torsdag 24. mai 2012
Professoren, virkeligheten og dannelsen
Har moderne nordmenn en patologisk velferds- og dannelsesdefekt? Er vi mindre egnet til å ta inn over oss virkelighetens kompleksitet og duller vi barna våre inn i urealistiske verdensbilder? Ja, sier Professor Nina Witoszek i kronikken ’Djevelen og jomfruen’ i Aftenposten 27.april.
Jeg leste denne kronikken dagen før et utenlandsopphold og forventet meg en debattstorm. Men da jeg sjekket avisene ved hjemkomst nylig er det bortimot ingen reaksjoner. Er det hele bare for pinlig? Er det uinteressant med en metaforglad professor som blir for forelsket i egne bilder og som delvis mister virkeligheten av syne?
Den norske sjelen er jomfruelig, sier Witoszek, i motsetning til europeeres mer herdede, dannede sjel. Ondskap for nordmenn ”…er en teknisk feil. Hvis vi er gode mot de andre er, så vil de være gode mot oss. Pasifisme über alles.”. Og her er ikke Witoszek alene om å undres, selvsagt. Et samlet internasjonalt pressekorps delte nylig undringen. En himmel full av stjerner? Hilse på monsteret i retten?
Men det Witoszek (og den internasjonale pressen) glemmer, er at den norske samfunnskontrakten er annerledes, fordi den er basert på et utstrakt likhetsprinsipp. Samfunn som er tuftet på slike verdier er gjennomgående samfunn som er lykkeligere og har større grad av tillitt borgerne imellom. Dette er nå empirisk belagt, gjennom boken Ulikhetens pris (Wilkinson, Pickett, Res Publica 2011). Den bygger på over 30 års empirisk forskning. Boken viser at nesten alt – fra forventet levealder til mental helse, holdningen til internasjonal solidaritet og miljø, påvirkes av et samfunns økonomiske likhetsgrad, ikke dets rikdom. Derfor er politikk viktig. Det kan forklare noen av våre reaksjoner etter 22/7.
Witoszek ironiserer nærmest over at krigshelten Max Manus fremstilles som et menneske med ”..dårlig samvittighet over tapte liv”. Ja, så sammensatt er også en helt, i dette likhetssamfunnet. Fordi han er som oss. Det er del av vår allmenne ’Bildung’. Men la oss ikke glemme at djevelen har vært høyst reel også for nordmenn, ikke minst de som ble utsatt for Henry Oliver Rinnans ondskap.
Men Norge er ikke alene: Sannhetskommisjonen i Sør-Afrika etter apartheid viser oss også et samfunn som setter kjærlighet fremfor hevn i oppgjørets time. Kanskje noen hadde hvisket dem noen ord i øret om det norske rettsoppgjøret etter 2-verdenskrig – med sin massive fellesdømming av vanlige NS medlemmer. Men var de djevelens barn?
Seksuelle overgrep mot barn, slik som Baneheia-saken, viser oss også en offentlig debatt i Norge hvor folks avsky fører til krav om kastrering. Bildet er med andre ord sammensatt. Men hva med Witoszeks observasjoner om manglende selvoppofrelsesinstinkt den 22.juli? Finnes ikke andre eksempler på slik heroisme? Hva med Dag Gjerstad fra Kvænangen som uskadeliggjorde mannen som ville kapre et Turkish Airlines-fly i 2011. Eller Odd Eriksen (senere statsråd) som overmannet en kaprer på et fly i 2004, og avverget at flyet styrtet i nærheten av Bodø.
Witoszeks tese om at vår ’Bildung’ ikke har ikke forberedt oss på møtet med djevelen, virker derfor på meg noe søkt. Hvem er vel forberedt på det? Og er f.eks franske barns belønningsbaserte, resultatorienterte skole- og fritidshverdag, bedre i så måte? Kanskje det skaper andre, indre angstdjeveler?
Witoszek observasjoner er ofte underholdende. Men i iveren etter å vise egen ”Bildung” kan det bære galt avsted.
tirsdag 17. april 2012
Alt hva anmelderne har i vrangen
Hva er en litteraturanmeldelse? En saklig gjennomgang av hva du får og hva du ikke får i boken foran deg? Eller et kåserende innlegg, som mest peker tilbake på anmelders foretreffelighet?
Da jeg leste Trond Berg Eriksens anmeldelse av Jørgen Lorentzens bok Fra farsskapets historie i Norge 1850 – 2012 i Aftenposten den 15. april, satt jeg igjen med nettopp slike spørsmål. Inntrykket som fester seg etter å ha lest anmeldelsen flere ganger er: Dette handler mest om Berg Eriksens egen fortreffelighet, mer enn om en faktisk anmeldelse av sakprosa.
En bok om farskap i Norge er potensielt svært interessant, fordi synet på farsskap sier noe om det samfunnet vi vil være del av. Anmeldelsen ”Alt hva fedrene har gurglet” munner ut i et subtilt slakt, uten at vi egentlig vet så mye mer om hva boken tar opp.
Berg Eriksen er opptatt av at stoffet er hentet vel så mye fra USA som fra Norge. Som legmann er min første tanke at det ikke er så rart. Det er mye stoff i den angelsaksiske verden på temaet, ikke minst på det teoretiske plan. De akademiske og historiske rammene hentes fra over havet, men tilpasset gjerne oss, mye fordi urbanisering og industrialisering kom senere hit til lands.
Berg Eriksen er ellers raskt ute med en referanse han berømmer forfatteren for å ha brukt, men nevner i samme åndedrag en annen forfatter som ikke er brukt. Og mener det er alvorlig. Ok. Av de mange hundre referansene som nok er benyttet, blir dette fort koketteri for leseren. Eriksen peker videre på at det er lite om biologi i boken, a la Eia. Det er nyttig informasjon. Men Eriksen påpeker også en hel serie med temaer boken ikke tar opp. Spørsmålet som melder seg blir da: Hvor essensielle er disse sidene i forhold til hovedtema? For Berg Eriksen er dette alvorlige mangler, ettersom Lorentzen gjør følgende: ”I stedet pludrer han i vei om småbarnsforeldre som gurgler av reproduktiv salighet mens de leker på stuegulvet med avkommet”.
Det er isolert sett en strålende morsom setning, godt gjennomtenkt og komponert. Som kåseri, eller i et essay; fortreffelig. I en saklig anmeldelse; i beste fall flåsete, men egentlig som et velrettet dødsstøt.
En får derfor nesten en mistanke om at Berg Eriksen egentlig vil det moderne, norske politiske farskapsprosjektet til livs, gitt at han også raljerer over Audun Lysbakkens Frihet, likhet , farskap (2012), og hvor konklusjonen er at både Lysbakken og Lorentzen ”…nærmer seg pornografi, det vil si blodløs ønsketenkning om det uoppnåelige”.
Som bakgrunn for denne påstanden viser Berg Eriksen til rapporten Likestilling og lisvkvalitet (2007) som fastslår at 40 % av norske menn mellom 25 og 34 år som har barn, aldri bor sammen med dem.
Skilsmisser og havarerte samboerskap er del av virkeligheten, og at rettspraksis i forhold til omsorgsavtaler i etterkant ofte er laget slik at de favoriserer mødre, er ikke nødvendigvis dødsstøtet for det politiske farsskapsprosjektet.
At ca 90 % av dagens fedre tar minst 12 ukers pappaperm, som et resultat av politiske vedtak, er fortsatt “verdensrekord”. Før pappapermloven i 1993, tok bare 3 % fedre permisjon. At en del av disse fedrene siden så blir skilt, også fra barna sine, fratar dem likevel ikke den gode tiden de hadde som fedre i en tidligfase i barnas liv.
Kanskje nettopp derfor er bøker om farsskap i et historisk lys viktige. Fars- og morsskap er i moderne samfunn konstruerte roller. Om sakprosa kan vise oss at modernisering, kommersialisering og industrialisering har ført fedre bort fra et mer aktivt fedreskap til mer av en tjenestyter, i alle fall til inntil nylig, er det nyttig kunnskap.
Kanskje slike bøker til og med kan si oss noe om tendenser i tiden som skaper asosiale individ som Anders Bering Breivik. Men for å vite om det er tilfellet må jeg som leser ha tiltro til at anmeldelsen gir meg tilstrekkelig saklig opplysning om hva boken tar opp. Så får anmelderens uomtvistelige fortreffelighet komme i annen rekke. Dette er også et linjevalg for Aftenposten generelt.
Da jeg leste Trond Berg Eriksens anmeldelse av Jørgen Lorentzens bok Fra farsskapets historie i Norge 1850 – 2012 i Aftenposten den 15. april, satt jeg igjen med nettopp slike spørsmål. Inntrykket som fester seg etter å ha lest anmeldelsen flere ganger er: Dette handler mest om Berg Eriksens egen fortreffelighet, mer enn om en faktisk anmeldelse av sakprosa.
En bok om farskap i Norge er potensielt svært interessant, fordi synet på farsskap sier noe om det samfunnet vi vil være del av. Anmeldelsen ”Alt hva fedrene har gurglet” munner ut i et subtilt slakt, uten at vi egentlig vet så mye mer om hva boken tar opp.
Berg Eriksen er opptatt av at stoffet er hentet vel så mye fra USA som fra Norge. Som legmann er min første tanke at det ikke er så rart. Det er mye stoff i den angelsaksiske verden på temaet, ikke minst på det teoretiske plan. De akademiske og historiske rammene hentes fra over havet, men tilpasset gjerne oss, mye fordi urbanisering og industrialisering kom senere hit til lands.
Berg Eriksen er ellers raskt ute med en referanse han berømmer forfatteren for å ha brukt, men nevner i samme åndedrag en annen forfatter som ikke er brukt. Og mener det er alvorlig. Ok. Av de mange hundre referansene som nok er benyttet, blir dette fort koketteri for leseren. Eriksen peker videre på at det er lite om biologi i boken, a la Eia. Det er nyttig informasjon. Men Eriksen påpeker også en hel serie med temaer boken ikke tar opp. Spørsmålet som melder seg blir da: Hvor essensielle er disse sidene i forhold til hovedtema? For Berg Eriksen er dette alvorlige mangler, ettersom Lorentzen gjør følgende: ”I stedet pludrer han i vei om småbarnsforeldre som gurgler av reproduktiv salighet mens de leker på stuegulvet med avkommet”.
Det er isolert sett en strålende morsom setning, godt gjennomtenkt og komponert. Som kåseri, eller i et essay; fortreffelig. I en saklig anmeldelse; i beste fall flåsete, men egentlig som et velrettet dødsstøt.
En får derfor nesten en mistanke om at Berg Eriksen egentlig vil det moderne, norske politiske farskapsprosjektet til livs, gitt at han også raljerer over Audun Lysbakkens Frihet, likhet , farskap (2012), og hvor konklusjonen er at både Lysbakken og Lorentzen ”…nærmer seg pornografi, det vil si blodløs ønsketenkning om det uoppnåelige”.
Som bakgrunn for denne påstanden viser Berg Eriksen til rapporten Likestilling og lisvkvalitet (2007) som fastslår at 40 % av norske menn mellom 25 og 34 år som har barn, aldri bor sammen med dem.
Skilsmisser og havarerte samboerskap er del av virkeligheten, og at rettspraksis i forhold til omsorgsavtaler i etterkant ofte er laget slik at de favoriserer mødre, er ikke nødvendigvis dødsstøtet for det politiske farsskapsprosjektet.
At ca 90 % av dagens fedre tar minst 12 ukers pappaperm, som et resultat av politiske vedtak, er fortsatt “verdensrekord”. Før pappapermloven i 1993, tok bare 3 % fedre permisjon. At en del av disse fedrene siden så blir skilt, også fra barna sine, fratar dem likevel ikke den gode tiden de hadde som fedre i en tidligfase i barnas liv.
Kanskje nettopp derfor er bøker om farsskap i et historisk lys viktige. Fars- og morsskap er i moderne samfunn konstruerte roller. Om sakprosa kan vise oss at modernisering, kommersialisering og industrialisering har ført fedre bort fra et mer aktivt fedreskap til mer av en tjenestyter, i alle fall til inntil nylig, er det nyttig kunnskap.
Kanskje slike bøker til og med kan si oss noe om tendenser i tiden som skaper asosiale individ som Anders Bering Breivik. Men for å vite om det er tilfellet må jeg som leser ha tiltro til at anmeldelsen gir meg tilstrekkelig saklig opplysning om hva boken tar opp. Så får anmelderens uomtvistelige fortreffelighet komme i annen rekke. Dette er også et linjevalg for Aftenposten generelt.
torsdag 16. februar 2012
Bonuspoeng på toget
Konkurransetilsynet åpner nå for bonuspoeng på visse innenriksflyvninger. Dette kommer knapt noen uker etter at vi har debattert den siste utredningen om høyhastighetstog i Norge. Trenger vi bonuspoeng som ekstra insentiv, for å velge Norwegian elller SAS? Det vi virkelig trenger her til lands, er bonuspoeng for å reise med tog, som en kompensasjon for lange, tidkrevende reiser. Og som en bonus for de av oss som var sterke i troen. En tålmodighetsbonus.
Slik kan vi kan bygge opp en viss konto til en fjern fremtid når vi får raskere tog og flere spor. I mellomtiden bør vi også legge ned tax-free tilbudet som ekstra-bonus for å reise med fly. Men det er en annen skål, bokstavelig talt.
Som borgere har vi siden barndommen slitt med det vi oppfatter som et sidrumpet system; NSB, og deres enda mer døle fetter, Jernbaneverket. Stortingets årlig klatting med noen ekstra millioner på statsbudsjettet har ikke ført til nevneverdig fremgang heller; vi har snarere blitt bevisstgjort etterslep på vedlikeholdssiden.
Men det var før; nå er det et momentum rundt modernisering av jernbanen. Flytoget viste i sin tid vei. Mer dynamikk, mindre byråkrati, mer nytenkning.
Interesseorganisasjonen Norsk Bane, der norske kommuner eier 70 prosent, har siden gjort et godt arbeid med sine utredninger. Det har skapt en form for konkurranse om gode utredninger. Og nå i 2012 har Jernbaneverket endelig kommet på banen med sin utredning.
Konklusjonene er klare:
• Det er fullt mulig å bygge høyhastighetsbaner i Norge.
• Det er et stort endepunkt – og underveismarked gitt en reisetid på ca 3 timer mellom endepunktene.
• Utbyggingskostnadene er betydelige for alle alternativer og varierer i stor grad med tunnelandelen på de forskjellige strekningene.
• Høyhastighetsbaner fører til redusert utslipp av CO2 etter at banene er satt i drift. Antall år før man oppnår CO2 utslippsbalanse varierer i stor grad med tunnelandelen på de forskjellige strekningene.
Nordmenn er på flytoppen i Europa. Bygging av lyntog vil derfor gi stor klimagevinst i et langt perspektiv. Det vil også styrke bygdene og næringslivet. Veldig få samferdselsprosjekter i Norge er samfunnsøkonomisk lønnsomt i starten; det være seg motorveier, rullebaner eller tunneler. Men vi bygger det likevel, fordi vi trenger det.
Men det vi nå endelig har tatt innover oss er at neste generasjons jernbane ikke lar seg realisere uten nye finansieringsmetoder. Det vil si utenfor statsbudsjettet. Både bompenger og klimaavgifter på flytrafikken kan være mulige bidrag, i tillegg til lån og ordinære statlige bevilgninger. Vi trenger en form for prosjektfinansiering som gjør at midlene stilles til disposisjon for utbygger uten å være avhengig av hvert enkelt års statsbudsjett.
Grønne økonomiske løsninger er morgendagens melodi. Veien til lavutslippssamfunnet krever klare prioriteringer. Men planleggingen må starte i dag. Derfor er gjeninnføring av bonuspoeng på innenlandsflyvninger gårsdagens politikk. Det er bare en detalj. Men som det heter i et engelsk ordtak: ”The Devil is in the detail”.
Publisert i Klassekampen, 15.02
Slik kan vi kan bygge opp en viss konto til en fjern fremtid når vi får raskere tog og flere spor. I mellomtiden bør vi også legge ned tax-free tilbudet som ekstra-bonus for å reise med fly. Men det er en annen skål, bokstavelig talt.
Som borgere har vi siden barndommen slitt med det vi oppfatter som et sidrumpet system; NSB, og deres enda mer døle fetter, Jernbaneverket. Stortingets årlig klatting med noen ekstra millioner på statsbudsjettet har ikke ført til nevneverdig fremgang heller; vi har snarere blitt bevisstgjort etterslep på vedlikeholdssiden.
Men det var før; nå er det et momentum rundt modernisering av jernbanen. Flytoget viste i sin tid vei. Mer dynamikk, mindre byråkrati, mer nytenkning.
Interesseorganisasjonen Norsk Bane, der norske kommuner eier 70 prosent, har siden gjort et godt arbeid med sine utredninger. Det har skapt en form for konkurranse om gode utredninger. Og nå i 2012 har Jernbaneverket endelig kommet på banen med sin utredning.
Konklusjonene er klare:
• Det er fullt mulig å bygge høyhastighetsbaner i Norge.
• Det er et stort endepunkt – og underveismarked gitt en reisetid på ca 3 timer mellom endepunktene.
• Utbyggingskostnadene er betydelige for alle alternativer og varierer i stor grad med tunnelandelen på de forskjellige strekningene.
• Høyhastighetsbaner fører til redusert utslipp av CO2 etter at banene er satt i drift. Antall år før man oppnår CO2 utslippsbalanse varierer i stor grad med tunnelandelen på de forskjellige strekningene.
Nordmenn er på flytoppen i Europa. Bygging av lyntog vil derfor gi stor klimagevinst i et langt perspektiv. Det vil også styrke bygdene og næringslivet. Veldig få samferdselsprosjekter i Norge er samfunnsøkonomisk lønnsomt i starten; det være seg motorveier, rullebaner eller tunneler. Men vi bygger det likevel, fordi vi trenger det.
Men det vi nå endelig har tatt innover oss er at neste generasjons jernbane ikke lar seg realisere uten nye finansieringsmetoder. Det vil si utenfor statsbudsjettet. Både bompenger og klimaavgifter på flytrafikken kan være mulige bidrag, i tillegg til lån og ordinære statlige bevilgninger. Vi trenger en form for prosjektfinansiering som gjør at midlene stilles til disposisjon for utbygger uten å være avhengig av hvert enkelt års statsbudsjett.
Grønne økonomiske løsninger er morgendagens melodi. Veien til lavutslippssamfunnet krever klare prioriteringer. Men planleggingen må starte i dag. Derfor er gjeninnføring av bonuspoeng på innenlandsflyvninger gårsdagens politikk. Det er bare en detalj. Men som det heter i et engelsk ordtak: ”The Devil is in the detail”.
Publisert i Klassekampen, 15.02
torsdag 9. februar 2012
Om å dikte verden inn i Norge
Norge lever som i en liten boble langt unna verden. Annerledeslandet er både myte og virkelighet. Gir det mening å forsøke å si noe om veivalg i årene som ligger foran oss? Og hvordan kan vi bringe et større, universelt perspektiv inn i dagliglivets politiske diskurs og våre forbruksvalg? Er en ny global empatisk moral mulig og ønskelig? Kan en ny økologisme gi inspirasjon og svar?
Vi lever i tiden med feiring av de store nordmenn som gikk opp løypa for oss; folkloristen og «skaperen» av den norske Askeladd-tradisjonen, Peter Christen Asbjørnsen i 2012, Nansen-året 2011 og et storstilt Bjørnson-år i 2010. Vi skuer tilbake mot en tid da fedrelandet skulle bygges, til og med gjenreises og befestes, både i forestillingenes verden og i virkeligheten, som noe stort og betydningsfullt; verd å leve for, verd å dø for, verdt å reise ut i verden for. Bjørnson brukte litteratur og poesi som innfallsport til nordmannens hjerte; først måtte nasjonen formuleres for det indre øye, så kunne den realiseres i den ytre verden. Norge ble et diktet land. Nansen brukte friluftslivet, ekspedisjoner og humanitært, politisk arbeid der ute. Norge ble et helteland. Slik ble vi et handlingens folk, et selvstyrt «gå-på-folk», for å bruke forfatter Tor Boman Larsens begrep.
«Jeg ser norske flagg overalt hvor jeg ferdes», sa daværende utenriksminister Torbjørn Jagland i en beskrivelse av Norges posisjon internasjonalt. Jaglands naiv-pompøse talemåte var i sin tid lett å harselere med i Hallo i uken. Det er likevel en linje fra Bjørnson og Nansen her; dette er ett av flere uttrykk for det moderne Norge i verden – en enkel askeladd som kommer fra periferien, men som har som mål å vinne et halvt kongerike, minst. Vi diktet vi oss vårt land, og dette diktet ønsker vi å dele med verden. Fordi vi selv har ligget og rotet i aska gjennom mange hundre år, vet vi at et annet liv er mulig også for andre. Vi kan ei annet, for å holde oss til språkbruken.
Norge deler modernitetens utfordringer med andre høytindustrialiserte nasjoner, det være seg i form av livsstils-sykdommer, det faktum at mange faller utenfor i et krevende arbeidsliv, eller ensomhet og fremmedgjøring. Men som boken Ulikhetens pris, fersk i norsk språkdrakt påpeker: Større grad av likhet skaper sterkere samfunn. Samfunn som har likhet som et underliggende prinsipp skårer høyere enn andre langs flere variabler; folk lever lenger, har bedre helse og det er mindre kriminalitet. Og Norge er et av de mest likhetsorienterte samfunn i verden. Inntektsforskjeller eksisterer og kan vokse, men vi har likevel et skattesystem som omfordeler, og et helse- og skolesystem som er for alle. Vi har ingen spennende eliteskoler, men vi har heller ikke det klassesystemet som følger med som en integrert del av pakken, slik som i Storbritannia og Frankrike. Vi har et likestillingsprosjekt som er i en helt egen divisjon i global sammenheng.
Vi har dessuten mer fritid enn våre europeiske brødre og søstre, med vår matpakketradisjon og en mer kompakt arbeidsdag. Arbeidslivet er mer fleksibelt og mange kan i perioder gå hjem ganske tidlig for å være med barna sine, i lek, på fritidsaktiviteter, eller vi selv er ute og trener. Vi er fortsatt en nasjon av veidere – vi er ute i skogen, på sjøen og på fjellet og samler turopplevelser, eller sopp, eller begge deler. Ikke i samme monn som i 1950, men sammenliknet med en hvilken som helst annen europeisk borger, har vi et mer aktivt forhold til allemannsretten, friluftslivet og det å bruke kroppen.
Askeladdens tvilsomme familie
Men eventyret rommer også Askeladdens ustadige brødre, Per og Pål, som er selviske og egoistiske. Eventyrene var nådeløse i sin moral; en askeladd må være del av et godhetsregime, fordi han skal hjelpe gamla med nesen i stubben, og han skal være den som samler seg alskens remedier fra naturen i skreppa si og han skal alliere seg med de gode hjelperne for å løse oppgaver, om han heter Bjørnson, Nansen, Erik Solheim eller Ola og Kari Nordmann. Og dette er en form for etisk nisje Norge har fylt i mange år.
Men i følge rapporten «Doublethink; The two faces of Norway’s foreign and development policy», skrevet av den britiske historikeren Mark Curtis i 2009, har Norge mistet denne etiske nisjen. I rapporten dokumenterer Curtis hvordan vi tjener milliarder på virksomhet som undergraver og står i direkte motsetning til innsatsen for klima, fattigdomsbekjempelse og fred. Vi har med andre ord blitt for opptatt av vår egen rikdomsgenerering, vi tenker for mye på å opprettholde livsstilen vår med den erobrede Prinsessen og det halve kongeriket.
Noen av funnene Curtis peker på som han mener bør uroe oss er:
* Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) har etiske kriterier og har ekskludert noen selskaper fra sin portefølje, men fondet fortsetter å investere i en rekke selskaper som bryter menneskerettighetene og skader miljøet.
* Norsk oljeindustri bidrar tungt til norsk velstandsøkning, men er stadig mer aktiv i land med alvorlige menneskerettighetsbrudd. Norge bidrar i økende grad til global oppvarming gjennom egne CO2-utslipp.
* Norsk våpenindustri vokser. Til tross for strengere eksportrestriksjoner enn en rekke andre land blir norske våpen fortsatt brukt i offensive operasjoner i oversjøiske områder, fordi vi ikke krever sluttbrukererklæring ved videresalg. Norsk militært utstyr eksporteres fortsatt til land som bryter menneskerettighetene.
Er dette for blåøyd og idealistisk i en realistisk verden? Kanskje, men i så fall er det pga. for liten kunnskap. I følge Sokrates er det hele rimelig enkelt: Riktig kunnskap vil på sikt lede til riktig handling. Riktig handling fører igjen til lykke. Skal vi bli lykkelige må vi søke sannheten. Er dette vårt utgangspunkt, må vi derfor bore, for å bruke et slikt uttrykk, litt dypere i oss selv som oljenasjon. Unner vi den fattige delen av verden et liv i verdighet, er vi nødt til å bidra til skape en utvikling som er bærekraftig, for alle.
Keiserens nye oljehyre
Da Olje- og energiminister Ola Borten Moe den 24. juni la frem stortingsmeldingen «En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten», brukte han bilder av fattige barn på landsbygda i Ghana som en direkte link til behovet for en stabil norsk petroleumsproduksjon og fattigdomsreduksjon.
Men klimadimensjonen er utelatt, og kommer i en egen melding i 2012 (om regjeringen overlever den interne debatten). Men en slik sektortenking blir likevel et paradoks, i og med at Norge har sluttet seg til FNs klimapanels konklusjoner: Det er en klar sammenheng mellom menneskelig virksomhet og klimaendringer. Det betyr at utslippene av CO2 til atmosfæren må kuttes drastisk, for å begrense kommende temperaturøkninger på jorden til maks 2 grader. Norge har vist innovative sider og gått foran med bevilgninger til strakstiltak for å belønne opprettholdelsen av stående regnskog, som gir umiddelbare CO2- og økosystemtjenestegevinster og armslag for skogsfolk.
Men når det gjelder petroleumsvirksomhet, er det et seigere tema. Vi lever hele tiden i et spenningsfelt mellom de som sier at vi har nådd oljetoppen, «peak oil», og de som mener at det alltid er mulig å finne nye kilder, og bedre teknologier. Og begge har rett. Tjæresand i Canada og skifergass i Nord-Amerika og Europa er to nye scenarioer med potensial. Problemet er bare at omkostningene er så store, ikke minst på miljøområdet. I tjæresandprosjekter ser vi at vi får bare ca. 5 ganger mer energi igjen for den energien vi bruker i selve utvinningen. I tillegg er utslippene av CO2 mye høyere enn ved vanlig oljeutvinning, pluss store mengder forurenset spillvann. Noe av det samme gjelder også skifergass, og vårt eget Statoil er nå idømt bøter for miljøkriminalitet i Canada.
Men vi gjør det jo for de fattige!
Men hva med kampen mot fattigdom? Vil ikke økt oljeproduksjon føre til billigere kunstgjødsel og bensin, til glede for fattigfolk? Kanskje, og det er en relevant problemstilling. Men for fattigfolk er et like viktig spørsmål på sikt: Investeres det raskt nok i alternative energikilder for å unngå globale klimaendringer som vil svekke matsikkerheten og for å avhjelpe de fattiges energibehov? En grad opp i temperatur i tropiske strøk betyr i mange områder 30 % avlingsreduksjon.
Det såkalte tograders-målet verden har satt seg er derfor mer presist en smertegrense vi ikke kan overstige, fordi skadene som følge av klimaendringene vil bli mer omfattende enn vi kan håndtere. Det betyr med andre ord at vi ikke kan forbruke alle våre kjente reserver av olje og gass. Da snakker vi om et karbonbudsjett, og det leder rett inn på spørsmålet om rettferdighet og fordeling. Da blir et presserende spørsmål: Hvem skal få mulighet til å hente opp og selge den andelen vi bestemmer av den resterende delen av kjente fossile reserver? Hvilke land bør få størst kvoter i karbonbudsjettet til å forbruke ressursene? Og hvor mange generasjoner bør ressursene fordeles på?
Borten Moe argumenterer for at norsk olje og gass er «renere» enn for eksempel kinesisk kull og at vi derfor bør fortsette norsk olje- og gassproduksjon og forsyne verden med energi. Men hjelper det fattigfolk tilstrekkelig at norsk produksjon er renere, når inntektene fra salget av oljen havner i Norge? Med andre ord, om solidaritet skal være med som et argument for fortsatt norsk oljeeksport vil følgende alternativ være noe vi bør ta oss tid til å diskutere:
* Vi selger all oljen vår direkte til fattige land rundt kostpris.
* Vi er rettferdige og solidariske og overlater fremtidig produksjon av olje og gass til land som ikke har oppnådd samme velstand som oss. Vi bruker samtidig vår oljeekspertise til å hjelpe for eksempel Ghana.
* Om vi likevel velger å fortsette den ekspansive oljepolitikken Borten Moe legger opp til, kompenserer vi for vårt økte økologiske fotavtrykk ved at vi omdefinerer 75 % av vårt oljefond til å bli et fond for forskning og utvikling av alternative og fornybare energikilder. Videre brukes dette til investeringer i infrastruktur i fattige land. Vi investerer i høyhastighetstog og ras-sikring på eksisterende jernbanenett, som ellers langsomt vil forvitre flere steder pga. effekter av klimaendringer som allerede har satt inn.
I Norge ble det i 2010 investert rundt 124,5 milliarder kroner i oljeutvinning i Nordsjøen. Det økte i 2011 og i følge Statistisk Sentralbyrå ble det ny rekord på over 141 milliarder. Og den seige oljen har vært en velsignelse for oss nordmenn. Men med dagens kunnskap kan vi med hånda på Bibelen si at vi vet at jakten på den siste olje er mindre et bilde på en velsignelse enn et bilde av et samfunnssystem som setter økonomi over økologi. Særlig når Statoil, kanskje et av vårt flotteste nasjonale flaggskip noensinne, bruker i underkant av 4 % på utvikling og forskning på nye fornybare energikilder. I følge Det internasjonale energibyråets siste rapport, lagt frem i London i november 2011, vil temperaturen på kloden øke med hele 6 grader. Om vi fortsetter som nå. Kloden koker, med andre ord.
Det nye grønnskjæret
Med den globale økonomiske krisen som øker i omfang har disse nå en likevel gyllen anledning til å se på begrepet som også omkapsler økonomien, nemlig økologien. Dette greske begrepet betyr læren om husholdet. Under det kommende toppmøtet i Rio i juni 2012 (også kalt Rio+20) er begrepet grønn økonomi et hovedtema.
Og de fleste er klar over at brutto nasjonalprodukt (BNP) som absolutt mål for hvordan et land klarer seg er mangelfullt. BNP koker økonomien vår ned til ett tall – jo større tall, desto sterkere økonomi, men sier ingenting om våre miljø- eller naturressurser. Tvert imot; produksjonen vår stiger på de fleste felt, det vil si at vi fisker ut flere ressurser av havet, vi forbruker mer av vannresurser og jordsmonn, og minsker stadig det lille som er igjen av plass i atmosfæren til CO2, på vår vekstvei til uoversiktlige klimaendringer.
Den 78-årige Harvard-professoren Amartya Sen kalles ofte den økonomiske profesjons samvittighet. Ikke rart med artikler som «Økonomi som en moralsk vitenskap». Det sies at Nobelkomiteen først ga ham prisen i 1998 fordi flere av medlemmene var hardnakkede tilhengere av frihandelsteorier. Sen har vært med på å skape Human Development Index, som legger innbyggernes gjennomsnittlige utdanningsnivå, gjennomsnittelige levealdrer, spedbarnsdødelighet og landets BNP sammen til et tall for landets velferdsgrad. Dette måleinstrumentet går gjennom kontinuerlig finpussing og har i flere år vært den eneste reelle utfordrer til BNP. Men i 2009 leverte økonomene Joseph Stiglitz og Jean-Paul Fitoussi, samt den omtalte Amartya Sen, en ambisiøs rapport til Frankrikes president Nicholas Sarkozy, som gjør seg bruk av hele syv måleinstrument: utdannelse, miljø, sysselsetting, helse, sosiale relasjoner, politiske engasjement og materiell velstand.
Forskning viser dessuten at vi ikke blir lykkeligere av kontinuerlig vekst, men at vi ikke klarer å løsrive oss fra å sammenlikne oss med naboen. Og derfor krever vi stadig mer. Men sammenlikningsgrunnlaget vårt i en globalisert verden bør heller være naboen i fattige land, og våre etterkommere noen generasjoner frem i tid, som skal arve vår felles jord og hjem, med en ressursøkonomi som må henge sammen.
Geologiske og kosmiske perspektiv
Vi trenger derfor nye perspektiver på virkeligheten, til og med med kosmiske briller på. I så fall ser vi straks at vi mennesker, uansett om vi tar med alle våre forfedre, er nykommere; det er ca. 400 millioner år siden de første dyrene krøp opp på landjorda, men solsystemet vårt er mye eldre, ca. 4 milliarder år gammelt. Observasjoner av små mikrobølger som er igjen etter det første store smellet, the Big Bang, tilsier at universets alder er på anselige 13,7 milliarder år. Presser vi universets historie inn i en fortettet kosmisk tidsregning på et år, så kan vi tenke oss at vi befinner oss ved midnatt på nyttårsaften, og det store smellet fant sted midnatt i fjor. I så fall ble jordkloden til i midten av september det året, celler med kjerner formet seg først i midten av november, og dyr gikk på land den 21. desember. De første menneskene utviklet seg ca. 1 ½ time før midnatt. Renessansen, den industrielle revolusjonen, jordbruket, romfartstiden og PC og internettrevolusjonen rommes alle innenfor det siste sekundet i det kosmiske året. Et menneskeliv er da knapt et tiendedels sekund. Et blink med øyet.
Det er fem store utryddelseshendelser i jordens oldtid, de siste 500 millioner årene; for 435, 370, 250, 205 og 65 millioner år siden, pluss en rekke mindre utryddelser. Mesteparten av dette skjedde pga. dramatiske vulkanutbrudd som endret klimaet og atmosfæren. For 65 millioner år siden var det meteorer som slo ned og drepte blant annet dinosaurene, som siden ble omdannet til olje, som vi nå nyter godt av.
Men så et stykke «ubehagelig sannhet»: I dag lever vi og er vitne til den sjette store utryddelsen. Studier av fossiler indikerer at ca. 30 arter utryddes per år, som et gjennomsnitt. I følge FNs Millenium økosystem-vurdering, så er den nåværende raten 1000 ganger høyere, dvs. 30 000 arter i året. Projeksjoner fremover, basert på habitat-ødeleggelse og klimaendringer er 10 ganger høyere. Noen estimater sier at 30 % av verdens plante- og dyrearter kan forsvinne om 100 år. Ulikt alle andre tidligere utryddelser, så har denne utryddelsen menneskelige fingermerker. Det er litt av en bragd, for en nyankommet art som oss. Derfor har tidligere nobelprisvinner i atmosfærisk kjemi, Paul Crutzen, sagt at fordi menneskets fotavtrykk på kloden er så stort, må vi kalle den nåværende geologiske fasen (som egentlig heter Holocen), for Antropocen, etter det greske ordet anthropos – «menneske». Spørsmålet vi da må stille oss er: Om vi forårsaker en økologisk katastrofe, vil vi da overleve den? Og like viktig: Har vi rett til å ødelegge livsgrunnlaget for dyr, planter og insekter, som alle har gått foran oss i den evolusjonen som var nødvendig for at vi skulle bli mennesker?
Om å leve med planetens hjertebank
Da vi var jegere og sankere hadde vi et lett fotavtrykk på planeten. Vi lyttet på mange vis til planetens hjertebank. Vi levde med planetens hjertebank. Vi levde med årstidene. I oktober 2011 bikket vi 7 milliarder innbyggere på planeten og vårt kombinerte fotavtrykk er for stort for planetens bæreevne. Et nytt perspektiv blir da: Våre etterkommere vil ha muligheter for å leve sammen i mange millioner år, om vi bare kan komme oss gjennom de neste hundre årene her på jorden uten miljømessig og sosial katastrofe. FNs økosystemrapport og klimapanelet har gitt oss varselet å navigere etter. Finanskrisen understreker de sosiale utfordringene og FNs mat- og ernæringsorganisasjon FAO kan melde om 925 millioner mennesker på kloden som går sultne til sengs.
For å komme gjennom den vanskelige perioden foran oss, må vi derfor sette oss høye mål: Vi må strebe etter en bærekraftig global sivilisasjon. I dag tenker vi for kortsiktig, mens vi utfører skadelige handlinger som kan vare i tusener og kanskje millioner av år. Vi opplever bare kortsiktige ulemper og fordeler som virkelige, gjerne i et fire års perspektiv, godt fyrt opp av «infotainment» som strekker seg langt inn i nyhetsredaksjonene.
Om å navigere mellom ulike skalaer
Men vi må klare å navigere mellom ulike skalaer. Vi må glede oss over livet samtidig som vi gjør hva vi kan for å bedre oddsene for vår planet. Vi må dyrke gleden og positiv energi; det øker handlekraften. Talmud sier underfundig at vi blir stilt til ansvar for alle tillatte fornøyelser som vi ikke har gledet oss over. Vi må takle vi globale problemene på en energisk og kreativ måte, og som samtidig gleder seg over livet på en liten skala, enten vi lykkes eller ikke på større skala. Martin Luther King snakket som kjent om sine drømmer, ikke sine mareritt.
Men dagens varslere blir delvis marginaliserte. Vår tids Noah er vitenskapsmannen og -kvinnen – de har likevel ikke den samme autoritet som de gamle profetene.
Vi har samtidig en enorm makt de ikke hadde: Vi kan for eksempel flytte eller ødelegge asteroider som kommer inn i bane rundt jorda og som ville ha ført til en dinosaurlignende katastrofe, som den som skjedde for 65 millioner år siden. Hvorfor ikke også velge de andre gode løsninger, her og nå?
Fra et kosmisk perspektiv er vår utvidede identitet like mye koplet til menneskehetens og jordas fremtid som fortiden. Å ikke regne med fremtiden, som om virkningene av våre handlinger på senere generasjoner er uten betydning, er en forbrytelse mot oss selv, ikke bare mot våre etterkommere. Hvis våre barn og deres etterkommere hele tiden gjør det litt bedre enn den foregående generasjonen, bare på den ene måten, at de utvider menneskenes ansvarshorisont, vil verden greie seg. Slik som bondestanden her hjemme vil overlate gården til sine etterkommere i litt bedre stand enn de selv fikk den.
Lokalpatriotisme må styrkes
Handlinger forandrer følelser. Deltagelse gir mening. Tenk kosmisk, handle globalt og lev det ut lokalt. Å bevare menneskeheten og biologisk liv på jorda kan bety at vi bevare det eneste intelligente livet i universet. Våre helt unike egenskaper burde derfor få frem en dypere følelse av ydmykhet og en erkjennelse av vårt ansvar til å handle med empati både mot våre felles jordboere og miljøet rundt oss.
Jeg og du kan spore vår livslinje nesten fjorten milliarder år tilbake i tid gjennom generasjoner av stjerner. De atomene jeg består av ble skapt i en stjerne, blåst ut av den i stjernevinder og i voldsomme eksplosjoner, og de svevde i millioner av år før noen av dem ble en del av et nydannet solsystem – vårt eget solsystem. Vevd inn i meg eksisterer milliarder av informasjonsenheter som måtte kodes og etses og bevares for at jeg skulle bli til.
Gamle folkeslag betraktet seg som om de bevarte selve kosmos ved at de opprettholdt orden. På et besøk til Yanomami-indianerne dypt inne i Amazonas fortalte de meg høytidelig at de bærer himmelen, på vegne av oss alle, ved at trærne står og skogen forblir inntakt. Hvis ikke vil kosmos fall i hodet på oss. De opprettholder harmoni og sannhet gjennom sine ritualer. Mennesket betyr med andre ord noe for det universet vi kjenner, siden universet slik vi kjenner det vil slutte å eksistere uten oss.
«Verdensbalansen står på spill», sa den tidligere tidligere franske utenriksminister Philippe Douste-Blazy under G 20-møtet i Cannes i november 2011. Han er nå FNs spesialrådgiver for innovativ finansiering. Med det utfordringsbildet vi står overfor vil vi bli utfordret på en ny global empati, ikke bare med fattige mennesker, men også en klode i økologisk ubalanse. Den store fattigdoms- miljøkrisen der ute er derfor den felles utfordringen ingen kommer unna, og som rike nordmenn og norske politikere må ha et forhold til. Klarer vi derfor å opprettholde et kommunalt Norge som ikke dyrker frem for store forskjeller oss nordmenn imellom, har vi kommet et godt stykke også på veien til et bedre internasjonalt samfunn. Forskning viser at egalitære samfunn også er samfunn som utviser større grad av internasjonal solidaritet og som er villige til å ta internasjonalt ansvar.
Bangladeshere; de nye askeladder
I følge FNs klimapanel kan i verste fall 36 millioner bangladeshere som bor ved kystdeltaet i sør, ved Sundarbans, bli tvunget til å pakke skreppa og dra innenlands innen utgangen av vårt århundrede. Skal de også erobre en prinsesse og halve kongeriket med? Men det er allerede fullt der ute i kongsgården, eller foran presidentpalasset i Dhaka. Før eller siden slår det dem vel at de heller får emigrere nordover, slik James Lovelock skriver i The Revenge of Gaia. Hver enkelt bangladesher står for øvrig for 0,3 megatonn CO2-ekvivalenter utslipp per år; hver nordmann for 9,1 megatonn.
Og det er forbindelseslinjen tilbake til vårt diktede Norge. Selv om det er lett å latterliggjøre pompøs retorikk à la Bjørnson, eller vårt nasjonale «godhetsregime», så lever vi fortsatt i forlengelsen av den bjørnsonske fiksjon, i hans gigantiske selvbilde. Det lille Norge som skal frelse verden. Men vi har all grunn til å elske både landet vårt og det politiske systemet vårt. Særlig om vi har vært på besøk til det føydale Bangladesh.
Siden Filippinene ble innlemmet som del av Spanias kolonier i 1521 har verden langsomt blitt vevd sammen til dagens globalisert virkelighet. Nasjonalstaten representerer ikke lenger grensene for hvordan verden påvirker oss. Forbruksvalg et sted påvirker hverdagen et annet sted. Norsk oljepolitikk er bangladeshisk kystsonepolitikk. Det er ingen tilbaketrekning fra dette. Det er den nye økologismen.
Norge er mer enn et diktet land – det er en permanent unntakssituasjon i en tøff verden. Men det er også virkelighet – for de få som er så heldige å være født i Norge, eller de som har fått permanent oppholdstillatelse. Men Norge bør også tilhøre de som etter hvert må bryte opp og finne nytt land. Vår oljesmurte velferdsvekst kommer med en prislapp. Vi må derfor tåle at verden banker på vår dør og vi må åpne den i langt større grad enn i dag. Vi må tørre å dikte verden inn i Norge. På alvor. Og vi må ta mer ansvar for det som skjer der ute, i et kosmisk perspektiv. Utover å se norske flagg vaie. Det er vår største utfordring, og verdig både en Asbjørnsen, en Bjørnson og en Nansen.
Litteraturliste:
Meredith, Martin; Born in Africa, Simon and Schuster, 2011
Wilson, Edward O.; The Future of Life, Abacus, 2002
Impey, Chris; How it ends – From you to the Universe; W.W. Norton, 2011
Primack Joel R., Abrams Nancy Ellen; Utsikt fra Universets Sentrum, Flux Forlag, 2008
Rifkin, Jeremy; The Empathic Civilization, Tarcher/Penguin, 2009
Wilkinson, Richard, Picket, Kate; Ulikhetens Pris, Res Publica, 2011
Utviklingsfondet, red. Sigurd Jorde; Frå oljeslaveri til mangfold av energi, Utviklingsfondet,2011
Lovelock, James; The Revenge of Gaia, Crispin Tickell, 2006
Curtis, Mark; «Doublethink; The two faces of Norway’s foreign and development policy», ForUM for Miljø og Utvikling, 2009
Publisert hos Kulturverk 8.februar 2012: http://www.kulturverk.com/2012/02/08/om-a-dikte-verden-inn-i-norge/
Vi lever i tiden med feiring av de store nordmenn som gikk opp løypa for oss; folkloristen og «skaperen» av den norske Askeladd-tradisjonen, Peter Christen Asbjørnsen i 2012, Nansen-året 2011 og et storstilt Bjørnson-år i 2010. Vi skuer tilbake mot en tid da fedrelandet skulle bygges, til og med gjenreises og befestes, både i forestillingenes verden og i virkeligheten, som noe stort og betydningsfullt; verd å leve for, verd å dø for, verdt å reise ut i verden for. Bjørnson brukte litteratur og poesi som innfallsport til nordmannens hjerte; først måtte nasjonen formuleres for det indre øye, så kunne den realiseres i den ytre verden. Norge ble et diktet land. Nansen brukte friluftslivet, ekspedisjoner og humanitært, politisk arbeid der ute. Norge ble et helteland. Slik ble vi et handlingens folk, et selvstyrt «gå-på-folk», for å bruke forfatter Tor Boman Larsens begrep.
«Jeg ser norske flagg overalt hvor jeg ferdes», sa daværende utenriksminister Torbjørn Jagland i en beskrivelse av Norges posisjon internasjonalt. Jaglands naiv-pompøse talemåte var i sin tid lett å harselere med i Hallo i uken. Det er likevel en linje fra Bjørnson og Nansen her; dette er ett av flere uttrykk for det moderne Norge i verden – en enkel askeladd som kommer fra periferien, men som har som mål å vinne et halvt kongerike, minst. Vi diktet vi oss vårt land, og dette diktet ønsker vi å dele med verden. Fordi vi selv har ligget og rotet i aska gjennom mange hundre år, vet vi at et annet liv er mulig også for andre. Vi kan ei annet, for å holde oss til språkbruken.
Norge deler modernitetens utfordringer med andre høytindustrialiserte nasjoner, det være seg i form av livsstils-sykdommer, det faktum at mange faller utenfor i et krevende arbeidsliv, eller ensomhet og fremmedgjøring. Men som boken Ulikhetens pris, fersk i norsk språkdrakt påpeker: Større grad av likhet skaper sterkere samfunn. Samfunn som har likhet som et underliggende prinsipp skårer høyere enn andre langs flere variabler; folk lever lenger, har bedre helse og det er mindre kriminalitet. Og Norge er et av de mest likhetsorienterte samfunn i verden. Inntektsforskjeller eksisterer og kan vokse, men vi har likevel et skattesystem som omfordeler, og et helse- og skolesystem som er for alle. Vi har ingen spennende eliteskoler, men vi har heller ikke det klassesystemet som følger med som en integrert del av pakken, slik som i Storbritannia og Frankrike. Vi har et likestillingsprosjekt som er i en helt egen divisjon i global sammenheng.
Vi har dessuten mer fritid enn våre europeiske brødre og søstre, med vår matpakketradisjon og en mer kompakt arbeidsdag. Arbeidslivet er mer fleksibelt og mange kan i perioder gå hjem ganske tidlig for å være med barna sine, i lek, på fritidsaktiviteter, eller vi selv er ute og trener. Vi er fortsatt en nasjon av veidere – vi er ute i skogen, på sjøen og på fjellet og samler turopplevelser, eller sopp, eller begge deler. Ikke i samme monn som i 1950, men sammenliknet med en hvilken som helst annen europeisk borger, har vi et mer aktivt forhold til allemannsretten, friluftslivet og det å bruke kroppen.
Askeladdens tvilsomme familie
Men eventyret rommer også Askeladdens ustadige brødre, Per og Pål, som er selviske og egoistiske. Eventyrene var nådeløse i sin moral; en askeladd må være del av et godhetsregime, fordi han skal hjelpe gamla med nesen i stubben, og han skal være den som samler seg alskens remedier fra naturen i skreppa si og han skal alliere seg med de gode hjelperne for å løse oppgaver, om han heter Bjørnson, Nansen, Erik Solheim eller Ola og Kari Nordmann. Og dette er en form for etisk nisje Norge har fylt i mange år.
Men i følge rapporten «Doublethink; The two faces of Norway’s foreign and development policy», skrevet av den britiske historikeren Mark Curtis i 2009, har Norge mistet denne etiske nisjen. I rapporten dokumenterer Curtis hvordan vi tjener milliarder på virksomhet som undergraver og står i direkte motsetning til innsatsen for klima, fattigdomsbekjempelse og fred. Vi har med andre ord blitt for opptatt av vår egen rikdomsgenerering, vi tenker for mye på å opprettholde livsstilen vår med den erobrede Prinsessen og det halve kongeriket.
Noen av funnene Curtis peker på som han mener bør uroe oss er:
* Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) har etiske kriterier og har ekskludert noen selskaper fra sin portefølje, men fondet fortsetter å investere i en rekke selskaper som bryter menneskerettighetene og skader miljøet.
* Norsk oljeindustri bidrar tungt til norsk velstandsøkning, men er stadig mer aktiv i land med alvorlige menneskerettighetsbrudd. Norge bidrar i økende grad til global oppvarming gjennom egne CO2-utslipp.
* Norsk våpenindustri vokser. Til tross for strengere eksportrestriksjoner enn en rekke andre land blir norske våpen fortsatt brukt i offensive operasjoner i oversjøiske områder, fordi vi ikke krever sluttbrukererklæring ved videresalg. Norsk militært utstyr eksporteres fortsatt til land som bryter menneskerettighetene.
Er dette for blåøyd og idealistisk i en realistisk verden? Kanskje, men i så fall er det pga. for liten kunnskap. I følge Sokrates er det hele rimelig enkelt: Riktig kunnskap vil på sikt lede til riktig handling. Riktig handling fører igjen til lykke. Skal vi bli lykkelige må vi søke sannheten. Er dette vårt utgangspunkt, må vi derfor bore, for å bruke et slikt uttrykk, litt dypere i oss selv som oljenasjon. Unner vi den fattige delen av verden et liv i verdighet, er vi nødt til å bidra til skape en utvikling som er bærekraftig, for alle.
Keiserens nye oljehyre
Da Olje- og energiminister Ola Borten Moe den 24. juni la frem stortingsmeldingen «En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten», brukte han bilder av fattige barn på landsbygda i Ghana som en direkte link til behovet for en stabil norsk petroleumsproduksjon og fattigdomsreduksjon.
Men klimadimensjonen er utelatt, og kommer i en egen melding i 2012 (om regjeringen overlever den interne debatten). Men en slik sektortenking blir likevel et paradoks, i og med at Norge har sluttet seg til FNs klimapanels konklusjoner: Det er en klar sammenheng mellom menneskelig virksomhet og klimaendringer. Det betyr at utslippene av CO2 til atmosfæren må kuttes drastisk, for å begrense kommende temperaturøkninger på jorden til maks 2 grader. Norge har vist innovative sider og gått foran med bevilgninger til strakstiltak for å belønne opprettholdelsen av stående regnskog, som gir umiddelbare CO2- og økosystemtjenestegevinster og armslag for skogsfolk.
Men når det gjelder petroleumsvirksomhet, er det et seigere tema. Vi lever hele tiden i et spenningsfelt mellom de som sier at vi har nådd oljetoppen, «peak oil», og de som mener at det alltid er mulig å finne nye kilder, og bedre teknologier. Og begge har rett. Tjæresand i Canada og skifergass i Nord-Amerika og Europa er to nye scenarioer med potensial. Problemet er bare at omkostningene er så store, ikke minst på miljøområdet. I tjæresandprosjekter ser vi at vi får bare ca. 5 ganger mer energi igjen for den energien vi bruker i selve utvinningen. I tillegg er utslippene av CO2 mye høyere enn ved vanlig oljeutvinning, pluss store mengder forurenset spillvann. Noe av det samme gjelder også skifergass, og vårt eget Statoil er nå idømt bøter for miljøkriminalitet i Canada.
Men vi gjør det jo for de fattige!
Men hva med kampen mot fattigdom? Vil ikke økt oljeproduksjon føre til billigere kunstgjødsel og bensin, til glede for fattigfolk? Kanskje, og det er en relevant problemstilling. Men for fattigfolk er et like viktig spørsmål på sikt: Investeres det raskt nok i alternative energikilder for å unngå globale klimaendringer som vil svekke matsikkerheten og for å avhjelpe de fattiges energibehov? En grad opp i temperatur i tropiske strøk betyr i mange områder 30 % avlingsreduksjon.
Det såkalte tograders-målet verden har satt seg er derfor mer presist en smertegrense vi ikke kan overstige, fordi skadene som følge av klimaendringene vil bli mer omfattende enn vi kan håndtere. Det betyr med andre ord at vi ikke kan forbruke alle våre kjente reserver av olje og gass. Da snakker vi om et karbonbudsjett, og det leder rett inn på spørsmålet om rettferdighet og fordeling. Da blir et presserende spørsmål: Hvem skal få mulighet til å hente opp og selge den andelen vi bestemmer av den resterende delen av kjente fossile reserver? Hvilke land bør få størst kvoter i karbonbudsjettet til å forbruke ressursene? Og hvor mange generasjoner bør ressursene fordeles på?
Borten Moe argumenterer for at norsk olje og gass er «renere» enn for eksempel kinesisk kull og at vi derfor bør fortsette norsk olje- og gassproduksjon og forsyne verden med energi. Men hjelper det fattigfolk tilstrekkelig at norsk produksjon er renere, når inntektene fra salget av oljen havner i Norge? Med andre ord, om solidaritet skal være med som et argument for fortsatt norsk oljeeksport vil følgende alternativ være noe vi bør ta oss tid til å diskutere:
* Vi selger all oljen vår direkte til fattige land rundt kostpris.
* Vi er rettferdige og solidariske og overlater fremtidig produksjon av olje og gass til land som ikke har oppnådd samme velstand som oss. Vi bruker samtidig vår oljeekspertise til å hjelpe for eksempel Ghana.
* Om vi likevel velger å fortsette den ekspansive oljepolitikken Borten Moe legger opp til, kompenserer vi for vårt økte økologiske fotavtrykk ved at vi omdefinerer 75 % av vårt oljefond til å bli et fond for forskning og utvikling av alternative og fornybare energikilder. Videre brukes dette til investeringer i infrastruktur i fattige land. Vi investerer i høyhastighetstog og ras-sikring på eksisterende jernbanenett, som ellers langsomt vil forvitre flere steder pga. effekter av klimaendringer som allerede har satt inn.
I Norge ble det i 2010 investert rundt 124,5 milliarder kroner i oljeutvinning i Nordsjøen. Det økte i 2011 og i følge Statistisk Sentralbyrå ble det ny rekord på over 141 milliarder. Og den seige oljen har vært en velsignelse for oss nordmenn. Men med dagens kunnskap kan vi med hånda på Bibelen si at vi vet at jakten på den siste olje er mindre et bilde på en velsignelse enn et bilde av et samfunnssystem som setter økonomi over økologi. Særlig når Statoil, kanskje et av vårt flotteste nasjonale flaggskip noensinne, bruker i underkant av 4 % på utvikling og forskning på nye fornybare energikilder. I følge Det internasjonale energibyråets siste rapport, lagt frem i London i november 2011, vil temperaturen på kloden øke med hele 6 grader. Om vi fortsetter som nå. Kloden koker, med andre ord.
Det nye grønnskjæret
Med den globale økonomiske krisen som øker i omfang har disse nå en likevel gyllen anledning til å se på begrepet som også omkapsler økonomien, nemlig økologien. Dette greske begrepet betyr læren om husholdet. Under det kommende toppmøtet i Rio i juni 2012 (også kalt Rio+20) er begrepet grønn økonomi et hovedtema.
Og de fleste er klar over at brutto nasjonalprodukt (BNP) som absolutt mål for hvordan et land klarer seg er mangelfullt. BNP koker økonomien vår ned til ett tall – jo større tall, desto sterkere økonomi, men sier ingenting om våre miljø- eller naturressurser. Tvert imot; produksjonen vår stiger på de fleste felt, det vil si at vi fisker ut flere ressurser av havet, vi forbruker mer av vannresurser og jordsmonn, og minsker stadig det lille som er igjen av plass i atmosfæren til CO2, på vår vekstvei til uoversiktlige klimaendringer.
Den 78-årige Harvard-professoren Amartya Sen kalles ofte den økonomiske profesjons samvittighet. Ikke rart med artikler som «Økonomi som en moralsk vitenskap». Det sies at Nobelkomiteen først ga ham prisen i 1998 fordi flere av medlemmene var hardnakkede tilhengere av frihandelsteorier. Sen har vært med på å skape Human Development Index, som legger innbyggernes gjennomsnittlige utdanningsnivå, gjennomsnittelige levealdrer, spedbarnsdødelighet og landets BNP sammen til et tall for landets velferdsgrad. Dette måleinstrumentet går gjennom kontinuerlig finpussing og har i flere år vært den eneste reelle utfordrer til BNP. Men i 2009 leverte økonomene Joseph Stiglitz og Jean-Paul Fitoussi, samt den omtalte Amartya Sen, en ambisiøs rapport til Frankrikes president Nicholas Sarkozy, som gjør seg bruk av hele syv måleinstrument: utdannelse, miljø, sysselsetting, helse, sosiale relasjoner, politiske engasjement og materiell velstand.
Forskning viser dessuten at vi ikke blir lykkeligere av kontinuerlig vekst, men at vi ikke klarer å løsrive oss fra å sammenlikne oss med naboen. Og derfor krever vi stadig mer. Men sammenlikningsgrunnlaget vårt i en globalisert verden bør heller være naboen i fattige land, og våre etterkommere noen generasjoner frem i tid, som skal arve vår felles jord og hjem, med en ressursøkonomi som må henge sammen.
Geologiske og kosmiske perspektiv
Vi trenger derfor nye perspektiver på virkeligheten, til og med med kosmiske briller på. I så fall ser vi straks at vi mennesker, uansett om vi tar med alle våre forfedre, er nykommere; det er ca. 400 millioner år siden de første dyrene krøp opp på landjorda, men solsystemet vårt er mye eldre, ca. 4 milliarder år gammelt. Observasjoner av små mikrobølger som er igjen etter det første store smellet, the Big Bang, tilsier at universets alder er på anselige 13,7 milliarder år. Presser vi universets historie inn i en fortettet kosmisk tidsregning på et år, så kan vi tenke oss at vi befinner oss ved midnatt på nyttårsaften, og det store smellet fant sted midnatt i fjor. I så fall ble jordkloden til i midten av september det året, celler med kjerner formet seg først i midten av november, og dyr gikk på land den 21. desember. De første menneskene utviklet seg ca. 1 ½ time før midnatt. Renessansen, den industrielle revolusjonen, jordbruket, romfartstiden og PC og internettrevolusjonen rommes alle innenfor det siste sekundet i det kosmiske året. Et menneskeliv er da knapt et tiendedels sekund. Et blink med øyet.
Det er fem store utryddelseshendelser i jordens oldtid, de siste 500 millioner årene; for 435, 370, 250, 205 og 65 millioner år siden, pluss en rekke mindre utryddelser. Mesteparten av dette skjedde pga. dramatiske vulkanutbrudd som endret klimaet og atmosfæren. For 65 millioner år siden var det meteorer som slo ned og drepte blant annet dinosaurene, som siden ble omdannet til olje, som vi nå nyter godt av.
Men så et stykke «ubehagelig sannhet»: I dag lever vi og er vitne til den sjette store utryddelsen. Studier av fossiler indikerer at ca. 30 arter utryddes per år, som et gjennomsnitt. I følge FNs Millenium økosystem-vurdering, så er den nåværende raten 1000 ganger høyere, dvs. 30 000 arter i året. Projeksjoner fremover, basert på habitat-ødeleggelse og klimaendringer er 10 ganger høyere. Noen estimater sier at 30 % av verdens plante- og dyrearter kan forsvinne om 100 år. Ulikt alle andre tidligere utryddelser, så har denne utryddelsen menneskelige fingermerker. Det er litt av en bragd, for en nyankommet art som oss. Derfor har tidligere nobelprisvinner i atmosfærisk kjemi, Paul Crutzen, sagt at fordi menneskets fotavtrykk på kloden er så stort, må vi kalle den nåværende geologiske fasen (som egentlig heter Holocen), for Antropocen, etter det greske ordet anthropos – «menneske». Spørsmålet vi da må stille oss er: Om vi forårsaker en økologisk katastrofe, vil vi da overleve den? Og like viktig: Har vi rett til å ødelegge livsgrunnlaget for dyr, planter og insekter, som alle har gått foran oss i den evolusjonen som var nødvendig for at vi skulle bli mennesker?
Om å leve med planetens hjertebank
Da vi var jegere og sankere hadde vi et lett fotavtrykk på planeten. Vi lyttet på mange vis til planetens hjertebank. Vi levde med planetens hjertebank. Vi levde med årstidene. I oktober 2011 bikket vi 7 milliarder innbyggere på planeten og vårt kombinerte fotavtrykk er for stort for planetens bæreevne. Et nytt perspektiv blir da: Våre etterkommere vil ha muligheter for å leve sammen i mange millioner år, om vi bare kan komme oss gjennom de neste hundre årene her på jorden uten miljømessig og sosial katastrofe. FNs økosystemrapport og klimapanelet har gitt oss varselet å navigere etter. Finanskrisen understreker de sosiale utfordringene og FNs mat- og ernæringsorganisasjon FAO kan melde om 925 millioner mennesker på kloden som går sultne til sengs.
For å komme gjennom den vanskelige perioden foran oss, må vi derfor sette oss høye mål: Vi må strebe etter en bærekraftig global sivilisasjon. I dag tenker vi for kortsiktig, mens vi utfører skadelige handlinger som kan vare i tusener og kanskje millioner av år. Vi opplever bare kortsiktige ulemper og fordeler som virkelige, gjerne i et fire års perspektiv, godt fyrt opp av «infotainment» som strekker seg langt inn i nyhetsredaksjonene.
Om å navigere mellom ulike skalaer
Men vi må klare å navigere mellom ulike skalaer. Vi må glede oss over livet samtidig som vi gjør hva vi kan for å bedre oddsene for vår planet. Vi må dyrke gleden og positiv energi; det øker handlekraften. Talmud sier underfundig at vi blir stilt til ansvar for alle tillatte fornøyelser som vi ikke har gledet oss over. Vi må takle vi globale problemene på en energisk og kreativ måte, og som samtidig gleder seg over livet på en liten skala, enten vi lykkes eller ikke på større skala. Martin Luther King snakket som kjent om sine drømmer, ikke sine mareritt.
Men dagens varslere blir delvis marginaliserte. Vår tids Noah er vitenskapsmannen og -kvinnen – de har likevel ikke den samme autoritet som de gamle profetene.
Vi har samtidig en enorm makt de ikke hadde: Vi kan for eksempel flytte eller ødelegge asteroider som kommer inn i bane rundt jorda og som ville ha ført til en dinosaurlignende katastrofe, som den som skjedde for 65 millioner år siden. Hvorfor ikke også velge de andre gode løsninger, her og nå?
Fra et kosmisk perspektiv er vår utvidede identitet like mye koplet til menneskehetens og jordas fremtid som fortiden. Å ikke regne med fremtiden, som om virkningene av våre handlinger på senere generasjoner er uten betydning, er en forbrytelse mot oss selv, ikke bare mot våre etterkommere. Hvis våre barn og deres etterkommere hele tiden gjør det litt bedre enn den foregående generasjonen, bare på den ene måten, at de utvider menneskenes ansvarshorisont, vil verden greie seg. Slik som bondestanden her hjemme vil overlate gården til sine etterkommere i litt bedre stand enn de selv fikk den.
Lokalpatriotisme må styrkes
Handlinger forandrer følelser. Deltagelse gir mening. Tenk kosmisk, handle globalt og lev det ut lokalt. Å bevare menneskeheten og biologisk liv på jorda kan bety at vi bevare det eneste intelligente livet i universet. Våre helt unike egenskaper burde derfor få frem en dypere følelse av ydmykhet og en erkjennelse av vårt ansvar til å handle med empati både mot våre felles jordboere og miljøet rundt oss.
Jeg og du kan spore vår livslinje nesten fjorten milliarder år tilbake i tid gjennom generasjoner av stjerner. De atomene jeg består av ble skapt i en stjerne, blåst ut av den i stjernevinder og i voldsomme eksplosjoner, og de svevde i millioner av år før noen av dem ble en del av et nydannet solsystem – vårt eget solsystem. Vevd inn i meg eksisterer milliarder av informasjonsenheter som måtte kodes og etses og bevares for at jeg skulle bli til.
Gamle folkeslag betraktet seg som om de bevarte selve kosmos ved at de opprettholdt orden. På et besøk til Yanomami-indianerne dypt inne i Amazonas fortalte de meg høytidelig at de bærer himmelen, på vegne av oss alle, ved at trærne står og skogen forblir inntakt. Hvis ikke vil kosmos fall i hodet på oss. De opprettholder harmoni og sannhet gjennom sine ritualer. Mennesket betyr med andre ord noe for det universet vi kjenner, siden universet slik vi kjenner det vil slutte å eksistere uten oss.
«Verdensbalansen står på spill», sa den tidligere tidligere franske utenriksminister Philippe Douste-Blazy under G 20-møtet i Cannes i november 2011. Han er nå FNs spesialrådgiver for innovativ finansiering. Med det utfordringsbildet vi står overfor vil vi bli utfordret på en ny global empati, ikke bare med fattige mennesker, men også en klode i økologisk ubalanse. Den store fattigdoms- miljøkrisen der ute er derfor den felles utfordringen ingen kommer unna, og som rike nordmenn og norske politikere må ha et forhold til. Klarer vi derfor å opprettholde et kommunalt Norge som ikke dyrker frem for store forskjeller oss nordmenn imellom, har vi kommet et godt stykke også på veien til et bedre internasjonalt samfunn. Forskning viser at egalitære samfunn også er samfunn som utviser større grad av internasjonal solidaritet og som er villige til å ta internasjonalt ansvar.
Bangladeshere; de nye askeladder
I følge FNs klimapanel kan i verste fall 36 millioner bangladeshere som bor ved kystdeltaet i sør, ved Sundarbans, bli tvunget til å pakke skreppa og dra innenlands innen utgangen av vårt århundrede. Skal de også erobre en prinsesse og halve kongeriket med? Men det er allerede fullt der ute i kongsgården, eller foran presidentpalasset i Dhaka. Før eller siden slår det dem vel at de heller får emigrere nordover, slik James Lovelock skriver i The Revenge of Gaia. Hver enkelt bangladesher står for øvrig for 0,3 megatonn CO2-ekvivalenter utslipp per år; hver nordmann for 9,1 megatonn.
Og det er forbindelseslinjen tilbake til vårt diktede Norge. Selv om det er lett å latterliggjøre pompøs retorikk à la Bjørnson, eller vårt nasjonale «godhetsregime», så lever vi fortsatt i forlengelsen av den bjørnsonske fiksjon, i hans gigantiske selvbilde. Det lille Norge som skal frelse verden. Men vi har all grunn til å elske både landet vårt og det politiske systemet vårt. Særlig om vi har vært på besøk til det føydale Bangladesh.
Siden Filippinene ble innlemmet som del av Spanias kolonier i 1521 har verden langsomt blitt vevd sammen til dagens globalisert virkelighet. Nasjonalstaten representerer ikke lenger grensene for hvordan verden påvirker oss. Forbruksvalg et sted påvirker hverdagen et annet sted. Norsk oljepolitikk er bangladeshisk kystsonepolitikk. Det er ingen tilbaketrekning fra dette. Det er den nye økologismen.
Norge er mer enn et diktet land – det er en permanent unntakssituasjon i en tøff verden. Men det er også virkelighet – for de få som er så heldige å være født i Norge, eller de som har fått permanent oppholdstillatelse. Men Norge bør også tilhøre de som etter hvert må bryte opp og finne nytt land. Vår oljesmurte velferdsvekst kommer med en prislapp. Vi må derfor tåle at verden banker på vår dør og vi må åpne den i langt større grad enn i dag. Vi må tørre å dikte verden inn i Norge. På alvor. Og vi må ta mer ansvar for det som skjer der ute, i et kosmisk perspektiv. Utover å se norske flagg vaie. Det er vår største utfordring, og verdig både en Asbjørnsen, en Bjørnson og en Nansen.
Litteraturliste:
Meredith, Martin; Born in Africa, Simon and Schuster, 2011
Wilson, Edward O.; The Future of Life, Abacus, 2002
Impey, Chris; How it ends – From you to the Universe; W.W. Norton, 2011
Primack Joel R., Abrams Nancy Ellen; Utsikt fra Universets Sentrum, Flux Forlag, 2008
Rifkin, Jeremy; The Empathic Civilization, Tarcher/Penguin, 2009
Wilkinson, Richard, Picket, Kate; Ulikhetens Pris, Res Publica, 2011
Utviklingsfondet, red. Sigurd Jorde; Frå oljeslaveri til mangfold av energi, Utviklingsfondet,2011
Lovelock, James; The Revenge of Gaia, Crispin Tickell, 2006
Curtis, Mark; «Doublethink; The two faces of Norway’s foreign and development policy», ForUM for Miljø og Utvikling, 2009
Publisert hos Kulturverk 8.februar 2012: http://www.kulturverk.com/2012/02/08/om-a-dikte-verden-inn-i-norge/
mandag 30. januar 2012
Havis og havis
Havis så langt øyet kan rekke,
vil Askeladdens mage sprekke?
Funn på funn av gylden olje,
... glemt er torsk og deilig kolje!
Navnet gir så gode vibrasjoner,
Nansen, Norge og polare tradisjoner.
Havis hever baugen stolt og stadig,
rolig selv når ekstremvær raser radig!
Når av polaris vann vi skaper,
da evig eies kun det neste generasjon taper.
Frem fra Havis strømmer nemlig penger,
mer enn jeg og du og vi to trenger?
Komedien blir komplett ,
mens Statoil hever fylte glass med stett.
Havis er det navn som vinner,
selv om fenomenet da nødvendigvis forsvinner!
Har våre beste hjerner gått i dvale?
Ser de ikke denne orwelianske nytale?
Vi feirer at barnebarns klode skal koke.
Pytt sann, det får vel være deres floke!
Ved havisen bygget den enkle nordmannen sin heim,
nå legger han i stedet rundt halsen til sin bror i sør ei reim,
ved at han rundt fulle oljetønner sanseløst vil danse,
mens togradersmålet drives fra skanse til skanse.
Nei, la nå nordmannen slippe dyre varer og Mor Theresa-aktig preik.
Livet er så kort; bort med den som er politisk veik.
La oss være full av hybris og korte tanker;
vi gliser bredt på vei til våre sprekkeferdige banker.
Havis så langt øyet kan rekke,
når vil nordmannsmagen sprekke?
Gi oss mye, mer og mest.
Glem moralisering – ikke ødelegg en så god fest.
Publisert i Dagsavisen, 27.01.2012
vil Askeladdens mage sprekke?
Funn på funn av gylden olje,
... glemt er torsk og deilig kolje!
Navnet gir så gode vibrasjoner,
Nansen, Norge og polare tradisjoner.
Havis hever baugen stolt og stadig,
rolig selv når ekstremvær raser radig!
Når av polaris vann vi skaper,
da evig eies kun det neste generasjon taper.
Frem fra Havis strømmer nemlig penger,
mer enn jeg og du og vi to trenger?
Komedien blir komplett ,
mens Statoil hever fylte glass med stett.
Havis er det navn som vinner,
selv om fenomenet da nødvendigvis forsvinner!
Har våre beste hjerner gått i dvale?
Ser de ikke denne orwelianske nytale?
Vi feirer at barnebarns klode skal koke.
Pytt sann, det får vel være deres floke!
Ved havisen bygget den enkle nordmannen sin heim,
nå legger han i stedet rundt halsen til sin bror i sør ei reim,
ved at han rundt fulle oljetønner sanseløst vil danse,
mens togradersmålet drives fra skanse til skanse.
Nei, la nå nordmannen slippe dyre varer og Mor Theresa-aktig preik.
Livet er så kort; bort med den som er politisk veik.
La oss være full av hybris og korte tanker;
vi gliser bredt på vei til våre sprekkeferdige banker.
Havis så langt øyet kan rekke,
når vil nordmannsmagen sprekke?
Gi oss mye, mer og mest.
Glem moralisering – ikke ødelegg en så god fest.
Publisert i Dagsavisen, 27.01.2012
onsdag 30. november 2011
Støres klimaspaagat
Et lite hjertesukk fral Durban og klimatoppmøtet der: Utenriksminister Jonas Gahr Støre tar feil når han mener at Norge kan satse på olje- og gass og samtidig være et foregangsland på klima.
Støre bekymrer seg for at våre partnere i Europa ikke legger inn norsk gass i sine energiplaner. “Det er denne utfordringen vi må møte”, skrev han i Dagsavisen 3. november. Han mener vi må vise “hvordan gass kan bli den langsiktige partneren for fornybare energikilder.” Støre henger ikke med på den europeiske energiomleggingen. Han virker mest opptatt av at Norge skal klare å opprettholde bruken av fossil energi i andre land.
Statsbudsjettet slår fast at regjeringen ønsker en “lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv”. Samtidig gjør Norge en solid innsats utenlands for å få fart på de internasjonale klimaforhandlingene: Energiinvesteringer i sør, og betaling for regnskogsbevaring. Dette er bra, men undergraves av at Støre insisterer på å forlenge satsingen på olje og gass.
Utenriksministeren holdt nylig tale hos Oljeindustriens landsforening. Der sa han ifølge Dagens Næringsliv at “redusert norsk produksjon kan gi raskere utvikling av f.eks. tungolje i Venezuela og av kull fra mange hold.”
Det er likevel ikke denne frykten som har fått regjeringen til å presse oljeselskapene til å hente ut mer av oljen og til å åpne nye leteområder. I 2011 investeres det rekordhøye 151,7 milliarder kroner på norsk sokkel, neste år forventes 172 milliarder. Formålet med investeringene er ikke å redde verden fra tungolje og kull, men å tjene mest mulig penger så raskt som mulig.
Hvis Støre og regjeringen er redd for tungolje, hvorfor lar de Statoil, der de har aksjemajoriteten, få lov til investere ti-talls milliarder i tjæresand?
Hvis Støre er ”redd for kull fra mange hold”, hvorfor har Arbeiderpartiet allerede sagt ja til ny kullgruve på Svalbard?
Når Støre vil selge gass til EU, skal gassen erstatte kull. Hvorfor skal vi da også selge kull til Europa?
EU-tilhengeren Støre burde være glad for at EU har en offensiv klimapolitikk. Men er han enig med regjeringskollega Ola Borten Moe i at EUs forslag om å si nei til kanadisk tjæresand er for offensivt? Det er trist at utenriksministeren og resten av regjeringen lar hensynet til Statoils økonomiske interesser bli overordnet klimahensynet. Spørsmålet er om Norge er i ferd med å bli for Europa det Saudi - Arabia er for verden – en grisk forretningsnasjon som gjør sitt beste for å stanse en fremtidsrettet politikk.
Støre har selv frontet forskningsresultater som roper et kraftig varsko om klimatrusselen. Oppvarmingen skyldes forbruk av olje, kull og gass. Vi må fase ut fossil energi til fordel for mindre miljøskadelige energiformer. Norge bidrar med enorme beløp til å forlenge oljealderen, både i form av økt leting og utvinning.
Regjeringens utviklingsmelding viser til at det er nødvendig å redusere industrilandenes utslipp med 80-95 prosent innen 2050. Støre mener at “det er langt fram, og planene er uklare for hvordan dette skal gjennomføres og finansieres.” Mon Støres uklarhet skyldes kortsiktig profitt-tenkning? Norge er et av få vestlige land som har økonomiske muskler til å bidra mye på lang sikt, men kanskje er Støre redd for at vi må si nei til oljesmurt vekst på kort sikt? Når klimaforhandlingene i Durban starter i november, er det viktig at vi kan vise til eksemplets makt. Norge må trappe ned satsingen på olje.
Oljelobbyen argumenterer med at en nedtrapping av norsk oljeeksport vil øke oljeprisene internasjonalt. Hadde Norge investert like mye i ny fornybar energi som vi gjør på norsk sokkel, ville det senket prisene for fornybar energi. Dyr fossil energi kombinert med stadig billigere fornybar energi er faktisk nøkkelen til å løse klimakrisen. Investeringer i utbygging av fornybar energi, samt forskning er sentralt.
Utenriksministeren må ta til orde for å endre vårt politiske mål bort fra en langsiktig satsing på olje. Hva om både Utenriksministeren der hjemme og den norske delegasjonen her nede i Durban, med hånda på hjertet kunne si: Den eneste langsiktige satsingen klimaet tåler er fornybar, bærekraftig og grønn energi.
Publisert i Klassekampen, 30.11, sammen med Arild Hermstad, Framtiden i våre hender
Støre bekymrer seg for at våre partnere i Europa ikke legger inn norsk gass i sine energiplaner. “Det er denne utfordringen vi må møte”, skrev han i Dagsavisen 3. november. Han mener vi må vise “hvordan gass kan bli den langsiktige partneren for fornybare energikilder.” Støre henger ikke med på den europeiske energiomleggingen. Han virker mest opptatt av at Norge skal klare å opprettholde bruken av fossil energi i andre land.
Statsbudsjettet slår fast at regjeringen ønsker en “lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv”. Samtidig gjør Norge en solid innsats utenlands for å få fart på de internasjonale klimaforhandlingene: Energiinvesteringer i sør, og betaling for regnskogsbevaring. Dette er bra, men undergraves av at Støre insisterer på å forlenge satsingen på olje og gass.
Utenriksministeren holdt nylig tale hos Oljeindustriens landsforening. Der sa han ifølge Dagens Næringsliv at “redusert norsk produksjon kan gi raskere utvikling av f.eks. tungolje i Venezuela og av kull fra mange hold.”
Det er likevel ikke denne frykten som har fått regjeringen til å presse oljeselskapene til å hente ut mer av oljen og til å åpne nye leteområder. I 2011 investeres det rekordhøye 151,7 milliarder kroner på norsk sokkel, neste år forventes 172 milliarder. Formålet med investeringene er ikke å redde verden fra tungolje og kull, men å tjene mest mulig penger så raskt som mulig.
Hvis Støre og regjeringen er redd for tungolje, hvorfor lar de Statoil, der de har aksjemajoriteten, få lov til investere ti-talls milliarder i tjæresand?
Hvis Støre er ”redd for kull fra mange hold”, hvorfor har Arbeiderpartiet allerede sagt ja til ny kullgruve på Svalbard?
Når Støre vil selge gass til EU, skal gassen erstatte kull. Hvorfor skal vi da også selge kull til Europa?
EU-tilhengeren Støre burde være glad for at EU har en offensiv klimapolitikk. Men er han enig med regjeringskollega Ola Borten Moe i at EUs forslag om å si nei til kanadisk tjæresand er for offensivt? Det er trist at utenriksministeren og resten av regjeringen lar hensynet til Statoils økonomiske interesser bli overordnet klimahensynet. Spørsmålet er om Norge er i ferd med å bli for Europa det Saudi - Arabia er for verden – en grisk forretningsnasjon som gjør sitt beste for å stanse en fremtidsrettet politikk.
Støre har selv frontet forskningsresultater som roper et kraftig varsko om klimatrusselen. Oppvarmingen skyldes forbruk av olje, kull og gass. Vi må fase ut fossil energi til fordel for mindre miljøskadelige energiformer. Norge bidrar med enorme beløp til å forlenge oljealderen, både i form av økt leting og utvinning.
Regjeringens utviklingsmelding viser til at det er nødvendig å redusere industrilandenes utslipp med 80-95 prosent innen 2050. Støre mener at “det er langt fram, og planene er uklare for hvordan dette skal gjennomføres og finansieres.” Mon Støres uklarhet skyldes kortsiktig profitt-tenkning? Norge er et av få vestlige land som har økonomiske muskler til å bidra mye på lang sikt, men kanskje er Støre redd for at vi må si nei til oljesmurt vekst på kort sikt? Når klimaforhandlingene i Durban starter i november, er det viktig at vi kan vise til eksemplets makt. Norge må trappe ned satsingen på olje.
Oljelobbyen argumenterer med at en nedtrapping av norsk oljeeksport vil øke oljeprisene internasjonalt. Hadde Norge investert like mye i ny fornybar energi som vi gjør på norsk sokkel, ville det senket prisene for fornybar energi. Dyr fossil energi kombinert med stadig billigere fornybar energi er faktisk nøkkelen til å løse klimakrisen. Investeringer i utbygging av fornybar energi, samt forskning er sentralt.
Utenriksministeren må ta til orde for å endre vårt politiske mål bort fra en langsiktig satsing på olje. Hva om både Utenriksministeren der hjemme og den norske delegasjonen her nede i Durban, med hånda på hjertet kunne si: Den eneste langsiktige satsingen klimaet tåler er fornybar, bærekraftig og grønn energi.
Publisert i Klassekampen, 30.11, sammen med Arild Hermstad, Framtiden i våre hender
tirsdag 29. november 2011
Hører du sjamanens sang?
Hører du sjamanens sang?
Hører du sjamanens sang
vuggende under historiens gang
hviskende mot hjerterota vår?
Det er sameksistensens klang som slår.
Planeten Pandoras avatarer
oss gjennom kunsten forklarer
at vi gjør forbrytelser mot den evige pakt
og som Abraham over Isak står vi med kniven klar til egenslakt
presset mot stupet av noe utenfor oss selv;
mamon, konsum og gjeld.
Det svarte gull
gjør oss blind og full
av begjær
etter kongens nye klær
gi oss mer, mer, mer av alt
i grådighetens svette og BNP former jeg menneskets gestalt
fra dypeste hav, til høyeste nut
den siste olje skal opp og ut
hva er vel en indianer fra eller til
jeg lever kun når jeg kjenner markedskreftens pirrende spill
vann fra Athabaska elven tar jeg fritt
dette er mitt, mitt, mitt
la gå at fisken og den noble vilde av kreften hjemsøkes
og at klimagasser i atmosfæren også økes
men det står om din og dine barns pensjon
og kanskje min og en og annen direktørs opsjon
de sier: Slutt og sipp og syt
ta heller et glass champagne til og nyt
at du tilhører verdens overklasse!
Dypøkologer og andre svermere; hvor lenge skal vi på dem drasse?
Sjamanens sang har nesten fordugget
bukket under, mens vi skogen hugget
men; hør, noe forsøker å trenge inn i din sjel
for også du er stilltiende del
de hvisker til deg, bror: ”Gi din pust til denne sang”!
For noe er blant jordens søstre på gang
og vi er ei avatarer fra Pandora,
nei, vi er fortsatt tenkende vesener her på jorda
vi nekter tvangsforing av eventyr mer
skjellene faller langsomt fra øyne og vi ser
at vi er ansvarlige for alt som skjer
Snehvit, stadig vekst og andre myter
skaper åndenød og planetære lyter
men åpne deg og ta imot sjamanens toner som ringer i vann;
jeg hører at det globalt istemmer: Nei til tjæresand!
Appell i form av dikt holdt utenfor Stortinget i går kveld, i forbindelse med WWF, Greenpeace, Utviklingsfondet og andre organisasjoners mobilisering mot Statoils investering i kanadisk tjæresand, og en fin markering av åpningen av FNs klimakonferanse i Durban..
Hører du sjamanens sang
vuggende under historiens gang
hviskende mot hjerterota vår?
Det er sameksistensens klang som slår.
Planeten Pandoras avatarer
oss gjennom kunsten forklarer
at vi gjør forbrytelser mot den evige pakt
og som Abraham over Isak står vi med kniven klar til egenslakt
presset mot stupet av noe utenfor oss selv;
mamon, konsum og gjeld.
Det svarte gull
gjør oss blind og full
av begjær
etter kongens nye klær
gi oss mer, mer, mer av alt
i grådighetens svette og BNP former jeg menneskets gestalt
fra dypeste hav, til høyeste nut
den siste olje skal opp og ut
hva er vel en indianer fra eller til
jeg lever kun når jeg kjenner markedskreftens pirrende spill
vann fra Athabaska elven tar jeg fritt
dette er mitt, mitt, mitt
la gå at fisken og den noble vilde av kreften hjemsøkes
og at klimagasser i atmosfæren også økes
men det står om din og dine barns pensjon
og kanskje min og en og annen direktørs opsjon
de sier: Slutt og sipp og syt
ta heller et glass champagne til og nyt
at du tilhører verdens overklasse!
Dypøkologer og andre svermere; hvor lenge skal vi på dem drasse?
Sjamanens sang har nesten fordugget
bukket under, mens vi skogen hugget
men; hør, noe forsøker å trenge inn i din sjel
for også du er stilltiende del
de hvisker til deg, bror: ”Gi din pust til denne sang”!
For noe er blant jordens søstre på gang
og vi er ei avatarer fra Pandora,
nei, vi er fortsatt tenkende vesener her på jorda
vi nekter tvangsforing av eventyr mer
skjellene faller langsomt fra øyne og vi ser
at vi er ansvarlige for alt som skjer
Snehvit, stadig vekst og andre myter
skaper åndenød og planetære lyter
men åpne deg og ta imot sjamanens toner som ringer i vann;
jeg hører at det globalt istemmer: Nei til tjæresand!
Appell i form av dikt holdt utenfor Stortinget i går kveld, i forbindelse med WWF, Greenpeace, Utviklingsfondet og andre organisasjoners mobilisering mot Statoils investering i kanadisk tjæresand, og en fin markering av åpningen av FNs klimakonferanse i Durban..
Abonner på:
Innlegg (Atom)