Den barmhjertige samaritan kjenner vi fra Bibelen. En gang var samaritanene tallrike. Men nå er det ikke mange igjen. 722 – for å være helt nøyaktig.
(Israel og Vestbredden)
– Amen.
Mennene er samlet til begravelse på det hellige fjellet Mount Geritzim på Vestbredden; det palestinske territoriet okkupert av staten Israel. De avslutter unisont. ”Amen” er også det eneste ordet jeg forstår.
Resten av seremonien har vært holdt på et språk beslektet med det Jesus snakket; arameisk. Ypperstepresten har i tillegg vekslet mellom arabisk og hebraisk. Yppersteprestens rolle går i arv, og samaritanene mener at dagens prest derfor er i slekt med Aron, Moses’ bror.
Kisten senkes i jorden. Mennene ser alvorlige, men fredfylte ut. Ferdigblandet sement friskes opp med litt vann, og en flat gravstein mures ferdig. Asher Danvi, en døvstum mann på 75 år, er stedt til hvile. Som mange andre samaritaner var han født med genetiske defekter, og det hevdes at det har å gjøre med høy grad av inngifte. Han var samaritan nummer 723. Nå er det bare 722 igjen. Graven er navnløs.
– Hvorfor skal den ha navn, han skal jo likevel gjenoppstå på dommens dag, hvisker den gamle samaritanen Ben Tsedaka i øret mitt. Ben er samaritanenes selvoppnevnte ambassadør, driver avisen The Samaritan News fra sitt kontor i Holon utenfor Tel Aviv og har utgitt flere hefter og små bøker om folket sitt. Selv kom jeg over navnet hans på internett.
Opprinnelige israelitter
Samaritanene har fått navnet etter regionen Samaria, som vi nå befinner oss i. De ser på seg selv som opprinnelige israelitter, direkte etterkommere etter bibelhistoriens Josef, som i sin tid ble kastet i brønnen av sine brødre og solgt som slave til egyptere. Hans sønner Manasse og Efraim, og de stammene som utgikk fra dem, befolket deler av Nord-Israel . I tillegg er de etterkommere etter ”den barmhjertige samaritan”, som vi hører om i Det nye testamentet hos evangelisten Lukas, kapittel 10, vers 25–37.
Men verden har ikke vært barmhjertig mot samaritanene. På Jesu tid talte de ifølge enkelte kilder 1,5 millioner mennesker. Århundrer med mistenkeliggjøring, forfølgelse, drap og tvungen konvertering har nesten utryddet dem.
Med utsikt til bibelhistorien
Mount Geritzim, ”velsignelsens fjell”, er samaritanenes hellige fjelltopp. Her oppe, 881 meter over havet, har vi god utsikt til Vestbreddens kuperte og solsvidde landskap.
Ifølge samaritanene var det akkurat her på Mount Gerizim at Gud ga Abraham ordre om å ofre sin sønn Isak. Den andre grenen av israelittenes folk, jødene, hevder derimot at dette skjedde på Tempelhøyden i Jerusalem.
Ben Tsedaka begynner å bli dårlig til beins, men stavrer seg til toppen av fjellet, peker mot landsbyen Khirbet Tana, øst for Nablus og forklarer:
– Det var i dette området at Jesus traff en samaritankvinne som fortalte ham at Mount Gerizim er samaritanenes hellige fjell (Johannes, kapittel 4, vers 20): ”Våre forfedre har tilbedt på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er stedet hvor man bør tilbe”.
Hvor enn vi snur oss, er vi omgitt av bibelhistorie; myter for noen, historiske hendelser for andre og Guds åpenbaring for millioner av mennesker.
Et forfulgt folk
Det er ingen myte at samaritanene har møtt mye motgang gjennom historien. De lå i konflikt med jødene og ble forfulgt av persere, grekere, romere, bysantinere og arabere.
I 721 f.Kr. innledet assyrere et angrep på det som i dag er det nordlige Israel. Mange av innbyggerne i området ble tvangsflyttet av assyrerne, men ifølge samaritansk historieoppfatning fikk samaritanene bli igjen. Jødisk historiefortolkning innebærer derimot at samaritanene var innflyttere som assyrerne brakte med seg.
Én årsak til samaritanenes utsatte posisjon skyldes uenighet mellom jøder og samaritaner. Da mange av de bortførte jødene kom tilbake fra eksilet rundt 538 f. Kr., introduserte de nytolkninger av de gamle, hellige overleveringene; Toraen. Samaritanene så på seg selv som like opprinnelige israelitter som jødene og godtok ikke nytolkningene. De ønsket heller ikke en gjenoppbygging av tempelet i Jerusalem, som var blitt ødelagt av babylonere i 586 f.Kr. I stedet bygde de sitt eget tempel på Mount Gerizim.
Siden forble forholdet mellom jøder og samaritaner anstrengt, og det kom til flere voldelige sammenstøt . Samaritanene forsøkte å hindre eksiljøder i å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem, mens jødene på sin side heller ikke la fingrene imellom, og i år 120 f.Kr. ødela de tempelet på Mount Gerizim.
Begge parter har ment at de er i besittelse av den rene læren gitt dem av Gud, gjennom Moses. Ut fra jødenes fortolkning av Toraen er samaritanene derfor ansett som folk som har drevet med vranglære.
Nesten borte
Under henholdsvis de bysantinske kristnes og det påfølgende muslimske overherredømme i området, ble samaritanene også utsatt for tvangskonvertering og forfølgelse. Samaritanene situasjon begynte å bli svært vanskelig, og særlig kritisk var det ved begynnelsen av 1900-tallet.
– Som folk var vi i dødens forgård. Våre unge menn ble tvunget med i den tyrkisk-ottomanske hæren under første verdenskrig. I 1915 måtte 24 unge menn av en befolkning på 170 personer dra i krigen. Det var en katastrofe, sier Ben Tsedaka.
Redningen kom i 1917. Første verdenskrig var på hell, og ottomanene ble kastet ut av sine besittelser i Midt-Østen. Britene okkuperte Palestina. Fra 1922 til staten Israel ble opprettet i 1948, hadde britene FNs godkjennelse til å styre Palestina som et mandatområde.
– Britene kjente bibelhistorien sin, og ikke minst lignelsen om den barmhjertige samaritan. De var oppriktig interessert i oss som gruppe, og tok vår historie på alvor. Vi måtte ikke bare underordne oss andre hele tiden. Det reddet oss og vår særegne kultur, forklarer Ben.
Friskt kvinneblod utenfra
Etter første verdenskrig var det kun 146 samaritaner igjen. På den tiden giftet samaritanene seg kun med andre samaritaner og det var få å velge mellom. Det ble Bens familie som viste vei.
– Min bestefar giftet seg jødisk-russisk i 1924. Han var den første som giftet seg utenfor sitt eget folk på 2 300 år! Paret fikk raskt seks jenter, så det løste mange problemer for unge samaritaner og la debatten død, forteller Ben.
Selv fulgte han sin fars forbilde og giftet seg med en jødinne.
– Diskusjonen stilnet raskt da vi fikk to sønner 9 måneder etterpå, ler han.
I dag er det akseptert for samaritanske menn å finne seg kvinner utenfra – fortrinnsvis jødiske, men det forekommer også at samaritaner gifter seg med ukrainere og andre fra Øst-Europa. Noen har blitt funnet gjennom kontaktsider på internett. De blir godtatt så lenge de vil konvertere og leve etter samaritanenes regler.
Den største forskjellen for kvinner utenfra har vært samaritanenes strenge renhetsidealer. En menstruerende samaritansk kvinne oppholder seg i syv dager i et eget rom i huset, avsondret fra mannen. Da er hun fritatt for ekteskapelige og huslige sysler. Ikke lager hun mat, ikke vasker hun. I stedet blir hun servert, og mannen steller huset.
Krig forente folket
I 1954 tilbød den israelske presidenten Yitzhak Ben-Zvi (1884–1963) å samle de gjenværende israelske samaritaner i byen Holon i Israel, like sørøst for millionbyen Tel Aviv. I dag bor det 381 samaritaner der. Resten, 341 personer, bor på Vestbredden.
– Det var seksdagerskrigen i 1967 som forente oss igjen, ved at vi som bor i Israel, igjen fikk lettere tilgang til det hellige fjellet vårt og kunne treffe slektningene våre jevnlig, forteller Ben.
Vestbredden hadde siden 1948 vært under jordansk herredømme. For samaritaner som bodde i Israel, lå ikke bare det hellige fjellet i et område kontrollert av annet land, men det var styrt av et land som Israel ikke hadde sluttet fred med. Da Israel okkuperte Vestbredden i 1967, ble området underlagt israelsk jurisdiksjon.
Et fredelig forbilde
I dag har alle samaritaner i Israel og på Vestbredden israelske pass, og de som er over 65 år, får israelsk pensjon. Men Mount Gerizim-beboerne har også palestinske identifikasjonspapirer.
– Israels landsfader og første statsminister, David Ben-Gurion (1886–1973), sa alltid at han ønsket at de israelske bosetterne kunne ha det samme forholdet til palestinerne som samaritanene har. Det viser at vi har opptrådt riktig, mener Ben.
Holon-beboerne avtjener verneplikt i den israelske hæren, men Ben er raskt ute med å forklare at de aldri gjør operasjonell tjeneste ved noen frontavsnitt eller ved grensestasjoner. De gjør kontorarbeid og får komme hjem til hver sabbatsfeiring.
– Hvorfor skulle ikke vi avtjene verneplikten etter alt Israel har gjort for oss? Vi har ikke noe utestående verken med Israel eller med de palestinske selvstyremyndighetene. Tvert imot: Vi ønsker å ha vårt eget fredssenter, et sted der alle grupper kan møtes. Jeg kommer gjerne til Norge for å diskutere dette.
Ben spøker ikke. Han drar verden rundt for å fortelle om samaritanene, både om deres religiøse egenart, om gruppen som et antropologisk fenomen og som en politisk og sosial realitet i dagens Midtøsten.
– Fordi vi er den minste enheten i verden som er delt mellom to politiske systemer, har vi lært oss å leve i fred med alle. Vårt hellige fjell er tilgjengelig for alle. Derfor behandler både palestinere og israelere oss med respekt.
Et av ”bokens folk”
Vi besøker flere av samaritanenes hjem. Det er en rolig ettermiddag, og mennene sitter og røyker tradisjonelle vannpiper. De er forsiktige med å si sin mening om israelsk okkupasjon.
Religiøse jøder ser fremdeles på samaritanene som mennesker som har tolket Guds ord på feil måte, men har likevel respekt for dem som ett av ”bokens folk”. Ifølge samaritaner er det jødene som feilfortolker.
I et museum i Kiryat Luza oppbevarer samaritanene skriftruller av saueskinn som de hevder er verdens eldste manuskript – den opprinnelige samaritanenske toraen, nedskrevet av Moses’ grandnevø, Abisha. Ifølge samaritanene er det rundt syv tusen påviste forskjeller mellom deres tora og den jødiske.
Syndige frafalne
– Nesten ingen forlater samfunnet vårt, påstår Ben når jeg konfronterer ham med den samaritanske sangerinnen Sofi Tsedaka, en rødhåret popstjerne som for et par år siden ga ut et album hvor hun synger på samaritanenes språk; arameisk. I oppveksten i Holon gikk hun på israelske skoler og fikk opplæring i arameisk og religion på ettermiddagen, men giftet seg utenfor samfunnet sitt og konverterte til jødedommen. Hun har aldri siden vært i hjembyen, selv om hun bor i Tel Aviv – bare 20 minutter unna.
– Sofi Tsedaka ga etter for en viss type fristelser. Vi kaster ikke ut dem som gjør det, men de er heller ikke velkomne tilbake. Omtrent tretti personer har i tidens løp forlatt troen vår; de overholdt ikke sabbaten, var utro og påvirket av miljøet utenfor samfunnet vårt. De kan besøke oss, men de tilhører oss ikke, sier Ben og vil helst ikke dvele mer ved temaet.
En moderne oppstandelse
Vi tar farvel med Ben Tsedaka på toppen av fjellet. Han lurer på om min kone og jeg har enerom i Jerusalem, og blir bekymret når han hører at vi sover på ett rom, sammen med barna. Han gir oss en moralpreken om det å ta vare på ekteskapet.
Vi passerer kirkegården på vei ned. For tre timer siden var jeg med på å gravlegge en av verdens få gjenlevende samaritaner. Nå er det bare 722 igjen. I ett av husene så vi imidlertid en høygravid kvinne. Med andre ord er det snart 723 samaritaner – igjen. Oppstandelsen går raskt når en er nær Gud på Mount Geritzim, ”velsignelsens fjell”.
Vil du vite mer?
FORFATTER
Andrew P. Kroglund er seniorrådgiver i WWF, statsviter og skribent.
NETT
http://www.thesamaritanupdate.com/
BØKER
The Torah. Jewish and Samaritan versions compared: a side-by-side comparison of the two versions with the differences highlighted av Mark Shoulson, Cathair na Mart, 2008.
The Keepers. An Introduction to the History and culture of the Samaritans av Robert T. Anderson og Terry Giles, Peabody, 2002.
Undersaker
Samaritanenes historie
• Ifølge samaritanene selv er de direkte etterkommere etter Josef som det fortelles om i Det gamle testamentet. Josef ble hevet i brønnen av sine brødre og solgt som slave til egyptere. De to sønnene hans og deres to stammer befolket det som ble Samaria.
• I 722 f.Kr. erobret assyrerkongen Sargon 2. (regent 722–705 f.Kr.) byen Samaria i Nord-Israel. Ifølge assyriske kilder bortførte han 27 290 innbyggere. Samaritanene hevder at de ble igjen og fortsatte å leve etter tradisjonen foreskrevet av Moses.
• Ca. 520–515 f.Kr. oppsto det et politisk brudd mellom samaritaner og jøder. Samaritanene forsøkte å hindre hjemvendte jøder i å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem. De hevdet at de hjemvendte jødene feiltolket de opprinnelige Mosebøkene. Dette bruddet førte til at samaritanene bygde sitt eget tempel på fjellet Mount Gerizim.
• I år 120 f.Kr. ble tempelet på Mount Gerizim ødelagt på initiativ fra den jødiske øverstepresten.
• I årene 6–9 e.Kr. oppsto det blodige sammenstøt mellom samaritaner og jøder etter at samaritaner under påskefesten hadde kastet menneskeknokler inn i tempelet i Jerusalem.
• I år 52 e.Kr. drepte samaritaner jødiske pilegrimer på vei til Jerusalem. Jødene i sin tur hevnet seg ved å angripe samaritanske landsbyer.
• Under bysantinsk herredømme (400 – 638 e. Kr.) led samaritaner under et generelt forbud mot å konkurrere om posisjoner med kristne. Samaritanene var derfor generelt positive da islamske styrker invaderte området på 600-tallet.
• Under korstogene (1095–1292 e.Kr.) ble samaritanene avkrevd proviant og tjenester fra ulike armeer.
• Byllepest i det 6., 7. og 8. århundret og jordskjelv i Palestina 715, 1033, 1068 og 1546 gjorde innhogg i befolkningen.
• Enkelte muslimske herskere krevde konvertering til islam for at samaritanene (og jødene) skulle få posisjoner i samfunnet, særlig på 1000-tallet. Under det ottomanske styret ble mange samaritaner tvangsutskrevet til hæren og døde i slag.
• I 1922 tok britene over Palestina som et eget mandatområde. Deres inngående kjennskap til bibelhistorien førte til økt forståelse for samaritanenes situasjon.
• I 1967 erobret Israel Vestbredden, som de siste 39 årene hadde ligget under jordansk styre. Israelske samaritaner har med dette fått tilgang til deres hellige fjell på Vestbredden.
• I desember 2009 fins det 722 gjenlevende samaritaner.
Samaritanenes fire trosprinsipp
1) Det fins én Gud, som er Israels Gud.
2) Det fins én profet, Moses, sønn av Amram.
3) Det fins én hellig bok, Toraen (Mosebøkene), overbrakt av Moses.
4) Det fins ett hellig sted – Mount Gerizim.
Israelitter av samaritansk avstamning
1) Lever alltid i Det hellige land.
2) Må delta i ritual med påskeoffer på Mount Gerizim.
3) Må overholde sabbaten, slik den er beskrevet i den samaritanske toraen.
4) Må overholde lovene om renhet og urenhet slik de er beskrevet i den samaritanske toraen.
Samaritanene
Total befolkning: 722
Bosted: 341 på Vestbredden, i landsbyen Kiryat Luza på det hellige fjellet Mount Gerizim
381 i Israel, i Holon
Religion: Samaritanisme
Hellig bok: Den samaritanske toraen
Språk: Moderne hebraisk og arabisk; samaritansk arameisk og engelsk
Den barmhjertige samaritan
Den barmhjertige samaritan er en lignelse i Det nye Testamentet, i Lukas kapittel 10, vers 25–37. Her forteller Jesus om en jødisk mann som blir overfalt av røvere på en reise mellom Jerusalem og Jeriko. Mannen blir liggende halvdød i veikanten.
En forbipasserende prest kommer forbi, men kaster bare et blikk på mannen og haster videre. Det samme gjør en representant for det bemidlede borgerskapet.
Til sist kommer en samaritan forbi. Han behandler mannens sår og tar ham med til et vertshus, hvor samaritanen betaler for mannens opphold.
Denne artikkelen sto på trykk første ganag i bladet Levende Historie nr. 1/2010
