Naturmangfold og hemmelighold

Av Jan Thomas Odegard, Generalsekretær i Norges Naturvernforbund, Andrew P. Kroglund, Informasjonssjef i Utviklingsfondet, Ola Skaalvik Elvevold, leder i Natur og ungdom - Kronikk i Klassekampne, lørdag 21.08.10

De siste femti årene har vi mennesker ødelagt mer naturrikdom enn det som har forsvunnet fra tidenes morgen og frem til 1960-tallet. Og brannen i livets bibliotek sprer seg raskt, til tross for at vår framtidige matsikkerhet og velfungerende økosystemer er avhengig av et rikt mangfold av plante og dyrearter. Den gode nyheten er at verdens ledere i år har anledning til å gjøre noe med det. I siste halvdel av oktober møtes de i Japan for å bli enige om nye mål for å snu denne alvorlige utviklingen. Det merkelige er at ingen vet hva de norske posisjonene i disse forhandlingene vil være.

Vår tids viktigste spørsmål

Norske myndigheter er tause om de viktige forhandlingene under Konvensjonen om biologisk mangfold, og øvrige politikere viser ingen interesse. Ingen kjenner eller mener noe om Norges posisjoner i disse forhandlingene. Dermed er et av vår tids viktigste spørsmål, hvordan vi skal bevare vårt livsgrunnlag, ikke oppe til offentlig debatt i Norge, selv få uker før sluttforhandlingene. En bred debatt om disse spørsmålene ville passet særlig godt i 2010, som er det internasjonale året for naturmangfold. Kan politikernes manglende interesse komme av at Norge er milevis unna Stortingets mål fra 2003 om å stanse tapet av plante- og dyrearter innen utgangen av 2010? Kanskje vil norske myndigheter helst unngå oppmerksomhet om tilstanden til det norske naturmangfoldet og norsk politikk på området, og at de bryter våre internasjonale forpliktelser på dette området. Eksemplene er mange:

• Av de nesten 4000 arter her i landet som i forskjellig grad er sårbare eller truet, finnes halvparten i norske skoger. Norge er en sinke i skogbevaring, med 1,8 prosent produktiv skog vernet. Våre naboer har vernet tre ganger så mye, et minimum for å sikre artenes overlevelse. Globalt er målet at ti prosent av alle skogtyper vernes, og så langt har man internasjonalt nådd et snitt på 7,7 prosent.

• Tusenvis av unike kaldvannskorallrev finnes langs den norske kysten, men kun en håndfull er blitt vernet. Disse er havets regnskoger og vesentlige for mye av livet i havet, men er i dag under hardt press fra industritrålere og oljeleting.

• En rekke fiskearter er truet, og norske fiskekvoter er stadig høyere enn hva forskerne anbefaler. Store deler av tareskogen langs norskekysten, som er avgjørende for fiskeyngelens overlevelse, er redusert med 50-90 prosent i store områder som følge av forurensing.

• Lakseoppdrett er en vesentlig årsak til at Norges mange unike villaksstammer kan være utryddet om få år som følge av sykdomsspredning. Det samme er i ferd med å skje innen torskeoppdrett.

• Det er gitt mange tillatelser til oljeboring i sårbare områder hvor faginstansene klart råder at man av hensyn til naturressursene bør ligge unna.

• Tusen plante- og dyrearter i kulturlandskapet er sårbare eller truet fordi industrielt jordbruk og veibygging har forkjørsrett. Myndighetene nøler stadig med å bekjempe fremmede arter som kongekrabbe og hurtigvoksende treslag, som fortrenger stedegne arter.

• Knapt tusen store rovdyr bor spredt over hele landet (jerv, gaupe, ulv og bjørn). De er utsatt for et voldsomt press fra både offentlig nedskyting og organisert snikskyting. Mens vi har knappe 160-170 bjørn i Norge, har Sverige en stamme på over 3000. Stortinget skal i år revidere måltallene for ulv og bjørn. Vil stortingsflertallet bruke naturmangfoldåret til å utrydde disse viktige dyrene fra norsk natur?

Næringslivsinteresser mobiliserer

Dette er et dystert, men beskrivende bilde for norsk natur i det internasjonale naturmangfoldåret 2010. Riktignok har Norge vernet nesten 15 prosent av landarealet, men dette er for det meste fjell. Det var bra at vi i fjor fikk en ny og langt bedre lov for å bevare naturmangfoldet, men sterke næringslivskrefter mobiliserer nå mot loven og det vil ta lang tid før den får ønsket effekt.
Hadde norske myndigheter de siste par tiårene tatt truslene mot det norske naturmangfoldet på alvor ville vi ha sett en rekke tiltak som næringsinteressene i mange år har kjempet mot, men som har stor oppslutning i befolkningen: Sterkere og mer omfattende vern av områder, enkeltarter og naturtyper (som elvedelta), fjerning av en rekke subsidier og andre næringslivsordninger som øker rovdriften på norske økosystem, og strengere miljøkrav til næringene og begrensinger på vekst og utbredelse av virksomheter som overbelaster naturressursene.

Mye står på spill

Det er ingen tvil om at mye står på spill i de internasjonale forhandlingene for å bevare naturmangfoldet. Dette bekrefter flere nye undersøkelser. I mai i år kom en større oppsummerende FN-rapport (Global Biodiversity Outlook 3) med noen slående konklusjoner:

- Verdenssamfunnet har ikke nådd FN-målet fra 2002 om å redusere farten betydelig på tap av plante- og dyrearter innen 2010, tvert imot har farten økt. De fleste truede arter i verden er nærmere utryddelse nå enn for ti år siden. Det betyr at stadig flere av verdens økosystemer står på kanten til å kollapse.

- Næringslivet og styresmaktene er fortsatt blinde for de store verdiene som går tapt når naturgrunnlaget forsvinner. Naturkapitalen er ennå ikke med i økonomenes regnestykker. Hensyn til biologisk mangfold er fortsatt fraværende i nasjonale planer.

- Vi har i dag nok kunnskap om hva som gjør at artene forsvinner. Derfor er det nå kun opp til politikerne å ta modige valg som kan gi en endring av vårt forhold til naturen.

Det er grunn til å rope et alvorlig varsko om den manglende interessen fra norske politikere om hvordan vi kan ta vare på naturmangfoldet. Nettopp fordi den norske innsatsen på dette området er altfor svak, trenger vi en åpen debatt om nye mål for norsk politikk og hvordan vi skal nå disse. Hvis ikke vil yngre generasjoner arve en langt fattigere natur. Som en start vil vi utfordre miljø- og utviklingsminister Erik Solheim til å fortelle oss hva som er Norges posisjoner i de internasjonale forhandlingene under Konvensjonen om biologisk mangfold.