Av Jan Thomas Odegard, Generalsekretær i Norges Naturvernforbund, Andrew P. Kroglund, Informasjonssjef i Utviklingsfondet, Ola Skaalvik Elvevold, leder i Natur og ungdom - Kronikk i Klassekampne, lørdag 21.08.10
De siste femti årene har vi mennesker ødelagt mer naturrikdom enn det som har forsvunnet fra tidenes morgen og frem til 1960-tallet. Og brannen i livets bibliotek sprer seg raskt, til tross for at vår framtidige matsikkerhet og velfungerende økosystemer er avhengig av et rikt mangfold av plante og dyrearter. Den gode nyheten er at verdens ledere i år har anledning til å gjøre noe med det. I siste halvdel av oktober møtes de i Japan for å bli enige om nye mål for å snu denne alvorlige utviklingen. Det merkelige er at ingen vet hva de norske posisjonene i disse forhandlingene vil være.
Vår tids viktigste spørsmål
Norske myndigheter er tause om de viktige forhandlingene under Konvensjonen om biologisk mangfold, og øvrige politikere viser ingen interesse. Ingen kjenner eller mener noe om Norges posisjoner i disse forhandlingene. Dermed er et av vår tids viktigste spørsmål, hvordan vi skal bevare vårt livsgrunnlag, ikke oppe til offentlig debatt i Norge, selv få uker før sluttforhandlingene. En bred debatt om disse spørsmålene ville passet særlig godt i 2010, som er det internasjonale året for naturmangfold. Kan politikernes manglende interesse komme av at Norge er milevis unna Stortingets mål fra 2003 om å stanse tapet av plante- og dyrearter innen utgangen av 2010? Kanskje vil norske myndigheter helst unngå oppmerksomhet om tilstanden til det norske naturmangfoldet og norsk politikk på området, og at de bryter våre internasjonale forpliktelser på dette området. Eksemplene er mange:
• Av de nesten 4000 arter her i landet som i forskjellig grad er sårbare eller truet, finnes halvparten i norske skoger. Norge er en sinke i skogbevaring, med 1,8 prosent produktiv skog vernet. Våre naboer har vernet tre ganger så mye, et minimum for å sikre artenes overlevelse. Globalt er målet at ti prosent av alle skogtyper vernes, og så langt har man internasjonalt nådd et snitt på 7,7 prosent.
• Tusenvis av unike kaldvannskorallrev finnes langs den norske kysten, men kun en håndfull er blitt vernet. Disse er havets regnskoger og vesentlige for mye av livet i havet, men er i dag under hardt press fra industritrålere og oljeleting.
• En rekke fiskearter er truet, og norske fiskekvoter er stadig høyere enn hva forskerne anbefaler. Store deler av tareskogen langs norskekysten, som er avgjørende for fiskeyngelens overlevelse, er redusert med 50-90 prosent i store områder som følge av forurensing.
• Lakseoppdrett er en vesentlig årsak til at Norges mange unike villaksstammer kan være utryddet om få år som følge av sykdomsspredning. Det samme er i ferd med å skje innen torskeoppdrett.
• Det er gitt mange tillatelser til oljeboring i sårbare områder hvor faginstansene klart råder at man av hensyn til naturressursene bør ligge unna.
• Tusen plante- og dyrearter i kulturlandskapet er sårbare eller truet fordi industrielt jordbruk og veibygging har forkjørsrett. Myndighetene nøler stadig med å bekjempe fremmede arter som kongekrabbe og hurtigvoksende treslag, som fortrenger stedegne arter.
• Knapt tusen store rovdyr bor spredt over hele landet (jerv, gaupe, ulv og bjørn). De er utsatt for et voldsomt press fra både offentlig nedskyting og organisert snikskyting. Mens vi har knappe 160-170 bjørn i Norge, har Sverige en stamme på over 3000. Stortinget skal i år revidere måltallene for ulv og bjørn. Vil stortingsflertallet bruke naturmangfoldåret til å utrydde disse viktige dyrene fra norsk natur?
Næringslivsinteresser mobiliserer
Dette er et dystert, men beskrivende bilde for norsk natur i det internasjonale naturmangfoldåret 2010. Riktignok har Norge vernet nesten 15 prosent av landarealet, men dette er for det meste fjell. Det var bra at vi i fjor fikk en ny og langt bedre lov for å bevare naturmangfoldet, men sterke næringslivskrefter mobiliserer nå mot loven og det vil ta lang tid før den får ønsket effekt.
Hadde norske myndigheter de siste par tiårene tatt truslene mot det norske naturmangfoldet på alvor ville vi ha sett en rekke tiltak som næringsinteressene i mange år har kjempet mot, men som har stor oppslutning i befolkningen: Sterkere og mer omfattende vern av områder, enkeltarter og naturtyper (som elvedelta), fjerning av en rekke subsidier og andre næringslivsordninger som øker rovdriften på norske økosystem, og strengere miljøkrav til næringene og begrensinger på vekst og utbredelse av virksomheter som overbelaster naturressursene.
Mye står på spill
Det er ingen tvil om at mye står på spill i de internasjonale forhandlingene for å bevare naturmangfoldet. Dette bekrefter flere nye undersøkelser. I mai i år kom en større oppsummerende FN-rapport (Global Biodiversity Outlook 3) med noen slående konklusjoner:
- Verdenssamfunnet har ikke nådd FN-målet fra 2002 om å redusere farten betydelig på tap av plante- og dyrearter innen 2010, tvert imot har farten økt. De fleste truede arter i verden er nærmere utryddelse nå enn for ti år siden. Det betyr at stadig flere av verdens økosystemer står på kanten til å kollapse.
- Næringslivet og styresmaktene er fortsatt blinde for de store verdiene som går tapt når naturgrunnlaget forsvinner. Naturkapitalen er ennå ikke med i økonomenes regnestykker. Hensyn til biologisk mangfold er fortsatt fraværende i nasjonale planer.
- Vi har i dag nok kunnskap om hva som gjør at artene forsvinner. Derfor er det nå kun opp til politikerne å ta modige valg som kan gi en endring av vårt forhold til naturen.
Det er grunn til å rope et alvorlig varsko om den manglende interessen fra norske politikere om hvordan vi kan ta vare på naturmangfoldet. Nettopp fordi den norske innsatsen på dette området er altfor svak, trenger vi en åpen debatt om nye mål for norsk politikk og hvordan vi skal nå disse. Hvis ikke vil yngre generasjoner arve en langt fattigere natur. Som en start vil vi utfordre miljø- og utviklingsminister Erik Solheim til å fortelle oss hva som er Norges posisjoner i de internasjonale forhandlingene under Konvensjonen om biologisk mangfold.
mandag 23. august 2010
Svenneprøven i Hardanger
Vi står alle overfor ett og annet personlig dilemma i våre liv. En regjering, derimot, står ovenfor mange dilemma, på vegne av storsamfunnet. Kraftlinjene i Hardanger har blitt symbolet for et slikt dilemma; her står forenklet natur og tradisjon mot modernitet og de raske tekniske løsninger. Ved å tillate en ny vurdering av trasevalg, har regjeringen åpnet opp for et paradigmeskifte: naturen har en såpass stor egenverdi at den kan veie tyngre enn ”fremskritt” og rene pengeverdier. Samtidig er vi vitne til en liknende debatt i det fattige landet Ecuador i disse dager. Kan måten Norge og Ecuador håndterer våre dilemmaer vise nye veier til utvikling?
Et maleri. En stemning. En nasjon. Nasjonalromantikken i essens. Og brudeparet og dets bunadskledde følge. Mennesket i naturen. Norge i rødt, hvitt og blått. Og grønt. Det er slik vi kjenner det fra Nasjonalmuseet, fra historiebøkene og fra egne reiser vestover. Dette er ”bildet” turistene kommer for å se. Brudeferden i Hardanger. Dette er det Norge vi selger utad. Det var dette som førte til at Geiranger kom på FNs verdensarvsliste..
Går du på nasjonalmuseet i Quito, Ecuador ser du også flotte naivistiske bilder franasjonalklenodiet Amazonas. Og samtidig er regnskogen landets skattkammer på så mange vis, ikke minst pga av all oljen som nærmest ber om å bli pumpet opp. Men det fattige Ecuador inngikk den 4. august en avtale med FNs utviklingsprogram, UNDP. Landet frasier seg retten til å bore olje i et stort naturreservat i det vestre Amazonas. Reservatet er ansett som vakkert, viktig og verneverdig. FN trår til med et eget fond for å kompensere. Estimerte 846 millioner tønner råolje ligger under Yasuní National Park og roper etter å komme opp til overflaten for å omgjøre seg til dollar og synlig utvikling. Det er et seriøst utviklingsdilemma.
Men oljen skal altså ikke røres. Er de gale der borte? Vil de ikke ha utvikling? Forstår de ikke sitt eget beste? Men nei; 982,000 hektar i det vestre Amazonas, og en av planetens mest verneverdige områder skal få ligge. Med sin flora, fauna og indianere. I all evighet. Dessuten viser beregninger at l CO2 utslipp like store som Frankrike og Brasil til sammen nå forhindres. Og hovedstads-ek vatorianere kan fortsatt se naivistiske malerier av regnskogen på deres nasjonalmuseum; de opprettholder det helhetlige og sanne bildet av den naturskjønne moder jord, og turistene får se det de ønsker å se: Urørt natur = utvikling.
I 2008 endret Ecuador grunnloven slik at natur og økosystemer ble grunnlovsbeskyttet, som størrelser med verdi i seg selv. I prinsippet kan enkeltperson gå til rettssak på vegne av naturen. Dette er en helt ny måte å tenke biodiversitet og mangfold på. Kanskje ikke så rart, ettersom mange lokalsamfunn i ecuadoriansk Amazonas i over 17 år har ligget i kontinuerlig rettsstrid med oljegiganten Chevron angående ødelagt jordsmonn og forgiftet drikkevann pga oljesøl og bruk av giftige kjemikalier. Taper Chevron risikerer de å måtte betale opptil USD 27 milliarder. Dette minner mer og mer om utviklingen i kampen mot tobakksselskap og i Ecuador.
En økonomi som er i harmoni med lokalsamfunnet, naturen og planeten. ’Det er fali, det’ ville Ludvig ha sagt. Men det er det saken i Hardanger egentlig har dreid seg om. Og det er derfor ikke bare vestlendinger har reagert så sterkt. Det angår i dypeste forstand et ønske om å dreie utviklingen av landet vårt over i en mer bærekraftig retning.
Nå har det blitt ”in” blant ungdom å gå i fjellet igjen, meldte DNT i sommer. Og det er en kjent sak at de som bruker naturen, eller ”de som går inn i naturen for å bruke Arne Næss sine ord, gjerne vil beskytte naturen. De er villige til sivil ulydighet. De er som amazonas-indianere, men uten pil og bue. Hardanger er derfor også et generasjonsfenomen. Og klima- og utvilkingsdilemmaer bør ses i et generasjonsperspektiv, i stedet for i snevre nasjonale rammer.
Løsningen Ecuador og UNDP foreslår er ikke uten problemer. Det er praktiske utfordringer hele veien. Slik det er i Hardanger-saken. Men dette kan innevarsle en ny debatt om naturen og våre bilder av hva utvikling er. Brudeferden i Haranger er for lengst over. Det kunne ha blitt en skikkelig sosialdemokratisk skillsmisse. Men megling er på gang. Foreløpig kan vi kalle dette svenneprøven i Hardanger.
Denne kronikken sto i VG 22.08.10
Et maleri. En stemning. En nasjon. Nasjonalromantikken i essens. Og brudeparet og dets bunadskledde følge. Mennesket i naturen. Norge i rødt, hvitt og blått. Og grønt. Det er slik vi kjenner det fra Nasjonalmuseet, fra historiebøkene og fra egne reiser vestover. Dette er ”bildet” turistene kommer for å se. Brudeferden i Hardanger. Dette er det Norge vi selger utad. Det var dette som førte til at Geiranger kom på FNs verdensarvsliste..
Går du på nasjonalmuseet i Quito, Ecuador ser du også flotte naivistiske bilder franasjonalklenodiet Amazonas. Og samtidig er regnskogen landets skattkammer på så mange vis, ikke minst pga av all oljen som nærmest ber om å bli pumpet opp. Men det fattige Ecuador inngikk den 4. august en avtale med FNs utviklingsprogram, UNDP. Landet frasier seg retten til å bore olje i et stort naturreservat i det vestre Amazonas. Reservatet er ansett som vakkert, viktig og verneverdig. FN trår til med et eget fond for å kompensere. Estimerte 846 millioner tønner råolje ligger under Yasuní National Park og roper etter å komme opp til overflaten for å omgjøre seg til dollar og synlig utvikling. Det er et seriøst utviklingsdilemma.
Men oljen skal altså ikke røres. Er de gale der borte? Vil de ikke ha utvikling? Forstår de ikke sitt eget beste? Men nei; 982,000 hektar i det vestre Amazonas, og en av planetens mest verneverdige områder skal få ligge. Med sin flora, fauna og indianere. I all evighet. Dessuten viser beregninger at l CO2 utslipp like store som Frankrike og Brasil til sammen nå forhindres. Og hovedstads-ek vatorianere kan fortsatt se naivistiske malerier av regnskogen på deres nasjonalmuseum; de opprettholder det helhetlige og sanne bildet av den naturskjønne moder jord, og turistene får se det de ønsker å se: Urørt natur = utvikling.
I 2008 endret Ecuador grunnloven slik at natur og økosystemer ble grunnlovsbeskyttet, som størrelser med verdi i seg selv. I prinsippet kan enkeltperson gå til rettssak på vegne av naturen. Dette er en helt ny måte å tenke biodiversitet og mangfold på. Kanskje ikke så rart, ettersom mange lokalsamfunn i ecuadoriansk Amazonas i over 17 år har ligget i kontinuerlig rettsstrid med oljegiganten Chevron angående ødelagt jordsmonn og forgiftet drikkevann pga oljesøl og bruk av giftige kjemikalier. Taper Chevron risikerer de å måtte betale opptil USD 27 milliarder. Dette minner mer og mer om utviklingen i kampen mot tobakksselskap og i Ecuador.
En økonomi som er i harmoni med lokalsamfunnet, naturen og planeten. ’Det er fali, det’ ville Ludvig ha sagt. Men det er det saken i Hardanger egentlig har dreid seg om. Og det er derfor ikke bare vestlendinger har reagert så sterkt. Det angår i dypeste forstand et ønske om å dreie utviklingen av landet vårt over i en mer bærekraftig retning.
Nå har det blitt ”in” blant ungdom å gå i fjellet igjen, meldte DNT i sommer. Og det er en kjent sak at de som bruker naturen, eller ”de som går inn i naturen for å bruke Arne Næss sine ord, gjerne vil beskytte naturen. De er villige til sivil ulydighet. De er som amazonas-indianere, men uten pil og bue. Hardanger er derfor også et generasjonsfenomen. Og klima- og utvilkingsdilemmaer bør ses i et generasjonsperspektiv, i stedet for i snevre nasjonale rammer.
Løsningen Ecuador og UNDP foreslår er ikke uten problemer. Det er praktiske utfordringer hele veien. Slik det er i Hardanger-saken. Men dette kan innevarsle en ny debatt om naturen og våre bilder av hva utvikling er. Brudeferden i Haranger er for lengst over. Det kunne ha blitt en skikkelig sosialdemokratisk skillsmisse. Men megling er på gang. Foreløpig kan vi kalle dette svenneprøven i Hardanger.
Denne kronikken sto i VG 22.08.10
Hva har du i kofferten, Solheim?
Kronikk i Nationen, 23.08.10
Artisten Lynni Treekrems landeplage Færra te Mexico var på alles lepper for noen år siden. Sangens hovedperson hadde fått nok og krevde av sine nærmeste at de måtte skjerpe seg. Å ta ansvar for eget liv er aldri noen dårlig idé. Når snart tusenvis av mennesker forbereder seg på å ”færra te Mexico” i november, så gjør de det med viten om at effektene av klimaendringene mange har spådd allerede har meldt sin ankomst . Men utviklingsminister Erik Solheim krever i Dagsavisen den 16.08 at ulandene må skjerpe seg. Det er vel og bra, men er det hele innholdet han og likesinnede industriland vil ha med seg i kofferten, vil det være liten grunn til ”å færra te Mexico”. Da blir det punktum finale, både i følge sangen, men også forskere.
Etter det siste klimamøte i Bonn i begynnelsen av august spør vi oss: Er det noe vits i å ”færra te Mexico”? Det var kanskje dumt at flommene vi nettopp så i Tyskland slo til for fullt først etter at møtet i Bonn var over? På den annen side: Det er jo ikke mangel på informasjon. Vi ser hjerteskjærende reportasjer etter flommen i Yangtze elven i Kina, kaos i Pakistan og millioner som går sultne etter lang tørke i Niger. Is-smeltingen i Arktis når nye høyder. De ferskeste dataene fra National Oceanic and Atmospheric Administration i USA forteller at 16 land har opplevd nye varmerekorder i 2010. Og forskerne slår fast at det blir mer av det samme fremover. Men naturkatastrofene ser ikke ut til ”å virke”. Hvorfor skjedde det ingen ting under klimamøtet i Bonn?
Obama-effekten er over
Nå er det bare 6 dager igjen av formelle forhandlinger, i Kina i oktober, før det globale toppmøtet i Cancun, Mexico. Men partene er lenger fra hverandre enn noen gang. Dette kan tilbakeføres til dårlig håndverk I København, hvor Obama fløy inn sent, og de rike landene prøvde seg på en ny tekst i 12. time. Men det de ikke forsto var at Kyoto-protokollen er nesten som en Bibel for de fattigste landene; det eneste legale instrumentet som tvinger de rike til å gjøre noe. Resultatet fra København ble en blek, ikke-bindene politisk avtale, som så skulle videreforhandles. Det er det som har skjedd i Bonn. Og resultatet? Bonn i bøtta.
Det vil forbli vanskelig å be utviklingsland om å redusere egne utslipp og endre utviklingsbane, så lenge rike land oppfattes som om de utsetter enhver egen omlegging til en fjern fremtid. Obama-effekten er over, og sett fra et utviklingslands perspektiv er det avslørende å se at USA, som historiens største utslippsnasjon, ikke er villige til å forhandle egen livsstil. I begynnelsen av august ble det bekreftet ved at Kongressen sa nei til ny klimalov.
Som John Vidal, The Guardian’s miljøredaktør påpekte den 9. august, så risikerer vi i Mexico å få en gjentakelse av København. Og sannsynligs vil forpliktende avtaler skyves enda lenger ut i tid; til Sør-Afrika i 2011 eller Rio i 2012. Eller kanskje 2013? Eller 2014? Mye vann vil renne over sine elvebredder innen den tid og stormer og ekstremvær vil ha tvunget oss alle til å åpne lommeboken i solidaritet med ofrene.
Ecuadors grønne olje
Finnes det ingen gode eksempler til etterfølgelse som kan gi inspirasjon? Jo. Mens verdens industrialiserte land, Norge inkludert, bygger karbonmarkeder for å kunne fortsette å forurense, har det fattige Ecuador kommet med ideen å la oljen i Yasuni National Park ligge under bakken. Landet lover å la en femtedel av sine oljereserver ligge til evig tid (846 milliarder fat råolje), under forutsetning at den rike verden betaler ut ca halvparten av markedsverdien I kompensasjon, og i form av øremerkede prosjekter som skal sikre investeringer i alternativ energi. FNs Utviklingsprogram, UNDP, skal administrere fondet.
Slike radikale pilotprosjekt vil møte mange utfordringer og innebærer nye dilemma, men peker likevel fremover og er lyspunkt. Norge gjør også sitt med arbeidet med å redde tropeskogene. Det beskjedne håpet vi har er at det i Mexico skal være mulig å også få på plass noen beslutninger om andre viktige temaer. Det er nå anerkjent at FNs klimapanel leder en av de viktigste globale prosessene i mange år framover.
Kanskje vi derfor kan bli enige om hvordan nye finansinstitusjoner skal se ut, for å gjennomføre det som i Københavnavtalen kalles ”Copenhagen Green Climate Fund”. Kanskje vi også kan få på plass en avtale om teknologioverføring for tilpasning og utslippsreduksjoner? Kanskje vi også kan bli enige om en avtale om hvordan vesten skal hjelpe utviklingslandene å tilpasse seg til klimaendringene.
Har Solheim noe nytt i kofferten?
Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim ga raust 30 millioner til flomofrene i Pakistan under en støttekonsert den 10. august. Sånn må det være. Men både Solheim og vi må betale ut langt mer i fremtiden, om vi ikke sørger for å begrense temperaturøkningen til 2 grader. Et betimelig spørsmål til Solheim blir derfor: kan du redegjøre for hva Norge akter å gjøre for å bringe prosessen ut av dødvannet? Skal vi ”færra te Mexico” i november må vi ha noe nytt i kofferten!
Artisten Lynni Treekrems landeplage Færra te Mexico var på alles lepper for noen år siden. Sangens hovedperson hadde fått nok og krevde av sine nærmeste at de måtte skjerpe seg. Å ta ansvar for eget liv er aldri noen dårlig idé. Når snart tusenvis av mennesker forbereder seg på å ”færra te Mexico” i november, så gjør de det med viten om at effektene av klimaendringene mange har spådd allerede har meldt sin ankomst . Men utviklingsminister Erik Solheim krever i Dagsavisen den 16.08 at ulandene må skjerpe seg. Det er vel og bra, men er det hele innholdet han og likesinnede industriland vil ha med seg i kofferten, vil det være liten grunn til ”å færra te Mexico”. Da blir det punktum finale, både i følge sangen, men også forskere.
Etter det siste klimamøte i Bonn i begynnelsen av august spør vi oss: Er det noe vits i å ”færra te Mexico”? Det var kanskje dumt at flommene vi nettopp så i Tyskland slo til for fullt først etter at møtet i Bonn var over? På den annen side: Det er jo ikke mangel på informasjon. Vi ser hjerteskjærende reportasjer etter flommen i Yangtze elven i Kina, kaos i Pakistan og millioner som går sultne etter lang tørke i Niger. Is-smeltingen i Arktis når nye høyder. De ferskeste dataene fra National Oceanic and Atmospheric Administration i USA forteller at 16 land har opplevd nye varmerekorder i 2010. Og forskerne slår fast at det blir mer av det samme fremover. Men naturkatastrofene ser ikke ut til ”å virke”. Hvorfor skjedde det ingen ting under klimamøtet i Bonn?
Obama-effekten er over
Nå er det bare 6 dager igjen av formelle forhandlinger, i Kina i oktober, før det globale toppmøtet i Cancun, Mexico. Men partene er lenger fra hverandre enn noen gang. Dette kan tilbakeføres til dårlig håndverk I København, hvor Obama fløy inn sent, og de rike landene prøvde seg på en ny tekst i 12. time. Men det de ikke forsto var at Kyoto-protokollen er nesten som en Bibel for de fattigste landene; det eneste legale instrumentet som tvinger de rike til å gjøre noe. Resultatet fra København ble en blek, ikke-bindene politisk avtale, som så skulle videreforhandles. Det er det som har skjedd i Bonn. Og resultatet? Bonn i bøtta.
Det vil forbli vanskelig å be utviklingsland om å redusere egne utslipp og endre utviklingsbane, så lenge rike land oppfattes som om de utsetter enhver egen omlegging til en fjern fremtid. Obama-effekten er over, og sett fra et utviklingslands perspektiv er det avslørende å se at USA, som historiens største utslippsnasjon, ikke er villige til å forhandle egen livsstil. I begynnelsen av august ble det bekreftet ved at Kongressen sa nei til ny klimalov.
Som John Vidal, The Guardian’s miljøredaktør påpekte den 9. august, så risikerer vi i Mexico å få en gjentakelse av København. Og sannsynligs vil forpliktende avtaler skyves enda lenger ut i tid; til Sør-Afrika i 2011 eller Rio i 2012. Eller kanskje 2013? Eller 2014? Mye vann vil renne over sine elvebredder innen den tid og stormer og ekstremvær vil ha tvunget oss alle til å åpne lommeboken i solidaritet med ofrene.
Ecuadors grønne olje
Finnes det ingen gode eksempler til etterfølgelse som kan gi inspirasjon? Jo. Mens verdens industrialiserte land, Norge inkludert, bygger karbonmarkeder for å kunne fortsette å forurense, har det fattige Ecuador kommet med ideen å la oljen i Yasuni National Park ligge under bakken. Landet lover å la en femtedel av sine oljereserver ligge til evig tid (846 milliarder fat råolje), under forutsetning at den rike verden betaler ut ca halvparten av markedsverdien I kompensasjon, og i form av øremerkede prosjekter som skal sikre investeringer i alternativ energi. FNs Utviklingsprogram, UNDP, skal administrere fondet.
Slike radikale pilotprosjekt vil møte mange utfordringer og innebærer nye dilemma, men peker likevel fremover og er lyspunkt. Norge gjør også sitt med arbeidet med å redde tropeskogene. Det beskjedne håpet vi har er at det i Mexico skal være mulig å også få på plass noen beslutninger om andre viktige temaer. Det er nå anerkjent at FNs klimapanel leder en av de viktigste globale prosessene i mange år framover.
Kanskje vi derfor kan bli enige om hvordan nye finansinstitusjoner skal se ut, for å gjennomføre det som i Københavnavtalen kalles ”Copenhagen Green Climate Fund”. Kanskje vi også kan få på plass en avtale om teknologioverføring for tilpasning og utslippsreduksjoner? Kanskje vi også kan bli enige om en avtale om hvordan vesten skal hjelpe utviklingslandene å tilpasse seg til klimaendringene.
Har Solheim noe nytt i kofferten?
Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim ga raust 30 millioner til flomofrene i Pakistan under en støttekonsert den 10. august. Sånn må det være. Men både Solheim og vi må betale ut langt mer i fremtiden, om vi ikke sørger for å begrense temperaturøkningen til 2 grader. Et betimelig spørsmål til Solheim blir derfor: kan du redegjøre for hva Norge akter å gjøre for å bringe prosessen ut av dødvannet? Skal vi ”færra te Mexico” i november må vi ha noe nytt i kofferten!
torsdag 19. august 2010
Om Gud, mennesker og utviklin
Først på trykk i Vårt Land, 19.08.2010
Utviklingsminister Erik Solheim vil ta Gud på alvor i utviklingspolitikken. I en kronikk i Aftenposten den 12. august lover han at norske diplomater og bistandsarbeidere skal forstå hvilken betydning religion har der de arbeider. Dette er det vanskelig å være uenig i. Men skal vi ta Gud på alvor må også vi mennesker vise at vi tar ansvar.
Oldtidsmennesket ble i følge Bibelen advart av Gud mot overmot, gale handlinger og uforstand. Men da de ikke tok til vettet ble Gud rasende. Men den viseste, Noah, og hans slekt ble spart og de bygde sin ark, med ulike dyreslag av begge kjønn om bord. På den måten overlevde det biologiske mangfoldet og menneskene.
I den moderne verden vet vi at det ikke nødvendigvis er de viseste som blir spart, men de rikeste. Befolkningen på lavtliggende stillehavsøyer eller de flere titalls millioner bangladeshere som bor langs kysten slipper nesten ikke ut klimagasser. Men de blir likevel hardest rammet av menneskeskapte klimaendringer.
Det moderne mennesket har ingen direkte intervenerende Gud som advarer oss om vår livsstil. Men FNs klimarapporter snakker høyt. Andre rapporter om økosystemtjenester fastslår at det menneskelige økologiske fotavtrykk er for stort.
Trenger vi en ny bibelske Noah for å tolke disse signalene? Nå var ikke Noah førstemann som opplevde flom. Det babylonske helteeposet om Gilgamesh, verdens eldste litteratur, ble skrevet ca 1600 f. Kr., med basis i enda eldre tekster. Den babylonske og det gamle testamentets beretninger er bare to av mer enn 300 forskjellige syndflodsberetninger fra hele verden. ”Vår” ble sannsynligvis forfattet ca 900 – 600 f. Kr, og direkte inspirert av Gilgamesh-eposet og andre muntlige fortellinger om kjempeflommer fra Moses’ tid.
Men mer relevante blir det om flommyter generelt kan si oss moderne mennesker noe. De gamle babylonere visste godt at menneskelivet, selv med babylonernes urbane, tekniske know-how, deres zigarutter, himmelstrebende tårn (beskrevet av israelittene som babelske, syndige tårn), var mangelfullt og flyktig, sammenlignet med gudenes verden, eller vår Edens Hage. Sivilisasjonen er skjør og forgjengelig, som menneskelivet selv. Eufrat og Tigris’ oversvømmelser var uforutsigbare og ofte ødeleggende, og voldsomme skybrudd gjorde jorden til en hengemyr eller brennhete vinder reduserte den til støv.Denne utryggheten er spesielt synlig i syndflodsmytene. En virkelig storflom ble en metafor for politisk og sosial oppløsning.
Opplevelsen av døden og frykten for utslettelse ligger dypt i oss. Myter viser oss hvordan vi skal bære oss ad; den gir oss den riktige åndelige eller psykiske holdning til å handle rett. En myte er sann for mennesker når den oppleves som effektiv, og ikke bare fordi den gir oss faktiske opplysninger. Det er av underordnet betydning om hovedpersonen heter Noah eller Gilgamesh. Syndflodmyten er derfor relevant om den oppleves som å gi oss en dypere innsikt i livet. Får den oss til å tenke og føle noe sterkt, gir den oss nytt håp eller tvinger oss til ny handling. Om vi anvender den på vår egen situasjon blir det en gyldig myte. De handler med andre ord om forutsetninger som gir felles menneskelige tolkninger av å være menneske.
Det er ikke tydelig nok for oss hvem som er vår tids Gilgamesh eller Noah; er det den omreisende klimapredikanten Al Gore, vitenskapsmannen James Hansen, miljøpessimisten James Lovelock eller vår egen filosof Jostein Gaarder?
I noen generasjoner fremover blir en av vår tids historier fortellingen om klimakrisen. Menneskene i dag blir ikke advart direkte av Gud. Det guddommelige taler til oss gjennom vitenskapsmenn og kvinner. Det internasjonale klimapanelet har beredt grunnen. Det er på denne basis politikere skal til Mexico i november og desember. De vet at de må bygge en ny ark.
At Erik Solheim vil at Norge skal ta Gud alvorlig i utviklingspolitikken er derfor bra. Å forstå religion er å forstå kultur og helt avgjørende for å snakke sammen. Å ta utgangspunkt i religion for å mobilisere til handling mot miljø- og fattigdomskrisen har fortsatt et stort potensial. Men først og fremst må politikere vise mot, uavhengig av religion. Advarslene de har fått fra vitenskapen er like tydelige som Guds advarsler til Noah. Storflommen fremover blir derfor like mye en metafor for politisk og sosial oppløsning for oss, som det var det for babylonerne.
Menneskets iboende kraft til å ta inn over seg virkeligheten og til å handle kan stimuleres når det ses i lange perspektiv som binder oss sammen med fortiden, våre felles myter og religioner. Alle statsledere stiller i dag med samme utgangspunkt som Noah. Også Jens Stoltenberg.
Utviklingsminister Erik Solheim vil ta Gud på alvor i utviklingspolitikken. I en kronikk i Aftenposten den 12. august lover han at norske diplomater og bistandsarbeidere skal forstå hvilken betydning religion har der de arbeider. Dette er det vanskelig å være uenig i. Men skal vi ta Gud på alvor må også vi mennesker vise at vi tar ansvar.
Oldtidsmennesket ble i følge Bibelen advart av Gud mot overmot, gale handlinger og uforstand. Men da de ikke tok til vettet ble Gud rasende. Men den viseste, Noah, og hans slekt ble spart og de bygde sin ark, med ulike dyreslag av begge kjønn om bord. På den måten overlevde det biologiske mangfoldet og menneskene.
I den moderne verden vet vi at det ikke nødvendigvis er de viseste som blir spart, men de rikeste. Befolkningen på lavtliggende stillehavsøyer eller de flere titalls millioner bangladeshere som bor langs kysten slipper nesten ikke ut klimagasser. Men de blir likevel hardest rammet av menneskeskapte klimaendringer.
Det moderne mennesket har ingen direkte intervenerende Gud som advarer oss om vår livsstil. Men FNs klimarapporter snakker høyt. Andre rapporter om økosystemtjenester fastslår at det menneskelige økologiske fotavtrykk er for stort.
Trenger vi en ny bibelske Noah for å tolke disse signalene? Nå var ikke Noah førstemann som opplevde flom. Det babylonske helteeposet om Gilgamesh, verdens eldste litteratur, ble skrevet ca 1600 f. Kr., med basis i enda eldre tekster. Den babylonske og det gamle testamentets beretninger er bare to av mer enn 300 forskjellige syndflodsberetninger fra hele verden. ”Vår” ble sannsynligvis forfattet ca 900 – 600 f. Kr, og direkte inspirert av Gilgamesh-eposet og andre muntlige fortellinger om kjempeflommer fra Moses’ tid.
Men mer relevante blir det om flommyter generelt kan si oss moderne mennesker noe. De gamle babylonere visste godt at menneskelivet, selv med babylonernes urbane, tekniske know-how, deres zigarutter, himmelstrebende tårn (beskrevet av israelittene som babelske, syndige tårn), var mangelfullt og flyktig, sammenlignet med gudenes verden, eller vår Edens Hage. Sivilisasjonen er skjør og forgjengelig, som menneskelivet selv. Eufrat og Tigris’ oversvømmelser var uforutsigbare og ofte ødeleggende, og voldsomme skybrudd gjorde jorden til en hengemyr eller brennhete vinder reduserte den til støv.Denne utryggheten er spesielt synlig i syndflodsmytene. En virkelig storflom ble en metafor for politisk og sosial oppløsning.
Opplevelsen av døden og frykten for utslettelse ligger dypt i oss. Myter viser oss hvordan vi skal bære oss ad; den gir oss den riktige åndelige eller psykiske holdning til å handle rett. En myte er sann for mennesker når den oppleves som effektiv, og ikke bare fordi den gir oss faktiske opplysninger. Det er av underordnet betydning om hovedpersonen heter Noah eller Gilgamesh. Syndflodmyten er derfor relevant om den oppleves som å gi oss en dypere innsikt i livet. Får den oss til å tenke og føle noe sterkt, gir den oss nytt håp eller tvinger oss til ny handling. Om vi anvender den på vår egen situasjon blir det en gyldig myte. De handler med andre ord om forutsetninger som gir felles menneskelige tolkninger av å være menneske.
Det er ikke tydelig nok for oss hvem som er vår tids Gilgamesh eller Noah; er det den omreisende klimapredikanten Al Gore, vitenskapsmannen James Hansen, miljøpessimisten James Lovelock eller vår egen filosof Jostein Gaarder?
I noen generasjoner fremover blir en av vår tids historier fortellingen om klimakrisen. Menneskene i dag blir ikke advart direkte av Gud. Det guddommelige taler til oss gjennom vitenskapsmenn og kvinner. Det internasjonale klimapanelet har beredt grunnen. Det er på denne basis politikere skal til Mexico i november og desember. De vet at de må bygge en ny ark.
At Erik Solheim vil at Norge skal ta Gud alvorlig i utviklingspolitikken er derfor bra. Å forstå religion er å forstå kultur og helt avgjørende for å snakke sammen. Å ta utgangspunkt i religion for å mobilisere til handling mot miljø- og fattigdomskrisen har fortsatt et stort potensial. Men først og fremst må politikere vise mot, uavhengig av religion. Advarslene de har fått fra vitenskapen er like tydelige som Guds advarsler til Noah. Storflommen fremover blir derfor like mye en metafor for politisk og sosial oppløsning for oss, som det var det for babylonerne.
Menneskets iboende kraft til å ta inn over seg virkeligheten og til å handle kan stimuleres når det ses i lange perspektiv som binder oss sammen med fortiden, våre felles myter og religioner. Alle statsledere stiller i dag med samme utgangspunkt som Noah. Også Jens Stoltenberg.
torsdag 12. august 2010
Finnes en mirakelkur mot fattigdom?
(Trykt i Dagsavisen den 11.08.1O)
Finnes det en mirakelkur mot fattigdom? I august har det vært en debatt i Dagens Næringsliv om tema mikrokreditt og rene gaver til fattige i utviklingsland. Det er en viktig diskusjon. Dessuten: Erfaring viser oss at mirakelkurer skal vi være skeptiske til, uansett. Det er oftest mange veier til utvikling, både for rike og fattige land, men i bunn ligger økonomiske innretninger og en forståelse for naturressursenes systemiske rolle. Det viktigste er, som George Brandes en gang sa det, å sette problemene under debatt.
To studier fra MITs fattigdomslaboratorium indikerer at mikrofinans lover mer enn det leverer. Studiene viser ikke økt forbruk på husholdningsnivå, eller økt inntekt. Et annet virkemiddel omtales i et større oppslag i The Economist nylig. Her referes det til gode resultater fra Brasil og deres kontantstøtte til fattige, men sier at dette og liknende program ikke ser ut til å fungere like godt i byer som på landsbygda. Dette må da være nedslående?
La de tusen studier blomstre!
Nei, slik empiri er svært viktig. Uten en form for tilnærmet følgeforskning over tid vil fattigdomsbekjempelse lide under synsingens svingninger og utpreget føleri. Men: tidsdimensjon er avgjørende. Kritikk som har fremkommet mot MITs studier viser at den er basert på et alt for kort tidsspenn, ca ett og et halvt år. Det samme må kunne anføres mot Brasils kontantstøtteordning, som først kom i gang etter at President Lula tok over.
Det kan være betimelig å dra frem en annen rapport, fra IMF sommeren 2009, gjort av økonomene Minoiu og Reddy. Her er tesen at bistand rettet mot å skape utvikling fører til økonomisk vekst. Stikkordet er økonometri, et fagfelt i skjæringsfeltet mellom økonomi og statistikk. Poenget er å finne økonomiske sammenhenger i en stor mengde økonomiske data.
IMF-økonomene hevder at effekten av utviklingsbistand på vekst må sees over lang tid, gjerne flere tiår. Dette er en tilnærming som sjelden gjøres. Minoiu og Reddy studerer derfor hvordan ulike typer bistand i perioden 1960 til 1990 virker på bnp-veksten per capita i årene 1990 til 2000. 30-40 land sammenlignes. Rapporten er entydig: Utviklingsorientert bistand har en positiv, stor og robust effekt på økonomisk vekst.
Økonomiske termer
Det er intuitivt lett å være enig med IMFs konklusjoner. Spør du fattigfolk i Asia, Afrika eller Asia hva de trenger svarer de sannsynligvis at de vil ha sikkerhet, jobber, handel, investering og en ansvarlig regjering. For å oppfylle dette, kreves en viss minstestandard; veier som fungerer, rent vann, ved til å fyre med, stabile priser på jordbruksproduktene deres, helsevesen, skoler og lærere. Innenfor visse rammer kan effektiv bistand bistå en regjering i å skape slike forhold. Bare siden 1999 går 29 millioner flere afrikanske barn på skolen for første gang, pga bistand. Mange av disse er jenter. For hvert år ekstra år en jente får gått på skolen, jo færre barn får hun, og sjansen for at hun kan få inntekt og være en lokal entreprenør og selge sine produkter på markedet øker, som igjen har økonomiske ringvirkninger. I fattigdomsbekjempelsens navn er økosystemer gitt en legal beskyttelse, til fordel for fremtidige vann-, skogs- og viltbrukere. Lokale småbønder har fått teknisk veiledning og garantier for å kunne bruke sitt lokale såkorn. Mye av dette er svært vanskelig å oversette til økonomiske termer, men noen bør prøve.
God fattigdomsbekjempelse er derfor både mikrofinans, kontantstøtteordninger, bidrag til å bygge opp under en fungerende riksrevisjon, statistisk kapasitet, levekårsundersøkelser og sivilsamfunnskapasitet. Men den må følges av langtidsbaserte studier. Mirakelkurer mot fattigdom finnes ikke. Bare hardt arbeid. Og journalister som er villige til å omtale de seneste fattigdomsstudiene, slik at vi alle kan følge Brandes og sette slike avgjørende problemstillinger under konstant debatt.
Finnes det en mirakelkur mot fattigdom? I august har det vært en debatt i Dagens Næringsliv om tema mikrokreditt og rene gaver til fattige i utviklingsland. Det er en viktig diskusjon. Dessuten: Erfaring viser oss at mirakelkurer skal vi være skeptiske til, uansett. Det er oftest mange veier til utvikling, både for rike og fattige land, men i bunn ligger økonomiske innretninger og en forståelse for naturressursenes systemiske rolle. Det viktigste er, som George Brandes en gang sa det, å sette problemene under debatt.
To studier fra MITs fattigdomslaboratorium indikerer at mikrofinans lover mer enn det leverer. Studiene viser ikke økt forbruk på husholdningsnivå, eller økt inntekt. Et annet virkemiddel omtales i et større oppslag i The Economist nylig. Her referes det til gode resultater fra Brasil og deres kontantstøtte til fattige, men sier at dette og liknende program ikke ser ut til å fungere like godt i byer som på landsbygda. Dette må da være nedslående?
La de tusen studier blomstre!
Nei, slik empiri er svært viktig. Uten en form for tilnærmet følgeforskning over tid vil fattigdomsbekjempelse lide under synsingens svingninger og utpreget føleri. Men: tidsdimensjon er avgjørende. Kritikk som har fremkommet mot MITs studier viser at den er basert på et alt for kort tidsspenn, ca ett og et halvt år. Det samme må kunne anføres mot Brasils kontantstøtteordning, som først kom i gang etter at President Lula tok over.
Det kan være betimelig å dra frem en annen rapport, fra IMF sommeren 2009, gjort av økonomene Minoiu og Reddy. Her er tesen at bistand rettet mot å skape utvikling fører til økonomisk vekst. Stikkordet er økonometri, et fagfelt i skjæringsfeltet mellom økonomi og statistikk. Poenget er å finne økonomiske sammenhenger i en stor mengde økonomiske data.
IMF-økonomene hevder at effekten av utviklingsbistand på vekst må sees over lang tid, gjerne flere tiår. Dette er en tilnærming som sjelden gjøres. Minoiu og Reddy studerer derfor hvordan ulike typer bistand i perioden 1960 til 1990 virker på bnp-veksten per capita i årene 1990 til 2000. 30-40 land sammenlignes. Rapporten er entydig: Utviklingsorientert bistand har en positiv, stor og robust effekt på økonomisk vekst.
Økonomiske termer
Det er intuitivt lett å være enig med IMFs konklusjoner. Spør du fattigfolk i Asia, Afrika eller Asia hva de trenger svarer de sannsynligvis at de vil ha sikkerhet, jobber, handel, investering og en ansvarlig regjering. For å oppfylle dette, kreves en viss minstestandard; veier som fungerer, rent vann, ved til å fyre med, stabile priser på jordbruksproduktene deres, helsevesen, skoler og lærere. Innenfor visse rammer kan effektiv bistand bistå en regjering i å skape slike forhold. Bare siden 1999 går 29 millioner flere afrikanske barn på skolen for første gang, pga bistand. Mange av disse er jenter. For hvert år ekstra år en jente får gått på skolen, jo færre barn får hun, og sjansen for at hun kan få inntekt og være en lokal entreprenør og selge sine produkter på markedet øker, som igjen har økonomiske ringvirkninger. I fattigdomsbekjempelsens navn er økosystemer gitt en legal beskyttelse, til fordel for fremtidige vann-, skogs- og viltbrukere. Lokale småbønder har fått teknisk veiledning og garantier for å kunne bruke sitt lokale såkorn. Mye av dette er svært vanskelig å oversette til økonomiske termer, men noen bør prøve.
God fattigdomsbekjempelse er derfor både mikrofinans, kontantstøtteordninger, bidrag til å bygge opp under en fungerende riksrevisjon, statistisk kapasitet, levekårsundersøkelser og sivilsamfunnskapasitet. Men den må følges av langtidsbaserte studier. Mirakelkurer mot fattigdom finnes ikke. Bare hardt arbeid. Og journalister som er villige til å omtale de seneste fattigdomsstudiene, slik at vi alle kan følge Brandes og sette slike avgjørende problemstillinger under konstant debatt.
onsdag 4. august 2010
Fremtiden er intellektuell
Utvidet bevissthet. Fremtiden tilhører den utvidede bevissthet. Den offentlige diskurs vil i stigende grad dreie seg om konkurrerende fremtidsscenarier. Globale og rettferdige ordninger for alle vil være på dagsorden. Med dette vil behovet for å forstå «den andre» og tolke kulturforskjeller også øke. De intellektuelle vil ha en viktig oppgave i en slik formidling.
Aftenpostens søkelys på norske intellektuelle er derfor forfriskende. Det er en nødvendig eksersis, ikke minst sett i lys av nye sosiale media, nye lesevaner og internettets demokratiserende rolle i meningsdanningen. Den intellektuelles grunnoppgave, forsøket på å bryte ned stereotypier og reduksjonistiske kategorier som begrenser menneskelig tenkning og kommunikasjon, er like utfordrende som før.
Nye sjeler
Den intellektuelle er lite villig til å akseptere klisjeer, men er som Miljøagentene, opptatt av sin «rett til å si fra». Dette gjelder ikke minst i enhver politisk og nasjonal frigjøringsprosess. Hva gjør vi når undertrykkerne er kastet på dør? Tagore i India og José Marti i Cuba var opptatt av en slikt perspektiv. Frantz Fanon, en kraftfull intellektuell under Algerikrigen (19 54 – 1962) brukte begrepet om at den innfødte intellektuelle «vil finne opp nye sjeler». Desmond Tutu er et eksempel på dette; en av de store afrikanske intellektuelle.
Overgrep
Også blant de undertrykte vil det oppstå vinnere og tapere, og den intellektuelles oppgave er å ikke glemme dette. For de av oss opptatt av solidaritetsarbeid er dette et viktig påbud; kommer vår egen kritikk mot overgrepene begått av sandinister, mugabister, palestinere og andre for sent?
Trusselen for den intellektuelle i dag er profesjonalisering. Det fører til spesialisering, autoritetsangst og teknisk formalisme. Vi mister evnen til fri assosiering. Det fører til åndelig latskap. Derfor er det å være en amatør så viktig; en som kan ta opp et hvilket som helst spørsmål, uavhengig av tekniske og profesjonelle vanskelighetsgrader. Det var derfor Harald Eias provoserende hjernespinn virket befriende på mange; det som ble ansett som bare profesjonelt og tekniske «greier» ble plutselig mye mer livlig, morsomt, radikalt; det ble personlig og originalt. Det førte til debatt og ønske om mer kunnskap.
Politisk ukorrekt
Derfor: Du skal ikke være redd for å være politisk ukorrekt. Du skal ikke spørre om godkjenning fra sjefen. Du skal drives av ønsket om å gjøre verden til et mer rettferdig sted; basert på konsistent kunnskap.
Da forblir du tro mot det intellektuelle og fremtiden tilhører deg og en bedre verden.
På trykk i Aftenposten 04.08.10
Aftenpostens søkelys på norske intellektuelle er derfor forfriskende. Det er en nødvendig eksersis, ikke minst sett i lys av nye sosiale media, nye lesevaner og internettets demokratiserende rolle i meningsdanningen. Den intellektuelles grunnoppgave, forsøket på å bryte ned stereotypier og reduksjonistiske kategorier som begrenser menneskelig tenkning og kommunikasjon, er like utfordrende som før.
Nye sjeler
Den intellektuelle er lite villig til å akseptere klisjeer, men er som Miljøagentene, opptatt av sin «rett til å si fra». Dette gjelder ikke minst i enhver politisk og nasjonal frigjøringsprosess. Hva gjør vi når undertrykkerne er kastet på dør? Tagore i India og José Marti i Cuba var opptatt av en slikt perspektiv. Frantz Fanon, en kraftfull intellektuell under Algerikrigen (19 54 – 1962) brukte begrepet om at den innfødte intellektuelle «vil finne opp nye sjeler». Desmond Tutu er et eksempel på dette; en av de store afrikanske intellektuelle.
Overgrep
Også blant de undertrykte vil det oppstå vinnere og tapere, og den intellektuelles oppgave er å ikke glemme dette. For de av oss opptatt av solidaritetsarbeid er dette et viktig påbud; kommer vår egen kritikk mot overgrepene begått av sandinister, mugabister, palestinere og andre for sent?
Trusselen for den intellektuelle i dag er profesjonalisering. Det fører til spesialisering, autoritetsangst og teknisk formalisme. Vi mister evnen til fri assosiering. Det fører til åndelig latskap. Derfor er det å være en amatør så viktig; en som kan ta opp et hvilket som helst spørsmål, uavhengig av tekniske og profesjonelle vanskelighetsgrader. Det var derfor Harald Eias provoserende hjernespinn virket befriende på mange; det som ble ansett som bare profesjonelt og tekniske «greier» ble plutselig mye mer livlig, morsomt, radikalt; det ble personlig og originalt. Det førte til debatt og ønske om mer kunnskap.
Politisk ukorrekt
Derfor: Du skal ikke være redd for å være politisk ukorrekt. Du skal ikke spørre om godkjenning fra sjefen. Du skal drives av ønsket om å gjøre verden til et mer rettferdig sted; basert på konsistent kunnskap.
Da forblir du tro mot det intellektuelle og fremtiden tilhører deg og en bedre verden.
På trykk i Aftenposten 04.08.10
Abonner på:
Innlegg (Atom)