Hva har du i kofferten, Solheim?

Kronikk i Nationen, 23.08.10

Artisten Lynni Treekrems landeplage Færra te Mexico var på alles lepper for noen år siden. Sangens hovedperson hadde fått nok og krevde av sine nærmeste at de måtte skjerpe seg. Å ta ansvar for eget liv er aldri noen dårlig idé. Når snart tusenvis av mennesker forbereder seg på å ”færra te Mexico” i november, så gjør de det med viten om at effektene av klimaendringene mange har spådd allerede har meldt sin ankomst . Men utviklingsminister Erik Solheim krever i Dagsavisen den 16.08 at ulandene må skjerpe seg. Det er vel og bra, men er det hele innholdet han og likesinnede industriland vil ha med seg i kofferten, vil det være liten grunn til ”å færra te Mexico”. Da blir det punktum finale, både i følge sangen, men også forskere.

Etter det siste klimamøte i Bonn i begynnelsen av august spør vi oss: Er det noe vits i å ”færra te Mexico”? Det var kanskje dumt at flommene vi nettopp så i Tyskland slo til for fullt først etter at møtet i Bonn var over? På den annen side: Det er jo ikke mangel på informasjon. Vi ser hjerteskjærende reportasjer etter flommen i Yangtze elven i Kina, kaos i Pakistan og millioner som går sultne etter lang tørke i Niger. Is-smeltingen i Arktis når nye høyder. De ferskeste dataene fra National Oceanic and Atmospheric Administration i USA forteller at 16 land har opplevd nye varmerekorder i 2010. Og forskerne slår fast at det blir mer av det samme fremover. Men naturkatastrofene ser ikke ut til ”å virke”. Hvorfor skjedde det ingen ting under klimamøtet i Bonn?

Obama-effekten er over

Nå er det bare 6 dager igjen av formelle forhandlinger, i Kina i oktober, før det globale toppmøtet i Cancun, Mexico. Men partene er lenger fra hverandre enn noen gang. Dette kan tilbakeføres til dårlig håndverk I København, hvor Obama fløy inn sent, og de rike landene prøvde seg på en ny tekst i 12. time. Men det de ikke forsto var at Kyoto-protokollen er nesten som en Bibel for de fattigste landene; det eneste legale instrumentet som tvinger de rike til å gjøre noe. Resultatet fra København ble en blek, ikke-bindene politisk avtale, som så skulle videreforhandles. Det er det som har skjedd i Bonn. Og resultatet? Bonn i bøtta.

Det vil forbli vanskelig å be utviklingsland om å redusere egne utslipp og endre utviklingsbane, så lenge rike land oppfattes som om de utsetter enhver egen omlegging til en fjern fremtid. Obama-effekten er over, og sett fra et utviklingslands perspektiv er det avslørende å se at USA, som historiens største utslippsnasjon, ikke er villige til å forhandle egen livsstil. I begynnelsen av august ble det bekreftet ved at Kongressen sa nei til ny klimalov.

Som John Vidal, The Guardian’s miljøredaktør påpekte den 9. august, så risikerer vi i Mexico å få en gjentakelse av København. Og sannsynligs vil forpliktende avtaler skyves enda lenger ut i tid; til Sør-Afrika i 2011 eller Rio i 2012. Eller kanskje 2013? Eller 2014? Mye vann vil renne over sine elvebredder innen den tid og stormer og ekstremvær vil ha tvunget oss alle til å åpne lommeboken i solidaritet med ofrene.

Ecuadors grønne olje

Finnes det ingen gode eksempler til etterfølgelse som kan gi inspirasjon? Jo. Mens verdens industrialiserte land, Norge inkludert, bygger karbonmarkeder for å kunne fortsette å forurense, har det fattige Ecuador kommet med ideen å la oljen i Yasuni National Park ligge under bakken. Landet lover å la en femtedel av sine oljereserver ligge til evig tid (846 milliarder fat råolje), under forutsetning at den rike verden betaler ut ca halvparten av markedsverdien I kompensasjon, og i form av øremerkede prosjekter som skal sikre investeringer i alternativ energi. FNs Utviklingsprogram, UNDP, skal administrere fondet.

Slike radikale pilotprosjekt vil møte mange utfordringer og innebærer nye dilemma, men peker likevel fremover og er lyspunkt. Norge gjør også sitt med arbeidet med å redde tropeskogene. Det beskjedne håpet vi har er at det i Mexico skal være mulig å også få på plass noen beslutninger om andre viktige temaer. Det er nå anerkjent at FNs klimapanel leder en av de viktigste globale prosessene i mange år framover.
Kanskje vi derfor kan bli enige om hvordan nye finansinstitusjoner skal se ut, for å gjennomføre det som i Københavnavtalen kalles ”Copenhagen Green Climate Fund”. Kanskje vi også kan få på plass en avtale om teknologioverføring for tilpasning og utslippsreduksjoner? Kanskje vi også kan bli enige om en avtale om hvordan vesten skal hjelpe utviklingslandene å tilpasse seg til klimaendringene.

Har Solheim noe nytt i kofferten?

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim ga raust 30 millioner til flomofrene i Pakistan under en støttekonsert den 10. august. Sånn må det være. Men både Solheim og vi må betale ut langt mer i fremtiden, om vi ikke sørger for å begrense temperaturøkningen til 2 grader. Et betimelig spørsmål til Solheim blir derfor: kan du redegjøre for hva Norge akter å gjøre for å bringe prosessen ut av dødvannet? Skal vi ”færra te Mexico” i november må vi ha noe nytt i kofferten!