I et gammelt nummer av Donald sier en overskrift: ”kampen mot sure folk er like viktig som kampen mot sur nedbør”. Andebys unge naturvernere lager sin egen miljøbevegelse, “Grønnskollingene”. – Det er viktig for oss å ha godt humør, sier Grønnskollingens formann Brede Blid. – Miljøbevegelsen får ingen nye medlemmer hvis vi skal gå rundt å surmule, derfor fant vi det best å bryte med Snurt Oddefjøll og enkelte andre som forsurer miljøkampen og starte vår egen organisasjon, avslutter Blid. Fortellingen viser de unges behov for en retningsendring.
Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste et større oppslag i KK den 19. mai, hvor økonomiprofessor Kalle Moene argumenterer for at miljøbevegelsen må lansere flere kortsiktige mål. Den må vekk med dystopiene, slik at den kan nå ut til vanlige folk.
Moene definerer ikke nærmere hvem som er i miljøbevegelsen, og den grupperingen er bred og mangslungen. Men en utfordring for oss alle er uansett at vi må klare å navigere mellom ulike skalaer. Vi må glede oss over livet samtidig som vi gjør hva vi kan for å bedre oddsene for vår planet. Vi må dyrke gleden; det øker handlekraften. Martin Luther King snakket som kjent om sine drømmer, ikke sine mareritt.
Men fra et kosmisk perspektiv er vår utvidede identitet like mye koplet til menneskehetens og jordas fremtid som fortiden. Virkningene av våre handlinger på senere generasjoner er må tydeliggjøres.
Handlinger forandrer følelser. Deltagelse gir mening. Tenk kosmisk, handle globalt og lev det ut lokalt. I vår nye politiske virkelighet, med uavhengige vitenskapsrapporter som danner basis for en ny forståelse av planetære grenseverdier, er behovet for demokratisk deltagelse nettopp basert på tilgjengelig og anerkjent vitenskap. Dette er et nøkternt perspektiv som ber om politisk respons basert på kunnskap.
Skal vi derfor smi mens jernet er varmt og miljøbevegelsen er åpen for mer smil og glede rundt seg, må vi bidra til å få til følgende (basert på resonnement lånt fra Professor Erling Holden, fra Høgskolen i Sogn og Fjordane):
1) En fornyet miljødebatt som ikke fremstiller ”de uinteresserte” som grådige, selvopptatte og kyniske.
2) Vi må også anerkjenne de små skritt. Selv om jeg overbevist om at vi må omstrukturere samfunnet for å bevare natur og miljø, må vi også se det positive i små reformer som bringer oss i riktig retning. (Bortsett fra når det gjelder lyntog og avvikling av Statoils tjæresandprosjekt….)
3) Miljø- og utviklingsdebatten må foregå mer som en dialog og ikke som en debatt. Her har pressen et ekstra ansvar. Nye dialogfora må skapes, mellom forskere, vanlige folk, politikere, fagbevegelsen og miljøbevegelsen.
4) Vi må tåle noen kompromisser og nederlag på veien. Skal vi få til en overgang til en grønn økonomi må noen kameler svelges. Men fordøyelsen må være basert på gode prosesser og faktabasert diskusjon.
Dystopier er viktige fortellinger og markører; men deltagelse og endring her og nå er avgjørende. Lenge leve grønnskollingene!
På trykk i Klassekampen den 30.05
