Jeg sitter på min lille OBOS-balkong og nyter usynlige stråler fra en blek vårsol. Innsekter og fugler summer lett i en forsiktig morgenkonsert. –Mamma, er humlene slemme med blomstene? Jeg spisser ørene og ser ned. Jo, en liten pjokk står bøyd over noen busker og er ivrig observerende. Kanskje guttens første a-ha opplevelse i nærnaturen? Er jeg her og nå vitne til et moderne menneskes inntreden inn i naturen, for å bruke et næsiansk uttrykk? Jeg tar en slurk av søndagskaffen og blar videre i avisen. En liten notis på økonomisidene forteller at Statoil-sjefen topper listen over lederlønninger i de 15 selskapene som er mest omsatt på Oslo børs.
Heldig mann, tenker jeg. 10,7 millioner kroner per år er ikke dårlig. Han må være flink. Men glad det ikke er meg. Skulle bare mangle at han tjener godt. Han må kompenseres, ettersom han sikker står på og er mye borte fra familie og venner. Dessuten er han med på å sikre pensjonen min, gjennom sitt strategiske arbeid. Jeg blar videre i avisen. Over en helside omtales protester mot Statoils kanadiske oljesandsatsing. Jeg leser. Kan dette være sant? Motvillig legger jeg vårens glade lyder bak meg, går inn og googler meg frem til mer informasjon om hva som egentlig skjer i den kanadiske villmarken.
Steinaldermennesket og oss
2010 er utnevnt av FN som naturmangfoldsåret. Vi skal feire den naturen vi selv kommer fra, som vi selv tilhører. Den amerikanske biologen Edward O. Wilson beskriver naturen som menneskets opprinnelige hjem. Vi har levd mesteparten av vår eksistens i naturen. Vi levde i nærkontakt med andre arter. De få tusen årene hvor vi har levd relativt frigjort fra et slikt miljø, har ikke endret vår genetikk. I eiask ånd kan vi nå bramfritt si at vi går rundt med steinaldermenneskets hjerne. Wilson postulerer derfor at mennesket har en dyp, kanskje ubevisst forkjærlighet for kontakt med andre livsformer – og med natur. Mange av oss reiser langt for å oppleve slikt.
Noen reiser til de kanadiske villmarker. For andre er bare vissheten om at slike store uberørte områder eksisterer, en kilde til glede i seg selv. Og noen bor i denne villmarken. Slik som urfolk. Det er altså i et slikt territorium det nå skal utvinnes oljesand. Et område stort som Norge sør for Sognefjorden skal raseres. Vårt eget flaggskip, Statoil, skal bare legge beslag på et område like stort som Jotunheimen nasjonalpark. Men nøktern analyse viser at utvinningen av oljesand er den mest forurensende metoden som eksisterer hva gjelder olje. I seg selv kreves store mengder energi for å varme opp vann til å koke ut oljen, skriver Aftenposten. Det gir store CO2 utslip. Mye, mye mer enn det som gjøres i Nordsjøen, hvor Norge og Statoil, ligger i front.
En annen ting er de lokale ødeleggelsene av natur: 12 milliarder kroner har Statoil allerede investert. I naturmangfoldsåret vet vi at vi daglig utrydder arter fra klodens overflate. I Kanada gjør vi det med åpne øyne: det naturlige dyrelivet utraderes, skogene ødelegges og økosystemene settes ut av funksjon. For hvert fat med olje som hentes ut fra tjære og leirsand i Canada, fjerner vi oss mer fra en grønn og ren energirevolusjon.
Schindlers liste
Under flere besøk i Norge har professor i økologi ved Alberta-universitetet, David Schindler, beskrevet konsekvensene av tjæresandutvinning. Den er lang og grotesk. Skogs- og myrområder som berøres er like viktige for klodens klima som tropiske regnskoger.
Statoils prosjekt foregår langt under bakken. Omtrent 80 prosent av alle bitumenforekomster ligger så dypt at industrien må smelte bitumen til svart sirup der nede ved hjelp av store mengder damp. Tilbake sitter kanadierne med ødelagt jord, delt opp i biter av rørgater og utvinningsanlegg og jordsmonn fjernet. Fra enorme innsjøer fylt med giftig avfall fra utvinningen, siver ødeleggelse ut i grunnvann og elver.
Kanadiske urfolksrepresentanter forteller om tapte jaktmarker, fisk med to munner og andre mutasjoner og urovekkende mange sykdomstilfeller og dødsfall. De rapporterer om miljøgifter i elvene og synkende bestander av dyr og fugl.
Vår felles generalforsamling
Norge og Statoil er en liten aktør i det overgrepet som nå foregår mot naturen, og i siste instans oss selv. Men vi er en aktør. Det etiske ansvaret kan vi ikke løpe fra. Vi må kunne se konsekvensen i hvitøyet. Helge Lund tjener gode penger. Kanskje om noen år leser vi nye oversikter som viser at han får nye bonuser fordi selskapet tjener godt på tjæresanden. Da vil det ikke lenger fullt så greit for meg at Lund tjener så mye. Fordi Helge Lund skal representere norske verdier. Han skal representere meg. Hans lønn kommer fra fellesskapet.
Jeg går ut på verandaen igjen. Den lille gutten er borte. Begrepet ’la humla suse’ kommer til meg. Som norsk borger kan jeg jo velge å gjøre akkurat det; jeg kan nyte livet sorgløst og uten bekymringer. Fordi jeg er født i et land som er rikt, bygd på forfedrenes slit, oppofrelse og gode samfunnsmoral. Og på naturressurser. Det er dette som garanterer meg en god pensjon. Men jeg vil ikke ha en pensjon basert på prinsipper som ikke tåler dagens lys.
Surret fra innsektene tiltar. Jeg lurer på om det finnes oljefluer? Pollinerer de? Skaper de nytt liv? Helge Lund og Statoil kan skape noe nytt; de kan ’pollinere’ ved å satse mer målrettet på de nye energikildene; på de fornybare. Jeg kaster fra meg avisen og prøver å finne roen ved å bla i en biografi om Bjørnson. Men da finner jeg hvert fall ikke roen! Et sted sier han: ’Det er de gode gjerninger som redder verden’. Kanskje. Men det er i alle fall de informerte beslutninger som bør styre verden. Den 19. mai var det generalsforsamling i Statoil. Jeg kunne ikke bare dukke opp der som enkeltstående borger. Men regjeringen min var der. Den skal i prinsippet utøve et aktivt eierskap. Det forventet jeg. De kunne ha sagt nei til tjæresand. På vegne av meg. Men enda mer på vegne av humla og den lille gutten. Neste år! Så lenge humla suser… Så lenge barna spør…
onsdag 26. mai 2010
søndag 16. mai 2010
mandag 10. mai 2010
fredag 23. april 2010
Den siste samaritan
Forfatteren sammen med samaritanernes yppersteprest, en mann i ubrutt slektslinje fra Moses' bror Aron...
Den barmhjertige samaritan kjenner vi fra Bibelen. En gang var samaritanene tallrike. Men nå er det ikke mange igjen. 722 – for å være helt nøyaktig.
(Israel og Vestbredden)
– Amen.
Mennene er samlet til begravelse på det hellige fjellet Mount Geritzim på Vestbredden; det palestinske territoriet okkupert av staten Israel. De avslutter unisont. ”Amen” er også det eneste ordet jeg forstår.
Resten av seremonien har vært holdt på et språk beslektet med det Jesus snakket; arameisk. Ypperstepresten har i tillegg vekslet mellom arabisk og hebraisk. Yppersteprestens rolle går i arv, og samaritanene mener at dagens prest derfor er i slekt med Aron, Moses’ bror.
Kisten senkes i jorden. Mennene ser alvorlige, men fredfylte ut. Ferdigblandet sement friskes opp med litt vann, og en flat gravstein mures ferdig. Asher Danvi, en døvstum mann på 75 år, er stedt til hvile. Som mange andre samaritaner var han født med genetiske defekter, og det hevdes at det har å gjøre med høy grad av inngifte. Han var samaritan nummer 723. Nå er det bare 722 igjen. Graven er navnløs.
– Hvorfor skal den ha navn, han skal jo likevel gjenoppstå på dommens dag, hvisker den gamle samaritanen Ben Tsedaka i øret mitt. Ben er samaritanenes selvoppnevnte ambassadør, driver avisen The Samaritan News fra sitt kontor i Holon utenfor Tel Aviv og har utgitt flere hefter og små bøker om folket sitt. Selv kom jeg over navnet hans på internett.
Opprinnelige israelitter
Samaritanene har fått navnet etter regionen Samaria, som vi nå befinner oss i. De ser på seg selv som opprinnelige israelitter, direkte etterkommere etter bibelhistoriens Josef, som i sin tid ble kastet i brønnen av sine brødre og solgt som slave til egyptere. Hans sønner Manasse og Efraim, og de stammene som utgikk fra dem, befolket deler av Nord-Israel . I tillegg er de etterkommere etter ”den barmhjertige samaritan”, som vi hører om i Det nye testamentet hos evangelisten Lukas, kapittel 10, vers 25–37.
Men verden har ikke vært barmhjertig mot samaritanene. På Jesu tid talte de ifølge enkelte kilder 1,5 millioner mennesker. Århundrer med mistenkeliggjøring, forfølgelse, drap og tvungen konvertering har nesten utryddet dem.
Med utsikt til bibelhistorien
Mount Geritzim, ”velsignelsens fjell”, er samaritanenes hellige fjelltopp. Her oppe, 881 meter over havet, har vi god utsikt til Vestbreddens kuperte og solsvidde landskap.
Ifølge samaritanene var det akkurat her på Mount Gerizim at Gud ga Abraham ordre om å ofre sin sønn Isak. Den andre grenen av israelittenes folk, jødene, hevder derimot at dette skjedde på Tempelhøyden i Jerusalem.
Ben Tsedaka begynner å bli dårlig til beins, men stavrer seg til toppen av fjellet, peker mot landsbyen Khirbet Tana, øst for Nablus og forklarer:
– Det var i dette området at Jesus traff en samaritankvinne som fortalte ham at Mount Gerizim er samaritanenes hellige fjell (Johannes, kapittel 4, vers 20): ”Våre forfedre har tilbedt på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er stedet hvor man bør tilbe”.
Hvor enn vi snur oss, er vi omgitt av bibelhistorie; myter for noen, historiske hendelser for andre og Guds åpenbaring for millioner av mennesker.
Et forfulgt folk
Det er ingen myte at samaritanene har møtt mye motgang gjennom historien. De lå i konflikt med jødene og ble forfulgt av persere, grekere, romere, bysantinere og arabere.
I 721 f.Kr. innledet assyrere et angrep på det som i dag er det nordlige Israel. Mange av innbyggerne i området ble tvangsflyttet av assyrerne, men ifølge samaritansk historieoppfatning fikk samaritanene bli igjen. Jødisk historiefortolkning innebærer derimot at samaritanene var innflyttere som assyrerne brakte med seg.
Én årsak til samaritanenes utsatte posisjon skyldes uenighet mellom jøder og samaritaner. Da mange av de bortførte jødene kom tilbake fra eksilet rundt 538 f. Kr., introduserte de nytolkninger av de gamle, hellige overleveringene; Toraen. Samaritanene så på seg selv som like opprinnelige israelitter som jødene og godtok ikke nytolkningene. De ønsket heller ikke en gjenoppbygging av tempelet i Jerusalem, som var blitt ødelagt av babylonere i 586 f.Kr. I stedet bygde de sitt eget tempel på Mount Gerizim.
Siden forble forholdet mellom jøder og samaritaner anstrengt, og det kom til flere voldelige sammenstøt . Samaritanene forsøkte å hindre eksiljøder i å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem, mens jødene på sin side heller ikke la fingrene imellom, og i år 120 f.Kr. ødela de tempelet på Mount Gerizim.
Begge parter har ment at de er i besittelse av den rene læren gitt dem av Gud, gjennom Moses. Ut fra jødenes fortolkning av Toraen er samaritanene derfor ansett som folk som har drevet med vranglære.
Nesten borte
Under henholdsvis de bysantinske kristnes og det påfølgende muslimske overherredømme i området, ble samaritanene også utsatt for tvangskonvertering og forfølgelse. Samaritanene situasjon begynte å bli svært vanskelig, og særlig kritisk var det ved begynnelsen av 1900-tallet.
– Som folk var vi i dødens forgård. Våre unge menn ble tvunget med i den tyrkisk-ottomanske hæren under første verdenskrig. I 1915 måtte 24 unge menn av en befolkning på 170 personer dra i krigen. Det var en katastrofe, sier Ben Tsedaka.
Redningen kom i 1917. Første verdenskrig var på hell, og ottomanene ble kastet ut av sine besittelser i Midt-Østen. Britene okkuperte Palestina. Fra 1922 til staten Israel ble opprettet i 1948, hadde britene FNs godkjennelse til å styre Palestina som et mandatområde.
– Britene kjente bibelhistorien sin, og ikke minst lignelsen om den barmhjertige samaritan. De var oppriktig interessert i oss som gruppe, og tok vår historie på alvor. Vi måtte ikke bare underordne oss andre hele tiden. Det reddet oss og vår særegne kultur, forklarer Ben.
Friskt kvinneblod utenfra
Etter første verdenskrig var det kun 146 samaritaner igjen. På den tiden giftet samaritanene seg kun med andre samaritaner og det var få å velge mellom. Det ble Bens familie som viste vei.
– Min bestefar giftet seg jødisk-russisk i 1924. Han var den første som giftet seg utenfor sitt eget folk på 2 300 år! Paret fikk raskt seks jenter, så det løste mange problemer for unge samaritaner og la debatten død, forteller Ben.
Selv fulgte han sin fars forbilde og giftet seg med en jødinne.
– Diskusjonen stilnet raskt da vi fikk to sønner 9 måneder etterpå, ler han.
I dag er det akseptert for samaritanske menn å finne seg kvinner utenfra – fortrinnsvis jødiske, men det forekommer også at samaritaner gifter seg med ukrainere og andre fra Øst-Europa. Noen har blitt funnet gjennom kontaktsider på internett. De blir godtatt så lenge de vil konvertere og leve etter samaritanenes regler.
Den største forskjellen for kvinner utenfra har vært samaritanenes strenge renhetsidealer. En menstruerende samaritansk kvinne oppholder seg i syv dager i et eget rom i huset, avsondret fra mannen. Da er hun fritatt for ekteskapelige og huslige sysler. Ikke lager hun mat, ikke vasker hun. I stedet blir hun servert, og mannen steller huset.
Krig forente folket
I 1954 tilbød den israelske presidenten Yitzhak Ben-Zvi (1884–1963) å samle de gjenværende israelske samaritaner i byen Holon i Israel, like sørøst for millionbyen Tel Aviv. I dag bor det 381 samaritaner der. Resten, 341 personer, bor på Vestbredden.
– Det var seksdagerskrigen i 1967 som forente oss igjen, ved at vi som bor i Israel, igjen fikk lettere tilgang til det hellige fjellet vårt og kunne treffe slektningene våre jevnlig, forteller Ben.
Vestbredden hadde siden 1948 vært under jordansk herredømme. For samaritaner som bodde i Israel, lå ikke bare det hellige fjellet i et område kontrollert av annet land, men det var styrt av et land som Israel ikke hadde sluttet fred med. Da Israel okkuperte Vestbredden i 1967, ble området underlagt israelsk jurisdiksjon.
Et fredelig forbilde
I dag har alle samaritaner i Israel og på Vestbredden israelske pass, og de som er over 65 år, får israelsk pensjon. Men Mount Gerizim-beboerne har også palestinske identifikasjonspapirer.
– Israels landsfader og første statsminister, David Ben-Gurion (1886–1973), sa alltid at han ønsket at de israelske bosetterne kunne ha det samme forholdet til palestinerne som samaritanene har. Det viser at vi har opptrådt riktig, mener Ben.
Holon-beboerne avtjener verneplikt i den israelske hæren, men Ben er raskt ute med å forklare at de aldri gjør operasjonell tjeneste ved noen frontavsnitt eller ved grensestasjoner. De gjør kontorarbeid og får komme hjem til hver sabbatsfeiring.
– Hvorfor skulle ikke vi avtjene verneplikten etter alt Israel har gjort for oss? Vi har ikke noe utestående verken med Israel eller med de palestinske selvstyremyndighetene. Tvert imot: Vi ønsker å ha vårt eget fredssenter, et sted der alle grupper kan møtes. Jeg kommer gjerne til Norge for å diskutere dette.
Ben spøker ikke. Han drar verden rundt for å fortelle om samaritanene, både om deres religiøse egenart, om gruppen som et antropologisk fenomen og som en politisk og sosial realitet i dagens Midtøsten.
– Fordi vi er den minste enheten i verden som er delt mellom to politiske systemer, har vi lært oss å leve i fred med alle. Vårt hellige fjell er tilgjengelig for alle. Derfor behandler både palestinere og israelere oss med respekt.
Et av ”bokens folk”
Vi besøker flere av samaritanenes hjem. Det er en rolig ettermiddag, og mennene sitter og røyker tradisjonelle vannpiper. De er forsiktige med å si sin mening om israelsk okkupasjon.
Religiøse jøder ser fremdeles på samaritanene som mennesker som har tolket Guds ord på feil måte, men har likevel respekt for dem som ett av ”bokens folk”. Ifølge samaritaner er det jødene som feilfortolker.
I et museum i Kiryat Luza oppbevarer samaritanene skriftruller av saueskinn som de hevder er verdens eldste manuskript – den opprinnelige samaritanenske toraen, nedskrevet av Moses’ grandnevø, Abisha. Ifølge samaritanene er det rundt syv tusen påviste forskjeller mellom deres tora og den jødiske.
Syndige frafalne
– Nesten ingen forlater samfunnet vårt, påstår Ben når jeg konfronterer ham med den samaritanske sangerinnen Sofi Tsedaka, en rødhåret popstjerne som for et par år siden ga ut et album hvor hun synger på samaritanenes språk; arameisk. I oppveksten i Holon gikk hun på israelske skoler og fikk opplæring i arameisk og religion på ettermiddagen, men giftet seg utenfor samfunnet sitt og konverterte til jødedommen. Hun har aldri siden vært i hjembyen, selv om hun bor i Tel Aviv – bare 20 minutter unna.
– Sofi Tsedaka ga etter for en viss type fristelser. Vi kaster ikke ut dem som gjør det, men de er heller ikke velkomne tilbake. Omtrent tretti personer har i tidens løp forlatt troen vår; de overholdt ikke sabbaten, var utro og påvirket av miljøet utenfor samfunnet vårt. De kan besøke oss, men de tilhører oss ikke, sier Ben og vil helst ikke dvele mer ved temaet.
En moderne oppstandelse
Vi tar farvel med Ben Tsedaka på toppen av fjellet. Han lurer på om min kone og jeg har enerom i Jerusalem, og blir bekymret når han hører at vi sover på ett rom, sammen med barna. Han gir oss en moralpreken om det å ta vare på ekteskapet.
Vi passerer kirkegården på vei ned. For tre timer siden var jeg med på å gravlegge en av verdens få gjenlevende samaritaner. Nå er det bare 722 igjen. I ett av husene så vi imidlertid en høygravid kvinne. Med andre ord er det snart 723 samaritaner – igjen. Oppstandelsen går raskt når en er nær Gud på Mount Geritzim, ”velsignelsens fjell”.
Vil du vite mer?
FORFATTER
Andrew P. Kroglund er seniorrådgiver i WWF, statsviter og skribent.
NETT
http://www.thesamaritanupdate.com/
BØKER
The Torah. Jewish and Samaritan versions compared: a side-by-side comparison of the two versions with the differences highlighted av Mark Shoulson, Cathair na Mart, 2008.
The Keepers. An Introduction to the History and culture of the Samaritans av Robert T. Anderson og Terry Giles, Peabody, 2002.
Undersaker
Samaritanenes historie
• Ifølge samaritanene selv er de direkte etterkommere etter Josef som det fortelles om i Det gamle testamentet. Josef ble hevet i brønnen av sine brødre og solgt som slave til egyptere. De to sønnene hans og deres to stammer befolket det som ble Samaria.
• I 722 f.Kr. erobret assyrerkongen Sargon 2. (regent 722–705 f.Kr.) byen Samaria i Nord-Israel. Ifølge assyriske kilder bortførte han 27 290 innbyggere. Samaritanene hevder at de ble igjen og fortsatte å leve etter tradisjonen foreskrevet av Moses.
• Ca. 520–515 f.Kr. oppsto det et politisk brudd mellom samaritaner og jøder. Samaritanene forsøkte å hindre hjemvendte jøder i å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem. De hevdet at de hjemvendte jødene feiltolket de opprinnelige Mosebøkene. Dette bruddet førte til at samaritanene bygde sitt eget tempel på fjellet Mount Gerizim.
• I år 120 f.Kr. ble tempelet på Mount Gerizim ødelagt på initiativ fra den jødiske øverstepresten.
• I årene 6–9 e.Kr. oppsto det blodige sammenstøt mellom samaritaner og jøder etter at samaritaner under påskefesten hadde kastet menneskeknokler inn i tempelet i Jerusalem.
• I år 52 e.Kr. drepte samaritaner jødiske pilegrimer på vei til Jerusalem. Jødene i sin tur hevnet seg ved å angripe samaritanske landsbyer.
• Under bysantinsk herredømme (400 – 638 e. Kr.) led samaritaner under et generelt forbud mot å konkurrere om posisjoner med kristne. Samaritanene var derfor generelt positive da islamske styrker invaderte området på 600-tallet.
• Under korstogene (1095–1292 e.Kr.) ble samaritanene avkrevd proviant og tjenester fra ulike armeer.
• Byllepest i det 6., 7. og 8. århundret og jordskjelv i Palestina 715, 1033, 1068 og 1546 gjorde innhogg i befolkningen.
• Enkelte muslimske herskere krevde konvertering til islam for at samaritanene (og jødene) skulle få posisjoner i samfunnet, særlig på 1000-tallet. Under det ottomanske styret ble mange samaritaner tvangsutskrevet til hæren og døde i slag.
• I 1922 tok britene over Palestina som et eget mandatområde. Deres inngående kjennskap til bibelhistorien førte til økt forståelse for samaritanenes situasjon.
• I 1967 erobret Israel Vestbredden, som de siste 39 årene hadde ligget under jordansk styre. Israelske samaritaner har med dette fått tilgang til deres hellige fjell på Vestbredden.
• I desember 2009 fins det 722 gjenlevende samaritaner.
Samaritanenes fire trosprinsipp
1) Det fins én Gud, som er Israels Gud.
2) Det fins én profet, Moses, sønn av Amram.
3) Det fins én hellig bok, Toraen (Mosebøkene), overbrakt av Moses.
4) Det fins ett hellig sted – Mount Gerizim.
Israelitter av samaritansk avstamning
1) Lever alltid i Det hellige land.
2) Må delta i ritual med påskeoffer på Mount Gerizim.
3) Må overholde sabbaten, slik den er beskrevet i den samaritanske toraen.
4) Må overholde lovene om renhet og urenhet slik de er beskrevet i den samaritanske toraen.
Samaritanene
Total befolkning: 722
Bosted: 341 på Vestbredden, i landsbyen Kiryat Luza på det hellige fjellet Mount Gerizim
381 i Israel, i Holon
Religion: Samaritanisme
Hellig bok: Den samaritanske toraen
Språk: Moderne hebraisk og arabisk; samaritansk arameisk og engelsk
Den barmhjertige samaritan
Den barmhjertige samaritan er en lignelse i Det nye Testamentet, i Lukas kapittel 10, vers 25–37. Her forteller Jesus om en jødisk mann som blir overfalt av røvere på en reise mellom Jerusalem og Jeriko. Mannen blir liggende halvdød i veikanten.
En forbipasserende prest kommer forbi, men kaster bare et blikk på mannen og haster videre. Det samme gjør en representant for det bemidlede borgerskapet.
Til sist kommer en samaritan forbi. Han behandler mannens sår og tar ham med til et vertshus, hvor samaritanen betaler for mannens opphold.
Denne artikkelen sto på trykk første ganag i bladet Levende Historie nr. 1/2010
Den barmhjertige samaritan kjenner vi fra Bibelen. En gang var samaritanene tallrike. Men nå er det ikke mange igjen. 722 – for å være helt nøyaktig.
(Israel og Vestbredden)
– Amen.
Mennene er samlet til begravelse på det hellige fjellet Mount Geritzim på Vestbredden; det palestinske territoriet okkupert av staten Israel. De avslutter unisont. ”Amen” er også det eneste ordet jeg forstår.
Resten av seremonien har vært holdt på et språk beslektet med det Jesus snakket; arameisk. Ypperstepresten har i tillegg vekslet mellom arabisk og hebraisk. Yppersteprestens rolle går i arv, og samaritanene mener at dagens prest derfor er i slekt med Aron, Moses’ bror.
Kisten senkes i jorden. Mennene ser alvorlige, men fredfylte ut. Ferdigblandet sement friskes opp med litt vann, og en flat gravstein mures ferdig. Asher Danvi, en døvstum mann på 75 år, er stedt til hvile. Som mange andre samaritaner var han født med genetiske defekter, og det hevdes at det har å gjøre med høy grad av inngifte. Han var samaritan nummer 723. Nå er det bare 722 igjen. Graven er navnløs.
– Hvorfor skal den ha navn, han skal jo likevel gjenoppstå på dommens dag, hvisker den gamle samaritanen Ben Tsedaka i øret mitt. Ben er samaritanenes selvoppnevnte ambassadør, driver avisen The Samaritan News fra sitt kontor i Holon utenfor Tel Aviv og har utgitt flere hefter og små bøker om folket sitt. Selv kom jeg over navnet hans på internett.
Opprinnelige israelitter
Samaritanene har fått navnet etter regionen Samaria, som vi nå befinner oss i. De ser på seg selv som opprinnelige israelitter, direkte etterkommere etter bibelhistoriens Josef, som i sin tid ble kastet i brønnen av sine brødre og solgt som slave til egyptere. Hans sønner Manasse og Efraim, og de stammene som utgikk fra dem, befolket deler av Nord-Israel . I tillegg er de etterkommere etter ”den barmhjertige samaritan”, som vi hører om i Det nye testamentet hos evangelisten Lukas, kapittel 10, vers 25–37.
Men verden har ikke vært barmhjertig mot samaritanene. På Jesu tid talte de ifølge enkelte kilder 1,5 millioner mennesker. Århundrer med mistenkeliggjøring, forfølgelse, drap og tvungen konvertering har nesten utryddet dem.
Med utsikt til bibelhistorien
Mount Geritzim, ”velsignelsens fjell”, er samaritanenes hellige fjelltopp. Her oppe, 881 meter over havet, har vi god utsikt til Vestbreddens kuperte og solsvidde landskap.
Ifølge samaritanene var det akkurat her på Mount Gerizim at Gud ga Abraham ordre om å ofre sin sønn Isak. Den andre grenen av israelittenes folk, jødene, hevder derimot at dette skjedde på Tempelhøyden i Jerusalem.
Ben Tsedaka begynner å bli dårlig til beins, men stavrer seg til toppen av fjellet, peker mot landsbyen Khirbet Tana, øst for Nablus og forklarer:
– Det var i dette området at Jesus traff en samaritankvinne som fortalte ham at Mount Gerizim er samaritanenes hellige fjell (Johannes, kapittel 4, vers 20): ”Våre forfedre har tilbedt på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er stedet hvor man bør tilbe”.
Hvor enn vi snur oss, er vi omgitt av bibelhistorie; myter for noen, historiske hendelser for andre og Guds åpenbaring for millioner av mennesker.
Et forfulgt folk
Det er ingen myte at samaritanene har møtt mye motgang gjennom historien. De lå i konflikt med jødene og ble forfulgt av persere, grekere, romere, bysantinere og arabere.
I 721 f.Kr. innledet assyrere et angrep på det som i dag er det nordlige Israel. Mange av innbyggerne i området ble tvangsflyttet av assyrerne, men ifølge samaritansk historieoppfatning fikk samaritanene bli igjen. Jødisk historiefortolkning innebærer derimot at samaritanene var innflyttere som assyrerne brakte med seg.
Én årsak til samaritanenes utsatte posisjon skyldes uenighet mellom jøder og samaritaner. Da mange av de bortførte jødene kom tilbake fra eksilet rundt 538 f. Kr., introduserte de nytolkninger av de gamle, hellige overleveringene; Toraen. Samaritanene så på seg selv som like opprinnelige israelitter som jødene og godtok ikke nytolkningene. De ønsket heller ikke en gjenoppbygging av tempelet i Jerusalem, som var blitt ødelagt av babylonere i 586 f.Kr. I stedet bygde de sitt eget tempel på Mount Gerizim.
Siden forble forholdet mellom jøder og samaritaner anstrengt, og det kom til flere voldelige sammenstøt . Samaritanene forsøkte å hindre eksiljøder i å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem, mens jødene på sin side heller ikke la fingrene imellom, og i år 120 f.Kr. ødela de tempelet på Mount Gerizim.
Begge parter har ment at de er i besittelse av den rene læren gitt dem av Gud, gjennom Moses. Ut fra jødenes fortolkning av Toraen er samaritanene derfor ansett som folk som har drevet med vranglære.
Nesten borte
Under henholdsvis de bysantinske kristnes og det påfølgende muslimske overherredømme i området, ble samaritanene også utsatt for tvangskonvertering og forfølgelse. Samaritanene situasjon begynte å bli svært vanskelig, og særlig kritisk var det ved begynnelsen av 1900-tallet.
– Som folk var vi i dødens forgård. Våre unge menn ble tvunget med i den tyrkisk-ottomanske hæren under første verdenskrig. I 1915 måtte 24 unge menn av en befolkning på 170 personer dra i krigen. Det var en katastrofe, sier Ben Tsedaka.
Redningen kom i 1917. Første verdenskrig var på hell, og ottomanene ble kastet ut av sine besittelser i Midt-Østen. Britene okkuperte Palestina. Fra 1922 til staten Israel ble opprettet i 1948, hadde britene FNs godkjennelse til å styre Palestina som et mandatområde.
– Britene kjente bibelhistorien sin, og ikke minst lignelsen om den barmhjertige samaritan. De var oppriktig interessert i oss som gruppe, og tok vår historie på alvor. Vi måtte ikke bare underordne oss andre hele tiden. Det reddet oss og vår særegne kultur, forklarer Ben.
Friskt kvinneblod utenfra
Etter første verdenskrig var det kun 146 samaritaner igjen. På den tiden giftet samaritanene seg kun med andre samaritaner og det var få å velge mellom. Det ble Bens familie som viste vei.
– Min bestefar giftet seg jødisk-russisk i 1924. Han var den første som giftet seg utenfor sitt eget folk på 2 300 år! Paret fikk raskt seks jenter, så det løste mange problemer for unge samaritaner og la debatten død, forteller Ben.
Selv fulgte han sin fars forbilde og giftet seg med en jødinne.
– Diskusjonen stilnet raskt da vi fikk to sønner 9 måneder etterpå, ler han.
I dag er det akseptert for samaritanske menn å finne seg kvinner utenfra – fortrinnsvis jødiske, men det forekommer også at samaritaner gifter seg med ukrainere og andre fra Øst-Europa. Noen har blitt funnet gjennom kontaktsider på internett. De blir godtatt så lenge de vil konvertere og leve etter samaritanenes regler.
Den største forskjellen for kvinner utenfra har vært samaritanenes strenge renhetsidealer. En menstruerende samaritansk kvinne oppholder seg i syv dager i et eget rom i huset, avsondret fra mannen. Da er hun fritatt for ekteskapelige og huslige sysler. Ikke lager hun mat, ikke vasker hun. I stedet blir hun servert, og mannen steller huset.
Krig forente folket
I 1954 tilbød den israelske presidenten Yitzhak Ben-Zvi (1884–1963) å samle de gjenværende israelske samaritaner i byen Holon i Israel, like sørøst for millionbyen Tel Aviv. I dag bor det 381 samaritaner der. Resten, 341 personer, bor på Vestbredden.
– Det var seksdagerskrigen i 1967 som forente oss igjen, ved at vi som bor i Israel, igjen fikk lettere tilgang til det hellige fjellet vårt og kunne treffe slektningene våre jevnlig, forteller Ben.
Vestbredden hadde siden 1948 vært under jordansk herredømme. For samaritaner som bodde i Israel, lå ikke bare det hellige fjellet i et område kontrollert av annet land, men det var styrt av et land som Israel ikke hadde sluttet fred med. Da Israel okkuperte Vestbredden i 1967, ble området underlagt israelsk jurisdiksjon.
Et fredelig forbilde
I dag har alle samaritaner i Israel og på Vestbredden israelske pass, og de som er over 65 år, får israelsk pensjon. Men Mount Gerizim-beboerne har også palestinske identifikasjonspapirer.
– Israels landsfader og første statsminister, David Ben-Gurion (1886–1973), sa alltid at han ønsket at de israelske bosetterne kunne ha det samme forholdet til palestinerne som samaritanene har. Det viser at vi har opptrådt riktig, mener Ben.
Holon-beboerne avtjener verneplikt i den israelske hæren, men Ben er raskt ute med å forklare at de aldri gjør operasjonell tjeneste ved noen frontavsnitt eller ved grensestasjoner. De gjør kontorarbeid og får komme hjem til hver sabbatsfeiring.
– Hvorfor skulle ikke vi avtjene verneplikten etter alt Israel har gjort for oss? Vi har ikke noe utestående verken med Israel eller med de palestinske selvstyremyndighetene. Tvert imot: Vi ønsker å ha vårt eget fredssenter, et sted der alle grupper kan møtes. Jeg kommer gjerne til Norge for å diskutere dette.
Ben spøker ikke. Han drar verden rundt for å fortelle om samaritanene, både om deres religiøse egenart, om gruppen som et antropologisk fenomen og som en politisk og sosial realitet i dagens Midtøsten.
– Fordi vi er den minste enheten i verden som er delt mellom to politiske systemer, har vi lært oss å leve i fred med alle. Vårt hellige fjell er tilgjengelig for alle. Derfor behandler både palestinere og israelere oss med respekt.
Et av ”bokens folk”
Vi besøker flere av samaritanenes hjem. Det er en rolig ettermiddag, og mennene sitter og røyker tradisjonelle vannpiper. De er forsiktige med å si sin mening om israelsk okkupasjon.
Religiøse jøder ser fremdeles på samaritanene som mennesker som har tolket Guds ord på feil måte, men har likevel respekt for dem som ett av ”bokens folk”. Ifølge samaritaner er det jødene som feilfortolker.
I et museum i Kiryat Luza oppbevarer samaritanene skriftruller av saueskinn som de hevder er verdens eldste manuskript – den opprinnelige samaritanenske toraen, nedskrevet av Moses’ grandnevø, Abisha. Ifølge samaritanene er det rundt syv tusen påviste forskjeller mellom deres tora og den jødiske.
Syndige frafalne
– Nesten ingen forlater samfunnet vårt, påstår Ben når jeg konfronterer ham med den samaritanske sangerinnen Sofi Tsedaka, en rødhåret popstjerne som for et par år siden ga ut et album hvor hun synger på samaritanenes språk; arameisk. I oppveksten i Holon gikk hun på israelske skoler og fikk opplæring i arameisk og religion på ettermiddagen, men giftet seg utenfor samfunnet sitt og konverterte til jødedommen. Hun har aldri siden vært i hjembyen, selv om hun bor i Tel Aviv – bare 20 minutter unna.
– Sofi Tsedaka ga etter for en viss type fristelser. Vi kaster ikke ut dem som gjør det, men de er heller ikke velkomne tilbake. Omtrent tretti personer har i tidens løp forlatt troen vår; de overholdt ikke sabbaten, var utro og påvirket av miljøet utenfor samfunnet vårt. De kan besøke oss, men de tilhører oss ikke, sier Ben og vil helst ikke dvele mer ved temaet.
En moderne oppstandelse
Vi tar farvel med Ben Tsedaka på toppen av fjellet. Han lurer på om min kone og jeg har enerom i Jerusalem, og blir bekymret når han hører at vi sover på ett rom, sammen med barna. Han gir oss en moralpreken om det å ta vare på ekteskapet.
Vi passerer kirkegården på vei ned. For tre timer siden var jeg med på å gravlegge en av verdens få gjenlevende samaritaner. Nå er det bare 722 igjen. I ett av husene så vi imidlertid en høygravid kvinne. Med andre ord er det snart 723 samaritaner – igjen. Oppstandelsen går raskt når en er nær Gud på Mount Geritzim, ”velsignelsens fjell”.
Vil du vite mer?
FORFATTER
Andrew P. Kroglund er seniorrådgiver i WWF, statsviter og skribent.
NETT
http://www.thesamaritanupdate.com/
BØKER
The Torah. Jewish and Samaritan versions compared: a side-by-side comparison of the two versions with the differences highlighted av Mark Shoulson, Cathair na Mart, 2008.
The Keepers. An Introduction to the History and culture of the Samaritans av Robert T. Anderson og Terry Giles, Peabody, 2002.
Undersaker
Samaritanenes historie
• Ifølge samaritanene selv er de direkte etterkommere etter Josef som det fortelles om i Det gamle testamentet. Josef ble hevet i brønnen av sine brødre og solgt som slave til egyptere. De to sønnene hans og deres to stammer befolket det som ble Samaria.
• I 722 f.Kr. erobret assyrerkongen Sargon 2. (regent 722–705 f.Kr.) byen Samaria i Nord-Israel. Ifølge assyriske kilder bortførte han 27 290 innbyggere. Samaritanene hevder at de ble igjen og fortsatte å leve etter tradisjonen foreskrevet av Moses.
• Ca. 520–515 f.Kr. oppsto det et politisk brudd mellom samaritaner og jøder. Samaritanene forsøkte å hindre hjemvendte jøder i å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem. De hevdet at de hjemvendte jødene feiltolket de opprinnelige Mosebøkene. Dette bruddet førte til at samaritanene bygde sitt eget tempel på fjellet Mount Gerizim.
• I år 120 f.Kr. ble tempelet på Mount Gerizim ødelagt på initiativ fra den jødiske øverstepresten.
• I årene 6–9 e.Kr. oppsto det blodige sammenstøt mellom samaritaner og jøder etter at samaritaner under påskefesten hadde kastet menneskeknokler inn i tempelet i Jerusalem.
• I år 52 e.Kr. drepte samaritaner jødiske pilegrimer på vei til Jerusalem. Jødene i sin tur hevnet seg ved å angripe samaritanske landsbyer.
• Under bysantinsk herredømme (400 – 638 e. Kr.) led samaritaner under et generelt forbud mot å konkurrere om posisjoner med kristne. Samaritanene var derfor generelt positive da islamske styrker invaderte området på 600-tallet.
• Under korstogene (1095–1292 e.Kr.) ble samaritanene avkrevd proviant og tjenester fra ulike armeer.
• Byllepest i det 6., 7. og 8. århundret og jordskjelv i Palestina 715, 1033, 1068 og 1546 gjorde innhogg i befolkningen.
• Enkelte muslimske herskere krevde konvertering til islam for at samaritanene (og jødene) skulle få posisjoner i samfunnet, særlig på 1000-tallet. Under det ottomanske styret ble mange samaritaner tvangsutskrevet til hæren og døde i slag.
• I 1922 tok britene over Palestina som et eget mandatområde. Deres inngående kjennskap til bibelhistorien førte til økt forståelse for samaritanenes situasjon.
• I 1967 erobret Israel Vestbredden, som de siste 39 årene hadde ligget under jordansk styre. Israelske samaritaner har med dette fått tilgang til deres hellige fjell på Vestbredden.
• I desember 2009 fins det 722 gjenlevende samaritaner.
Samaritanenes fire trosprinsipp
1) Det fins én Gud, som er Israels Gud.
2) Det fins én profet, Moses, sønn av Amram.
3) Det fins én hellig bok, Toraen (Mosebøkene), overbrakt av Moses.
4) Det fins ett hellig sted – Mount Gerizim.
Israelitter av samaritansk avstamning
1) Lever alltid i Det hellige land.
2) Må delta i ritual med påskeoffer på Mount Gerizim.
3) Må overholde sabbaten, slik den er beskrevet i den samaritanske toraen.
4) Må overholde lovene om renhet og urenhet slik de er beskrevet i den samaritanske toraen.
Samaritanene
Total befolkning: 722
Bosted: 341 på Vestbredden, i landsbyen Kiryat Luza på det hellige fjellet Mount Gerizim
381 i Israel, i Holon
Religion: Samaritanisme
Hellig bok: Den samaritanske toraen
Språk: Moderne hebraisk og arabisk; samaritansk arameisk og engelsk
Den barmhjertige samaritan
Den barmhjertige samaritan er en lignelse i Det nye Testamentet, i Lukas kapittel 10, vers 25–37. Her forteller Jesus om en jødisk mann som blir overfalt av røvere på en reise mellom Jerusalem og Jeriko. Mannen blir liggende halvdød i veikanten.
En forbipasserende prest kommer forbi, men kaster bare et blikk på mannen og haster videre. Det samme gjør en representant for det bemidlede borgerskapet.
Til sist kommer en samaritan forbi. Han behandler mannens sår og tar ham med til et vertshus, hvor samaritanen betaler for mannens opphold.
Denne artikkelen sto på trykk første ganag i bladet Levende Historie nr. 1/2010
torsdag 18. mars 2010
Morgenrush i vinter-Oslo
Kjølig avstand
Kald distanse
Kuldegys
Kadens
Kilometer etter kilometer
Kaotiske kryss
Krøll
Kvinner bak ratet
Kvestende menn
Kadens
Kadens
Kilometer etter kilometer
Kvart på!
Klarer jeg det innen tiden i dag også?
Andrew ’Bike for peace’ Kroglund
fredag 12. mars 2010
Biologi, økologi og mennesket
Stadig ny kunnskap slår fast det vi egentlig vet: alt henger sammen med alt:
Sustaining Life, How Human Health Depends on Biodiversity from Robert Moran on Vimeo.
torsdag 28. januar 2010
Arroganse og verdighet
Den ugandiske professoren Yash Tandon svinger pisken over norsk og internasjonal bistand i en et stort oppslag i KK den 25. Januar. Dette er Tandon i lett gjenkjennbar stil: bistand fratar folk i sør makt og opprettholder det rike Nords maktgrep. Selv om marxisten Tandon tidligere fremmet viktige tanker innenfor sine definerte tolkningsrammer, skyter han nå statig til side for mål i sin ensidige forenkling av verden. Resultatet kan leses som en arrogant pekefinger til solidaritetsarbeid.
(Kronikken sto på trykk i avisa Klassekampen 27.01.10)
Tandon elsker egne spissformuleringer som at ”det er ingen hjelp i at Norge har økt andelen bistand opp fra 0,7 prosent til én prosent av BNP. Null prosent ville ha gått fint!”. I liknende store oppsalg etter nok en seminardeltakelse her i Norge i fjor, var han i enda bedre retorisk form da han sa: ”bistand er et instrument for å skape fattigdom, og ikke lindre den”. Slike påstander gjør at en del av hans andre, tankevekkende poeng drukner.
Slår inn åpne dører
Men Tandon slår inn en dør som allerede langt på vei har åpnet seg. På oppdrag fra regjeringen la det norske utviklingsutvalget i 2009 frem sin innstilling. Formålet var å vise at utviklingspolitikk er langt mer enn bistand. Den stiller spørsmålet om hvordan norsk utenrikspolitikk, basert på norske interesser, kan forenes med en samstemt utviklingspolitikk som legger grunnlaget for fattigdomsreduksjon i verden for øvrig. Bistandsorganisasjonene nøler aldri i sin politiske kritikk av internasjonale maktstrukturer, men de klarer å ha to tanker i hodet samtidig.
Det er ellers lett å være enig med Tandon i at dårlig bistand undergraver utvikling. Men like logisk er det at effektiv bistand kan fremme utvikling. Spør du fattigfolk i Asia, Afrika eller Asia hva de trenger svarer de sannsynligvis at de vil ha sikkerhet, jobber, handel, investering og en ansvarlig regjering. For å oppfylle dette, kreves en viss minstestandard; veier som fungerer, rent vann, helsevesen, skoler og lærere. Innenfor visse rammer kan effektiv bistand bistå en regjering i å skape slike forhold. Bare siden 1999 går 29 millioner flere afrikanske barn på skolen for første gang, pga bistand. ’Utdanning er den verste form for bistand”, er derimot Tandons sleivete bemerkning. Siden 2002 har mer en to millioner afrikanere fått livsnødvendig aids-behandling, og mer enn 56 millioner anti-malaria myggnett er spredd. Store økosystem er tatt vare på og gitt en legal beskyttelse, til fordel for fremtidige vann-, skogs- og viltbrukere. På veien frem mot en bedre verden og mindre urettferdighet, er dette kanskje symptombehandling. Det er like fullt viktig for dem det gjelder, og de som kommer etter.
Ressursenes forbannelse
Bortsett fra i en del ikke-fungerende stater, er bistandens andel av landenes bruttonasjonalprodukt for lite til at de er i ’lomma på bistandsgiverne’ Det er et større problem der statskassen er avhengig av egen olje, gass eller andre strategiske mineraler. Erfaringen sier at innbyggerne i slike rike land lever med ”ressursenes forbannelse” og at korrupsjon, fattigdom og konflikt øker. God bistand i så måte må være å bygge opp under en fungerende riksrevisjon, statistisk kapasitet, levekårsundersøkelser og sivilsamfunnskapasitet.
Vi bør derfor kreve at giverland oppgir opplysninger om all finansiell bistand som gis til hvert enkelt land, med detaljer om individuelle prosjekt og deres formål og langtidsplaner. Dette vil skape større sikkerhet for begge partnere, både giver og mottaker. Det vil gjøre det lettere for politiske partier, sivilsamfunn og presse i utviklingsland å følge strømmen. I følge britiske myndigheter har en slik innrettet informasjonskampanje om utdanning i Uganda ført til at delen av bistanden som faktisk kom frem til skolesektoren økte fra 20 % i 1995 til 80 % i 2001. Det finnes liknende initiativ når det gjelder sporing av inntekter fra olje og gass, via tiltaket The Extractive Industries Transparency Initiative.
Kjør debatt på budsjettstøtte!
Et viktig spørsmål i forlengelse av Tandons kritikk er om såkalt budsjettstøtte er god bistand eller ikke. Tandon mener nei, og påstår i KKs oppslag at giverland som støtter noen få prosent av statsbudsjett kan kontrollere 100 prosent av budsjettet. Med all respekt: det kan ikke være annet enn rent vrøvl. At Norge nå holder tilbake deler av sin budsjettstøtte til Tanzania, for eksempel, er helt på sin plass, slik den interne korrupsjonskulturen i Tanzania er. Men det er ikke det samme som å kontrollere et helt land. Her hadde det vært på sin plass men noen innlegg fra NORAD og andre som driver spesifikt med budsjettstøtte, slik at fakta kommer på bordet, inkludert alle negative sider. Dette er komplisert, og de fleste av oss kan for lite.
Men Norges totale fotavtrykk i verden må settes under debatt. Statoils millionsatsing i tjæresand i Kanadas villmark er i strid med norsk klimapolitikk, men tillates likevel. Dette er et av Norges mange dilemmaer, slik det nylig ble påpekt i en rapport skrevet av den britiske historikeren Marc Curtis, "Doublethink: The two faces of Norway’s foreign and development policy" (ForUM for miljø og utvikling). Det undergraver det positive bistandsbidraget norske regnskogmilliarder skal gi til verdens klimautvikling. Slike debatter vil være langt mer fruktbare for nord og sør enn Tandons spissformuleringer.
Miljøbistand
Til slutt: Stortinget har slått fast at miljø og naturressursforvaltning skal være et hovedelement i norsk bistand. Norge skulle bli ”verdensledende innen miljørettet bistand”. Likevel er fortsatt norsk støtte til klodens miljø bare en liten prosentdel av vår totale bistand. Men miljøsatsing i land som Tandons eget Uganda er vitenskapelig begrunnet i nødvendigheten av å bevare økosystemtjenester, beskyttelse mot miljøkatastrofer og klimaendringer. Mange organisasjoner har lenge påpekt at miljøhandlingsplanen ikke blir fulgt opp med penger og praksis. Det er dessuten innen naturressursforvaltning korrupsjon og dårlig styresett slår kraftigst ut. Det bekymrer oss langt mer enn Tandons spissformuleringer.
Vi trenger både bistand og Tandon. Men i riktige doser og på riktig sted.
(Kronikken sto på trykk i avisa Klassekampen 27.01.10)
Tandon elsker egne spissformuleringer som at ”det er ingen hjelp i at Norge har økt andelen bistand opp fra 0,7 prosent til én prosent av BNP. Null prosent ville ha gått fint!”. I liknende store oppsalg etter nok en seminardeltakelse her i Norge i fjor, var han i enda bedre retorisk form da han sa: ”bistand er et instrument for å skape fattigdom, og ikke lindre den”. Slike påstander gjør at en del av hans andre, tankevekkende poeng drukner.
Slår inn åpne dører
Men Tandon slår inn en dør som allerede langt på vei har åpnet seg. På oppdrag fra regjeringen la det norske utviklingsutvalget i 2009 frem sin innstilling. Formålet var å vise at utviklingspolitikk er langt mer enn bistand. Den stiller spørsmålet om hvordan norsk utenrikspolitikk, basert på norske interesser, kan forenes med en samstemt utviklingspolitikk som legger grunnlaget for fattigdomsreduksjon i verden for øvrig. Bistandsorganisasjonene nøler aldri i sin politiske kritikk av internasjonale maktstrukturer, men de klarer å ha to tanker i hodet samtidig.
Det er ellers lett å være enig med Tandon i at dårlig bistand undergraver utvikling. Men like logisk er det at effektiv bistand kan fremme utvikling. Spør du fattigfolk i Asia, Afrika eller Asia hva de trenger svarer de sannsynligvis at de vil ha sikkerhet, jobber, handel, investering og en ansvarlig regjering. For å oppfylle dette, kreves en viss minstestandard; veier som fungerer, rent vann, helsevesen, skoler og lærere. Innenfor visse rammer kan effektiv bistand bistå en regjering i å skape slike forhold. Bare siden 1999 går 29 millioner flere afrikanske barn på skolen for første gang, pga bistand. ’Utdanning er den verste form for bistand”, er derimot Tandons sleivete bemerkning. Siden 2002 har mer en to millioner afrikanere fått livsnødvendig aids-behandling, og mer enn 56 millioner anti-malaria myggnett er spredd. Store økosystem er tatt vare på og gitt en legal beskyttelse, til fordel for fremtidige vann-, skogs- og viltbrukere. På veien frem mot en bedre verden og mindre urettferdighet, er dette kanskje symptombehandling. Det er like fullt viktig for dem det gjelder, og de som kommer etter.
Ressursenes forbannelse
Bortsett fra i en del ikke-fungerende stater, er bistandens andel av landenes bruttonasjonalprodukt for lite til at de er i ’lomma på bistandsgiverne’ Det er et større problem der statskassen er avhengig av egen olje, gass eller andre strategiske mineraler. Erfaringen sier at innbyggerne i slike rike land lever med ”ressursenes forbannelse” og at korrupsjon, fattigdom og konflikt øker. God bistand i så måte må være å bygge opp under en fungerende riksrevisjon, statistisk kapasitet, levekårsundersøkelser og sivilsamfunnskapasitet.
Vi bør derfor kreve at giverland oppgir opplysninger om all finansiell bistand som gis til hvert enkelt land, med detaljer om individuelle prosjekt og deres formål og langtidsplaner. Dette vil skape større sikkerhet for begge partnere, både giver og mottaker. Det vil gjøre det lettere for politiske partier, sivilsamfunn og presse i utviklingsland å følge strømmen. I følge britiske myndigheter har en slik innrettet informasjonskampanje om utdanning i Uganda ført til at delen av bistanden som faktisk kom frem til skolesektoren økte fra 20 % i 1995 til 80 % i 2001. Det finnes liknende initiativ når det gjelder sporing av inntekter fra olje og gass, via tiltaket The Extractive Industries Transparency Initiative.
Kjør debatt på budsjettstøtte!
Et viktig spørsmål i forlengelse av Tandons kritikk er om såkalt budsjettstøtte er god bistand eller ikke. Tandon mener nei, og påstår i KKs oppslag at giverland som støtter noen få prosent av statsbudsjett kan kontrollere 100 prosent av budsjettet. Med all respekt: det kan ikke være annet enn rent vrøvl. At Norge nå holder tilbake deler av sin budsjettstøtte til Tanzania, for eksempel, er helt på sin plass, slik den interne korrupsjonskulturen i Tanzania er. Men det er ikke det samme som å kontrollere et helt land. Her hadde det vært på sin plass men noen innlegg fra NORAD og andre som driver spesifikt med budsjettstøtte, slik at fakta kommer på bordet, inkludert alle negative sider. Dette er komplisert, og de fleste av oss kan for lite.
Men Norges totale fotavtrykk i verden må settes under debatt. Statoils millionsatsing i tjæresand i Kanadas villmark er i strid med norsk klimapolitikk, men tillates likevel. Dette er et av Norges mange dilemmaer, slik det nylig ble påpekt i en rapport skrevet av den britiske historikeren Marc Curtis, "Doublethink: The two faces of Norway’s foreign and development policy" (ForUM for miljø og utvikling). Det undergraver det positive bistandsbidraget norske regnskogmilliarder skal gi til verdens klimautvikling. Slike debatter vil være langt mer fruktbare for nord og sør enn Tandons spissformuleringer.
Miljøbistand
Til slutt: Stortinget har slått fast at miljø og naturressursforvaltning skal være et hovedelement i norsk bistand. Norge skulle bli ”verdensledende innen miljørettet bistand”. Likevel er fortsatt norsk støtte til klodens miljø bare en liten prosentdel av vår totale bistand. Men miljøsatsing i land som Tandons eget Uganda er vitenskapelig begrunnet i nødvendigheten av å bevare økosystemtjenester, beskyttelse mot miljøkatastrofer og klimaendringer. Mange organisasjoner har lenge påpekt at miljøhandlingsplanen ikke blir fulgt opp med penger og praksis. Det er dessuten innen naturressursforvaltning korrupsjon og dårlig styresett slår kraftigst ut. Det bekymrer oss langt mer enn Tandons spissformuleringer.
Vi trenger både bistand og Tandon. Men i riktige doser og på riktig sted.
Abonner på:
Innlegg (Atom)