Finnes en mirakelkur mot fattigdom?

(Trykt i Dagsavisen den 11.08.1O)
Finnes det en mirakelkur mot fattigdom? I august har det vært en debatt i Dagens Næringsliv om tema mikrokreditt og rene gaver til fattige i utviklingsland. Det er en viktig diskusjon. Dessuten: Erfaring viser oss at mirakelkurer skal vi være skeptiske til, uansett. Det er oftest mange veier til utvikling, både for rike og fattige land, men i bunn ligger økonomiske innretninger og en forståelse for naturressursenes systemiske rolle. Det viktigste er, som George Brandes en gang sa det, å sette problemene under debatt.

To studier fra MITs fattigdomslaboratorium indikerer at mikrofinans lover mer enn det leverer. Studiene viser ikke økt forbruk på husholdningsnivå, eller økt inntekt. Et annet virkemiddel omtales i et større oppslag i The Economist nylig. Her referes det til gode resultater fra Brasil og deres kontantstøtte til fattige, men sier at dette og liknende program ikke ser ut til å fungere like godt i byer som på landsbygda. Dette må da være nedslående?

La de tusen studier blomstre!

Nei, slik empiri er svært viktig. Uten en form for tilnærmet følgeforskning over tid vil fattigdomsbekjempelse lide under synsingens svingninger og utpreget føleri. Men: tidsdimensjon er avgjørende. Kritikk som har fremkommet mot MITs studier viser at den er basert på et alt for kort tidsspenn, ca ett og et halvt år. Det samme må kunne anføres mot Brasils kontantstøtteordning, som først kom i gang etter at President Lula tok over.

Det kan være betimelig å dra frem en annen rapport, fra IMF sommeren 2009, gjort av økonomene Minoiu og Reddy. Her er tesen at bistand rettet mot å skape utvikling fører til økonomisk vekst. Stikkordet er økonometri, et fagfelt i skjæringsfeltet mellom økonomi og statistikk. Poenget er å finne økonomiske sammenhenger i en stor mengde økonomiske data.

IMF-økonomene hevder at effekten av utviklingsbistand på vekst må sees over lang tid, gjerne flere tiår. Dette er en tilnærming som sjelden gjøres. Minoiu og Reddy studerer derfor hvordan ulike typer bistand i perioden 1960 til 1990 virker på bnp-veksten per capita i årene 1990 til 2000. 30-40 land sammenlignes. Rapporten er entydig: Utviklingsorientert bistand har en positiv, stor og robust effekt på økonomisk vekst.

Økonomiske termer

Det er intuitivt lett å være enig med IMFs konklusjoner. Spør du fattigfolk i Asia, Afrika eller Asia hva de trenger svarer de sannsynligvis at de vil ha sikkerhet, jobber, handel, investering og en ansvarlig regjering. For å oppfylle dette, kreves en viss minstestandard; veier som fungerer, rent vann, ved til å fyre med, stabile priser på jordbruksproduktene deres, helsevesen, skoler og lærere. Innenfor visse rammer kan effektiv bistand bistå en regjering i å skape slike forhold. Bare siden 1999 går 29 millioner flere afrikanske barn på skolen for første gang, pga bistand. Mange av disse er jenter. For hvert år ekstra år en jente får gått på skolen, jo færre barn får hun, og sjansen for at hun kan få inntekt og være en lokal entreprenør og selge sine produkter på markedet øker, som igjen har økonomiske ringvirkninger. I fattigdomsbekjempelsens navn er økosystemer gitt en legal beskyttelse, til fordel for fremtidige vann-, skogs- og viltbrukere. Lokale småbønder har fått teknisk veiledning og garantier for å kunne bruke sitt lokale såkorn. Mye av dette er svært vanskelig å oversette til økonomiske termer, men noen bør prøve.

God fattigdomsbekjempelse er derfor både mikrofinans, kontantstøtteordninger, bidrag til å bygge opp under en fungerende riksrevisjon, statistisk kapasitet, levekårsundersøkelser og sivilsamfunnskapasitet. Men den må følges av langtidsbaserte studier. Mirakelkurer mot fattigdom finnes ikke. Bare hardt arbeid. Og journalister som er villige til å omtale de seneste fattigdomsstudiene, slik at vi alle kan følge Brandes og sette slike avgjørende problemstillinger under konstant debatt.