Manglende dybdesyn

Israel er et vibrerende og fascinerende samfunn. Å sitere ulike observatører til landets videre utvikling, er ikke å fortolke i et kontekstuelt vakum, slik May B. Lund hevder Kåre Willoch gjør. Det er heller et forsøk på å forstå. I god jødisk ånd.


Få debatter fremkaller mer følelse enn Israel/Palestina-konflikten. Følelsene hindrer ofte kjølig analyse. Som enøyde kykloper speider debattantene ut i landskapet, med manglende dybdesyn.

Et eklatant eksempel på dette er forfatter May B. Lunds innlegg i Dagsavisen 6. januar, hvor hun gir Kåre Willoch en leksjon i historiefortolkning. «Der Jud ist Schuld». Dette er budskapet Willoch forkynner, ifølge forfatteren. Jeg gnir meg i øynene, har jeg lest riktig? Er formålet å stemple motdebattanten som jødehater? Fremmer dette forståelse?

Israel er født gjennom smerte, blod og tårer. Det kunne knapt ha vært annerledes. En gir ikke et territorium ny jurisdiksjon, ny identitet og nye fremtidsutsikter, uten reaksjoner fra dets innbyggere og naboer. Men Israel hadde FN som gudmor. Og FN står ved sitt ansvar. Staten Israel er et faktum.

De fleste av oss som er født etter opprettelsen av denne staten forstår og aksepterer den helt spesielle historiske omstendigheten Holocaust skapte. Legger vi til de historiske jødeforfølgelsene i Europa, blir bildet enda klarere. Jødene måtte få sitt eget hjem.

Men vi må også ta inn over oss den enorme politiske, sosiale og kulturelle endringen som har skjedd i det palestinske samfunnet i og med PLOs anerkjennelse av staten Israel. Dette glemmes av mange i debatten. Det betyr nemlig at palestinerne har akseptert at Israel ikke kan dømmes etter helt samme standarder som andre nasjoner. Den palestinsk-amerikanske intellektuelle Edvard Said argumenterte langs slike linjer i sitt forfatterskap. Til tross for at hans egen familie forlot Palestina etter opprettelsen av staten Israel.

Said medvirket sterkt til å endre det palestinske lederskapets syn på staten Israel. Men han renonserte heller aldri på palestinernes streben etter å få oppfylt sine naturlige stats- og menneskerettigheter. Et av hans grunnleggende spørsmål var: Hvorfor må palestinere fortsatt lide på grunn av historiske kriminelle handlinger mot jødene, som palestinerne ikke har begått?

En palestinsk innlevelse i jødisk lidelse, gjennom anerkjennelse av staten Israel, ble derfor fulgt av et krav om at Israel anerkjenner sin egen skyld i palestinernes lidelser. Palestinerne blir ofrenes ofre, som Said sa det.

Jødiske intellektuelle som Judah Magnes og Martin Buber argumenterte i sin tid for en binasjonal stat, for både jøder og palestinere. Det toget har nok gått. I en helt fersk bok fra tampen av 2009, «Israel and Palestine», hevder forfatteren Avi Shlaim, som selv har deltatt i krig som israelsk soldat, at etter 1967 er israelsk politikk ren kolonialisme. Det skal derfor ikke mye politisk innsikt til for å forutse at på sikt vil de indre spenningene i det israelske samfunnet bli en større trussel enn eksterne forhold.

Israel er et vibrerende og fascinerende samfunn. Å sitere ulike observatører til landets videre utvikling, er ikke å fortolke i et kontekstuelt vakum, slik Lund hevder. Det er heller et forsøk på å forstå. I god jødisk ånd.

Vi må også ta innover oss den enorme politiske, sosiale og kulturelle endringen som har skjedd i det palestinske samfunnet i og med PLOs anerkjennelse av staten Israel. Dette glemmes av mange i debatten.