Blant alle levende skapninger skal du ta ett par av hvert slag inn i arken, så de berger livet sammen med deg. Hann og hunn skal det være. (…)Da nå sju dager var til ende, kom storflommen over jorden. (…) Høyere og høyere steg det over jorden: alle høye fjell under himmelen ble skjult. (Utdrag fra Første Mosebok)
Oldtidsmennesket ble i følge Bibelen advart av Gud mot overmot, gale handlinger og uforstand. Men da de ikke tok til vettet ble Gud rasende. Men den viseste, Noah, og hans slekt ble spart. I den moderne verden vet vi at det ikke nødvendigvis er de viseste som blir spart, men de rikeste. Befolkningen på lavtliggende stillehavsøyer eller de flere titalls millioner bangladeshere som bor langs kysten slipper nesten ikke ut klimagasser. Men de blir likevel hardest rammet av menneskeskapte klimaendringer.
Regjeringskonferanse under vann
Konsekvensene av den ventede havnivåstigningen vil bli alvorlige, selv om bare de mest moderate anslagene skulle slå til. Rundt 600 millioner mennesker bor i områder som risikerer å bli oversvømt. De maldiviske regjeringsmedlemmene øver seg derfor nylig på å være havfruer og neptunmenn. Den 16. Oktober marsjerte de ut i bølgene, etter uker med dykketimer og opplæring i å kommunisere under vann, og avholdt en fuktig regjeringskonferanse der.
De brave maldivske havmenneskene er ikke ”whistle-blowers”, de bare iscenesetter noe vi egentlig vet om. Men det moderne mennesket har ingen direkte intervenerende Gud som advarer oss mot vår hybris og vår livsstil. Babelske tårn spretter opp over alt og vi ødelegger livsgrunnlaget vårt. Vitenskapsrapporter, slik som WWFs Living Planet Report 2008, viser at vårt økologiske fotavtrykk er for stort. (http://www.panda.org/about_our_earth/all_publications/living_planet_report/lpr_2008/)
Men ikke alle orker å forholde seg til rapporter. De klareste advarslene folk flest får er i form av værmeldingen og meteorologene. Det er mer ekstremvær på gang. Vi trenger ingen bibelske Noah for å tolke disse signalene. Dessuten var ikke Noah førstemann som opplevde flom. Det babylonske helteeposet om Gilgamesh, verdens eldste litteratur, ble skrevet ca 1600 f. Kr., med basis i enda eldre tekster. Den babylonske og det gamle testamentets beretninger er bare to av mer enn 300 forskjellige syndflodsberetninger fra hele verden. ”Vår” ble sannsynligvis forfattet ca 900 – 600 f. Kr, og direkte inspirert av Gilgamesh-eposet og andre muntlige fortellinger om kjempeflommer fra Moses’ tid.
Noas Ark i Tyrkia?
De amerikanske maringeologene William Ryan og Walter Pitman publiserte i 1999 boken Noahs Flood. Der konkluderer de at syndfloden virkelig fant sted ved Svartehavet ca 5500 f.Kr. Ishavssmeltingen etter siste istid hadde sitt høydepunkt nettopp på denne tiden. På den tid var vannstanden i Svartehavet ca 107 m lavere enn nå, og like mye lavere enn Middelhavet. Dette høynet vannstanden i Middelhavet og vannet begynte å sive over den naturlige demningen i Bosporus-stredet. Svartehavet ble fylt til nåværende vannstand i løpet av 3-4 måneder (40 dager i følge Bibelen) og omtrent halve Norges areal ble oversvømmet. Strandkanten ble forskjøvet innover land med hundrevis av meter i døgnet, dyr og mennesker trakk innover og oppover i landet. Vannfordampningen økte, med tiltagende regnvær, og det må ha føltes som minst ”førti dager og førti netter”, slik det beskrives i Første Mosebok.
Bevis på tidligere storflommer, og forsøket med å koble det til den bibelske myten om Noah, kan være spennende nok. Men mer relevante blir det om flommyter generelt kan si oss moderne mennesker noe. De gamle babylonere visste godt at menneskelivet, selv med babylonernes urbane, tekniske know-how, deres zigarutter, himmelstrebende tårn (beskrevet av israelittene som babelske, syndige tårn), var mangelfullt og flyktig, sammenlignet med gudenes verden, eller vår Edens Hage. Sivilisasjonen er skjør og forgjengelig, som menneskelivet selv. Eufrat og Tigris’ oversvømmelser var uforutsigbare og ofte ødeleggende, og voldsomme skybrudd gjorde jorden til en hengemyr eller brennhete vinder reduserte den til støv. Opprettholdelsen av sivilisasjonen syntes å kreve heroiske anstrengelser mot naturens egenrådige krefter. Denne utryggheten er spesielt synlig i syndflodsmytene. En virkelig storflom ble en metafor for politisk og sosial oppløsning.
Effektive myter for moderne mennesker
Opplevelsen av døden og frykten for utslettelse ligger dypt i oss. Myter handler om det ukjente, det vi ikke har ord for. Myter viser oss hvordan vi skal bære oss ad; den gir oss den riktige åndelige eller psykiske holdning til å handle rett. Enhver jordisk virkelighet er kanskje bare en blek avskygning av en større, rikere og mer arketypisk virkelighet, der ute. En myte er sann for mennesker når den oppleves som effektiv, og ikke bare fordi den gir oss faktiske opplysninger. Det er av underordnet betydning om hovedpersonen heter Noah eller Gilgamesh. Syndflodmyten er derfor relevant om den oppleves som å gi oss en dypere innsikt i livet. Får den oss til å tenke og føle noe sterkt, gir den oss nytt håp eller tvinger oss til ny handling. Om vi anvender den på vår egen situasjon blir det en gyldig myte. De handler med andre ord om forutsetninger som gir felles menneskelige tolkninger av å være menneske.
Gud(ene) har trukket seg tilbake etter den store syndloden. Det er derfor vanskelig å vite hva Gud(ene) tenker nå for tiden. Det er heller ikke tydelig nok for oss hvem som er vår tids Gilgamesh eller Noah; er det den omreisende klimapredikanten Al Gore, miljøpessimisten James Lovelock eller politikeroptimisten Barrack Obama?
Kloden som en Noahs Ark
Vi er fortsatt i Astronomiåret 2009, og det faller lett å si at vi seiler rundt på det interstellare hav. Kloden vår er som en Noahs ark. Allerede nå leter menneskeheten etter en trygg havn for arken, og søker etter nye planeter med andre soler for å sikre menneskets overlevelse når vår sol mister gløden. Men inntil videre seiler arken på Gaias eget vann. Om vi klarer å opprettholde pakten vår med skaperen er helt og holdent opp til oss selv.
I noen generasjoner fremover blir derfor en av vår tids historier fortellingen om klimakrisen. Menneskene i dag blir ikke advart direkte av Gud. Det guddommelige taler til oss gjennom vitenskapsmenn og kvinner. Det internasjonale klimapanelet har beredt grunnen. Det er på denne basis politikere skal beslutte i København de to første ukene av desember. Advarslene politikerne våre har fått frem mot møtet er like tydelige som Guds advarsler til Noah. Storflommen fremover blir derfor like mye en metafor for politisk og sosial oppløsning for oss, som det var det for babylonerne.
President Obama kommer ikke og Norges hovedforhandler Hanne Bjurstrøm ber oss om å være realistiske. Københavns Lille Havfrue kan bli et symbol på global handlingslammelse og mennesket med en fot i et stigende verdenshav. Men hun og klimakonferansen kan også bli et symbol på menneskets iboende kraft til å ta inn over seg virkeligheten og til å handle. Alle statsledere stiller i dag med samme utgangspunkt som Noah. Også Jens Stoltenberg.
