Konkurransetilsynet åpner nå for bonuspoeng på visse innenriksflyvninger. Dette kommer knapt noen uker etter at vi har debattert den siste utredningen om høyhastighetstog i Norge. Trenger vi bonuspoeng som ekstra insentiv, for å velge Norwegian elller SAS? Det vi virkelig trenger her til lands, er bonuspoeng for å reise med tog, som en kompensasjon for lange, tidkrevende reiser. Og som en bonus for de av oss som var sterke i troen. En tålmodighetsbonus.
Slik kan vi kan bygge opp en viss konto til en fjern fremtid når vi får raskere tog og flere spor. I mellomtiden bør vi også legge ned tax-free tilbudet som ekstra-bonus for å reise med fly. Men det er en annen skål, bokstavelig talt.
Som borgere har vi siden barndommen slitt med det vi oppfatter som et sidrumpet system; NSB, og deres enda mer døle fetter, Jernbaneverket. Stortingets årlig klatting med noen ekstra millioner på statsbudsjettet har ikke ført til nevneverdig fremgang heller; vi har snarere blitt bevisstgjort etterslep på vedlikeholdssiden.
Men det var før; nå er det et momentum rundt modernisering av jernbanen. Flytoget viste i sin tid vei. Mer dynamikk, mindre byråkrati, mer nytenkning.
Interesseorganisasjonen Norsk Bane, der norske kommuner eier 70 prosent, har siden gjort et godt arbeid med sine utredninger. Det har skapt en form for konkurranse om gode utredninger. Og nå i 2012 har Jernbaneverket endelig kommet på banen med sin utredning.
Konklusjonene er klare:
• Det er fullt mulig å bygge høyhastighetsbaner i Norge.
• Det er et stort endepunkt – og underveismarked gitt en reisetid på ca 3 timer mellom endepunktene.
• Utbyggingskostnadene er betydelige for alle alternativer og varierer i stor grad med tunnelandelen på de forskjellige strekningene.
• Høyhastighetsbaner fører til redusert utslipp av CO2 etter at banene er satt i drift. Antall år før man oppnår CO2 utslippsbalanse varierer i stor grad med tunnelandelen på de forskjellige strekningene.
Nordmenn er på flytoppen i Europa. Bygging av lyntog vil derfor gi stor klimagevinst i et langt perspektiv. Det vil også styrke bygdene og næringslivet. Veldig få samferdselsprosjekter i Norge er samfunnsøkonomisk lønnsomt i starten; det være seg motorveier, rullebaner eller tunneler. Men vi bygger det likevel, fordi vi trenger det.
Men det vi nå endelig har tatt innover oss er at neste generasjons jernbane ikke lar seg realisere uten nye finansieringsmetoder. Det vil si utenfor statsbudsjettet. Både bompenger og klimaavgifter på flytrafikken kan være mulige bidrag, i tillegg til lån og ordinære statlige bevilgninger. Vi trenger en form for prosjektfinansiering som gjør at midlene stilles til disposisjon for utbygger uten å være avhengig av hvert enkelt års statsbudsjett.
Grønne økonomiske løsninger er morgendagens melodi. Veien til lavutslippssamfunnet krever klare prioriteringer. Men planleggingen må starte i dag. Derfor er gjeninnføring av bonuspoeng på innenlandsflyvninger gårsdagens politikk. Det er bare en detalj. Men som det heter i et engelsk ordtak: ”The Devil is in the detail”.
Publisert i Klassekampen, 15.02
torsdag 16. februar 2012
torsdag 9. februar 2012
Om å dikte verden inn i Norge
Norge lever som i en liten boble langt unna verden. Annerledeslandet er både myte og virkelighet. Gir det mening å forsøke å si noe om veivalg i årene som ligger foran oss? Og hvordan kan vi bringe et større, universelt perspektiv inn i dagliglivets politiske diskurs og våre forbruksvalg? Er en ny global empatisk moral mulig og ønskelig? Kan en ny økologisme gi inspirasjon og svar?
Vi lever i tiden med feiring av de store nordmenn som gikk opp løypa for oss; folkloristen og «skaperen» av den norske Askeladd-tradisjonen, Peter Christen Asbjørnsen i 2012, Nansen-året 2011 og et storstilt Bjørnson-år i 2010. Vi skuer tilbake mot en tid da fedrelandet skulle bygges, til og med gjenreises og befestes, både i forestillingenes verden og i virkeligheten, som noe stort og betydningsfullt; verd å leve for, verd å dø for, verdt å reise ut i verden for. Bjørnson brukte litteratur og poesi som innfallsport til nordmannens hjerte; først måtte nasjonen formuleres for det indre øye, så kunne den realiseres i den ytre verden. Norge ble et diktet land. Nansen brukte friluftslivet, ekspedisjoner og humanitært, politisk arbeid der ute. Norge ble et helteland. Slik ble vi et handlingens folk, et selvstyrt «gå-på-folk», for å bruke forfatter Tor Boman Larsens begrep.
«Jeg ser norske flagg overalt hvor jeg ferdes», sa daværende utenriksminister Torbjørn Jagland i en beskrivelse av Norges posisjon internasjonalt. Jaglands naiv-pompøse talemåte var i sin tid lett å harselere med i Hallo i uken. Det er likevel en linje fra Bjørnson og Nansen her; dette er ett av flere uttrykk for det moderne Norge i verden – en enkel askeladd som kommer fra periferien, men som har som mål å vinne et halvt kongerike, minst. Vi diktet vi oss vårt land, og dette diktet ønsker vi å dele med verden. Fordi vi selv har ligget og rotet i aska gjennom mange hundre år, vet vi at et annet liv er mulig også for andre. Vi kan ei annet, for å holde oss til språkbruken.
Norge deler modernitetens utfordringer med andre høytindustrialiserte nasjoner, det være seg i form av livsstils-sykdommer, det faktum at mange faller utenfor i et krevende arbeidsliv, eller ensomhet og fremmedgjøring. Men som boken Ulikhetens pris, fersk i norsk språkdrakt påpeker: Større grad av likhet skaper sterkere samfunn. Samfunn som har likhet som et underliggende prinsipp skårer høyere enn andre langs flere variabler; folk lever lenger, har bedre helse og det er mindre kriminalitet. Og Norge er et av de mest likhetsorienterte samfunn i verden. Inntektsforskjeller eksisterer og kan vokse, men vi har likevel et skattesystem som omfordeler, og et helse- og skolesystem som er for alle. Vi har ingen spennende eliteskoler, men vi har heller ikke det klassesystemet som følger med som en integrert del av pakken, slik som i Storbritannia og Frankrike. Vi har et likestillingsprosjekt som er i en helt egen divisjon i global sammenheng.
Vi har dessuten mer fritid enn våre europeiske brødre og søstre, med vår matpakketradisjon og en mer kompakt arbeidsdag. Arbeidslivet er mer fleksibelt og mange kan i perioder gå hjem ganske tidlig for å være med barna sine, i lek, på fritidsaktiviteter, eller vi selv er ute og trener. Vi er fortsatt en nasjon av veidere – vi er ute i skogen, på sjøen og på fjellet og samler turopplevelser, eller sopp, eller begge deler. Ikke i samme monn som i 1950, men sammenliknet med en hvilken som helst annen europeisk borger, har vi et mer aktivt forhold til allemannsretten, friluftslivet og det å bruke kroppen.
Askeladdens tvilsomme familie
Men eventyret rommer også Askeladdens ustadige brødre, Per og Pål, som er selviske og egoistiske. Eventyrene var nådeløse i sin moral; en askeladd må være del av et godhetsregime, fordi han skal hjelpe gamla med nesen i stubben, og han skal være den som samler seg alskens remedier fra naturen i skreppa si og han skal alliere seg med de gode hjelperne for å løse oppgaver, om han heter Bjørnson, Nansen, Erik Solheim eller Ola og Kari Nordmann. Og dette er en form for etisk nisje Norge har fylt i mange år.
Men i følge rapporten «Doublethink; The two faces of Norway’s foreign and development policy», skrevet av den britiske historikeren Mark Curtis i 2009, har Norge mistet denne etiske nisjen. I rapporten dokumenterer Curtis hvordan vi tjener milliarder på virksomhet som undergraver og står i direkte motsetning til innsatsen for klima, fattigdomsbekjempelse og fred. Vi har med andre ord blitt for opptatt av vår egen rikdomsgenerering, vi tenker for mye på å opprettholde livsstilen vår med den erobrede Prinsessen og det halve kongeriket.
Noen av funnene Curtis peker på som han mener bør uroe oss er:
* Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) har etiske kriterier og har ekskludert noen selskaper fra sin portefølje, men fondet fortsetter å investere i en rekke selskaper som bryter menneskerettighetene og skader miljøet.
* Norsk oljeindustri bidrar tungt til norsk velstandsøkning, men er stadig mer aktiv i land med alvorlige menneskerettighetsbrudd. Norge bidrar i økende grad til global oppvarming gjennom egne CO2-utslipp.
* Norsk våpenindustri vokser. Til tross for strengere eksportrestriksjoner enn en rekke andre land blir norske våpen fortsatt brukt i offensive operasjoner i oversjøiske områder, fordi vi ikke krever sluttbrukererklæring ved videresalg. Norsk militært utstyr eksporteres fortsatt til land som bryter menneskerettighetene.
Er dette for blåøyd og idealistisk i en realistisk verden? Kanskje, men i så fall er det pga. for liten kunnskap. I følge Sokrates er det hele rimelig enkelt: Riktig kunnskap vil på sikt lede til riktig handling. Riktig handling fører igjen til lykke. Skal vi bli lykkelige må vi søke sannheten. Er dette vårt utgangspunkt, må vi derfor bore, for å bruke et slikt uttrykk, litt dypere i oss selv som oljenasjon. Unner vi den fattige delen av verden et liv i verdighet, er vi nødt til å bidra til skape en utvikling som er bærekraftig, for alle.
Keiserens nye oljehyre
Da Olje- og energiminister Ola Borten Moe den 24. juni la frem stortingsmeldingen «En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten», brukte han bilder av fattige barn på landsbygda i Ghana som en direkte link til behovet for en stabil norsk petroleumsproduksjon og fattigdomsreduksjon.
Men klimadimensjonen er utelatt, og kommer i en egen melding i 2012 (om regjeringen overlever den interne debatten). Men en slik sektortenking blir likevel et paradoks, i og med at Norge har sluttet seg til FNs klimapanels konklusjoner: Det er en klar sammenheng mellom menneskelig virksomhet og klimaendringer. Det betyr at utslippene av CO2 til atmosfæren må kuttes drastisk, for å begrense kommende temperaturøkninger på jorden til maks 2 grader. Norge har vist innovative sider og gått foran med bevilgninger til strakstiltak for å belønne opprettholdelsen av stående regnskog, som gir umiddelbare CO2- og økosystemtjenestegevinster og armslag for skogsfolk.
Men når det gjelder petroleumsvirksomhet, er det et seigere tema. Vi lever hele tiden i et spenningsfelt mellom de som sier at vi har nådd oljetoppen, «peak oil», og de som mener at det alltid er mulig å finne nye kilder, og bedre teknologier. Og begge har rett. Tjæresand i Canada og skifergass i Nord-Amerika og Europa er to nye scenarioer med potensial. Problemet er bare at omkostningene er så store, ikke minst på miljøområdet. I tjæresandprosjekter ser vi at vi får bare ca. 5 ganger mer energi igjen for den energien vi bruker i selve utvinningen. I tillegg er utslippene av CO2 mye høyere enn ved vanlig oljeutvinning, pluss store mengder forurenset spillvann. Noe av det samme gjelder også skifergass, og vårt eget Statoil er nå idømt bøter for miljøkriminalitet i Canada.
Men vi gjør det jo for de fattige!
Men hva med kampen mot fattigdom? Vil ikke økt oljeproduksjon føre til billigere kunstgjødsel og bensin, til glede for fattigfolk? Kanskje, og det er en relevant problemstilling. Men for fattigfolk er et like viktig spørsmål på sikt: Investeres det raskt nok i alternative energikilder for å unngå globale klimaendringer som vil svekke matsikkerheten og for å avhjelpe de fattiges energibehov? En grad opp i temperatur i tropiske strøk betyr i mange områder 30 % avlingsreduksjon.
Det såkalte tograders-målet verden har satt seg er derfor mer presist en smertegrense vi ikke kan overstige, fordi skadene som følge av klimaendringene vil bli mer omfattende enn vi kan håndtere. Det betyr med andre ord at vi ikke kan forbruke alle våre kjente reserver av olje og gass. Da snakker vi om et karbonbudsjett, og det leder rett inn på spørsmålet om rettferdighet og fordeling. Da blir et presserende spørsmål: Hvem skal få mulighet til å hente opp og selge den andelen vi bestemmer av den resterende delen av kjente fossile reserver? Hvilke land bør få størst kvoter i karbonbudsjettet til å forbruke ressursene? Og hvor mange generasjoner bør ressursene fordeles på?
Borten Moe argumenterer for at norsk olje og gass er «renere» enn for eksempel kinesisk kull og at vi derfor bør fortsette norsk olje- og gassproduksjon og forsyne verden med energi. Men hjelper det fattigfolk tilstrekkelig at norsk produksjon er renere, når inntektene fra salget av oljen havner i Norge? Med andre ord, om solidaritet skal være med som et argument for fortsatt norsk oljeeksport vil følgende alternativ være noe vi bør ta oss tid til å diskutere:
* Vi selger all oljen vår direkte til fattige land rundt kostpris.
* Vi er rettferdige og solidariske og overlater fremtidig produksjon av olje og gass til land som ikke har oppnådd samme velstand som oss. Vi bruker samtidig vår oljeekspertise til å hjelpe for eksempel Ghana.
* Om vi likevel velger å fortsette den ekspansive oljepolitikken Borten Moe legger opp til, kompenserer vi for vårt økte økologiske fotavtrykk ved at vi omdefinerer 75 % av vårt oljefond til å bli et fond for forskning og utvikling av alternative og fornybare energikilder. Videre brukes dette til investeringer i infrastruktur i fattige land. Vi investerer i høyhastighetstog og ras-sikring på eksisterende jernbanenett, som ellers langsomt vil forvitre flere steder pga. effekter av klimaendringer som allerede har satt inn.
I Norge ble det i 2010 investert rundt 124,5 milliarder kroner i oljeutvinning i Nordsjøen. Det økte i 2011 og i følge Statistisk Sentralbyrå ble det ny rekord på over 141 milliarder. Og den seige oljen har vært en velsignelse for oss nordmenn. Men med dagens kunnskap kan vi med hånda på Bibelen si at vi vet at jakten på den siste olje er mindre et bilde på en velsignelse enn et bilde av et samfunnssystem som setter økonomi over økologi. Særlig når Statoil, kanskje et av vårt flotteste nasjonale flaggskip noensinne, bruker i underkant av 4 % på utvikling og forskning på nye fornybare energikilder. I følge Det internasjonale energibyråets siste rapport, lagt frem i London i november 2011, vil temperaturen på kloden øke med hele 6 grader. Om vi fortsetter som nå. Kloden koker, med andre ord.
Det nye grønnskjæret
Med den globale økonomiske krisen som øker i omfang har disse nå en likevel gyllen anledning til å se på begrepet som også omkapsler økonomien, nemlig økologien. Dette greske begrepet betyr læren om husholdet. Under det kommende toppmøtet i Rio i juni 2012 (også kalt Rio+20) er begrepet grønn økonomi et hovedtema.
Og de fleste er klar over at brutto nasjonalprodukt (BNP) som absolutt mål for hvordan et land klarer seg er mangelfullt. BNP koker økonomien vår ned til ett tall – jo større tall, desto sterkere økonomi, men sier ingenting om våre miljø- eller naturressurser. Tvert imot; produksjonen vår stiger på de fleste felt, det vil si at vi fisker ut flere ressurser av havet, vi forbruker mer av vannresurser og jordsmonn, og minsker stadig det lille som er igjen av plass i atmosfæren til CO2, på vår vekstvei til uoversiktlige klimaendringer.
Den 78-årige Harvard-professoren Amartya Sen kalles ofte den økonomiske profesjons samvittighet. Ikke rart med artikler som «Økonomi som en moralsk vitenskap». Det sies at Nobelkomiteen først ga ham prisen i 1998 fordi flere av medlemmene var hardnakkede tilhengere av frihandelsteorier. Sen har vært med på å skape Human Development Index, som legger innbyggernes gjennomsnittlige utdanningsnivå, gjennomsnittelige levealdrer, spedbarnsdødelighet og landets BNP sammen til et tall for landets velferdsgrad. Dette måleinstrumentet går gjennom kontinuerlig finpussing og har i flere år vært den eneste reelle utfordrer til BNP. Men i 2009 leverte økonomene Joseph Stiglitz og Jean-Paul Fitoussi, samt den omtalte Amartya Sen, en ambisiøs rapport til Frankrikes president Nicholas Sarkozy, som gjør seg bruk av hele syv måleinstrument: utdannelse, miljø, sysselsetting, helse, sosiale relasjoner, politiske engasjement og materiell velstand.
Forskning viser dessuten at vi ikke blir lykkeligere av kontinuerlig vekst, men at vi ikke klarer å løsrive oss fra å sammenlikne oss med naboen. Og derfor krever vi stadig mer. Men sammenlikningsgrunnlaget vårt i en globalisert verden bør heller være naboen i fattige land, og våre etterkommere noen generasjoner frem i tid, som skal arve vår felles jord og hjem, med en ressursøkonomi som må henge sammen.
Geologiske og kosmiske perspektiv
Vi trenger derfor nye perspektiver på virkeligheten, til og med med kosmiske briller på. I så fall ser vi straks at vi mennesker, uansett om vi tar med alle våre forfedre, er nykommere; det er ca. 400 millioner år siden de første dyrene krøp opp på landjorda, men solsystemet vårt er mye eldre, ca. 4 milliarder år gammelt. Observasjoner av små mikrobølger som er igjen etter det første store smellet, the Big Bang, tilsier at universets alder er på anselige 13,7 milliarder år. Presser vi universets historie inn i en fortettet kosmisk tidsregning på et år, så kan vi tenke oss at vi befinner oss ved midnatt på nyttårsaften, og det store smellet fant sted midnatt i fjor. I så fall ble jordkloden til i midten av september det året, celler med kjerner formet seg først i midten av november, og dyr gikk på land den 21. desember. De første menneskene utviklet seg ca. 1 ½ time før midnatt. Renessansen, den industrielle revolusjonen, jordbruket, romfartstiden og PC og internettrevolusjonen rommes alle innenfor det siste sekundet i det kosmiske året. Et menneskeliv er da knapt et tiendedels sekund. Et blink med øyet.
Det er fem store utryddelseshendelser i jordens oldtid, de siste 500 millioner årene; for 435, 370, 250, 205 og 65 millioner år siden, pluss en rekke mindre utryddelser. Mesteparten av dette skjedde pga. dramatiske vulkanutbrudd som endret klimaet og atmosfæren. For 65 millioner år siden var det meteorer som slo ned og drepte blant annet dinosaurene, som siden ble omdannet til olje, som vi nå nyter godt av.
Men så et stykke «ubehagelig sannhet»: I dag lever vi og er vitne til den sjette store utryddelsen. Studier av fossiler indikerer at ca. 30 arter utryddes per år, som et gjennomsnitt. I følge FNs Millenium økosystem-vurdering, så er den nåværende raten 1000 ganger høyere, dvs. 30 000 arter i året. Projeksjoner fremover, basert på habitat-ødeleggelse og klimaendringer er 10 ganger høyere. Noen estimater sier at 30 % av verdens plante- og dyrearter kan forsvinne om 100 år. Ulikt alle andre tidligere utryddelser, så har denne utryddelsen menneskelige fingermerker. Det er litt av en bragd, for en nyankommet art som oss. Derfor har tidligere nobelprisvinner i atmosfærisk kjemi, Paul Crutzen, sagt at fordi menneskets fotavtrykk på kloden er så stort, må vi kalle den nåværende geologiske fasen (som egentlig heter Holocen), for Antropocen, etter det greske ordet anthropos – «menneske». Spørsmålet vi da må stille oss er: Om vi forårsaker en økologisk katastrofe, vil vi da overleve den? Og like viktig: Har vi rett til å ødelegge livsgrunnlaget for dyr, planter og insekter, som alle har gått foran oss i den evolusjonen som var nødvendig for at vi skulle bli mennesker?
Om å leve med planetens hjertebank
Da vi var jegere og sankere hadde vi et lett fotavtrykk på planeten. Vi lyttet på mange vis til planetens hjertebank. Vi levde med planetens hjertebank. Vi levde med årstidene. I oktober 2011 bikket vi 7 milliarder innbyggere på planeten og vårt kombinerte fotavtrykk er for stort for planetens bæreevne. Et nytt perspektiv blir da: Våre etterkommere vil ha muligheter for å leve sammen i mange millioner år, om vi bare kan komme oss gjennom de neste hundre årene her på jorden uten miljømessig og sosial katastrofe. FNs økosystemrapport og klimapanelet har gitt oss varselet å navigere etter. Finanskrisen understreker de sosiale utfordringene og FNs mat- og ernæringsorganisasjon FAO kan melde om 925 millioner mennesker på kloden som går sultne til sengs.
For å komme gjennom den vanskelige perioden foran oss, må vi derfor sette oss høye mål: Vi må strebe etter en bærekraftig global sivilisasjon. I dag tenker vi for kortsiktig, mens vi utfører skadelige handlinger som kan vare i tusener og kanskje millioner av år. Vi opplever bare kortsiktige ulemper og fordeler som virkelige, gjerne i et fire års perspektiv, godt fyrt opp av «infotainment» som strekker seg langt inn i nyhetsredaksjonene.
Om å navigere mellom ulike skalaer
Men vi må klare å navigere mellom ulike skalaer. Vi må glede oss over livet samtidig som vi gjør hva vi kan for å bedre oddsene for vår planet. Vi må dyrke gleden og positiv energi; det øker handlekraften. Talmud sier underfundig at vi blir stilt til ansvar for alle tillatte fornøyelser som vi ikke har gledet oss over. Vi må takle vi globale problemene på en energisk og kreativ måte, og som samtidig gleder seg over livet på en liten skala, enten vi lykkes eller ikke på større skala. Martin Luther King snakket som kjent om sine drømmer, ikke sine mareritt.
Men dagens varslere blir delvis marginaliserte. Vår tids Noah er vitenskapsmannen og -kvinnen – de har likevel ikke den samme autoritet som de gamle profetene.
Vi har samtidig en enorm makt de ikke hadde: Vi kan for eksempel flytte eller ødelegge asteroider som kommer inn i bane rundt jorda og som ville ha ført til en dinosaurlignende katastrofe, som den som skjedde for 65 millioner år siden. Hvorfor ikke også velge de andre gode løsninger, her og nå?
Fra et kosmisk perspektiv er vår utvidede identitet like mye koplet til menneskehetens og jordas fremtid som fortiden. Å ikke regne med fremtiden, som om virkningene av våre handlinger på senere generasjoner er uten betydning, er en forbrytelse mot oss selv, ikke bare mot våre etterkommere. Hvis våre barn og deres etterkommere hele tiden gjør det litt bedre enn den foregående generasjonen, bare på den ene måten, at de utvider menneskenes ansvarshorisont, vil verden greie seg. Slik som bondestanden her hjemme vil overlate gården til sine etterkommere i litt bedre stand enn de selv fikk den.
Lokalpatriotisme må styrkes
Handlinger forandrer følelser. Deltagelse gir mening. Tenk kosmisk, handle globalt og lev det ut lokalt. Å bevare menneskeheten og biologisk liv på jorda kan bety at vi bevare det eneste intelligente livet i universet. Våre helt unike egenskaper burde derfor få frem en dypere følelse av ydmykhet og en erkjennelse av vårt ansvar til å handle med empati både mot våre felles jordboere og miljøet rundt oss.
Jeg og du kan spore vår livslinje nesten fjorten milliarder år tilbake i tid gjennom generasjoner av stjerner. De atomene jeg består av ble skapt i en stjerne, blåst ut av den i stjernevinder og i voldsomme eksplosjoner, og de svevde i millioner av år før noen av dem ble en del av et nydannet solsystem – vårt eget solsystem. Vevd inn i meg eksisterer milliarder av informasjonsenheter som måtte kodes og etses og bevares for at jeg skulle bli til.
Gamle folkeslag betraktet seg som om de bevarte selve kosmos ved at de opprettholdt orden. På et besøk til Yanomami-indianerne dypt inne i Amazonas fortalte de meg høytidelig at de bærer himmelen, på vegne av oss alle, ved at trærne står og skogen forblir inntakt. Hvis ikke vil kosmos fall i hodet på oss. De opprettholder harmoni og sannhet gjennom sine ritualer. Mennesket betyr med andre ord noe for det universet vi kjenner, siden universet slik vi kjenner det vil slutte å eksistere uten oss.
«Verdensbalansen står på spill», sa den tidligere tidligere franske utenriksminister Philippe Douste-Blazy under G 20-møtet i Cannes i november 2011. Han er nå FNs spesialrådgiver for innovativ finansiering. Med det utfordringsbildet vi står overfor vil vi bli utfordret på en ny global empati, ikke bare med fattige mennesker, men også en klode i økologisk ubalanse. Den store fattigdoms- miljøkrisen der ute er derfor den felles utfordringen ingen kommer unna, og som rike nordmenn og norske politikere må ha et forhold til. Klarer vi derfor å opprettholde et kommunalt Norge som ikke dyrker frem for store forskjeller oss nordmenn imellom, har vi kommet et godt stykke også på veien til et bedre internasjonalt samfunn. Forskning viser at egalitære samfunn også er samfunn som utviser større grad av internasjonal solidaritet og som er villige til å ta internasjonalt ansvar.
Bangladeshere; de nye askeladder
I følge FNs klimapanel kan i verste fall 36 millioner bangladeshere som bor ved kystdeltaet i sør, ved Sundarbans, bli tvunget til å pakke skreppa og dra innenlands innen utgangen av vårt århundrede. Skal de også erobre en prinsesse og halve kongeriket med? Men det er allerede fullt der ute i kongsgården, eller foran presidentpalasset i Dhaka. Før eller siden slår det dem vel at de heller får emigrere nordover, slik James Lovelock skriver i The Revenge of Gaia. Hver enkelt bangladesher står for øvrig for 0,3 megatonn CO2-ekvivalenter utslipp per år; hver nordmann for 9,1 megatonn.
Og det er forbindelseslinjen tilbake til vårt diktede Norge. Selv om det er lett å latterliggjøre pompøs retorikk à la Bjørnson, eller vårt nasjonale «godhetsregime», så lever vi fortsatt i forlengelsen av den bjørnsonske fiksjon, i hans gigantiske selvbilde. Det lille Norge som skal frelse verden. Men vi har all grunn til å elske både landet vårt og det politiske systemet vårt. Særlig om vi har vært på besøk til det føydale Bangladesh.
Siden Filippinene ble innlemmet som del av Spanias kolonier i 1521 har verden langsomt blitt vevd sammen til dagens globalisert virkelighet. Nasjonalstaten representerer ikke lenger grensene for hvordan verden påvirker oss. Forbruksvalg et sted påvirker hverdagen et annet sted. Norsk oljepolitikk er bangladeshisk kystsonepolitikk. Det er ingen tilbaketrekning fra dette. Det er den nye økologismen.
Norge er mer enn et diktet land – det er en permanent unntakssituasjon i en tøff verden. Men det er også virkelighet – for de få som er så heldige å være født i Norge, eller de som har fått permanent oppholdstillatelse. Men Norge bør også tilhøre de som etter hvert må bryte opp og finne nytt land. Vår oljesmurte velferdsvekst kommer med en prislapp. Vi må derfor tåle at verden banker på vår dør og vi må åpne den i langt større grad enn i dag. Vi må tørre å dikte verden inn i Norge. På alvor. Og vi må ta mer ansvar for det som skjer der ute, i et kosmisk perspektiv. Utover å se norske flagg vaie. Det er vår største utfordring, og verdig både en Asbjørnsen, en Bjørnson og en Nansen.
Litteraturliste:
Meredith, Martin; Born in Africa, Simon and Schuster, 2011
Wilson, Edward O.; The Future of Life, Abacus, 2002
Impey, Chris; How it ends – From you to the Universe; W.W. Norton, 2011
Primack Joel R., Abrams Nancy Ellen; Utsikt fra Universets Sentrum, Flux Forlag, 2008
Rifkin, Jeremy; The Empathic Civilization, Tarcher/Penguin, 2009
Wilkinson, Richard, Picket, Kate; Ulikhetens Pris, Res Publica, 2011
Utviklingsfondet, red. Sigurd Jorde; Frå oljeslaveri til mangfold av energi, Utviklingsfondet,2011
Lovelock, James; The Revenge of Gaia, Crispin Tickell, 2006
Curtis, Mark; «Doublethink; The two faces of Norway’s foreign and development policy», ForUM for Miljø og Utvikling, 2009
Publisert hos Kulturverk 8.februar 2012: http://www.kulturverk.com/2012/02/08/om-a-dikte-verden-inn-i-norge/
Vi lever i tiden med feiring av de store nordmenn som gikk opp løypa for oss; folkloristen og «skaperen» av den norske Askeladd-tradisjonen, Peter Christen Asbjørnsen i 2012, Nansen-året 2011 og et storstilt Bjørnson-år i 2010. Vi skuer tilbake mot en tid da fedrelandet skulle bygges, til og med gjenreises og befestes, både i forestillingenes verden og i virkeligheten, som noe stort og betydningsfullt; verd å leve for, verd å dø for, verdt å reise ut i verden for. Bjørnson brukte litteratur og poesi som innfallsport til nordmannens hjerte; først måtte nasjonen formuleres for det indre øye, så kunne den realiseres i den ytre verden. Norge ble et diktet land. Nansen brukte friluftslivet, ekspedisjoner og humanitært, politisk arbeid der ute. Norge ble et helteland. Slik ble vi et handlingens folk, et selvstyrt «gå-på-folk», for å bruke forfatter Tor Boman Larsens begrep.
«Jeg ser norske flagg overalt hvor jeg ferdes», sa daværende utenriksminister Torbjørn Jagland i en beskrivelse av Norges posisjon internasjonalt. Jaglands naiv-pompøse talemåte var i sin tid lett å harselere med i Hallo i uken. Det er likevel en linje fra Bjørnson og Nansen her; dette er ett av flere uttrykk for det moderne Norge i verden – en enkel askeladd som kommer fra periferien, men som har som mål å vinne et halvt kongerike, minst. Vi diktet vi oss vårt land, og dette diktet ønsker vi å dele med verden. Fordi vi selv har ligget og rotet i aska gjennom mange hundre år, vet vi at et annet liv er mulig også for andre. Vi kan ei annet, for å holde oss til språkbruken.
Norge deler modernitetens utfordringer med andre høytindustrialiserte nasjoner, det være seg i form av livsstils-sykdommer, det faktum at mange faller utenfor i et krevende arbeidsliv, eller ensomhet og fremmedgjøring. Men som boken Ulikhetens pris, fersk i norsk språkdrakt påpeker: Større grad av likhet skaper sterkere samfunn. Samfunn som har likhet som et underliggende prinsipp skårer høyere enn andre langs flere variabler; folk lever lenger, har bedre helse og det er mindre kriminalitet. Og Norge er et av de mest likhetsorienterte samfunn i verden. Inntektsforskjeller eksisterer og kan vokse, men vi har likevel et skattesystem som omfordeler, og et helse- og skolesystem som er for alle. Vi har ingen spennende eliteskoler, men vi har heller ikke det klassesystemet som følger med som en integrert del av pakken, slik som i Storbritannia og Frankrike. Vi har et likestillingsprosjekt som er i en helt egen divisjon i global sammenheng.
Vi har dessuten mer fritid enn våre europeiske brødre og søstre, med vår matpakketradisjon og en mer kompakt arbeidsdag. Arbeidslivet er mer fleksibelt og mange kan i perioder gå hjem ganske tidlig for å være med barna sine, i lek, på fritidsaktiviteter, eller vi selv er ute og trener. Vi er fortsatt en nasjon av veidere – vi er ute i skogen, på sjøen og på fjellet og samler turopplevelser, eller sopp, eller begge deler. Ikke i samme monn som i 1950, men sammenliknet med en hvilken som helst annen europeisk borger, har vi et mer aktivt forhold til allemannsretten, friluftslivet og det å bruke kroppen.
Askeladdens tvilsomme familie
Men eventyret rommer også Askeladdens ustadige brødre, Per og Pål, som er selviske og egoistiske. Eventyrene var nådeløse i sin moral; en askeladd må være del av et godhetsregime, fordi han skal hjelpe gamla med nesen i stubben, og han skal være den som samler seg alskens remedier fra naturen i skreppa si og han skal alliere seg med de gode hjelperne for å løse oppgaver, om han heter Bjørnson, Nansen, Erik Solheim eller Ola og Kari Nordmann. Og dette er en form for etisk nisje Norge har fylt i mange år.
Men i følge rapporten «Doublethink; The two faces of Norway’s foreign and development policy», skrevet av den britiske historikeren Mark Curtis i 2009, har Norge mistet denne etiske nisjen. I rapporten dokumenterer Curtis hvordan vi tjener milliarder på virksomhet som undergraver og står i direkte motsetning til innsatsen for klima, fattigdomsbekjempelse og fred. Vi har med andre ord blitt for opptatt av vår egen rikdomsgenerering, vi tenker for mye på å opprettholde livsstilen vår med den erobrede Prinsessen og det halve kongeriket.
Noen av funnene Curtis peker på som han mener bør uroe oss er:
* Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) har etiske kriterier og har ekskludert noen selskaper fra sin portefølje, men fondet fortsetter å investere i en rekke selskaper som bryter menneskerettighetene og skader miljøet.
* Norsk oljeindustri bidrar tungt til norsk velstandsøkning, men er stadig mer aktiv i land med alvorlige menneskerettighetsbrudd. Norge bidrar i økende grad til global oppvarming gjennom egne CO2-utslipp.
* Norsk våpenindustri vokser. Til tross for strengere eksportrestriksjoner enn en rekke andre land blir norske våpen fortsatt brukt i offensive operasjoner i oversjøiske områder, fordi vi ikke krever sluttbrukererklæring ved videresalg. Norsk militært utstyr eksporteres fortsatt til land som bryter menneskerettighetene.
Er dette for blåøyd og idealistisk i en realistisk verden? Kanskje, men i så fall er det pga. for liten kunnskap. I følge Sokrates er det hele rimelig enkelt: Riktig kunnskap vil på sikt lede til riktig handling. Riktig handling fører igjen til lykke. Skal vi bli lykkelige må vi søke sannheten. Er dette vårt utgangspunkt, må vi derfor bore, for å bruke et slikt uttrykk, litt dypere i oss selv som oljenasjon. Unner vi den fattige delen av verden et liv i verdighet, er vi nødt til å bidra til skape en utvikling som er bærekraftig, for alle.
Keiserens nye oljehyre
Da Olje- og energiminister Ola Borten Moe den 24. juni la frem stortingsmeldingen «En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten», brukte han bilder av fattige barn på landsbygda i Ghana som en direkte link til behovet for en stabil norsk petroleumsproduksjon og fattigdomsreduksjon.
Men klimadimensjonen er utelatt, og kommer i en egen melding i 2012 (om regjeringen overlever den interne debatten). Men en slik sektortenking blir likevel et paradoks, i og med at Norge har sluttet seg til FNs klimapanels konklusjoner: Det er en klar sammenheng mellom menneskelig virksomhet og klimaendringer. Det betyr at utslippene av CO2 til atmosfæren må kuttes drastisk, for å begrense kommende temperaturøkninger på jorden til maks 2 grader. Norge har vist innovative sider og gått foran med bevilgninger til strakstiltak for å belønne opprettholdelsen av stående regnskog, som gir umiddelbare CO2- og økosystemtjenestegevinster og armslag for skogsfolk.
Men når det gjelder petroleumsvirksomhet, er det et seigere tema. Vi lever hele tiden i et spenningsfelt mellom de som sier at vi har nådd oljetoppen, «peak oil», og de som mener at det alltid er mulig å finne nye kilder, og bedre teknologier. Og begge har rett. Tjæresand i Canada og skifergass i Nord-Amerika og Europa er to nye scenarioer med potensial. Problemet er bare at omkostningene er så store, ikke minst på miljøområdet. I tjæresandprosjekter ser vi at vi får bare ca. 5 ganger mer energi igjen for den energien vi bruker i selve utvinningen. I tillegg er utslippene av CO2 mye høyere enn ved vanlig oljeutvinning, pluss store mengder forurenset spillvann. Noe av det samme gjelder også skifergass, og vårt eget Statoil er nå idømt bøter for miljøkriminalitet i Canada.
Men vi gjør det jo for de fattige!
Men hva med kampen mot fattigdom? Vil ikke økt oljeproduksjon føre til billigere kunstgjødsel og bensin, til glede for fattigfolk? Kanskje, og det er en relevant problemstilling. Men for fattigfolk er et like viktig spørsmål på sikt: Investeres det raskt nok i alternative energikilder for å unngå globale klimaendringer som vil svekke matsikkerheten og for å avhjelpe de fattiges energibehov? En grad opp i temperatur i tropiske strøk betyr i mange områder 30 % avlingsreduksjon.
Det såkalte tograders-målet verden har satt seg er derfor mer presist en smertegrense vi ikke kan overstige, fordi skadene som følge av klimaendringene vil bli mer omfattende enn vi kan håndtere. Det betyr med andre ord at vi ikke kan forbruke alle våre kjente reserver av olje og gass. Da snakker vi om et karbonbudsjett, og det leder rett inn på spørsmålet om rettferdighet og fordeling. Da blir et presserende spørsmål: Hvem skal få mulighet til å hente opp og selge den andelen vi bestemmer av den resterende delen av kjente fossile reserver? Hvilke land bør få størst kvoter i karbonbudsjettet til å forbruke ressursene? Og hvor mange generasjoner bør ressursene fordeles på?
Borten Moe argumenterer for at norsk olje og gass er «renere» enn for eksempel kinesisk kull og at vi derfor bør fortsette norsk olje- og gassproduksjon og forsyne verden med energi. Men hjelper det fattigfolk tilstrekkelig at norsk produksjon er renere, når inntektene fra salget av oljen havner i Norge? Med andre ord, om solidaritet skal være med som et argument for fortsatt norsk oljeeksport vil følgende alternativ være noe vi bør ta oss tid til å diskutere:
* Vi selger all oljen vår direkte til fattige land rundt kostpris.
* Vi er rettferdige og solidariske og overlater fremtidig produksjon av olje og gass til land som ikke har oppnådd samme velstand som oss. Vi bruker samtidig vår oljeekspertise til å hjelpe for eksempel Ghana.
* Om vi likevel velger å fortsette den ekspansive oljepolitikken Borten Moe legger opp til, kompenserer vi for vårt økte økologiske fotavtrykk ved at vi omdefinerer 75 % av vårt oljefond til å bli et fond for forskning og utvikling av alternative og fornybare energikilder. Videre brukes dette til investeringer i infrastruktur i fattige land. Vi investerer i høyhastighetstog og ras-sikring på eksisterende jernbanenett, som ellers langsomt vil forvitre flere steder pga. effekter av klimaendringer som allerede har satt inn.
I Norge ble det i 2010 investert rundt 124,5 milliarder kroner i oljeutvinning i Nordsjøen. Det økte i 2011 og i følge Statistisk Sentralbyrå ble det ny rekord på over 141 milliarder. Og den seige oljen har vært en velsignelse for oss nordmenn. Men med dagens kunnskap kan vi med hånda på Bibelen si at vi vet at jakten på den siste olje er mindre et bilde på en velsignelse enn et bilde av et samfunnssystem som setter økonomi over økologi. Særlig når Statoil, kanskje et av vårt flotteste nasjonale flaggskip noensinne, bruker i underkant av 4 % på utvikling og forskning på nye fornybare energikilder. I følge Det internasjonale energibyråets siste rapport, lagt frem i London i november 2011, vil temperaturen på kloden øke med hele 6 grader. Om vi fortsetter som nå. Kloden koker, med andre ord.
Det nye grønnskjæret
Med den globale økonomiske krisen som øker i omfang har disse nå en likevel gyllen anledning til å se på begrepet som også omkapsler økonomien, nemlig økologien. Dette greske begrepet betyr læren om husholdet. Under det kommende toppmøtet i Rio i juni 2012 (også kalt Rio+20) er begrepet grønn økonomi et hovedtema.
Og de fleste er klar over at brutto nasjonalprodukt (BNP) som absolutt mål for hvordan et land klarer seg er mangelfullt. BNP koker økonomien vår ned til ett tall – jo større tall, desto sterkere økonomi, men sier ingenting om våre miljø- eller naturressurser. Tvert imot; produksjonen vår stiger på de fleste felt, det vil si at vi fisker ut flere ressurser av havet, vi forbruker mer av vannresurser og jordsmonn, og minsker stadig det lille som er igjen av plass i atmosfæren til CO2, på vår vekstvei til uoversiktlige klimaendringer.
Den 78-årige Harvard-professoren Amartya Sen kalles ofte den økonomiske profesjons samvittighet. Ikke rart med artikler som «Økonomi som en moralsk vitenskap». Det sies at Nobelkomiteen først ga ham prisen i 1998 fordi flere av medlemmene var hardnakkede tilhengere av frihandelsteorier. Sen har vært med på å skape Human Development Index, som legger innbyggernes gjennomsnittlige utdanningsnivå, gjennomsnittelige levealdrer, spedbarnsdødelighet og landets BNP sammen til et tall for landets velferdsgrad. Dette måleinstrumentet går gjennom kontinuerlig finpussing og har i flere år vært den eneste reelle utfordrer til BNP. Men i 2009 leverte økonomene Joseph Stiglitz og Jean-Paul Fitoussi, samt den omtalte Amartya Sen, en ambisiøs rapport til Frankrikes president Nicholas Sarkozy, som gjør seg bruk av hele syv måleinstrument: utdannelse, miljø, sysselsetting, helse, sosiale relasjoner, politiske engasjement og materiell velstand.
Forskning viser dessuten at vi ikke blir lykkeligere av kontinuerlig vekst, men at vi ikke klarer å løsrive oss fra å sammenlikne oss med naboen. Og derfor krever vi stadig mer. Men sammenlikningsgrunnlaget vårt i en globalisert verden bør heller være naboen i fattige land, og våre etterkommere noen generasjoner frem i tid, som skal arve vår felles jord og hjem, med en ressursøkonomi som må henge sammen.
Geologiske og kosmiske perspektiv
Vi trenger derfor nye perspektiver på virkeligheten, til og med med kosmiske briller på. I så fall ser vi straks at vi mennesker, uansett om vi tar med alle våre forfedre, er nykommere; det er ca. 400 millioner år siden de første dyrene krøp opp på landjorda, men solsystemet vårt er mye eldre, ca. 4 milliarder år gammelt. Observasjoner av små mikrobølger som er igjen etter det første store smellet, the Big Bang, tilsier at universets alder er på anselige 13,7 milliarder år. Presser vi universets historie inn i en fortettet kosmisk tidsregning på et år, så kan vi tenke oss at vi befinner oss ved midnatt på nyttårsaften, og det store smellet fant sted midnatt i fjor. I så fall ble jordkloden til i midten av september det året, celler med kjerner formet seg først i midten av november, og dyr gikk på land den 21. desember. De første menneskene utviklet seg ca. 1 ½ time før midnatt. Renessansen, den industrielle revolusjonen, jordbruket, romfartstiden og PC og internettrevolusjonen rommes alle innenfor det siste sekundet i det kosmiske året. Et menneskeliv er da knapt et tiendedels sekund. Et blink med øyet.
Det er fem store utryddelseshendelser i jordens oldtid, de siste 500 millioner årene; for 435, 370, 250, 205 og 65 millioner år siden, pluss en rekke mindre utryddelser. Mesteparten av dette skjedde pga. dramatiske vulkanutbrudd som endret klimaet og atmosfæren. For 65 millioner år siden var det meteorer som slo ned og drepte blant annet dinosaurene, som siden ble omdannet til olje, som vi nå nyter godt av.
Men så et stykke «ubehagelig sannhet»: I dag lever vi og er vitne til den sjette store utryddelsen. Studier av fossiler indikerer at ca. 30 arter utryddes per år, som et gjennomsnitt. I følge FNs Millenium økosystem-vurdering, så er den nåværende raten 1000 ganger høyere, dvs. 30 000 arter i året. Projeksjoner fremover, basert på habitat-ødeleggelse og klimaendringer er 10 ganger høyere. Noen estimater sier at 30 % av verdens plante- og dyrearter kan forsvinne om 100 år. Ulikt alle andre tidligere utryddelser, så har denne utryddelsen menneskelige fingermerker. Det er litt av en bragd, for en nyankommet art som oss. Derfor har tidligere nobelprisvinner i atmosfærisk kjemi, Paul Crutzen, sagt at fordi menneskets fotavtrykk på kloden er så stort, må vi kalle den nåværende geologiske fasen (som egentlig heter Holocen), for Antropocen, etter det greske ordet anthropos – «menneske». Spørsmålet vi da må stille oss er: Om vi forårsaker en økologisk katastrofe, vil vi da overleve den? Og like viktig: Har vi rett til å ødelegge livsgrunnlaget for dyr, planter og insekter, som alle har gått foran oss i den evolusjonen som var nødvendig for at vi skulle bli mennesker?
Om å leve med planetens hjertebank
Da vi var jegere og sankere hadde vi et lett fotavtrykk på planeten. Vi lyttet på mange vis til planetens hjertebank. Vi levde med planetens hjertebank. Vi levde med årstidene. I oktober 2011 bikket vi 7 milliarder innbyggere på planeten og vårt kombinerte fotavtrykk er for stort for planetens bæreevne. Et nytt perspektiv blir da: Våre etterkommere vil ha muligheter for å leve sammen i mange millioner år, om vi bare kan komme oss gjennom de neste hundre årene her på jorden uten miljømessig og sosial katastrofe. FNs økosystemrapport og klimapanelet har gitt oss varselet å navigere etter. Finanskrisen understreker de sosiale utfordringene og FNs mat- og ernæringsorganisasjon FAO kan melde om 925 millioner mennesker på kloden som går sultne til sengs.
For å komme gjennom den vanskelige perioden foran oss, må vi derfor sette oss høye mål: Vi må strebe etter en bærekraftig global sivilisasjon. I dag tenker vi for kortsiktig, mens vi utfører skadelige handlinger som kan vare i tusener og kanskje millioner av år. Vi opplever bare kortsiktige ulemper og fordeler som virkelige, gjerne i et fire års perspektiv, godt fyrt opp av «infotainment» som strekker seg langt inn i nyhetsredaksjonene.
Om å navigere mellom ulike skalaer
Men vi må klare å navigere mellom ulike skalaer. Vi må glede oss over livet samtidig som vi gjør hva vi kan for å bedre oddsene for vår planet. Vi må dyrke gleden og positiv energi; det øker handlekraften. Talmud sier underfundig at vi blir stilt til ansvar for alle tillatte fornøyelser som vi ikke har gledet oss over. Vi må takle vi globale problemene på en energisk og kreativ måte, og som samtidig gleder seg over livet på en liten skala, enten vi lykkes eller ikke på større skala. Martin Luther King snakket som kjent om sine drømmer, ikke sine mareritt.
Men dagens varslere blir delvis marginaliserte. Vår tids Noah er vitenskapsmannen og -kvinnen – de har likevel ikke den samme autoritet som de gamle profetene.
Vi har samtidig en enorm makt de ikke hadde: Vi kan for eksempel flytte eller ødelegge asteroider som kommer inn i bane rundt jorda og som ville ha ført til en dinosaurlignende katastrofe, som den som skjedde for 65 millioner år siden. Hvorfor ikke også velge de andre gode løsninger, her og nå?
Fra et kosmisk perspektiv er vår utvidede identitet like mye koplet til menneskehetens og jordas fremtid som fortiden. Å ikke regne med fremtiden, som om virkningene av våre handlinger på senere generasjoner er uten betydning, er en forbrytelse mot oss selv, ikke bare mot våre etterkommere. Hvis våre barn og deres etterkommere hele tiden gjør det litt bedre enn den foregående generasjonen, bare på den ene måten, at de utvider menneskenes ansvarshorisont, vil verden greie seg. Slik som bondestanden her hjemme vil overlate gården til sine etterkommere i litt bedre stand enn de selv fikk den.
Lokalpatriotisme må styrkes
Handlinger forandrer følelser. Deltagelse gir mening. Tenk kosmisk, handle globalt og lev det ut lokalt. Å bevare menneskeheten og biologisk liv på jorda kan bety at vi bevare det eneste intelligente livet i universet. Våre helt unike egenskaper burde derfor få frem en dypere følelse av ydmykhet og en erkjennelse av vårt ansvar til å handle med empati både mot våre felles jordboere og miljøet rundt oss.
Jeg og du kan spore vår livslinje nesten fjorten milliarder år tilbake i tid gjennom generasjoner av stjerner. De atomene jeg består av ble skapt i en stjerne, blåst ut av den i stjernevinder og i voldsomme eksplosjoner, og de svevde i millioner av år før noen av dem ble en del av et nydannet solsystem – vårt eget solsystem. Vevd inn i meg eksisterer milliarder av informasjonsenheter som måtte kodes og etses og bevares for at jeg skulle bli til.
Gamle folkeslag betraktet seg som om de bevarte selve kosmos ved at de opprettholdt orden. På et besøk til Yanomami-indianerne dypt inne i Amazonas fortalte de meg høytidelig at de bærer himmelen, på vegne av oss alle, ved at trærne står og skogen forblir inntakt. Hvis ikke vil kosmos fall i hodet på oss. De opprettholder harmoni og sannhet gjennom sine ritualer. Mennesket betyr med andre ord noe for det universet vi kjenner, siden universet slik vi kjenner det vil slutte å eksistere uten oss.
«Verdensbalansen står på spill», sa den tidligere tidligere franske utenriksminister Philippe Douste-Blazy under G 20-møtet i Cannes i november 2011. Han er nå FNs spesialrådgiver for innovativ finansiering. Med det utfordringsbildet vi står overfor vil vi bli utfordret på en ny global empati, ikke bare med fattige mennesker, men også en klode i økologisk ubalanse. Den store fattigdoms- miljøkrisen der ute er derfor den felles utfordringen ingen kommer unna, og som rike nordmenn og norske politikere må ha et forhold til. Klarer vi derfor å opprettholde et kommunalt Norge som ikke dyrker frem for store forskjeller oss nordmenn imellom, har vi kommet et godt stykke også på veien til et bedre internasjonalt samfunn. Forskning viser at egalitære samfunn også er samfunn som utviser større grad av internasjonal solidaritet og som er villige til å ta internasjonalt ansvar.
Bangladeshere; de nye askeladder
I følge FNs klimapanel kan i verste fall 36 millioner bangladeshere som bor ved kystdeltaet i sør, ved Sundarbans, bli tvunget til å pakke skreppa og dra innenlands innen utgangen av vårt århundrede. Skal de også erobre en prinsesse og halve kongeriket med? Men det er allerede fullt der ute i kongsgården, eller foran presidentpalasset i Dhaka. Før eller siden slår det dem vel at de heller får emigrere nordover, slik James Lovelock skriver i The Revenge of Gaia. Hver enkelt bangladesher står for øvrig for 0,3 megatonn CO2-ekvivalenter utslipp per år; hver nordmann for 9,1 megatonn.
Og det er forbindelseslinjen tilbake til vårt diktede Norge. Selv om det er lett å latterliggjøre pompøs retorikk à la Bjørnson, eller vårt nasjonale «godhetsregime», så lever vi fortsatt i forlengelsen av den bjørnsonske fiksjon, i hans gigantiske selvbilde. Det lille Norge som skal frelse verden. Men vi har all grunn til å elske både landet vårt og det politiske systemet vårt. Særlig om vi har vært på besøk til det føydale Bangladesh.
Siden Filippinene ble innlemmet som del av Spanias kolonier i 1521 har verden langsomt blitt vevd sammen til dagens globalisert virkelighet. Nasjonalstaten representerer ikke lenger grensene for hvordan verden påvirker oss. Forbruksvalg et sted påvirker hverdagen et annet sted. Norsk oljepolitikk er bangladeshisk kystsonepolitikk. Det er ingen tilbaketrekning fra dette. Det er den nye økologismen.
Norge er mer enn et diktet land – det er en permanent unntakssituasjon i en tøff verden. Men det er også virkelighet – for de få som er så heldige å være født i Norge, eller de som har fått permanent oppholdstillatelse. Men Norge bør også tilhøre de som etter hvert må bryte opp og finne nytt land. Vår oljesmurte velferdsvekst kommer med en prislapp. Vi må derfor tåle at verden banker på vår dør og vi må åpne den i langt større grad enn i dag. Vi må tørre å dikte verden inn i Norge. På alvor. Og vi må ta mer ansvar for det som skjer der ute, i et kosmisk perspektiv. Utover å se norske flagg vaie. Det er vår største utfordring, og verdig både en Asbjørnsen, en Bjørnson og en Nansen.
Litteraturliste:
Meredith, Martin; Born in Africa, Simon and Schuster, 2011
Wilson, Edward O.; The Future of Life, Abacus, 2002
Impey, Chris; How it ends – From you to the Universe; W.W. Norton, 2011
Primack Joel R., Abrams Nancy Ellen; Utsikt fra Universets Sentrum, Flux Forlag, 2008
Rifkin, Jeremy; The Empathic Civilization, Tarcher/Penguin, 2009
Wilkinson, Richard, Picket, Kate; Ulikhetens Pris, Res Publica, 2011
Utviklingsfondet, red. Sigurd Jorde; Frå oljeslaveri til mangfold av energi, Utviklingsfondet,2011
Lovelock, James; The Revenge of Gaia, Crispin Tickell, 2006
Curtis, Mark; «Doublethink; The two faces of Norway’s foreign and development policy», ForUM for Miljø og Utvikling, 2009
Publisert hos Kulturverk 8.februar 2012: http://www.kulturverk.com/2012/02/08/om-a-dikte-verden-inn-i-norge/
Abonner på:
Innlegg (Atom)