisere israelske overgrep på Gaza, i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Også for nordmenn, inkludert innvandrere fra Midt-Østen. Mange av oss vil ha en palestinsk stat – nå, og vi rister på hodet av israelske politikere som statsminister Netanyahu. Og enda mer av utenriksminister Lieberman, som selv kommer med uttalelser som lett kan tolkes som rasistiske.

Men i Oslo kommunes undersøkelse oppga 33 prosent av jødiske barn at de rammes av rasisme ofte, mens bare 5,3 prosent av muslimske barn opplever det samme. Mer enn 50 prosent av elevene har opplevd at jøde har blitt brukt for å beskrive noe negativt. Det må tas på alvor.

I 2010 var det 150-års fødsels-jubileum for sionismens far, Theodor Herzl. Sett i lys av Europas antisemittiske historie er det er lett å forstå hvorfor han feires, både av staten Israel og av mange jøder verden over. Norge og nordmenn generelt har en lite stolt historie når det gjelder forholdet til jøder; med jødeparagrafen fra 1814 og deportasjonen av jødene høsten 1942 som skampletter. Hvis derfor en del av de i underkant av to tusen jødene som i dag bor i Norge føler seg truet av holdningene til både nye og gamle landsmenn, må alle nordmenn ta dette innover seg. Et sted å begynne kunne være å gjøre deler av boka Jødehat (Berg Eriksen, Harket og Lorenz 2005) til obligatorisk lesning i skolen. Den kan være et bidrag for å demme opp for rasisme generelt.
Holocaust-senterets nyeste rapport er viktig lesning om et mangehodet troll.

Professoren, virkeligheten og dannelsen

Har moderne nordmenn en patologisk velferds- og dannelsesdefekt? Er vi mindre egnet til å ta inn over oss virkelighetens kompleksitet og duller vi barna våre inn i urealistiske verdensbilder? Ja, sier Professor Nina Witoszek i kronikken ’Djevelen og jomfruen’ i Aftenposten 27.april. Jeg leste denne kronikken dagen før et utenlandsopphold og forventet meg en debattstorm. Men da jeg sjekket avisene ved hjemkomst nylig er det bortimot ingen reaksjoner. Er det hele bare for pinlig? Er det uinteressant med en metaforglad professor som blir for forelsket i egne bilder og som delvis mister virkeligheten av syne? Den norske sjelen er jomfruelig, sier Witoszek, i motsetning til europeeres mer herdede, dannede sjel. Ondskap for nordmenn ”…er en teknisk feil. Hvis vi er gode mot de andre er, så vil de være gode mot oss. Pasifisme über alles.”. Og her er ikke Witoszek alene om å undres, selvsagt. Et samlet internasjonalt pressekorps delte nylig undringen. En himmel full av stjerner? Hilse på monsteret i retten? Men det Witoszek (og den internasjonale pressen) glemmer, er at den norske samfunnskontrakten er annerledes, fordi den er basert på et utstrakt likhetsprinsipp. Samfunn som er tuftet på slike verdier er gjennomgående samfunn som er lykkeligere og har større grad av tillitt borgerne imellom. Dette er nå empirisk belagt, gjennom boken Ulikhetens pris (Wilkinson, Pickett, Res Publica 2011). Den bygger på over 30 års empirisk forskning. Boken viser at nesten alt – fra forventet levealder til mental helse, holdningen til internasjonal solidaritet og miljø, påvirkes av et samfunns økonomiske likhetsgrad, ikke dets rikdom. Derfor er politikk viktig. Det kan forklare noen av våre reaksjoner etter 22/7. Witoszek ironiserer nærmest over at krigshelten Max Manus fremstilles som et menneske med ”..dårlig samvittighet over tapte liv”. Ja, så sammensatt er også en helt, i dette likhetssamfunnet. Fordi han er som oss. Det er del av vår allmenne ’Bildung’. Men la oss ikke glemme at djevelen har vært høyst reel også for nordmenn, ikke minst de som ble utsatt for Henry Oliver Rinnans ondskap. Men Norge er ikke alene: Sannhetskommisjonen i Sør-Afrika etter apartheid viser oss også et samfunn som setter kjærlighet fremfor hevn i oppgjørets time. Kanskje noen hadde hvisket dem noen ord i øret om det norske rettsoppgjøret etter 2-verdenskrig – med sin massive fellesdømming av vanlige NS medlemmer. Men var de djevelens barn? Seksuelle overgrep mot barn, slik som Baneheia-saken, viser oss også en offentlig debatt i Norge hvor folks avsky fører til krav om kastrering. Bildet er med andre ord sammensatt. Men hva med Witoszeks observasjoner om manglende selvoppofrelsesinstinkt den 22.juli? Finnes ikke andre eksempler på slik heroisme? Hva med Dag Gjerstad fra Kvænangen som uskadeliggjorde mannen som ville kapre et Turkish Airlines-fly i 2011. Eller Odd Eriksen (senere statsråd) som overmannet en kaprer på et fly i 2004, og avverget at flyet styrtet i nærheten av Bodø. Witoszeks tese om at vår ’Bildung’ ikke har ikke forberedt oss på møtet med djevelen, virker derfor på meg noe søkt. Hvem er vel forberedt på det? Og er f.eks franske barns belønningsbaserte, resultatorienterte skole- og fritidshverdag, bedre i så måte? Kanskje det skaper andre, indre angstdjeveler? Witoszek observasjoner er ofte underholdende. Men i iveren etter å vise egen ”Bildung” kan det bære galt avsted.

Alt hva anmelderne har i vrangen

Hva er en litteraturanmeldelse? En saklig gjennomgang av hva du får og hva du ikke får i boken foran deg? Eller et kåserende innlegg, som mest peker tilbake på anmelders foretreffelighet?

Da jeg leste Trond Berg Eriksens anmeldelse av Jørgen Lorentzens bok Fra farsskapets historie i Norge 1850 – 2012 i Aftenposten den 15. april, satt jeg igjen med nettopp slike spørsmål. Inntrykket som fester seg etter å ha lest anmeldelsen flere ganger er: Dette handler mest om Berg Eriksens egen fortreffelighet, mer enn om en faktisk anmeldelse av sakprosa.

En bok om farskap i Norge er potensielt svært interessant, fordi synet på farsskap sier noe om det samfunnet vi vil være del av. Anmeldelsen ”Alt hva fedrene har gurglet” munner ut i et subtilt slakt, uten at vi egentlig vet så mye mer om hva boken tar opp.

Berg Eriksen er opptatt av at stoffet er hentet vel så mye fra USA som fra Norge. Som legmann er min første tanke at det ikke er så rart. Det er mye stoff i den angelsaksiske verden på temaet, ikke minst på det teoretiske plan. De akademiske og historiske rammene hentes fra over havet, men tilpasset gjerne oss, mye fordi urbanisering og industrialisering kom senere hit til lands.

Berg Eriksen er ellers raskt ute med en referanse han berømmer forfatteren for å ha brukt, men nevner i samme åndedrag en annen forfatter som ikke er brukt. Og mener det er alvorlig. Ok. Av de mange hundre referansene som nok er benyttet, blir dette fort koketteri for leseren. Eriksen peker videre på at det er lite om biologi i boken, a la Eia. Det er nyttig informasjon. Men Eriksen påpeker også en hel serie med temaer boken ikke tar opp. Spørsmålet som melder seg blir da: Hvor essensielle er disse sidene i forhold til hovedtema? For Berg Eriksen er dette alvorlige mangler, ettersom Lorentzen gjør følgende: ”I stedet pludrer han i vei om småbarnsforeldre som gurgler av reproduktiv salighet mens de leker på stuegulvet med avkommet”.

Det er isolert sett en strålende morsom setning, godt gjennomtenkt og komponert. Som kåseri, eller i et essay; fortreffelig. I en saklig anmeldelse; i beste fall flåsete, men egentlig som et velrettet dødsstøt.

En får derfor nesten en mistanke om at Berg Eriksen egentlig vil det moderne, norske politiske farskapsprosjektet til livs, gitt at han også raljerer over Audun Lysbakkens Frihet, likhet , farskap (2012), og hvor konklusjonen er at både Lysbakken og Lorentzen ”…nærmer seg pornografi, det vil si blodløs ønsketenkning om det uoppnåelige”.

Som bakgrunn for denne påstanden viser Berg Eriksen til rapporten Likestilling og lisvkvalitet (2007) som fastslår at 40 % av norske menn mellom 25 og 34 år som har barn, aldri bor sammen med dem.

Skilsmisser og havarerte samboerskap er del av virkeligheten, og at rettspraksis i forhold til omsorgsavtaler i etterkant ofte er laget slik at de favoriserer mødre, er ikke nødvendigvis dødsstøtet for det politiske farsskapsprosjektet.
At ca 90 % av dagens fedre tar minst 12 ukers pappaperm, som et resultat av politiske vedtak, er fortsatt “verdensrekord”. Før pappapermloven i 1993, tok bare 3 % fedre permisjon. At en del av disse fedrene siden så blir skilt, også fra barna sine, fratar dem likevel ikke den gode tiden de hadde som fedre i en tidligfase i barnas liv.

Kanskje nettopp derfor er bøker om farsskap i et historisk lys viktige. Fars- og morsskap er i moderne samfunn konstruerte roller. Om sakprosa kan vise oss at modernisering, kommersialisering og industrialisering har ført fedre bort fra et mer aktivt fedreskap til mer av en tjenestyter, i alle fall til inntil nylig, er det nyttig kunnskap.

Kanskje slike bøker til og med kan si oss noe om tendenser i tiden som skaper asosiale individ som Anders Bering Breivik. Men for å vite om det er tilfellet må jeg som leser ha tiltro til at anmeldelsen gir meg tilstrekkelig saklig opplysning om hva boken tar opp. Så får anmelderens uomtvistelige fortreffelighet komme i annen rekke. Dette er også et linjevalg for Aftenposten generelt.

Bonuspoeng på toget

Konkurransetilsynet åpner nå for bonuspoeng på visse innenriksflyvninger. Dette kommer knapt noen uker etter at vi har debattert den siste utredningen om høyhastighetstog i Norge. Trenger vi bonuspoeng som ekstra insentiv, for å velge Norwegian elller SAS? Det vi virkelig trenger her til lands, er bonuspoeng for å reise med tog, som en kompensasjon for lange, tidkrevende reiser. Og som en bonus for de av oss som var sterke i troen. En tålmodighetsbonus.

Slik kan vi kan bygge opp en viss konto til en fjern fremtid når vi får raskere tog og flere spor. I mellomtiden bør vi også legge ned tax-free tilbudet som ekstra-bonus for å reise med fly. Men det er en annen skål, bokstavelig talt.
Som borgere har vi siden barndommen slitt med det vi oppfatter som et sidrumpet system; NSB, og deres enda mer døle fetter, Jernbaneverket. Stortingets årlig klatting med noen ekstra millioner på statsbudsjettet har ikke ført til nevneverdig fremgang heller; vi har snarere blitt bevisstgjort etterslep på vedlikeholdssiden.
Men det var før; nå er det et momentum rundt modernisering av jernbanen. Flytoget viste i sin tid vei. Mer dynamikk, mindre byråkrati, mer nytenkning.

Interesseorganisasjonen Norsk Bane, der norske kommuner eier 70 prosent, har siden gjort et godt arbeid med sine utredninger. Det har skapt en form for konkurranse om gode utredninger. Og nå i 2012 har Jernbaneverket endelig kommet på banen med sin utredning.

Konklusjonene er klare:
• Det er fullt mulig å bygge høyhastighetsbaner i Norge.
• Det er et stort endepunkt – og underveismarked gitt en reisetid på ca 3 timer mellom endepunktene.
• Utbyggingskostnadene er betydelige for alle alternativer og varierer i stor grad med tunnelandelen på de forskjellige strekningene.
• Høyhastighetsbaner fører til redusert utslipp av CO2 etter at banene er satt i drift. Antall år før man oppnår CO2 utslippsbalanse varierer i stor grad med tunnelandelen på de forskjellige strekningene.

Nordmenn er på flytoppen i Europa. Bygging av lyntog vil derfor gi stor klimagevinst i et langt perspektiv. Det vil også styrke bygdene og næringslivet. Veldig få samferdselsprosjekter i Norge er samfunnsøkonomisk lønnsomt i starten; det være seg motorveier, rullebaner eller tunneler. Men vi bygger det likevel, fordi vi trenger det.

Men det vi nå endelig har tatt innover oss er at neste generasjons jernbane ikke lar seg realisere uten nye finansieringsmetoder. Det vil si utenfor statsbudsjettet. Både bompenger og klimaavgifter på flytrafikken kan være mulige bidrag, i tillegg til lån og ordinære statlige bevilgninger. Vi trenger en form for prosjektfinansiering som gjør at midlene stilles til disposisjon for utbygger uten å være avhengig av hvert enkelt års statsbudsjett.

Grønne økonomiske løsninger er morgendagens melodi. Veien til lavutslippssamfunnet krever klare prioriteringer. Men planleggingen må starte i dag. Derfor er gjeninnføring av bonuspoeng på innenlandsflyvninger gårsdagens politikk. Det er bare en detalj. Men som det heter i et engelsk ordtak: ”The Devil is in the detail”.

Publisert i Klassekampen, 15.02

Om å dikte verden inn i Norge

Norge lever som i en liten boble langt unna verden. Annerledeslandet er både myte og virkelighet. Gir det mening å forsøke å si noe om veivalg i årene som ligger foran oss? Og hvordan kan vi bringe et større, universelt perspektiv inn i dagliglivets politiske diskurs og våre forbruksvalg? Er en ny global empatisk moral mulig og ønskelig? Kan en ny økologisme gi inspirasjon og svar?

Vi lever i tiden med feiring av de store nordmenn som gikk opp løypa for oss; folkloristen og «skaperen» av den norske Askeladd-tradisjonen, Peter Christen Asbjørnsen i 2012, Nansen-året 2011 og et storstilt Bjørnson-år i 2010. Vi skuer tilbake mot en tid da fedrelandet skulle bygges, til og med gjenreises og befestes, både i forestillingenes verden og i virkeligheten, som noe stort og betydningsfullt; verd å leve for, verd å dø for, verdt å reise ut i verden for. Bjørnson brukte litteratur og poesi som innfallsport til nordmannens hjerte; først måtte nasjonen formuleres for det indre øye, så kunne den realiseres i den ytre verden. Norge ble et diktet land. Nansen brukte friluftslivet, ekspedisjoner og humanitært, politisk arbeid der ute. Norge ble et helteland. Slik ble vi et handlingens folk, et selvstyrt «gå-på-folk», for å bruke forfatter Tor Boman Larsens begrep.

«Jeg ser norske flagg overalt hvor jeg ferdes», sa daværende utenriksminister Torbjørn Jagland i en beskrivelse av Norges posisjon internasjonalt. Jaglands naiv-pompøse talemåte var i sin tid lett å harselere med i Hallo i uken. Det er likevel en linje fra Bjørnson og Nansen her; dette er ett av flere uttrykk for det moderne Norge i verden – en enkel askeladd som kommer fra periferien, men som har som mål å vinne et halvt kongerike, minst. Vi diktet vi oss vårt land, og dette diktet ønsker vi å dele med verden. Fordi vi selv har ligget og rotet i aska gjennom mange hundre år, vet vi at et annet liv er mulig også for andre. Vi kan ei annet, for å holde oss til språkbruken.

Norge deler modernitetens utfordringer med andre høytindustrialiserte nasjoner, det være seg i form av livsstils-sykdommer, det faktum at mange faller utenfor i et krevende arbeidsliv, eller ensomhet og fremmedgjøring. Men som boken Ulikhetens pris, fersk i norsk språkdrakt påpeker: Større grad av likhet skaper sterkere samfunn. Samfunn som har likhet som et underliggende prinsipp skårer høyere enn andre langs flere variabler; folk lever lenger, har bedre helse og det er mindre kriminalitet. Og Norge er et av de mest likhetsorienterte samfunn i verden. Inntektsforskjeller eksisterer og kan vokse, men vi har likevel et skattesystem som omfordeler, og et helse- og skolesystem som er for alle. Vi har ingen spennende eliteskoler, men vi har heller ikke det klassesystemet som følger med som en integrert del av pakken, slik som i Storbritannia og Frankrike. Vi har et likestillingsprosjekt som er i en helt egen divisjon i global sammenheng.

Vi har dessuten mer fritid enn våre europeiske brødre og søstre, med vår matpakketradisjon og en mer kompakt arbeidsdag. Arbeidslivet er mer fleksibelt og mange kan i perioder gå hjem ganske tidlig for å være med barna sine, i lek, på fritidsaktiviteter, eller vi selv er ute og trener. Vi er fortsatt en nasjon av veidere – vi er ute i skogen, på sjøen og på fjellet og samler turopplevelser, eller sopp, eller begge deler. Ikke i samme monn som i 1950, men sammenliknet med en hvilken som helst annen europeisk borger, har vi et mer aktivt forhold til allemannsretten, friluftslivet og det å bruke kroppen.

Askeladdens tvilsomme familie

Men eventyret rommer også Askeladdens ustadige brødre, Per og Pål, som er selviske og egoistiske. Eventyrene var nådeløse i sin moral; en askeladd må være del av et godhetsregime, fordi han skal hjelpe gamla med nesen i stubben, og han skal være den som samler seg alskens remedier fra naturen i skreppa si og han skal alliere seg med de gode hjelperne for å løse oppgaver, om han heter Bjørnson, Nansen, Erik Solheim eller Ola og Kari Nordmann. Og dette er en form for etisk nisje Norge har fylt i mange år.

Men i følge rapporten «Doublethink; The two faces of Norway’s foreign and development policy», skrevet av den britiske historikeren Mark Curtis i 2009, har Norge mistet denne etiske nisjen. I rapporten dokumenterer Curtis hvordan vi tjener milliarder på virksomhet som undergraver og står i direkte motsetning til innsatsen for klima, fattigdomsbekjempelse og fred. Vi har med andre ord blitt for opptatt av vår egen rikdomsgenerering, vi tenker for mye på å opprettholde livsstilen vår med den erobrede Prinsessen og det halve kongeriket.

Noen av funnene Curtis peker på som han mener bør uroe oss er:

* Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) har etiske kriterier og har ekskludert noen selskaper fra sin portefølje, men fondet fortsetter å investere i en rekke selskaper som bryter menneskerettighetene og skader miljøet.
* Norsk oljeindustri bidrar tungt til norsk velstandsøkning, men er stadig mer aktiv i land med alvorlige menneskerettighetsbrudd. Norge bidrar i økende grad til global oppvarming gjennom egne CO2-utslipp.
* Norsk våpenindustri vokser. Til tross for strengere eksportrestriksjoner enn en rekke andre land blir norske våpen fortsatt brukt i offensive operasjoner i oversjøiske områder, fordi vi ikke krever sluttbrukererklæring ved videresalg. Norsk militært utstyr eksporteres fortsatt til land som bryter menneskerettighetene.

Er dette for blåøyd og idealistisk i en realistisk verden? Kanskje, men i så fall er det pga. for liten kunnskap. I følge Sokrates er det hele rimelig enkelt: Riktig kunnskap vil på sikt lede til riktig handling. Riktig handling fører igjen til lykke. Skal vi bli lykkelige må vi søke sannheten. Er dette vårt utgangspunkt, må vi derfor bore, for å bruke et slikt uttrykk, litt dypere i oss selv som oljenasjon. Unner vi den fattige delen av verden et liv i verdighet, er vi nødt til å bidra til skape en utvikling som er bærekraftig, for alle.

Keiserens nye oljehyre

Da Olje- og energiminister Ola Borten Moe den 24. juni la frem stortingsmeldingen «En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten», brukte han bilder av fattige barn på landsbygda i Ghana som en direkte link til behovet for en stabil norsk petroleumsproduksjon og fattigdomsreduksjon.

Men klimadimensjonen er utelatt, og kommer i en egen melding i 2012 (om regjeringen overlever den interne debatten). Men en slik sektortenking blir likevel et paradoks, i og med at Norge har sluttet seg til FNs klimapanels konklusjoner: Det er en klar sammenheng mellom menneskelig virksomhet og klimaendringer. Det betyr at utslippene av CO2 til atmosfæren må kuttes drastisk, for å begrense kommende temperaturøkninger på jorden til maks 2 grader. Norge har vist innovative sider og gått foran med bevilgninger til strakstiltak for å belønne opprettholdelsen av stående regnskog, som gir umiddelbare CO2- og økosystemtjenestegevinster og armslag for skogsfolk.

Men når det gjelder petroleumsvirksomhet, er det et seigere tema. Vi lever hele tiden i et spenningsfelt mellom de som sier at vi har nådd oljetoppen, «peak oil», og de som mener at det alltid er mulig å finne nye kilder, og bedre teknologier. Og begge har rett. Tjæresand i Canada og skifergass i Nord-Amerika og Europa er to nye scenarioer med potensial. Problemet er bare at omkostningene er så store, ikke minst på miljøområdet. I tjæresandprosjekter ser vi at vi får bare ca. 5 ganger mer energi igjen for den energien vi bruker i selve utvinningen. I tillegg er utslippene av CO2 mye høyere enn ved vanlig oljeutvinning, pluss store mengder forurenset spillvann. Noe av det samme gjelder også skifergass, og vårt eget Statoil er nå idømt bøter for miljøkriminalitet i Canada.

Men vi gjør det jo for de fattige!

Men hva med kampen mot fattigdom? Vil ikke økt oljeproduksjon føre til billigere kunstgjødsel og bensin, til glede for fattigfolk? Kanskje, og det er en relevant problemstilling. Men for fattigfolk er et like viktig spørsmål på sikt: Investeres det raskt nok i alternative energikilder for å unngå globale klimaendringer som vil svekke matsikkerheten og for å avhjelpe de fattiges energibehov? En grad opp i temperatur i tropiske strøk betyr i mange områder 30 % avlingsreduksjon.

Det såkalte tograders-målet verden har satt seg er derfor mer presist en smertegrense vi ikke kan overstige, fordi skadene som følge av klimaendringene vil bli mer omfattende enn vi kan håndtere. Det betyr med andre ord at vi ikke kan forbruke alle våre kjente reserver av olje og gass. Da snakker vi om et karbonbudsjett, og det leder rett inn på spørsmålet om rettferdighet og fordeling. Da blir et presserende spørsmål: Hvem skal få mulighet til å hente opp og selge den andelen vi bestemmer av den resterende delen av kjente fossile reserver? Hvilke land bør få størst kvoter i karbonbudsjettet til å forbruke ressursene? Og hvor mange generasjoner bør ressursene fordeles på?

Borten Moe argumenterer for at norsk olje og gass er «renere» enn for eksempel kinesisk kull og at vi derfor bør fortsette norsk olje- og gassproduksjon og forsyne verden med energi. Men hjelper det fattigfolk tilstrekkelig at norsk produksjon er renere, når inntektene fra salget av oljen havner i Norge? Med andre ord, om solidaritet skal være med som et argument for fortsatt norsk oljeeksport vil følgende alternativ være noe vi bør ta oss tid til å diskutere:

* Vi selger all oljen vår direkte til fattige land rundt kostpris.
* Vi er rettferdige og solidariske og overlater fremtidig produksjon av olje og gass til land som ikke har oppnådd samme velstand som oss. Vi bruker samtidig vår oljeekspertise til å hjelpe for eksempel Ghana.
* Om vi likevel velger å fortsette den ekspansive oljepolitikken Borten Moe legger opp til, kompenserer vi for vårt økte økologiske fotavtrykk ved at vi omdefinerer 75 % av vårt oljefond til å bli et fond for forskning og utvikling av alternative og fornybare energikilder. Videre brukes dette til investeringer i infrastruktur i fattige land. Vi investerer i høyhastighetstog og ras-sikring på eksisterende jernbanenett, som ellers langsomt vil forvitre flere steder pga. effekter av klimaendringer som allerede har satt inn.

I Norge ble det i 2010 investert rundt 124,5 milliarder kroner i oljeutvinning i Nordsjøen. Det økte i 2011 og i følge Statistisk Sentralbyrå ble det ny rekord på over 141 milliarder. Og den seige oljen har vært en velsignelse for oss nordmenn. Men med dagens kunnskap kan vi med hånda på Bibelen si at vi vet at jakten på den siste olje er mindre et bilde på en velsignelse enn et bilde av et samfunnssystem som setter økonomi over økologi. Særlig når Statoil, kanskje et av vårt flotteste nasjonale flaggskip noensinne, bruker i underkant av 4 % på utvikling og forskning på nye fornybare energikilder. I følge Det internasjonale energibyråets siste rapport, lagt frem i London i november 2011, vil temperaturen på kloden øke med hele 6 grader. Om vi fortsetter som nå. Kloden koker, med andre ord.

Det nye grønnskjæret

Med den globale økonomiske krisen som øker i omfang har disse nå en likevel gyllen anledning til å se på begrepet som også omkapsler økonomien, nemlig økologien. Dette greske begrepet betyr læren om husholdet. Under det kommende toppmøtet i Rio i juni 2012 (også kalt Rio+20) er begrepet grønn økonomi et hovedtema.

Og de fleste er klar over at brutto nasjonalprodukt (BNP) som absolutt mål for hvordan et land klarer seg er mangelfullt. BNP koker økonomien vår ned til ett tall – jo større tall, desto sterkere økonomi, men sier ingenting om våre miljø- eller naturressurser. Tvert imot; produksjonen vår stiger på de fleste felt, det vil si at vi fisker ut flere ressurser av havet, vi forbruker mer av vannresurser og jordsmonn, og minsker stadig det lille som er igjen av plass i atmosfæren til CO2, på vår vekstvei til uoversiktlige klimaendringer.

Den 78-årige Harvard-professoren Amartya Sen kalles ofte den økonomiske profesjons samvittighet. Ikke rart med artikler som «Økonomi som en moralsk vitenskap». Det sies at Nobelkomiteen først ga ham prisen i 1998 fordi flere av medlemmene var hardnakkede tilhengere av frihandelsteorier. Sen har vært med på å skape Human Development Index, som legger innbyggernes gjennomsnittlige utdanningsnivå, gjennomsnittelige levealdrer, spedbarnsdødelighet og landets BNP sammen til et tall for landets velferdsgrad. Dette måleinstrumentet går gjennom kontinuerlig finpussing og har i flere år vært den eneste reelle utfordrer til BNP. Men i 2009 leverte økonomene Joseph Stiglitz og Jean-Paul Fitoussi, samt den omtalte Amartya Sen, en ambisiøs rapport til Frankrikes president Nicholas Sarkozy, som gjør seg bruk av hele syv måleinstrument: utdannelse, miljø, sysselsetting, helse, sosiale relasjoner, politiske engasjement og materiell velstand.

Forskning viser dessuten at vi ikke blir lykkeligere av kontinuerlig vekst, men at vi ikke klarer å løsrive oss fra å sammenlikne oss med naboen. Og derfor krever vi stadig mer. Men sammenlikningsgrunnlaget vårt i en globalisert verden bør heller være naboen i fattige land, og våre etterkommere noen generasjoner frem i tid, som skal arve vår felles jord og hjem, med en ressursøkonomi som må henge sammen.

Geologiske og kosmiske perspektiv

Vi trenger derfor nye perspektiver på virkeligheten, til og med med kosmiske briller på. I så fall ser vi straks at vi mennesker, uansett om vi tar med alle våre forfedre, er nykommere; det er ca. 400 millioner år siden de første dyrene krøp opp på landjorda, men solsystemet vårt er mye eldre, ca. 4 milliarder år gammelt. Observasjoner av små mikrobølger som er igjen etter det første store smellet, the Big Bang, tilsier at universets alder er på anselige 13,7 milliarder år. Presser vi universets historie inn i en fortettet kosmisk tidsregning på et år, så kan vi tenke oss at vi befinner oss ved midnatt på nyttårsaften, og det store smellet fant sted midnatt i fjor. I så fall ble jordkloden til i midten av september det året, celler med kjerner formet seg først i midten av november, og dyr gikk på land den 21. desember. De første menneskene utviklet seg ca. 1 ½ time før midnatt. Renessansen, den industrielle revolusjonen, jordbruket, romfartstiden og PC og internettrevolusjonen rommes alle innenfor det siste sekundet i det kosmiske året. Et menneskeliv er da knapt et tiendedels sekund. Et blink med øyet.

Det er fem store utryddelseshendelser i jordens oldtid, de siste 500 millioner årene; for 435, 370, 250, 205 og 65 millioner år siden, pluss en rekke mindre utryddelser. Mesteparten av dette skjedde pga. dramatiske vulkanutbrudd som endret klimaet og atmosfæren. For 65 millioner år siden var det meteorer som slo ned og drepte blant annet dinosaurene, som siden ble omdannet til olje, som vi nå nyter godt av.

Men så et stykke «ubehagelig sannhet»: I dag lever vi og er vitne til den sjette store utryddelsen. Studier av fossiler indikerer at ca. 30 arter utryddes per år, som et gjennomsnitt. I følge FNs Millenium økosystem-vurdering, så er den nåværende raten 1000 ganger høyere, dvs. 30 000 arter i året. Projeksjoner fremover, basert på habitat-ødeleggelse og klimaendringer er 10 ganger høyere. Noen estimater sier at 30 % av verdens plante- og dyrearter kan forsvinne om 100 år. Ulikt alle andre tidligere utryddelser, så har denne utryddelsen menneskelige fingermerker. Det er litt av en bragd, for en nyankommet art som oss. Derfor har tidligere nobelprisvinner i atmosfærisk kjemi, Paul Crutzen, sagt at fordi menneskets fotavtrykk på kloden er så stort, må vi kalle den nåværende geologiske fasen (som egentlig heter Holocen), for Antropocen, etter det greske ordet anthropos – «menneske». Spørsmålet vi da må stille oss er: Om vi forårsaker en økologisk katastrofe, vil vi da overleve den? Og like viktig: Har vi rett til å ødelegge livsgrunnlaget for dyr, planter og insekter, som alle har gått foran oss i den evolusjonen som var nødvendig for at vi skulle bli mennesker?

Om å leve med planetens hjertebank

Da vi var jegere og sankere hadde vi et lett fotavtrykk på planeten. Vi lyttet på mange vis til planetens hjertebank. Vi levde med planetens hjertebank. Vi levde med årstidene. I oktober 2011 bikket vi 7 milliarder innbyggere på planeten og vårt kombinerte fotavtrykk er for stort for planetens bæreevne. Et nytt perspektiv blir da: Våre etterkommere vil ha muligheter for å leve sammen i mange millioner år, om vi bare kan komme oss gjennom de neste hundre årene her på jorden uten miljømessig og sosial katastrofe. FNs økosystemrapport og klimapanelet har gitt oss varselet å navigere etter. Finanskrisen understreker de sosiale utfordringene og FNs mat- og ernæringsorganisasjon FAO kan melde om 925 millioner mennesker på kloden som går sultne til sengs.

For å komme gjennom den vanskelige perioden foran oss, må vi derfor sette oss høye mål: Vi må strebe etter en bærekraftig global sivilisasjon. I dag tenker vi for kortsiktig, mens vi utfører skadelige handlinger som kan vare i tusener og kanskje millioner av år. Vi opplever bare kortsiktige ulemper og fordeler som virkelige, gjerne i et fire års perspektiv, godt fyrt opp av «infotainment» som strekker seg langt inn i nyhetsredaksjonene.

Om å navigere mellom ulike skalaer

Men vi må klare å navigere mellom ulike skalaer. Vi må glede oss over livet samtidig som vi gjør hva vi kan for å bedre oddsene for vår planet. Vi må dyrke gleden og positiv energi; det øker handlekraften. Talmud sier underfundig at vi blir stilt til ansvar for alle tillatte fornøyelser som vi ikke har gledet oss over. Vi må takle vi globale problemene på en energisk og kreativ måte, og som samtidig gleder seg over livet på en liten skala, enten vi lykkes eller ikke på større skala. Martin Luther King snakket som kjent om sine drømmer, ikke sine mareritt.

Men dagens varslere blir delvis marginaliserte. Vår tids Noah er vitenskapsmannen og -kvinnen – de har likevel ikke den samme autoritet som de gamle profetene.

Vi har samtidig en enorm makt de ikke hadde: Vi kan for eksempel flytte eller ødelegge asteroider som kommer inn i bane rundt jorda og som ville ha ført til en dinosaurlignende katastrofe, som den som skjedde for 65 millioner år siden. Hvorfor ikke også velge de andre gode løsninger, her og nå?

Fra et kosmisk perspektiv er vår utvidede identitet like mye koplet til menneskehetens og jordas fremtid som fortiden. Å ikke regne med fremtiden, som om virkningene av våre handlinger på senere generasjoner er uten betydning, er en forbrytelse mot oss selv, ikke bare mot våre etterkommere. Hvis våre barn og deres etterkommere hele tiden gjør det litt bedre enn den foregående generasjonen, bare på den ene måten, at de utvider menneskenes ansvarshorisont, vil verden greie seg. Slik som bondestanden her hjemme vil overlate gården til sine etterkommere i litt bedre stand enn de selv fikk den.

Lokalpatriotisme må styrkes

Handlinger forandrer følelser. Deltagelse gir mening. Tenk kosmisk, handle globalt og lev det ut lokalt. Å bevare menneskeheten og biologisk liv på jorda kan bety at vi bevare det eneste intelligente livet i universet. Våre helt unike egenskaper burde derfor få frem en dypere følelse av ydmykhet og en erkjennelse av vårt ansvar til å handle med empati både mot våre felles jordboere og miljøet rundt oss.

Jeg og du kan spore vår livslinje nesten fjorten milliarder år tilbake i tid gjennom generasjoner av stjerner. De atomene jeg består av ble skapt i en stjerne, blåst ut av den i stjernevinder og i voldsomme eksplosjoner, og de svevde i millioner av år før noen av dem ble en del av et nydannet solsystem – vårt eget solsystem. Vevd inn i meg eksisterer milliarder av informasjonsenheter som måtte kodes og etses og bevares for at jeg skulle bli til.

Gamle folkeslag betraktet seg som om de bevarte selve kosmos ved at de opprettholdt orden. På et besøk til Yanomami-indianerne dypt inne i Amazonas fortalte de meg høytidelig at de bærer himmelen, på vegne av oss alle, ved at trærne står og skogen forblir inntakt. Hvis ikke vil kosmos fall i hodet på oss. De opprettholder harmoni og sannhet gjennom sine ritualer. Mennesket betyr med andre ord noe for det universet vi kjenner, siden universet slik vi kjenner det vil slutte å eksistere uten oss.

«Verdensbalansen står på spill», sa den tidligere tidligere franske utenriksminister Philippe Douste-Blazy under G 20-møtet i Cannes i november 2011. Han er nå FNs spesialrådgiver for innovativ finansiering. Med det utfordringsbildet vi står overfor vil vi bli utfordret på en ny global empati, ikke bare med fattige mennesker, men også en klode i økologisk ubalanse. Den store fattigdoms- miljøkrisen der ute er derfor den felles utfordringen ingen kommer unna, og som rike nordmenn og norske politikere må ha et forhold til. Klarer vi derfor å opprettholde et kommunalt Norge som ikke dyrker frem for store forskjeller oss nordmenn imellom, har vi kommet et godt stykke også på veien til et bedre internasjonalt samfunn. Forskning viser at egalitære samfunn også er samfunn som utviser større grad av internasjonal solidaritet og som er villige til å ta internasjonalt ansvar.

Bangladeshere; de nye askeladder

I følge FNs klimapanel kan i verste fall 36 millioner bangladeshere som bor ved kystdeltaet i sør, ved Sundarbans, bli tvunget til å pakke skreppa og dra innenlands innen utgangen av vårt århundrede. Skal de også erobre en prinsesse og halve kongeriket med? Men det er allerede fullt der ute i kongsgården, eller foran presidentpalasset i Dhaka. Før eller siden slår det dem vel at de heller får emigrere nordover, slik James Lovelock skriver i The Revenge of Gaia. Hver enkelt bangladesher står for øvrig for 0,3 megatonn CO2-ekvivalenter utslipp per år; hver nordmann for 9,1 megatonn.

Og det er forbindelseslinjen tilbake til vårt diktede Norge. Selv om det er lett å latterliggjøre pompøs retorikk à la Bjørnson, eller vårt nasjonale «godhetsregime», så lever vi fortsatt i forlengelsen av den bjørnsonske fiksjon, i hans gigantiske selvbilde. Det lille Norge som skal frelse verden. Men vi har all grunn til å elske både landet vårt og det politiske systemet vårt. Særlig om vi har vært på besøk til det føydale Bangladesh.

Siden Filippinene ble innlemmet som del av Spanias kolonier i 1521 har verden langsomt blitt vevd sammen til dagens globalisert virkelighet. Nasjonalstaten representerer ikke lenger grensene for hvordan verden påvirker oss. Forbruksvalg et sted påvirker hverdagen et annet sted. Norsk oljepolitikk er bangladeshisk kystsonepolitikk. Det er ingen tilbaketrekning fra dette. Det er den nye økologismen.

Norge er mer enn et diktet land – det er en permanent unntakssituasjon i en tøff verden. Men det er også virkelighet – for de få som er så heldige å være født i Norge, eller de som har fått permanent oppholdstillatelse. Men Norge bør også tilhøre de som etter hvert må bryte opp og finne nytt land. Vår oljesmurte velferdsvekst kommer med en prislapp. Vi må derfor tåle at verden banker på vår dør og vi må åpne den i langt større grad enn i dag. Vi må tørre å dikte verden inn i Norge. På alvor. Og vi må ta mer ansvar for det som skjer der ute, i et kosmisk perspektiv. Utover å se norske flagg vaie. Det er vår største utfordring, og verdig både en Asbjørnsen, en Bjørnson og en Nansen.



Litteraturliste:

Meredith, Martin; Born in Africa, Simon and Schuster, 2011

Wilson, Edward O.; The Future of Life, Abacus, 2002

Impey, Chris; How it ends – From you to the Universe; W.W. Norton, 2011

Primack Joel R., Abrams Nancy Ellen; Utsikt fra Universets Sentrum, Flux Forlag, 2008

Rifkin, Jeremy; The Empathic Civilization, Tarcher/Penguin, 2009

Wilkinson, Richard, Picket, Kate; Ulikhetens Pris, Res Publica, 2011

Utviklingsfondet, red. Sigurd Jorde; Frå oljeslaveri til mangfold av energi, Utviklingsfondet,2011

Lovelock, James; The Revenge of Gaia, Crispin Tickell, 2006

Curtis, Mark; «Doublethink; The two faces of Norway’s foreign and development policy», ForUM for Miljø og Utvikling, 2009


Publisert hos Kulturverk 8.februar 2012: http://www.kulturverk.com/2012/02/08/om-a-dikte-verden-inn-i-norge/

Havis og havis

Havis så langt øyet kan rekke,
vil Askeladdens mage sprekke?
Funn på funn av gylden olje,
... glemt er torsk og deilig kolje!

Navnet gir så gode vibrasjoner,
Nansen, Norge og polare tradisjoner.
Havis hever baugen stolt og stadig,
rolig selv når ekstremvær raser radig!

Når av polaris vann vi skaper,
da evig eies kun det neste generasjon taper.
Frem fra Havis strømmer nemlig penger,
mer enn jeg og du og vi to trenger?

Komedien blir komplett ,
mens Statoil hever fylte glass med stett.
Havis er det navn som vinner,
selv om fenomenet da nødvendigvis forsvinner!

Har våre beste hjerner gått i dvale?
Ser de ikke denne orwelianske nytale?
Vi feirer at barnebarns klode skal koke.
Pytt sann, det får vel være deres floke!

Ved havisen bygget den enkle nordmannen sin heim,
nå legger han i stedet rundt halsen til sin bror i sør ei reim,
ved at han rundt fulle oljetønner sanseløst vil danse,
mens togradersmålet drives fra skanse til skanse.

Nei, la nå nordmannen slippe dyre varer og Mor Theresa-aktig preik.
Livet er så kort; bort med den som er politisk veik.
La oss være full av hybris og korte tanker;
vi gliser bredt på vei til våre sprekkeferdige banker.

Havis så langt øyet kan rekke,
når vil nordmannsmagen sprekke?
Gi oss mye, mer og mest.
Glem moralisering – ikke ødelegg en så god fest.

Publisert i Dagsavisen, 27.01.2012

Støres klimaspaagat

Et lite hjertesukk fral Durban og klimatoppmøtet der: Utenriksminister Jonas Gahr Støre tar feil når han mener at Norge kan satse på olje- og gass og samtidig være et foregangsland på klima.

Støre bekymrer seg for at våre partnere i Europa ikke legger inn norsk gass i sine energiplaner. “Det er denne utfordringen vi må møte”, skrev han i Dagsavisen 3. november. Han mener vi må vise “hvordan gass kan bli den langsiktige partneren for fornybare energikilder.” Støre henger ikke med på den europeiske energiomleggingen. Han virker mest opptatt av at Norge skal klare å opprettholde bruken av fossil energi i andre land.

Statsbudsjettet slår fast at regjeringen ønsker en “lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv”. Samtidig gjør Norge en solid innsats utenlands for å få fart på de internasjonale klimaforhandlingene: Energiinvesteringer i sør, og betaling for regnskogsbevaring. Dette er bra, men undergraves av at Støre insisterer på å forlenge satsingen på olje og gass.

Utenriksministeren holdt nylig tale hos Oljeindustriens landsforening. Der sa han ifølge Dagens Næringsliv at “redusert norsk produksjon kan gi raskere utvikling av f.eks. tungolje i Venezuela og av kull fra mange hold.”

Det er likevel ikke denne frykten som har fått regjeringen til å presse oljeselskapene til å hente ut mer av oljen og til å åpne nye leteområder. I 2011 investeres det rekordhøye 151,7 milliarder kroner på norsk sokkel, neste år forventes 172 milliarder. Formålet med investeringene er ikke å redde verden fra tungolje og kull, men å tjene mest mulig penger så raskt som mulig.

Hvis Støre og regjeringen er redd for tungolje, hvorfor lar de Statoil, der de har aksjemajoriteten, få lov til investere ti-talls milliarder i tjæresand?

Hvis Støre er ”redd for kull fra mange hold”, hvorfor har Arbeiderpartiet allerede sagt ja til ny kullgruve på Svalbard?

Når Støre vil selge gass til EU, skal gassen erstatte kull. Hvorfor skal vi da også selge kull til Europa?

EU-tilhengeren Støre burde være glad for at EU har en offensiv klimapolitikk. Men er han enig med regjeringskollega Ola Borten Moe i at EUs forslag om å si nei til kanadisk tjæresand er for offensivt? Det er trist at utenriksministeren og resten av regjeringen lar hensynet til Statoils økonomiske interesser bli overordnet klimahensynet. Spørsmålet er om Norge er i ferd med å bli for Europa det Saudi - Arabia er for verden – en grisk forretningsnasjon som gjør sitt beste for å stanse en fremtidsrettet politikk.

Støre har selv frontet forskningsresultater som roper et kraftig varsko om klimatrusselen. Oppvarmingen skyldes forbruk av olje, kull og gass. Vi må fase ut fossil energi til fordel for mindre miljøskadelige energiformer. Norge bidrar med enorme beløp til å forlenge oljealderen, både i form av økt leting og utvinning.

Regjeringens utviklingsmelding viser til at det er nødvendig å redusere industrilandenes utslipp med 80-95 prosent innen 2050. Støre mener at “det er langt fram, og planene er uklare for hvordan dette skal gjennomføres og finansieres.” Mon Støres uklarhet skyldes kortsiktig profitt-tenkning? Norge er et av få vestlige land som har økonomiske muskler til å bidra mye på lang sikt, men kanskje er Støre redd for at vi må si nei til oljesmurt vekst på kort sikt? Når klimaforhandlingene i Durban starter i november, er det viktig at vi kan vise til eksemplets makt. Norge må trappe ned satsingen på olje.

Oljelobbyen argumenterer med at en nedtrapping av norsk oljeeksport vil øke oljeprisene internasjonalt. Hadde Norge investert like mye i ny fornybar energi som vi gjør på norsk sokkel, ville det senket prisene for fornybar energi. Dyr fossil energi kombinert med stadig billigere fornybar energi er faktisk nøkkelen til å løse klimakrisen. Investeringer i utbygging av fornybar energi, samt forskning er sentralt.

Utenriksministeren må ta til orde for å endre vårt politiske mål bort fra en langsiktig satsing på olje. Hva om både Utenriksministeren der hjemme og den norske delegasjonen her nede i Durban, med hånda på hjertet kunne si: Den eneste langsiktige satsingen klimaet tåler er fornybar, bærekraftig og grønn energi.

Publisert i Klassekampen, 30.11, sammen med Arild Hermstad, Framtiden i våre hender

Hører du sjamanens sang?

Hører du sjamanens sang?

Hører du sjamanens sang
vuggende under historiens gang
hviskende mot hjerterota vår?
Det er sameksistensens klang som slår.

Planeten Pandoras avatarer
oss gjennom kunsten forklarer
at vi gjør forbrytelser mot den evige pakt
og som Abraham over Isak står vi med kniven klar til egenslakt
presset mot stupet av noe utenfor oss selv;
mamon, konsum og gjeld.

Det svarte gull
gjør oss blind og full
av begjær
etter kongens nye klær
gi oss mer, mer, mer av alt
i grådighetens svette og BNP former jeg menneskets gestalt
fra dypeste hav, til høyeste nut
den siste olje skal opp og ut
hva er vel en indianer fra eller til
jeg lever kun når jeg kjenner markedskreftens pirrende spill
vann fra Athabaska elven tar jeg fritt
dette er mitt, mitt, mitt
la gå at fisken og den noble vilde av kreften hjemsøkes
og at klimagasser i atmosfæren også økes
men det står om din og dine barns pensjon
og kanskje min og en og annen direktørs opsjon
de sier: Slutt og sipp og syt
ta heller et glass champagne til og nyt
at du tilhører verdens overklasse!
Dypøkologer og andre svermere; hvor lenge skal vi på dem drasse?

Sjamanens sang har nesten fordugget
bukket under, mens vi skogen hugget
men; hør, noe forsøker å trenge inn i din sjel
for også du er stilltiende del
de hvisker til deg, bror: ”Gi din pust til denne sang”!
For noe er blant jordens søstre på gang
og vi er ei avatarer fra Pandora,
nei, vi er fortsatt tenkende vesener her på jorda
vi nekter tvangsforing av eventyr mer
skjellene faller langsomt fra øyne og vi ser
at vi er ansvarlige for alt som skjer
Snehvit, stadig vekst og andre myter
skaper åndenød og planetære lyter
men åpne deg og ta imot sjamanens toner som ringer i vann;
jeg hører at det globalt istemmer: Nei til tjæresand!


Appell i form av dikt holdt utenfor Stortinget i går kveld, i forbindelse med WWF, Greenpeace, Utviklingsfondet og andre organisasjoners mobilisering mot Statoils investering i kanadisk tjæresand, og en fin markering av åpningen av FNs klimakonferanse i Durban..

Naturmangfold og hemmelighold

Av Jan Thomas Odegard, Generalsekretær i Norges Naturvernforbund, Andrew P. Kroglund, Informasjonssjef i Utviklingsfondet, Ola Skaalvik Elvevold, leder i Natur og ungdom - Kronikk i Klassekampne, lørdag 21.08.10

De siste femti årene har vi mennesker ødelagt mer naturrikdom enn det som har forsvunnet fra tidenes morgen og frem til 1960-tallet. Og brannen i livets bibliotek sprer seg raskt, til tross for at vår framtidige matsikkerhet og velfungerende økosystemer er avhengig av et rikt mangfold av plante og dyrearter. Den gode nyheten er at verdens ledere i år har anledning til å gjøre noe med det. I siste halvdel av oktober møtes de i Japan for å bli enige om nye mål for å snu denne alvorlige utviklingen. Det merkelige er at ingen vet hva de norske posisjonene i disse forhandlingene vil være.

Vår tids viktigste spørsmål

Norske myndigheter er tause om de viktige forhandlingene under Konvensjonen om biologisk mangfold, og øvrige politikere viser ingen interesse. Ingen kjenner eller mener noe om Norges posisjoner i disse forhandlingene. Dermed er et av vår tids viktigste spørsmål, hvordan vi skal bevare vårt livsgrunnlag, ikke oppe til offentlig debatt i Norge, selv få uker før sluttforhandlingene. En bred debatt om disse spørsmålene ville passet særlig godt i 2010, som er det internasjonale året for naturmangfold. Kan politikernes manglende interesse komme av at Norge er milevis unna Stortingets mål fra 2003 om å stanse tapet av plante- og dyrearter innen utgangen av 2010? Kanskje vil norske myndigheter helst unngå oppmerksomhet om tilstanden til det norske naturmangfoldet og norsk politikk på området, og at de bryter våre internasjonale forpliktelser på dette området. Eksemplene er mange:

• Av de nesten 4000 arter her i landet som i forskjellig grad er sårbare eller truet, finnes halvparten i norske skoger. Norge er en sinke i skogbevaring, med 1,8 prosent produktiv skog vernet. Våre naboer har vernet tre ganger så mye, et minimum for å sikre artenes overlevelse. Globalt er målet at ti prosent av alle skogtyper vernes, og så langt har man internasjonalt nådd et snitt på 7,7 prosent.

• Tusenvis av unike kaldvannskorallrev finnes langs den norske kysten, men kun en håndfull er blitt vernet. Disse er havets regnskoger og vesentlige for mye av livet i havet, men er i dag under hardt press fra industritrålere og oljeleting.

• En rekke fiskearter er truet, og norske fiskekvoter er stadig høyere enn hva forskerne anbefaler. Store deler av tareskogen langs norskekysten, som er avgjørende for fiskeyngelens overlevelse, er redusert med 50-90 prosent i store områder som følge av forurensing.

• Lakseoppdrett er en vesentlig årsak til at Norges mange unike villaksstammer kan være utryddet om få år som følge av sykdomsspredning. Det samme er i ferd med å skje innen torskeoppdrett.

• Det er gitt mange tillatelser til oljeboring i sårbare områder hvor faginstansene klart råder at man av hensyn til naturressursene bør ligge unna.

• Tusen plante- og dyrearter i kulturlandskapet er sårbare eller truet fordi industrielt jordbruk og veibygging har forkjørsrett. Myndighetene nøler stadig med å bekjempe fremmede arter som kongekrabbe og hurtigvoksende treslag, som fortrenger stedegne arter.

• Knapt tusen store rovdyr bor spredt over hele landet (jerv, gaupe, ulv og bjørn). De er utsatt for et voldsomt press fra både offentlig nedskyting og organisert snikskyting. Mens vi har knappe 160-170 bjørn i Norge, har Sverige en stamme på over 3000. Stortinget skal i år revidere måltallene for ulv og bjørn. Vil stortingsflertallet bruke naturmangfoldåret til å utrydde disse viktige dyrene fra norsk natur?

Næringslivsinteresser mobiliserer

Dette er et dystert, men beskrivende bilde for norsk natur i det internasjonale naturmangfoldåret 2010. Riktignok har Norge vernet nesten 15 prosent av landarealet, men dette er for det meste fjell. Det var bra at vi i fjor fikk en ny og langt bedre lov for å bevare naturmangfoldet, men sterke næringslivskrefter mobiliserer nå mot loven og det vil ta lang tid før den får ønsket effekt.
Hadde norske myndigheter de siste par tiårene tatt truslene mot det norske naturmangfoldet på alvor ville vi ha sett en rekke tiltak som næringsinteressene i mange år har kjempet mot, men som har stor oppslutning i befolkningen: Sterkere og mer omfattende vern av områder, enkeltarter og naturtyper (som elvedelta), fjerning av en rekke subsidier og andre næringslivsordninger som øker rovdriften på norske økosystem, og strengere miljøkrav til næringene og begrensinger på vekst og utbredelse av virksomheter som overbelaster naturressursene.

Mye står på spill

Det er ingen tvil om at mye står på spill i de internasjonale forhandlingene for å bevare naturmangfoldet. Dette bekrefter flere nye undersøkelser. I mai i år kom en større oppsummerende FN-rapport (Global Biodiversity Outlook 3) med noen slående konklusjoner:

- Verdenssamfunnet har ikke nådd FN-målet fra 2002 om å redusere farten betydelig på tap av plante- og dyrearter innen 2010, tvert imot har farten økt. De fleste truede arter i verden er nærmere utryddelse nå enn for ti år siden. Det betyr at stadig flere av verdens økosystemer står på kanten til å kollapse.

- Næringslivet og styresmaktene er fortsatt blinde for de store verdiene som går tapt når naturgrunnlaget forsvinner. Naturkapitalen er ennå ikke med i økonomenes regnestykker. Hensyn til biologisk mangfold er fortsatt fraværende i nasjonale planer.

- Vi har i dag nok kunnskap om hva som gjør at artene forsvinner. Derfor er det nå kun opp til politikerne å ta modige valg som kan gi en endring av vårt forhold til naturen.

Det er grunn til å rope et alvorlig varsko om den manglende interessen fra norske politikere om hvordan vi kan ta vare på naturmangfoldet. Nettopp fordi den norske innsatsen på dette området er altfor svak, trenger vi en åpen debatt om nye mål for norsk politikk og hvordan vi skal nå disse. Hvis ikke vil yngre generasjoner arve en langt fattigere natur. Som en start vil vi utfordre miljø- og utviklingsminister Erik Solheim til å fortelle oss hva som er Norges posisjoner i de internasjonale forhandlingene under Konvensjonen om biologisk mangfold.

Svenneprøven i Hardanger

Vi står alle overfor ett og annet personlig dilemma i våre liv. En regjering, derimot, står ovenfor mange dilemma, på vegne av storsamfunnet. Kraftlinjene i Hardanger har blitt symbolet for et slikt dilemma; her står forenklet natur og tradisjon mot modernitet og de raske tekniske løsninger. Ved å tillate en ny vurdering av trasevalg, har regjeringen åpnet opp for et paradigmeskifte: naturen har en såpass stor egenverdi at den kan veie tyngre enn ”fremskritt” og rene pengeverdier. Samtidig er vi vitne til en liknende debatt i det fattige landet Ecuador i disse dager. Kan måten Norge og Ecuador håndterer våre dilemmaer vise nye veier til utvikling?

Et maleri. En stemning. En nasjon. Nasjonalromantikken i essens. Og brudeparet og dets bunadskledde følge. Mennesket i naturen. Norge i rødt, hvitt og blått. Og grønt. Det er slik vi kjenner det fra Nasjonalmuseet, fra historiebøkene og fra egne reiser vestover. Dette er ”bildet” turistene kommer for å se. Brudeferden i Hardanger. Dette er det Norge vi selger utad. Det var dette som førte til at Geiranger kom på FNs verdensarvsliste..

Går du på nasjonalmuseet i Quito, Ecuador ser du også flotte naivistiske bilder franasjonalklenodiet Amazonas. Og samtidig er regnskogen landets skattkammer på så mange vis, ikke minst pga av all oljen som nærmest ber om å bli pumpet opp. Men det fattige Ecuador inngikk den 4. august en avtale med FNs utviklingsprogram, UNDP. Landet frasier seg retten til å bore olje i et stort naturreservat i det vestre Amazonas. Reservatet er ansett som vakkert, viktig og verneverdig. FN trår til med et eget fond for å kompensere. Estimerte 846 millioner tønner råolje ligger under Yasuní National Park og roper etter å komme opp til overflaten for å omgjøre seg til dollar og synlig utvikling. Det er et seriøst utviklingsdilemma.

Men oljen skal altså ikke røres. Er de gale der borte? Vil de ikke ha utvikling? Forstår de ikke sitt eget beste? Men nei; 982,000 hektar i det vestre Amazonas, og en av planetens mest verneverdige områder skal få ligge. Med sin flora, fauna og indianere. I all evighet. Dessuten viser beregninger at l CO2 utslipp like store som Frankrike og Brasil til sammen nå forhindres. Og hovedstads-ek vatorianere kan fortsatt se naivistiske malerier av regnskogen på deres nasjonalmuseum; de opprettholder det helhetlige og sanne bildet av den naturskjønne moder jord, og turistene får se det de ønsker å se: Urørt natur = utvikling.

I 2008 endret Ecuador grunnloven slik at natur og økosystemer ble grunnlovsbeskyttet, som størrelser med verdi i seg selv. I prinsippet kan enkeltperson gå til rettssak på vegne av naturen. Dette er en helt ny måte å tenke biodiversitet og mangfold på. Kanskje ikke så rart, ettersom mange lokalsamfunn i ecuadoriansk Amazonas i over 17 år har ligget i kontinuerlig rettsstrid med oljegiganten Chevron angående ødelagt jordsmonn og forgiftet drikkevann pga oljesøl og bruk av giftige kjemikalier. Taper Chevron risikerer de å måtte betale opptil USD 27 milliarder. Dette minner mer og mer om utviklingen i kampen mot tobakksselskap og i Ecuador.

En økonomi som er i harmoni med lokalsamfunnet, naturen og planeten. ’Det er fali, det’ ville Ludvig ha sagt. Men det er det saken i Hardanger egentlig har dreid seg om. Og det er derfor ikke bare vestlendinger har reagert så sterkt. Det angår i dypeste forstand et ønske om å dreie utviklingen av landet vårt over i en mer bærekraftig retning.

Nå har det blitt ”in” blant ungdom å gå i fjellet igjen, meldte DNT i sommer. Og det er en kjent sak at de som bruker naturen, eller ”de som går inn i naturen for å bruke Arne Næss sine ord, gjerne vil beskytte naturen. De er villige til sivil ulydighet. De er som amazonas-indianere, men uten pil og bue. Hardanger er derfor også et generasjonsfenomen. Og klima- og utvilkingsdilemmaer bør ses i et generasjonsperspektiv, i stedet for i snevre nasjonale rammer.

Løsningen Ecuador og UNDP foreslår er ikke uten problemer. Det er praktiske utfordringer hele veien. Slik det er i Hardanger-saken. Men dette kan innevarsle en ny debatt om naturen og våre bilder av hva utvikling er. Brudeferden i Haranger er for lengst over. Det kunne ha blitt en skikkelig sosialdemokratisk skillsmisse. Men megling er på gang. Foreløpig kan vi kalle dette svenneprøven i Hardanger.

Denne kronikken sto i VG 22.08.10

Hva har du i kofferten, Solheim?

Kronikk i Nationen, 23.08.10

Artisten Lynni Treekrems landeplage Færra te Mexico var på alles lepper for noen år siden. Sangens hovedperson hadde fått nok og krevde av sine nærmeste at de måtte skjerpe seg. Å ta ansvar for eget liv er aldri noen dårlig idé. Når snart tusenvis av mennesker forbereder seg på å ”færra te Mexico” i november, så gjør de det med viten om at effektene av klimaendringene mange har spådd allerede har meldt sin ankomst . Men utviklingsminister Erik Solheim krever i Dagsavisen den 16.08 at ulandene må skjerpe seg. Det er vel og bra, men er det hele innholdet han og likesinnede industriland vil ha med seg i kofferten, vil det være liten grunn til ”å færra te Mexico”. Da blir det punktum finale, både i følge sangen, men også forskere.

Etter det siste klimamøte i Bonn i begynnelsen av august spør vi oss: Er det noe vits i å ”færra te Mexico”? Det var kanskje dumt at flommene vi nettopp så i Tyskland slo til for fullt først etter at møtet i Bonn var over? På den annen side: Det er jo ikke mangel på informasjon. Vi ser hjerteskjærende reportasjer etter flommen i Yangtze elven i Kina, kaos i Pakistan og millioner som går sultne etter lang tørke i Niger. Is-smeltingen i Arktis når nye høyder. De ferskeste dataene fra National Oceanic and Atmospheric Administration i USA forteller at 16 land har opplevd nye varmerekorder i 2010. Og forskerne slår fast at det blir mer av det samme fremover. Men naturkatastrofene ser ikke ut til ”å virke”. Hvorfor skjedde det ingen ting under klimamøtet i Bonn?

Obama-effekten er over

Nå er det bare 6 dager igjen av formelle forhandlinger, i Kina i oktober, før det globale toppmøtet i Cancun, Mexico. Men partene er lenger fra hverandre enn noen gang. Dette kan tilbakeføres til dårlig håndverk I København, hvor Obama fløy inn sent, og de rike landene prøvde seg på en ny tekst i 12. time. Men det de ikke forsto var at Kyoto-protokollen er nesten som en Bibel for de fattigste landene; det eneste legale instrumentet som tvinger de rike til å gjøre noe. Resultatet fra København ble en blek, ikke-bindene politisk avtale, som så skulle videreforhandles. Det er det som har skjedd i Bonn. Og resultatet? Bonn i bøtta.

Det vil forbli vanskelig å be utviklingsland om å redusere egne utslipp og endre utviklingsbane, så lenge rike land oppfattes som om de utsetter enhver egen omlegging til en fjern fremtid. Obama-effekten er over, og sett fra et utviklingslands perspektiv er det avslørende å se at USA, som historiens største utslippsnasjon, ikke er villige til å forhandle egen livsstil. I begynnelsen av august ble det bekreftet ved at Kongressen sa nei til ny klimalov.

Som John Vidal, The Guardian’s miljøredaktør påpekte den 9. august, så risikerer vi i Mexico å få en gjentakelse av København. Og sannsynligs vil forpliktende avtaler skyves enda lenger ut i tid; til Sør-Afrika i 2011 eller Rio i 2012. Eller kanskje 2013? Eller 2014? Mye vann vil renne over sine elvebredder innen den tid og stormer og ekstremvær vil ha tvunget oss alle til å åpne lommeboken i solidaritet med ofrene.

Ecuadors grønne olje

Finnes det ingen gode eksempler til etterfølgelse som kan gi inspirasjon? Jo. Mens verdens industrialiserte land, Norge inkludert, bygger karbonmarkeder for å kunne fortsette å forurense, har det fattige Ecuador kommet med ideen å la oljen i Yasuni National Park ligge under bakken. Landet lover å la en femtedel av sine oljereserver ligge til evig tid (846 milliarder fat råolje), under forutsetning at den rike verden betaler ut ca halvparten av markedsverdien I kompensasjon, og i form av øremerkede prosjekter som skal sikre investeringer i alternativ energi. FNs Utviklingsprogram, UNDP, skal administrere fondet.

Slike radikale pilotprosjekt vil møte mange utfordringer og innebærer nye dilemma, men peker likevel fremover og er lyspunkt. Norge gjør også sitt med arbeidet med å redde tropeskogene. Det beskjedne håpet vi har er at det i Mexico skal være mulig å også få på plass noen beslutninger om andre viktige temaer. Det er nå anerkjent at FNs klimapanel leder en av de viktigste globale prosessene i mange år framover.
Kanskje vi derfor kan bli enige om hvordan nye finansinstitusjoner skal se ut, for å gjennomføre det som i Københavnavtalen kalles ”Copenhagen Green Climate Fund”. Kanskje vi også kan få på plass en avtale om teknologioverføring for tilpasning og utslippsreduksjoner? Kanskje vi også kan bli enige om en avtale om hvordan vesten skal hjelpe utviklingslandene å tilpasse seg til klimaendringene.

Har Solheim noe nytt i kofferten?

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim ga raust 30 millioner til flomofrene i Pakistan under en støttekonsert den 10. august. Sånn må det være. Men både Solheim og vi må betale ut langt mer i fremtiden, om vi ikke sørger for å begrense temperaturøkningen til 2 grader. Et betimelig spørsmål til Solheim blir derfor: kan du redegjøre for hva Norge akter å gjøre for å bringe prosessen ut av dødvannet? Skal vi ”færra te Mexico” i november må vi ha noe nytt i kofferten!

Om Gud, mennesker og utviklin

Først på trykk i Vårt Land, 19.08.2010


Utviklingsminister Erik Solheim vil ta Gud på alvor i utviklingspolitikken. I en kronikk i Aftenposten den 12. august lover han at norske diplomater og bistandsarbeidere skal forstå hvilken betydning religion har der de arbeider. Dette er det vanskelig å være uenig i. Men skal vi ta Gud på alvor må også vi mennesker vise at vi tar ansvar.

Oldtidsmennesket ble i følge Bibelen advart av Gud mot overmot, gale handlinger og uforstand. Men da de ikke tok til vettet ble Gud rasende. Men den viseste, Noah, og hans slekt ble spart og de bygde sin ark, med ulike dyreslag av begge kjønn om bord. På den måten overlevde det biologiske mangfoldet og menneskene.

I den moderne verden vet vi at det ikke nødvendigvis er de viseste som blir spart, men de rikeste. Befolkningen på lavtliggende stillehavsøyer eller de flere titalls millioner bangladeshere som bor langs kysten slipper nesten ikke ut klimagasser. Men de blir likevel hardest rammet av menneskeskapte klimaendringer.

Det moderne mennesket har ingen direkte intervenerende Gud som advarer oss om vår livsstil. Men FNs klimarapporter snakker høyt. Andre rapporter om økosystemtjenester fastslår at det menneskelige økologiske fotavtrykk er for stort.

Trenger vi en ny bibelske Noah for å tolke disse signalene? Nå var ikke Noah førstemann som opplevde flom. Det babylonske helteeposet om Gilgamesh, verdens eldste litteratur, ble skrevet ca 1600 f. Kr., med basis i enda eldre tekster. Den babylonske og det gamle testamentets beretninger er bare to av mer enn 300 forskjellige syndflodsberetninger fra hele verden. ”Vår” ble sannsynligvis forfattet ca 900 – 600 f. Kr, og direkte inspirert av Gilgamesh-eposet og andre muntlige fortellinger om kjempeflommer fra Moses’ tid.

Men mer relevante blir det om flommyter generelt kan si oss moderne mennesker noe. De gamle babylonere visste godt at menneskelivet, selv med babylonernes urbane, tekniske know-how, deres zigarutter, himmelstrebende tårn (beskrevet av israelittene som babelske, syndige tårn), var mangelfullt og flyktig, sammenlignet med gudenes verden, eller vår Edens Hage. Sivilisasjonen er skjør og forgjengelig, som menneskelivet selv. Eufrat og Tigris’ oversvømmelser var uforutsigbare og ofte ødeleggende, og voldsomme skybrudd gjorde jorden til en hengemyr eller brennhete vinder reduserte den til støv.Denne utryggheten er spesielt synlig i syndflodsmytene. En virkelig storflom ble en metafor for politisk og sosial oppløsning.

Opplevelsen av døden og frykten for utslettelse ligger dypt i oss. Myter viser oss hvordan vi skal bære oss ad; den gir oss den riktige åndelige eller psykiske holdning til å handle rett. En myte er sann for mennesker når den oppleves som effektiv, og ikke bare fordi den gir oss faktiske opplysninger. Det er av underordnet betydning om hovedpersonen heter Noah eller Gilgamesh. Syndflodmyten er derfor relevant om den oppleves som å gi oss en dypere innsikt i livet. Får den oss til å tenke og føle noe sterkt, gir den oss nytt håp eller tvinger oss til ny handling. Om vi anvender den på vår egen situasjon blir det en gyldig myte. De handler med andre ord om forutsetninger som gir felles menneskelige tolkninger av å være menneske.

Det er ikke tydelig nok for oss hvem som er vår tids Gilgamesh eller Noah; er det den omreisende klimapredikanten Al Gore, vitenskapsmannen James Hansen, miljøpessimisten James Lovelock eller vår egen filosof Jostein Gaarder?
I noen generasjoner fremover blir en av vår tids historier fortellingen om klimakrisen. Menneskene i dag blir ikke advart direkte av Gud. Det guddommelige taler til oss gjennom vitenskapsmenn og kvinner. Det internasjonale klimapanelet har beredt grunnen. Det er på denne basis politikere skal til Mexico i november og desember. De vet at de må bygge en ny ark.

At Erik Solheim vil at Norge skal ta Gud alvorlig i utviklingspolitikken er derfor bra. Å forstå religion er å forstå kultur og helt avgjørende for å snakke sammen. Å ta utgangspunkt i religion for å mobilisere til handling mot miljø- og fattigdomskrisen har fortsatt et stort potensial. Men først og fremst må politikere vise mot, uavhengig av religion. Advarslene de har fått fra vitenskapen er like tydelige som Guds advarsler til Noah. Storflommen fremover blir derfor like mye en metafor for politisk og sosial oppløsning for oss, som det var det for babylonerne.
Menneskets iboende kraft til å ta inn over seg virkeligheten og til å handle kan stimuleres når det ses i lange perspektiv som binder oss sammen med fortiden, våre felles myter og religioner. Alle statsledere stiller i dag med samme utgangspunkt som Noah. Også Jens Stoltenberg.

Finnes en mirakelkur mot fattigdom?

(Trykt i Dagsavisen den 11.08.1O)
Finnes det en mirakelkur mot fattigdom? I august har det vært en debatt i Dagens Næringsliv om tema mikrokreditt og rene gaver til fattige i utviklingsland. Det er en viktig diskusjon. Dessuten: Erfaring viser oss at mirakelkurer skal vi være skeptiske til, uansett. Det er oftest mange veier til utvikling, både for rike og fattige land, men i bunn ligger økonomiske innretninger og en forståelse for naturressursenes systemiske rolle. Det viktigste er, som George Brandes en gang sa det, å sette problemene under debatt.

To studier fra MITs fattigdomslaboratorium indikerer at mikrofinans lover mer enn det leverer. Studiene viser ikke økt forbruk på husholdningsnivå, eller økt inntekt. Et annet virkemiddel omtales i et større oppslag i The Economist nylig. Her referes det til gode resultater fra Brasil og deres kontantstøtte til fattige, men sier at dette og liknende program ikke ser ut til å fungere like godt i byer som på landsbygda. Dette må da være nedslående?

La de tusen studier blomstre!

Nei, slik empiri er svært viktig. Uten en form for tilnærmet følgeforskning over tid vil fattigdomsbekjempelse lide under synsingens svingninger og utpreget føleri. Men: tidsdimensjon er avgjørende. Kritikk som har fremkommet mot MITs studier viser at den er basert på et alt for kort tidsspenn, ca ett og et halvt år. Det samme må kunne anføres mot Brasils kontantstøtteordning, som først kom i gang etter at President Lula tok over.

Det kan være betimelig å dra frem en annen rapport, fra IMF sommeren 2009, gjort av økonomene Minoiu og Reddy. Her er tesen at bistand rettet mot å skape utvikling fører til økonomisk vekst. Stikkordet er økonometri, et fagfelt i skjæringsfeltet mellom økonomi og statistikk. Poenget er å finne økonomiske sammenhenger i en stor mengde økonomiske data.

IMF-økonomene hevder at effekten av utviklingsbistand på vekst må sees over lang tid, gjerne flere tiår. Dette er en tilnærming som sjelden gjøres. Minoiu og Reddy studerer derfor hvordan ulike typer bistand i perioden 1960 til 1990 virker på bnp-veksten per capita i årene 1990 til 2000. 30-40 land sammenlignes. Rapporten er entydig: Utviklingsorientert bistand har en positiv, stor og robust effekt på økonomisk vekst.

Økonomiske termer

Det er intuitivt lett å være enig med IMFs konklusjoner. Spør du fattigfolk i Asia, Afrika eller Asia hva de trenger svarer de sannsynligvis at de vil ha sikkerhet, jobber, handel, investering og en ansvarlig regjering. For å oppfylle dette, kreves en viss minstestandard; veier som fungerer, rent vann, ved til å fyre med, stabile priser på jordbruksproduktene deres, helsevesen, skoler og lærere. Innenfor visse rammer kan effektiv bistand bistå en regjering i å skape slike forhold. Bare siden 1999 går 29 millioner flere afrikanske barn på skolen for første gang, pga bistand. Mange av disse er jenter. For hvert år ekstra år en jente får gått på skolen, jo færre barn får hun, og sjansen for at hun kan få inntekt og være en lokal entreprenør og selge sine produkter på markedet øker, som igjen har økonomiske ringvirkninger. I fattigdomsbekjempelsens navn er økosystemer gitt en legal beskyttelse, til fordel for fremtidige vann-, skogs- og viltbrukere. Lokale småbønder har fått teknisk veiledning og garantier for å kunne bruke sitt lokale såkorn. Mye av dette er svært vanskelig å oversette til økonomiske termer, men noen bør prøve.

God fattigdomsbekjempelse er derfor både mikrofinans, kontantstøtteordninger, bidrag til å bygge opp under en fungerende riksrevisjon, statistisk kapasitet, levekårsundersøkelser og sivilsamfunnskapasitet. Men den må følges av langtidsbaserte studier. Mirakelkurer mot fattigdom finnes ikke. Bare hardt arbeid. Og journalister som er villige til å omtale de seneste fattigdomsstudiene, slik at vi alle kan følge Brandes og sette slike avgjørende problemstillinger under konstant debatt.

Fremtiden er intellektuell

Utvidet bevissthet. Fremtiden tilhører den utvidede bevissthet. Den offentlige diskurs vil i stigende grad dreie seg om konkurrerende fremtidsscenarier. Globale og rettferdige ordninger for alle vil være på dagsorden. Med dette vil behovet for å forstå «den andre» og tolke kulturforskjeller også øke. De intellektuelle vil ha en viktig oppgave i en slik formidling.

Aftenpostens søkelys på norske intellektuelle er derfor forfriskende. Det er en nødvendig eksersis, ikke minst sett i lys av nye sosiale media, nye lesevaner og internettets demokratiserende rolle i meningsdanningen. Den intellektuelles grunnoppgave, forsøket på å bryte ned stereotypier og reduksjonistiske kategorier som begrenser menneskelig tenkning og kommunikasjon, er like utfordrende som før.

Nye sjeler
Den intellektuelle er lite villig til å akseptere klisjeer, men er som Miljøagentene, opptatt av sin «rett til å si fra». Dette gjelder ikke minst i enhver politisk og nasjonal frigjøringsprosess. Hva gjør vi når undertrykkerne er kastet på dør? Tagore i India og José Marti i Cuba var opptatt av en slikt perspektiv. Frantz Fanon, en kraftfull intellektuell under Algerikrigen (19 54 – 1962) brukte begrepet om at den innfødte intellektuelle «vil finne opp nye sjeler». Desmond Tutu er et eksempel på dette; en av de store afrikanske intellektuelle.

Overgrep
Også blant de undertrykte vil det oppstå vinnere og tapere, og den intellektuelles oppgave er å ikke glemme dette. For de av oss opptatt av solidaritetsarbeid er dette et viktig påbud; kommer vår egen kritikk mot overgrepene begått av sandinister, mugabister, palestinere og andre for sent?

Trusselen for den intellektuelle i dag er profesjonalisering. Det fører til spesialisering, autoritetsangst og teknisk formalisme. Vi mister evnen til fri assosiering. Det fører til åndelig latskap. Derfor er det å være en amatør så viktig; en som kan ta opp et hvilket som helst spørsmål, uavhengig av tekniske og profesjonelle vanskelighetsgrader. Det var derfor Harald Eias provoserende hjernespinn virket befriende på mange; det som ble ansett som bare profesjonelt og tekniske «greier» ble plutselig mye mer livlig, morsomt, radikalt; det ble personlig og originalt. Det førte til debatt og ønske om mer kunnskap.

Politisk ukorrekt
Derfor: Du skal ikke være redd for å være politisk ukorrekt. Du skal ikke spørre om godkjenning fra sjefen. Du skal drives av ønsket om å gjøre verden til et mer rettferdig sted; basert på konsistent kunnskap.

Da forblir du tro mot det intellektuelle og fremtiden tilhører deg og en bedre verden.

På trykk i Aftenposten 04.08.10

Ett ritt, en grense, et flatt dekk

Bronkiene hveser
luft presses inn og ut
jeg kikker mot våren
utenfor
gulgrønn veske
stryker meg hånlig
nedover kinnene
men i et
ubevoktet øyeblikk
løfter jeg hånden
til det avgjørende støt mot
tastaturet
jeg er påmeldt
rir mot paradis
det de kaller renserittet
kjenner umiddelbart
trykket fra lungene avtar
eller øker
hva har jeg egentlig utsatt
meg for
får ikke puste
jeg piper
etter luft
men dekket er flatt

En øy - to folk - Ulik holdning til naturen former utviklingen

Flyr du over grensa som skiller øya Hispaniola i Den dominikanske republikk og Haiti ser det ut som om noen har dem etter skoggrensa. Den dominikanske delen er dypere grønn, mens den haitiske delen er brunsvidd. Haiti hadde historisk diktatorer uinteressert i miljø og utvikling; den dominikanske republikken hadde diktatorer opptatt av trær. Dette gjelder spesielt landets president i tre ulike omganger, Joaquín Balaguer, som døde i 2002.

Hispaniola er et brutalt eksempel på hvordan menneskelig uforstand påfører både natur og kultur sår og lidelser og senker katastrofeberedskapen. Begge land har vært plaget av bananrepublikkenes karakteristika; amerikanske intervensjoner og presidenter som opererte som om landene var deres private eiendom.

Naturens luner

Øya Hispaniolas to deler er ulike. Regnet på de kanter kommer som regel inn fra øst. Det vil si at Den dominikanske republikken, som ligger i øst, får mest regn, noe som er viktig for jordbruket. Øyas høyeste fjell er hovedsakelig på den dominikanske siden, og elvene som starter derfra flyter hovedsaklig østover. Jordsmonnet er mange steder svært godt.

Men paradokset er at selv om den haitiske siden hadde et dårligere utgangspunkt, utviklet de en rik jordbruksøkonomi før den dominikanske siden. Men de gjorde det på bekostning av naturen. Haiti ble Frankrikes viktigste koloni en periode, mens den dominikanske siden forble spansk koloni. Men Spania lot stort sett den dominikanske delen i fred pga hjemlige problemer. Frankrike, derimot, pøste på med afrikanske slaver til Haiti og sukkerplantasjer. Resultatet var at landet etter hvert fikk en befolkning syv ganger så stor som naboen i kolonitiden. Befolkningen er fortsatt marginalt større enn naboens i dag også. Men Haitis areal er bare halvparten så stor. De franske slaveskipene ville ikke dra tomhendt hjem igjen, og fylte opp med tømmer, slik at lavlands og de mellomhøye fjellskrentene var tømt for trær på midten av 19-tallet.

Historisk uflaks – ble fransk koloni

Den dominikanske republikken hadde et greit forhold til sine tidligere koloniherrer og åpnet etter hvert for europeisk immigrasjon og investeringer. Haiti kjempet seg til uavhengighet i 1804 etter et vellykket slaveopprør inspirert av den franske revolusjonen noen år før. Men de var av naturlige årsaker svært skeptiske til fremmede.

Under diktatoren Trujillo begynte dominikanerne på 1930-tallet å industrialisere. Hans etterfølger og mangeårige høyre hånd, Joaquín Balaguer, gjorde det samme. Han satset stort på vannkraft. Den hardtslående Balaguer tvang gjennom nasjonalparker og vernesoner, både til skogs og til havs. Noen ganger skjedde dette gjennom tvangsflytting og beinharde metoder. Men i dag kan landet prise seg lykkelig for dette, i alle fall om de sammenlikner seg med naboen.
Balaguer var nærmest fantastisk opptatt av å ta vare på skog og subsidierte derfor importen av propan og flytende naturgass, for å beskytte skogen. Nabolandet Haitis lille elite, var mest opptatt av å suge rikdom ut av de fattige, som ble tvunget til å fortsette å rive opp røtter og bruke de usle restene som gjensto av skog for å ha tenneved til mat og varme. Franske krav om erstatning etter den haitiske revolusjonen gjorde også at landet fikk en stor statsgjeld å betjene.
Den amerikanske økonomen Tyler Cowen sier det mer kontroversielt: Tidligere franske kolonier gjør det dårligere, uansett. Dessuten fikk Haiti uavhengigheten for tidlig. Han peker på de franske øyene Guadeloupe og Martiniques, som får store deler av sitt BNP fra franske overføringer.
Når miljøet avgjør

I dag er ca 28 % av den Dominikanske republikken skogkledd, mens dette gjelder for kun 1 % av Haiti. Dette betyr tap av tømmer, og andre bygningsmaterialer fra skogen, jorderosjon, lav jordfertilitet, sedimenter i elver, tap av vannårer og ergo hydroelektrisk kraft, og mer ujevne nedbørsmengder.

I september 2004 herjet orkanen Jeanne over øyene Puerto Rico og Hispaniola. Selv om begge øyene mottok lignende nivåer av nedbør kunne ikke resultatene vært mer ulike. Orkanen resulterte i 7 flom-dødsfall i Puerto Rico, 24 i Den dominikanske republikk, men mer enn 3000 i Haiti. Naturen der hadde ingen motstandskraft.

Den amerikanske forfatteren Jared Diamond ser på de 4 nasjonalparkene eller reservatene i Haiti, mot 74 i nabostaten, som en hovedindikasjon på de to nabostatenes ulike skjebner. Han viser til at antall lokale organisasjoner (NGOs), miljøvernere og utviklingsarbeidere er langt høyere på den dominikanske siden.
Det er kulturelle og språklige barrierer mellom øyas to nabostater. Dominikanerne glemmer ikke Haitis 22 års okkupasjon på 19-tallet (selv om slaveriet ble avskaffet da), og haitianerne glemmer ikke Trujillos nedslaktning av 20.000 haitianere i 1937.
Men det tragiske jordskjelvet som rammet Haiti 12. januar i år fører likevel de to naboene nærmere. De har innsett at de lever på samme øya - de må samarbeide. Naturens økosystemtjenester er noe alle innbyggerne nyter godt av.
Andrew P. Kroglund, Innsikt nr. 5/2010