Arroganse og verdighet

Den ugandiske professoren Yash Tandon svinger pisken over norsk og internasjonal bistand i en et stort oppslag i KK den 25. Januar. Dette er Tandon i lett gjenkjennbar stil: bistand fratar folk i sør makt og opprettholder det rike Nords maktgrep. Selv om marxisten Tandon tidligere fremmet viktige tanker innenfor sine definerte tolkningsrammer, skyter han nå statig til side for mål i sin ensidige forenkling av verden. Resultatet kan leses som en arrogant pekefinger til solidaritetsarbeid.


(Kronikken sto på trykk i avisa Klassekampen 27.01.10)

Tandon elsker egne spissformuleringer som at ”det er ingen hjelp i at Norge har økt andelen bistand opp fra 0,7 prosent til én prosent av BNP. Null prosent ville ha gått fint!”. I liknende store oppsalg etter nok en seminardeltakelse her i Norge i fjor, var han i enda bedre retorisk form da han sa: ”bistand er et instrument for å skape fattigdom, og ikke lindre den”. Slike påstander gjør at en del av hans andre, tankevekkende poeng drukner.

Slår inn åpne dører

Men Tandon slår inn en dør som allerede langt på vei har åpnet seg. På oppdrag fra regjeringen la det norske utviklingsutvalget i 2009 frem sin innstilling. Formålet var å vise at utviklingspolitikk er langt mer enn bistand. Den stiller spørsmålet om hvordan norsk utenrikspolitikk, basert på norske interesser, kan forenes med en samstemt utviklingspolitikk som legger grunnlaget for fattigdomsreduksjon i verden for øvrig. Bistandsorganisasjonene nøler aldri i sin politiske kritikk av internasjonale maktstrukturer, men de klarer å ha to tanker i hodet samtidig.

Det er ellers lett å være enig med Tandon i at dårlig bistand undergraver utvikling. Men like logisk er det at effektiv bistand kan fremme utvikling. Spør du fattigfolk i Asia, Afrika eller Asia hva de trenger svarer de sannsynligvis at de vil ha sikkerhet, jobber, handel, investering og en ansvarlig regjering. For å oppfylle dette, kreves en viss minstestandard; veier som fungerer, rent vann, helsevesen, skoler og lærere. Innenfor visse rammer kan effektiv bistand bistå en regjering i å skape slike forhold. Bare siden 1999 går 29 millioner flere afrikanske barn på skolen for første gang, pga bistand. ’Utdanning er den verste form for bistand”, er derimot Tandons sleivete bemerkning. Siden 2002 har mer en to millioner afrikanere fått livsnødvendig aids-behandling, og mer enn 56 millioner anti-malaria myggnett er spredd. Store økosystem er tatt vare på og gitt en legal beskyttelse, til fordel for fremtidige vann-, skogs- og viltbrukere. På veien frem mot en bedre verden og mindre urettferdighet, er dette kanskje symptombehandling. Det er like fullt viktig for dem det gjelder, og de som kommer etter.

Ressursenes forbannelse

Bortsett fra i en del ikke-fungerende stater, er bistandens andel av landenes bruttonasjonalprodukt for lite til at de er i ’lomma på bistandsgiverne’ Det er et større problem der statskassen er avhengig av egen olje, gass eller andre strategiske mineraler. Erfaringen sier at innbyggerne i slike rike land lever med ”ressursenes forbannelse” og at korrupsjon, fattigdom og konflikt øker. God bistand i så måte må være å bygge opp under en fungerende riksrevisjon, statistisk kapasitet, levekårsundersøkelser og sivilsamfunnskapasitet.

Vi bør derfor kreve at giverland oppgir opplysninger om all finansiell bistand som gis til hvert enkelt land, med detaljer om individuelle prosjekt og deres formål og langtidsplaner. Dette vil skape større sikkerhet for begge partnere, både giver og mottaker. Det vil gjøre det lettere for politiske partier, sivilsamfunn og presse i utviklingsland å følge strømmen. I følge britiske myndigheter har en slik innrettet informasjonskampanje om utdanning i Uganda ført til at delen av bistanden som faktisk kom frem til skolesektoren økte fra 20 % i 1995 til 80 % i 2001. Det finnes liknende initiativ når det gjelder sporing av inntekter fra olje og gass, via tiltaket The Extractive Industries Transparency Initiative.

Kjør debatt på budsjettstøtte!

Et viktig spørsmål i forlengelse av Tandons kritikk er om såkalt budsjettstøtte er god bistand eller ikke. Tandon mener nei, og påstår i KKs oppslag at giverland som støtter noen få prosent av statsbudsjett kan kontrollere 100 prosent av budsjettet. Med all respekt: det kan ikke være annet enn rent vrøvl. At Norge nå holder tilbake deler av sin budsjettstøtte til Tanzania, for eksempel, er helt på sin plass, slik den interne korrupsjonskulturen i Tanzania er. Men det er ikke det samme som å kontrollere et helt land. Her hadde det vært på sin plass men noen innlegg fra NORAD og andre som driver spesifikt med budsjettstøtte, slik at fakta kommer på bordet, inkludert alle negative sider. Dette er komplisert, og de fleste av oss kan for lite.

Men Norges totale fotavtrykk i verden må settes under debatt. Statoils millionsatsing i tjæresand i Kanadas villmark er i strid med norsk klimapolitikk, men tillates likevel. Dette er et av Norges mange dilemmaer, slik det nylig ble påpekt i en rapport skrevet av den britiske historikeren Marc Curtis, "Doublethink: The two faces of Norway’s foreign and development policy" (ForUM for miljø og utvikling). Det undergraver det positive bistandsbidraget norske regnskogmilliarder skal gi til verdens klimautvikling. Slike debatter vil være langt mer fruktbare for nord og sør enn Tandons spissformuleringer.

Miljøbistand

Til slutt: Stortinget har slått fast at miljø og naturressursforvaltning skal være et hovedelement i norsk bistand. Norge skulle bli ”verdensledende innen miljørettet bistand”. Likevel er fortsatt norsk støtte til klodens miljø bare en liten prosentdel av vår totale bistand. Men miljøsatsing i land som Tandons eget Uganda er vitenskapelig begrunnet i nødvendigheten av å bevare økosystemtjenester, beskyttelse mot miljøkatastrofer og klimaendringer. Mange organisasjoner har lenge påpekt at miljøhandlingsplanen ikke blir fulgt opp med penger og praksis. Det er dessuten innen naturressursforvaltning korrupsjon og dårlig styresett slår kraftigst ut. Det bekymrer oss langt mer enn Tandons spissformuleringer.

Vi trenger både bistand og Tandon. Men i riktige doser og på riktig sted.

Morgenrush i vinter-Oslo

Kjølig avstand
Kald distanse
Kuldegys
Kadens
Kilometer etter kilometer
Kaotiske kryss
Krøll
Kvinner bak ratet
Kvestende menn
Kadens
Kadens
Kilometer etter kilometer
Kvart på!
Klarer jeg det innen tiden i dag også?

Manglende dybdesyn

Israel er et vibrerende og fascinerende samfunn. Å sitere ulike observatører til landets videre utvikling, er ikke å fortolke i et kontekstuelt vakum, slik May B. Lund hevder Kåre Willoch gjør. Det er heller et forsøk på å forstå. I god jødisk ånd.


Få debatter fremkaller mer følelse enn Israel/Palestina-konflikten. Følelsene hindrer ofte kjølig analyse. Som enøyde kykloper speider debattantene ut i landskapet, med manglende dybdesyn.

Et eklatant eksempel på dette er forfatter May B. Lunds innlegg i Dagsavisen 6. januar, hvor hun gir Kåre Willoch en leksjon i historiefortolkning. «Der Jud ist Schuld». Dette er budskapet Willoch forkynner, ifølge forfatteren. Jeg gnir meg i øynene, har jeg lest riktig? Er formålet å stemple motdebattanten som jødehater? Fremmer dette forståelse?

Israel er født gjennom smerte, blod og tårer. Det kunne knapt ha vært annerledes. En gir ikke et territorium ny jurisdiksjon, ny identitet og nye fremtidsutsikter, uten reaksjoner fra dets innbyggere og naboer. Men Israel hadde FN som gudmor. Og FN står ved sitt ansvar. Staten Israel er et faktum.

De fleste av oss som er født etter opprettelsen av denne staten forstår og aksepterer den helt spesielle historiske omstendigheten Holocaust skapte. Legger vi til de historiske jødeforfølgelsene i Europa, blir bildet enda klarere. Jødene måtte få sitt eget hjem.

Men vi må også ta inn over oss den enorme politiske, sosiale og kulturelle endringen som har skjedd i det palestinske samfunnet i og med PLOs anerkjennelse av staten Israel. Dette glemmes av mange i debatten. Det betyr nemlig at palestinerne har akseptert at Israel ikke kan dømmes etter helt samme standarder som andre nasjoner. Den palestinsk-amerikanske intellektuelle Edvard Said argumenterte langs slike linjer i sitt forfatterskap. Til tross for at hans egen familie forlot Palestina etter opprettelsen av staten Israel.

Said medvirket sterkt til å endre det palestinske lederskapets syn på staten Israel. Men han renonserte heller aldri på palestinernes streben etter å få oppfylt sine naturlige stats- og menneskerettigheter. Et av hans grunnleggende spørsmål var: Hvorfor må palestinere fortsatt lide på grunn av historiske kriminelle handlinger mot jødene, som palestinerne ikke har begått?

En palestinsk innlevelse i jødisk lidelse, gjennom anerkjennelse av staten Israel, ble derfor fulgt av et krav om at Israel anerkjenner sin egen skyld i palestinernes lidelser. Palestinerne blir ofrenes ofre, som Said sa det.

Jødiske intellektuelle som Judah Magnes og Martin Buber argumenterte i sin tid for en binasjonal stat, for både jøder og palestinere. Det toget har nok gått. I en helt fersk bok fra tampen av 2009, «Israel and Palestine», hevder forfatteren Avi Shlaim, som selv har deltatt i krig som israelsk soldat, at etter 1967 er israelsk politikk ren kolonialisme. Det skal derfor ikke mye politisk innsikt til for å forutse at på sikt vil de indre spenningene i det israelske samfunnet bli en større trussel enn eksterne forhold.

Israel er et vibrerende og fascinerende samfunn. Å sitere ulike observatører til landets videre utvikling, er ikke å fortolke i et kontekstuelt vakum, slik Lund hevder. Det er heller et forsøk på å forstå. I god jødisk ånd.

Vi må også ta innover oss den enorme politiske, sosiale og kulturelle endringen som har skjedd i det palestinske samfunnet i og med PLOs anerkjennelse av staten Israel. Dette glemmes av mange i debatten.