Den stadige antisemitismen

Holocaust-senteret har nettopp kartlagt nordmenns holdninger til jøder, med nedslående resultat. Rapporten viser også et sammenfall mellom antisemitiske holdninger og generelt negative holdninger til det multikulturelle,
For to år siden kartal Oslo kommune rasisme i byen, og rapporten viste at jødiske skolebarn var mest utsatt. Det er ikkje lenge siden vi hadde liknende oppslag frå Malmø, hvor jøder der føler seg tvunget til å flytte fordi de er utsatt for det de der omtaler som trakassering.

Etter Utøya-masakren og den blomstrende rasisme-debatten som foregår på nettet, er det uhyggelig at jødeforfølgelsene ikke er så langt unna i historisk tid. Ifølge nye bøker utgitt de siste årene, spekuleres det i at hadde de allierte tapt 2. verdenskrig, ville det også ha funnet sted utryddelse av jødiske befolkninger i enkelte arabiske land. Mot et slikt bakteppe er det neppe rart at enkelte jødiske ledere ser spøkelser på høylys dag.
En av disse bøkene er Der Mufti von Jerusalem und die Nationalsozialisten (Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft, 2007), av Klaus Gensicke. Den forteller historien om stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, (1895 – 1974). (Stormufti-embetet ble opprettet under osmanerne, og var en religiøs stilling tilknyttet muslimske helligdommer i Jerusalem). Haj Amin al-Husseini var som mange en sterk motstander av jødisk immigrasjon til Palestina og var en av lederne for opptøyene mot de britiske mandatmyndighetene i 1920, 1929 og 1936 – 39. Dette førte også med seg massakrer av jøder.

Tyskland som aktør i Midt-Østen

Tyskerne hadde i det stille gitt finansiell og materiell støtte til det mufti-ledede arabiske opprøret i Palestina i 1936. Haj Amin al-Husseini ble etter hvert utvist fra Palestina av britene og søkte tilflukt i Irak.
Gensickes bok er basert på primærkilder fra tyske arkiver og viser at forholdet mellom Haj Amin al-Husseini og nazistene ikke var ensidig basert på rene tyske interesser. Muftien var raskt ute med å sende gratulasjonstelegram til Hitler etter maktovertagelsen i 1933. I et brev til Hitler uttrykte muftien håp om at "tusenvis av muslimer verden rundt" ville samarbeide med Tyskland i kampen mot "fiendene": "jøder, bolsjeviker og angelsakserne."

Møtet med Hitler

Muftien oppholdt seg som privilegert gjest hos nazistene i Berlin fra 1941 til 1945, og utviklet et nært forhold til Heinrich Himmler, som han ofte traff til te. Under et av møtene skal Himmler ha fortalt muftien at de så langt hadde utryddet nærmere tre millioner jøder. I 1942 skal en annen nazi-topp, Adolf Eichmann, ha presentert al-Husaini for "løsningen på det europeiske jødespørsmålet". Eichmann hadde samlet statistikk og grafikk over den jødiske befolkningen i de ulike europeiske land og muftien var «svært imponert”, og ønsket seg noen av Eichmanns assistenter sendt til Jerusalem etter at Tyskland hadde vunnet krigen. Der skulle de tjene som hans personlige rådgivere når stormuftien skulle ”løse det jødiske spørsmålet i Midtøsten." Det forelå også planer om at en særskilt SS-kommando skulle likvidere jødene i Kairo etter tysk erobring, men flere forhold forhindret dette, blant annet Erwin Rommels tap ved El Alamein og tyske tap på Østfronten.

Manglende oppgjør

Muftien innehar likevel bare en birolle i historien, og forsøkte strategisk å komme seg ut av kolonimaktenes klamme favntak. Andre kilder viser også muslimsk innsats på alliert side under krigen, Det finnes dessuten flere eksempler fra arabiske land med muslimer som beskyttet jøder mot forfølgelse i samme periode. Virkeligheten er alltid mangesidig.

Men historien om stormuftien Haj Amin el-Husseini og hans menn kan være interessant å kjenne til, utover det rent skrekkelige, når vi ser hvordan underliggende antisemittisme har vært brukt og brukes av ulike politiske og sosiale interesser i Midtøsten. At enkelte emigranter tar slike holdninger med seg er derfor ikke overraskende. Det er selvsagt en bremse for disse landene selv også, som da Egypts kulturminister var kandidat til stillingen som generaldirektør i UNESCO i 2009. Han ble ikke valgt, blant annet pga av hans tidligere uttalelser om at han egenhendig skulle sørge for å brenne bøker fra Israel som måtte finnes i egyptiske bibliotek.

Relevansen for Norge

Når det rapporteres at enkelte muslimske ungdommer, oppildnet av stemningen rundt den store Gaza-demonstrasjonen i Oslo i 2009, ropte at de skulle ta jødene, gir dette kanskje mange jøder assosiasjoner til gamle arabiske rop om å slakte jødene. Det er derfor også forståelig at mange jøder grøsser når Sara Azmeh Rasmussen i et radiointervju i 2010 fortalte at hun hadde kommet over antisemittisk saudiarabisk sponset litteratur i en muslimsk bokhandel i Oslo.

Manfred Gerstenfelds bok, Antisemittismen i Norge – bak den humanitære masken, fra 2010, er derimot mindre egnet til å skape større innsikt, ettersom den kan tolkes som om kritikk av staten Israels politikk automatisk er antisemittisme. Det er fullt ut legitimt å kritisere israelske overgrep på Gaza, i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Også for nordmenn, inkludert innvandrere fra Midt-Østen. Mange av oss vil ha en palestinsk stat – nå, og vi rister på hodet av israelske politikere som statsminister Netanyahu. Og enda mer av utenriksminister Lieberman, som selv kommer med uttalelser som lett kan tolkes som rasistiske.

Men i Oslo kommunes undersøkelse oppga 33 prosent av jødiske barn at de rammes av rasisme ofte, mens bare 5,3 prosent av muslimske barn opplever det samme. Mer enn 50 prosent av elevene har opplevd at jøde har blitt brukt for å beskrive noe negativt. Det må tas på alvor.

I 2010 var det 150-års fødsels-jubileum for sionismens far, Theodor Herzl. Sett i lys av Europas antisemittiske historie er det er lett å forstå hvorfor han feires, både av staten Israel og av mange jøder verden over. Norge og nordmenn generelt har en lite stolt historie når det gjelder forholdet til jøder; med jødeparagrafen fra 1814 og deportasjonen av jødene høsten 1942 som skampletter. Hvis derfor en del av de i underkant av to tusen jødene som i dag bor i Norge føler seg truet av holdningene til både nye og gamle landsmenn, må alle nordmenn ta dette innover seg. Et sted å begynne kunne være å gjøre deler av boka Jødehat (Berg Eriksen, Harket og Lorenz 2005) til obligatorisk lesning i skolen. Den kan være et bidrag for å demme opp for rasisme generelt.
Holocaust-senterets nyeste rapport er viktig lesning om et mangehodet troll.

Professoren, virkeligheten og dannelsen

Har moderne nordmenn en patologisk velferds- og dannelsesdefekt? Er vi mindre egnet til å ta inn over oss virkelighetens kompleksitet og duller vi barna våre inn i urealistiske verdensbilder? Ja, sier Professor Nina Witoszek i kronikken ’Djevelen og jomfruen’ i Aftenposten 27.april. Jeg leste denne kronikken dagen før et utenlandsopphold og forventet meg en debattstorm. Men da jeg sjekket avisene ved hjemkomst nylig er det bortimot ingen reaksjoner. Er det hele bare for pinlig? Er det uinteressant med en metaforglad professor som blir for forelsket i egne bilder og som delvis mister virkeligheten av syne? Den norske sjelen er jomfruelig, sier Witoszek, i motsetning til europeeres mer herdede, dannede sjel. Ondskap for nordmenn ”…er en teknisk feil. Hvis vi er gode mot de andre er, så vil de være gode mot oss. Pasifisme über alles.”. Og her er ikke Witoszek alene om å undres, selvsagt. Et samlet internasjonalt pressekorps delte nylig undringen. En himmel full av stjerner? Hilse på monsteret i retten? Men det Witoszek (og den internasjonale pressen) glemmer, er at den norske samfunnskontrakten er annerledes, fordi den er basert på et utstrakt likhetsprinsipp. Samfunn som er tuftet på slike verdier er gjennomgående samfunn som er lykkeligere og har større grad av tillitt borgerne imellom. Dette er nå empirisk belagt, gjennom boken Ulikhetens pris (Wilkinson, Pickett, Res Publica 2011). Den bygger på over 30 års empirisk forskning. Boken viser at nesten alt – fra forventet levealder til mental helse, holdningen til internasjonal solidaritet og miljø, påvirkes av et samfunns økonomiske likhetsgrad, ikke dets rikdom. Derfor er politikk viktig. Det kan forklare noen av våre reaksjoner etter 22/7. Witoszek ironiserer nærmest over at krigshelten Max Manus fremstilles som et menneske med ”..dårlig samvittighet over tapte liv”. Ja, så sammensatt er også en helt, i dette likhetssamfunnet. Fordi han er som oss. Det er del av vår allmenne ’Bildung’. Men la oss ikke glemme at djevelen har vært høyst reel også for nordmenn, ikke minst de som ble utsatt for Henry Oliver Rinnans ondskap. Men Norge er ikke alene: Sannhetskommisjonen i Sør-Afrika etter apartheid viser oss også et samfunn som setter kjærlighet fremfor hevn i oppgjørets time. Kanskje noen hadde hvisket dem noen ord i øret om det norske rettsoppgjøret etter 2-verdenskrig – med sin massive fellesdømming av vanlige NS medlemmer. Men var de djevelens barn? Seksuelle overgrep mot barn, slik som Baneheia-saken, viser oss også en offentlig debatt i Norge hvor folks avsky fører til krav om kastrering. Bildet er med andre ord sammensatt. Men hva med Witoszeks observasjoner om manglende selvoppofrelsesinstinkt den 22.juli? Finnes ikke andre eksempler på slik heroisme? Hva med Dag Gjerstad fra Kvænangen som uskadeliggjorde mannen som ville kapre et Turkish Airlines-fly i 2011. Eller Odd Eriksen (senere statsråd) som overmannet en kaprer på et fly i 2004, og avverget at flyet styrtet i nærheten av Bodø. Witoszeks tese om at vår ’Bildung’ ikke har ikke forberedt oss på møtet med djevelen, virker derfor på meg noe søkt. Hvem er vel forberedt på det? Og er f.eks franske barns belønningsbaserte, resultatorienterte skole- og fritidshverdag, bedre i så måte? Kanskje det skaper andre, indre angstdjeveler? Witoszek observasjoner er ofte underholdende. Men i iveren etter å vise egen ”Bildung” kan det bære galt avsted.