Støres klimaspaagat

Et lite hjertesukk fral Durban og klimatoppmøtet der: Utenriksminister Jonas Gahr Støre tar feil når han mener at Norge kan satse på olje- og gass og samtidig være et foregangsland på klima.

Støre bekymrer seg for at våre partnere i Europa ikke legger inn norsk gass i sine energiplaner. “Det er denne utfordringen vi må møte”, skrev han i Dagsavisen 3. november. Han mener vi må vise “hvordan gass kan bli den langsiktige partneren for fornybare energikilder.” Støre henger ikke med på den europeiske energiomleggingen. Han virker mest opptatt av at Norge skal klare å opprettholde bruken av fossil energi i andre land.

Statsbudsjettet slår fast at regjeringen ønsker en “lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv”. Samtidig gjør Norge en solid innsats utenlands for å få fart på de internasjonale klimaforhandlingene: Energiinvesteringer i sør, og betaling for regnskogsbevaring. Dette er bra, men undergraves av at Støre insisterer på å forlenge satsingen på olje og gass.

Utenriksministeren holdt nylig tale hos Oljeindustriens landsforening. Der sa han ifølge Dagens Næringsliv at “redusert norsk produksjon kan gi raskere utvikling av f.eks. tungolje i Venezuela og av kull fra mange hold.”

Det er likevel ikke denne frykten som har fått regjeringen til å presse oljeselskapene til å hente ut mer av oljen og til å åpne nye leteområder. I 2011 investeres det rekordhøye 151,7 milliarder kroner på norsk sokkel, neste år forventes 172 milliarder. Formålet med investeringene er ikke å redde verden fra tungolje og kull, men å tjene mest mulig penger så raskt som mulig.

Hvis Støre og regjeringen er redd for tungolje, hvorfor lar de Statoil, der de har aksjemajoriteten, få lov til investere ti-talls milliarder i tjæresand?

Hvis Støre er ”redd for kull fra mange hold”, hvorfor har Arbeiderpartiet allerede sagt ja til ny kullgruve på Svalbard?

Når Støre vil selge gass til EU, skal gassen erstatte kull. Hvorfor skal vi da også selge kull til Europa?

EU-tilhengeren Støre burde være glad for at EU har en offensiv klimapolitikk. Men er han enig med regjeringskollega Ola Borten Moe i at EUs forslag om å si nei til kanadisk tjæresand er for offensivt? Det er trist at utenriksministeren og resten av regjeringen lar hensynet til Statoils økonomiske interesser bli overordnet klimahensynet. Spørsmålet er om Norge er i ferd med å bli for Europa det Saudi - Arabia er for verden – en grisk forretningsnasjon som gjør sitt beste for å stanse en fremtidsrettet politikk.

Støre har selv frontet forskningsresultater som roper et kraftig varsko om klimatrusselen. Oppvarmingen skyldes forbruk av olje, kull og gass. Vi må fase ut fossil energi til fordel for mindre miljøskadelige energiformer. Norge bidrar med enorme beløp til å forlenge oljealderen, både i form av økt leting og utvinning.

Regjeringens utviklingsmelding viser til at det er nødvendig å redusere industrilandenes utslipp med 80-95 prosent innen 2050. Støre mener at “det er langt fram, og planene er uklare for hvordan dette skal gjennomføres og finansieres.” Mon Støres uklarhet skyldes kortsiktig profitt-tenkning? Norge er et av få vestlige land som har økonomiske muskler til å bidra mye på lang sikt, men kanskje er Støre redd for at vi må si nei til oljesmurt vekst på kort sikt? Når klimaforhandlingene i Durban starter i november, er det viktig at vi kan vise til eksemplets makt. Norge må trappe ned satsingen på olje.

Oljelobbyen argumenterer med at en nedtrapping av norsk oljeeksport vil øke oljeprisene internasjonalt. Hadde Norge investert like mye i ny fornybar energi som vi gjør på norsk sokkel, ville det senket prisene for fornybar energi. Dyr fossil energi kombinert med stadig billigere fornybar energi er faktisk nøkkelen til å løse klimakrisen. Investeringer i utbygging av fornybar energi, samt forskning er sentralt.

Utenriksministeren må ta til orde for å endre vårt politiske mål bort fra en langsiktig satsing på olje. Hva om både Utenriksministeren der hjemme og den norske delegasjonen her nede i Durban, med hånda på hjertet kunne si: Den eneste langsiktige satsingen klimaet tåler er fornybar, bærekraftig og grønn energi.

Publisert i Klassekampen, 30.11, sammen med Arild Hermstad, Framtiden i våre hender

Hører du sjamanens sang?

Hører du sjamanens sang?

Hører du sjamanens sang
vuggende under historiens gang
hviskende mot hjerterota vår?
Det er sameksistensens klang som slår.

Planeten Pandoras avatarer
oss gjennom kunsten forklarer
at vi gjør forbrytelser mot den evige pakt
og som Abraham over Isak står vi med kniven klar til egenslakt
presset mot stupet av noe utenfor oss selv;
mamon, konsum og gjeld.

Det svarte gull
gjør oss blind og full
av begjær
etter kongens nye klær
gi oss mer, mer, mer av alt
i grådighetens svette og BNP former jeg menneskets gestalt
fra dypeste hav, til høyeste nut
den siste olje skal opp og ut
hva er vel en indianer fra eller til
jeg lever kun når jeg kjenner markedskreftens pirrende spill
vann fra Athabaska elven tar jeg fritt
dette er mitt, mitt, mitt
la gå at fisken og den noble vilde av kreften hjemsøkes
og at klimagasser i atmosfæren også økes
men det står om din og dine barns pensjon
og kanskje min og en og annen direktørs opsjon
de sier: Slutt og sipp og syt
ta heller et glass champagne til og nyt
at du tilhører verdens overklasse!
Dypøkologer og andre svermere; hvor lenge skal vi på dem drasse?

Sjamanens sang har nesten fordugget
bukket under, mens vi skogen hugget
men; hør, noe forsøker å trenge inn i din sjel
for også du er stilltiende del
de hvisker til deg, bror: ”Gi din pust til denne sang”!
For noe er blant jordens søstre på gang
og vi er ei avatarer fra Pandora,
nei, vi er fortsatt tenkende vesener her på jorda
vi nekter tvangsforing av eventyr mer
skjellene faller langsomt fra øyne og vi ser
at vi er ansvarlige for alt som skjer
Snehvit, stadig vekst og andre myter
skaper åndenød og planetære lyter
men åpne deg og ta imot sjamanens toner som ringer i vann;
jeg hører at det globalt istemmer: Nei til tjæresand!


Appell i form av dikt holdt utenfor Stortinget i går kveld, i forbindelse med WWF, Greenpeace, Utviklingsfondet og andre organisasjoners mobilisering mot Statoils investering i kanadisk tjæresand, og en fin markering av åpningen av FNs klimakonferanse i Durban..