Trondheim viser veien

Som utflyttet trondhjemmer og heimdaling kommer jeg tilbake til stiftstaden på familiebesøk med jevne mellomrom. Da leser i Adresseavisen at Trondheim skal bli Norges sykkelby nr 1 innen 2018. Samtidig som eksperter slakter byens Miljøpakke. Hvem skal en tro på?

I følge et dobbeltside-oppslag i Adresseavisen den 26. juli er Miljøpakken som byens politikere har besluttet ikke så miljøvennlig som de vil ha oss til å tro. 50 % av midlene i pakken er øremerket utvidet veikapasitet. Av erfaring vet vi da at biltrafikken øker. Og med det økte CO2 utslipp kommer byens ansvar for det nasjonale og globale klimaregnskapet inn, mer lokal forurensning, flere astmaproblemer og mindre fysisk aktivitet. Den samlede kroppsmassseindeksen hos trodhjemmere vil også tilta, slik den gjør det for nordmenn generelt. Fedme er ikke lenger et amerikansk problem; det kommer sivende vestfra, via de britiske øyer, inn mot kontinentet og nordover. All statistikk fra Verdens Helseorganisasjon sier det samme; vi beveger oss mindre, vi kjører mer, vi legger på oss.

Det har igjen å gjøre med økt energiinntaket i form av mer mat, mer stress, mindre tid rundt matbordet, mer fast-food, mer fett og sukker og dets like. Vi lever derfor i et evig energiparadoks: vi spiser mer enn våre forgjengere, vi spiser mer energirik mat, og vi kjører mer bil enn før, vi spyr ut mer CO2 enn før og vi ødelegger ergo egen helse og eget miljø og klimaet for de som kommer etter oss. Og det skjer også i utviklingsland; kroppsmasseindeksen i Kina øker jevnt og trutt i takt med antall nye biler og økt bensinforbruk og nedgang i antall sykler. Antall aktive daglige syklister i et samfunn har ikke forklaringskraft nok i seg selv, men kan være en nyttig variabel for en større samfunnsutfordring.

Adresseavisen og andre media, interessegrupper og den samfunnsengasjerte borger har derfor en oppgave i å se på logikken i politikernes planer og vedtak. Er det ”double speak”, a la George Orwell; vi sier én ting , men mener noe annet? Er miljøpakke = mer forurensning = klimaendirng = mindre fysisk aktivitet = dårligere helse?

La oss presse på for at noe av den økte kapasiteten forbeholdes kollektivtrafikken og nye, energibesparende bilvarianter. Og samtidig som vi bevarer vår kritiske sans, er det også viktig å gi ros når vi ser av reelle endringer rundt oss, slik at vi ikke går i fellen og blir miljøpessimister eller ikke gir politikere og samfunnsplanleggere den ros de fortjener. Også. Etter å ha testet ut sykkelnettverket gjennom en uke på ferie hos familien i Trondheim i juli er min konklusjon at nettopp Trondheim kommune skal ha ros for sine ambisiøse mål innenfor sykkel- og gangnettverket. Mange kommuner snakker om det, men gjør det ikke. Jeg har ved selvsyn syklet byen og marka rundt og sett hvor flott tilrettelagt det er mange steder, inkludert nede ved Nidelven.

Når storsamfunnet legger til rette, viser det at byens politikere har tatt sin oppgave alvorlig og da er det ingen unnskyldning lenger for byens borgere, annet enn å ta sykkelen fatt, både til jobb og i fritiden. Ikke bare kan Trondheim bli Norges sykkelby nr 1. innen 2018, men dere kan sannsynligvis bli storbyen i Norge med sunnest befolkning!

Trykt i Adresseavisen 1/8

Rio -bare trist?

Er Rio+20 bare tropisk tristesse? Sluttdokumentet fra FNs konferanse i Rio var ikke bra. Men det finnes ting å bygge videre på. Nå må Norge gjøre en jobb på hjemmebane for å fylle på med konkrete tiltak:

1) La oss få en nasjonal utredning om bærekraftig produksjon og forbruk i Norge. Vi har hatt det før; men ikke i sammenheng med grønn økonomi, som ett skritt på veien mot en mer kretsløpsbasert økonomi. Dagens økonomiske kappløp stjeler fra fremtiden og selger den i nåtiden, sett som positiv vekst i bruttonasjonalprodukt.

2) La Norge videre inngå et samarbeid med Bhutan for å videreutvikle et nytt paradigme for hva vi egentlig ønsker å måle i økonomien vår, hvor vi kombinerer deres brutto nasjonal lykkeindeks med vår vekstindeks.

3) Norge bør videre stille midler til rådighet for FN-systemet slik at arbeidet med de nye bærekraftsmålene som ble vedtatt, kan formuleres på en deltagende og dynamisk måte.

Får vi til dette, vil Rio+20 ha hatt betydning.

Publisert i Dagbladet, 2/7

Aftenpostens abdikasjon

”Aftenpostens reisebudsjett blir ikke belastet med flybilletter til Rio denne gangen”. Dette skriver leder for politisk redaksjon, Ole Mathismoen den 7. juni. Toppmøtet Rio+20 setter få hjerter i brann.

Personlig har jeg stor sans for en av Norges mest profilerte miljøjournalisters hjertesukk, når han sier at vi ikke har de lederne som skal til for å endre utviklingen: ”På vegne av ungene mine skulle jeg intenst ønske de dukket opp snart”.

Men derfra til å si at verdens største møte på 20 år er noe Norges største avis redaksjonelt velger ikke å sende folk til, er problematisk. Ikke fordi avisen ikke kan dekke møtet via NTB-meldinger osv. Men mest fordi det alltid er noe nytt å melde; det er alltid noe nytt å lære; det er alltid en ny sammenheng å formidle. Ikke minst vil en debatt om det økonomiske systemet vårt bli del av Rio-møtet.

Aftenposten avstår i stedet. Men holder det for den typen samfunnsoppdrag Norges største avis har? Holder det for ungene våre å vite at Aftenposten ikke var til stede?

Publisert i Aftenposten 14.06

Lenge leve grønnskollingene

I et gammelt nummer av Donald sier en overskrift: ”kampen mot sure folk er like viktig som kampen mot sur nedbør”. Andebys unge naturvernere lager sin egen miljøbevegelse, “Grønnskollingene”. – Det er viktig for oss å ha godt humør, sier Grønnskollingens formann Brede Blid. – Miljøbevegelsen får ingen nye medlemmer hvis vi skal gå rundt å surmule, derfor fant vi det best å bryte med Snurt Oddefjøll og enkelte andre som forsurer miljøkampen og starte vår egen organisasjon, avslutter Blid. Fortellingen viser de unges behov for en retningsendring.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste et større oppslag i KK den 19. mai, hvor økonomiprofessor Kalle Moene argumenterer for at miljøbevegelsen må lansere flere kortsiktige mål. Den må vekk med dystopiene, slik at den kan nå ut til vanlige folk.

Moene definerer ikke nærmere hvem som er i miljøbevegelsen, og den grupperingen er bred og mangslungen. Men en utfordring for oss alle er uansett at vi må klare å navigere mellom ulike skalaer. Vi må glede oss over livet samtidig som vi gjør hva vi kan for å bedre oddsene for vår planet. Vi må dyrke gleden; det øker handlekraften. Martin Luther King snakket som kjent om sine drømmer, ikke sine mareritt.

Men fra et kosmisk perspektiv er vår utvidede identitet like mye koplet til menneskehetens og jordas fremtid som fortiden. Virkningene av våre handlinger på senere generasjoner er må tydeliggjøres.

Handlinger forandrer følelser. Deltagelse gir mening. Tenk kosmisk, handle globalt og lev det ut lokalt. I vår nye politiske virkelighet, med uavhengige vitenskapsrapporter som danner basis for en ny forståelse av planetære grenseverdier, er behovet for demokratisk deltagelse nettopp basert på tilgjengelig og anerkjent vitenskap. Dette er et nøkternt perspektiv som ber om politisk respons basert på kunnskap.

Skal vi derfor smi mens jernet er varmt og miljøbevegelsen er åpen for mer smil og glede rundt seg, må vi bidra til å få til følgende (basert på resonnement lånt fra Professor Erling Holden, fra Høgskolen i Sogn og Fjordane):

1) En fornyet miljødebatt som ikke fremstiller ”de uinteresserte” som grådige, selvopptatte og kyniske.

2) Vi må også anerkjenne de små skritt. Selv om jeg overbevist om at vi må omstrukturere samfunnet for å bevare natur og miljø, må vi også se det positive i små reformer som bringer oss i riktig retning. (Bortsett fra når det gjelder lyntog og avvikling av Statoils tjæresandprosjekt….)

3) Miljø- og utviklingsdebatten må foregå mer som en dialog og ikke som en debatt. Her har pressen et ekstra ansvar. Nye dialogfora må skapes, mellom forskere, vanlige folk, politikere, fagbevegelsen og miljøbevegelsen.

4) Vi må tåle noen kompromisser og nederlag på veien. Skal vi få til en overgang til en grønn økonomi må noen kameler svelges. Men fordøyelsen må være basert på gode prosesser og faktabasert diskusjon.

Dystopier er viktige fortellinger og markører; men deltagelse og endring her og nå er avgjørende. Lenge leve grønnskollingene!


På trykk i Klassekampen den 30.05

Den stadige antisemitismen

Holocaust-senteret har nettopp kartlagt nordmenns holdninger til jøder, med nedslående resultat. Rapporten viser også et sammenfall mellom antisemitiske holdninger og generelt negative holdninger til det multikulturelle,
For to år siden kartal Oslo kommune rasisme i byen, og rapporten viste at jødiske skolebarn var mest utsatt. Det er ikkje lenge siden vi hadde liknende oppslag frå Malmø, hvor jøder der føler seg tvunget til å flytte fordi de er utsatt for det de der omtaler som trakassering.

Etter Utøya-masakren og den blomstrende rasisme-debatten som foregår på nettet, er det uhyggelig at jødeforfølgelsene ikke er så langt unna i historisk tid. Ifølge nye bøker utgitt de siste årene, spekuleres det i at hadde de allierte tapt 2. verdenskrig, ville det også ha funnet sted utryddelse av jødiske befolkninger i enkelte arabiske land. Mot et slikt bakteppe er det neppe rart at enkelte jødiske ledere ser spøkelser på høylys dag.
En av disse bøkene er Der Mufti von Jerusalem und die Nationalsozialisten (Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft, 2007), av Klaus Gensicke. Den forteller historien om stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, (1895 – 1974). (Stormufti-embetet ble opprettet under osmanerne, og var en religiøs stilling tilknyttet muslimske helligdommer i Jerusalem). Haj Amin al-Husseini var som mange en sterk motstander av jødisk immigrasjon til Palestina og var en av lederne for opptøyene mot de britiske mandatmyndighetene i 1920, 1929 og 1936 – 39. Dette førte også med seg massakrer av jøder.

Tyskland som aktør i Midt-Østen

Tyskerne hadde i det stille gitt finansiell og materiell støtte til det mufti-ledede arabiske opprøret i Palestina i 1936. Haj Amin al-Husseini ble etter hvert utvist fra Palestina av britene og søkte tilflukt i Irak.
Gensickes bok er basert på primærkilder fra tyske arkiver og viser at forholdet mellom Haj Amin al-Husseini og nazistene ikke var ensidig basert på rene tyske interesser. Muftien var raskt ute med å sende gratulasjonstelegram til Hitler etter maktovertagelsen i 1933. I et brev til Hitler uttrykte muftien håp om at "tusenvis av muslimer verden rundt" ville samarbeide med Tyskland i kampen mot "fiendene": "jøder, bolsjeviker og angelsakserne."

Møtet med Hitler

Muftien oppholdt seg som privilegert gjest hos nazistene i Berlin fra 1941 til 1945, og utviklet et nært forhold til Heinrich Himmler, som han ofte traff til te. Under et av møtene skal Himmler ha fortalt muftien at de så langt hadde utryddet nærmere tre millioner jøder. I 1942 skal en annen nazi-topp, Adolf Eichmann, ha presentert al-Husaini for "løsningen på det europeiske jødespørsmålet". Eichmann hadde samlet statistikk og grafikk over den jødiske befolkningen i de ulike europeiske land og muftien var «svært imponert”, og ønsket seg noen av Eichmanns assistenter sendt til Jerusalem etter at Tyskland hadde vunnet krigen. Der skulle de tjene som hans personlige rådgivere når stormuftien skulle ”løse det jødiske spørsmålet i Midtøsten." Det forelå også planer om at en særskilt SS-kommando skulle likvidere jødene i Kairo etter tysk erobring, men flere forhold forhindret dette, blant annet Erwin Rommels tap ved El Alamein og tyske tap på Østfronten.

Manglende oppgjør

Muftien innehar likevel bare en birolle i historien, og forsøkte strategisk å komme seg ut av kolonimaktenes klamme favntak. Andre kilder viser også muslimsk innsats på alliert side under krigen, Det finnes dessuten flere eksempler fra arabiske land med muslimer som beskyttet jøder mot forfølgelse i samme periode. Virkeligheten er alltid mangesidig.

Men historien om stormuftien Haj Amin el-Husseini og hans menn kan være interessant å kjenne til, utover det rent skrekkelige, når vi ser hvordan underliggende antisemittisme har vært brukt og brukes av ulike politiske og sosiale interesser i Midtøsten. At enkelte emigranter tar slike holdninger med seg er derfor ikke overraskende. Det er selvsagt en bremse for disse landene selv også, som da Egypts kulturminister var kandidat til stillingen som generaldirektør i UNESCO i 2009. Han ble ikke valgt, blant annet pga av hans tidligere uttalelser om at han egenhendig skulle sørge for å brenne bøker fra Israel som måtte finnes i egyptiske bibliotek.

Relevansen for Norge

Når det rapporteres at enkelte muslimske ungdommer, oppildnet av stemningen rundt den store Gaza-demonstrasjonen i Oslo i 2009, ropte at de skulle ta jødene, gir dette kanskje mange jøder assosiasjoner til gamle arabiske rop om å slakte jødene. Det er derfor også forståelig at mange jøder grøsser når Sara Azmeh Rasmussen i et radiointervju i 2010 fortalte at hun hadde kommet over antisemittisk saudiarabisk sponset litteratur i en muslimsk bokhandel i Oslo.

Manfred Gerstenfelds bok, Antisemittismen i Norge – bak den humanitære masken, fra 2010, er derimot mindre egnet til å skape større innsikt, ettersom den kan tolkes som om kritikk av staten Israels politikk automatisk er antisemittisme. Det er fullt ut legitimt å kritisere israelske overgrep på Gaza, i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Også for nordmenn, inkludert innvandrere fra Midt-Østen. Mange av oss vil ha en palestinsk stat – nå, og vi rister på hodet av israelske politikere som statsminister Netanyahu. Og enda mer av utenriksminister Lieberman, som selv kommer med uttalelser som lett kan tolkes som rasistiske.

Men i Oslo kommunes undersøkelse oppga 33 prosent av jødiske barn at de rammes av rasisme ofte, mens bare 5,3 prosent av muslimske barn opplever det samme. Mer enn 50 prosent av elevene har opplevd at jøde har blitt brukt for å beskrive noe negativt. Det må tas på alvor.

I 2010 var det 150-års fødsels-jubileum for sionismens far, Theodor Herzl. Sett i lys av Europas antisemittiske historie er det er lett å forstå hvorfor han feires, både av staten Israel og av mange jøder verden over. Norge og nordmenn generelt har en lite stolt historie når det gjelder forholdet til jøder; med jødeparagrafen fra 1814 og deportasjonen av jødene høsten 1942 som skampletter. Hvis derfor en del av de i underkant av to tusen jødene som i dag bor i Norge føler seg truet av holdningene til både nye og gamle landsmenn, må alle nordmenn ta dette innover seg. Et sted å begynne kunne være å gjøre deler av boka Jødehat (Berg Eriksen, Harket og Lorenz 2005) til obligatorisk lesning i skolen. Den kan være et bidrag for å demme opp for rasisme generelt.
Holocaust-senterets nyeste rapport er viktig lesning om et mangehodet troll.

Professoren, virkeligheten og dannelsen

Har moderne nordmenn en patologisk velferds- og dannelsesdefekt? Er vi mindre egnet til å ta inn over oss virkelighetens kompleksitet og duller vi barna våre inn i urealistiske verdensbilder? Ja, sier Professor Nina Witoszek i kronikken ’Djevelen og jomfruen’ i Aftenposten 27.april. Jeg leste denne kronikken dagen før et utenlandsopphold og forventet meg en debattstorm. Men da jeg sjekket avisene ved hjemkomst nylig er det bortimot ingen reaksjoner. Er det hele bare for pinlig? Er det uinteressant med en metaforglad professor som blir for forelsket i egne bilder og som delvis mister virkeligheten av syne? Den norske sjelen er jomfruelig, sier Witoszek, i motsetning til europeeres mer herdede, dannede sjel. Ondskap for nordmenn ”…er en teknisk feil. Hvis vi er gode mot de andre er, så vil de være gode mot oss. Pasifisme über alles.”. Og her er ikke Witoszek alene om å undres, selvsagt. Et samlet internasjonalt pressekorps delte nylig undringen. En himmel full av stjerner? Hilse på monsteret i retten? Men det Witoszek (og den internasjonale pressen) glemmer, er at den norske samfunnskontrakten er annerledes, fordi den er basert på et utstrakt likhetsprinsipp. Samfunn som er tuftet på slike verdier er gjennomgående samfunn som er lykkeligere og har større grad av tillitt borgerne imellom. Dette er nå empirisk belagt, gjennom boken Ulikhetens pris (Wilkinson, Pickett, Res Publica 2011). Den bygger på over 30 års empirisk forskning. Boken viser at nesten alt – fra forventet levealder til mental helse, holdningen til internasjonal solidaritet og miljø, påvirkes av et samfunns økonomiske likhetsgrad, ikke dets rikdom. Derfor er politikk viktig. Det kan forklare noen av våre reaksjoner etter 22/7. Witoszek ironiserer nærmest over at krigshelten Max Manus fremstilles som et menneske med ”..dårlig samvittighet over tapte liv”. Ja, så sammensatt er også en helt, i dette likhetssamfunnet. Fordi han er som oss. Det er del av vår allmenne ’Bildung’. Men la oss ikke glemme at djevelen har vært høyst reel også for nordmenn, ikke minst de som ble utsatt for Henry Oliver Rinnans ondskap. Men Norge er ikke alene: Sannhetskommisjonen i Sør-Afrika etter apartheid viser oss også et samfunn som setter kjærlighet fremfor hevn i oppgjørets time. Kanskje noen hadde hvisket dem noen ord i øret om det norske rettsoppgjøret etter 2-verdenskrig – med sin massive fellesdømming av vanlige NS medlemmer. Men var de djevelens barn? Seksuelle overgrep mot barn, slik som Baneheia-saken, viser oss også en offentlig debatt i Norge hvor folks avsky fører til krav om kastrering. Bildet er med andre ord sammensatt. Men hva med Witoszeks observasjoner om manglende selvoppofrelsesinstinkt den 22.juli? Finnes ikke andre eksempler på slik heroisme? Hva med Dag Gjerstad fra Kvænangen som uskadeliggjorde mannen som ville kapre et Turkish Airlines-fly i 2011. Eller Odd Eriksen (senere statsråd) som overmannet en kaprer på et fly i 2004, og avverget at flyet styrtet i nærheten av Bodø. Witoszeks tese om at vår ’Bildung’ ikke har ikke forberedt oss på møtet med djevelen, virker derfor på meg noe søkt. Hvem er vel forberedt på det? Og er f.eks franske barns belønningsbaserte, resultatorienterte skole- og fritidshverdag, bedre i så måte? Kanskje det skaper andre, indre angstdjeveler? Witoszek observasjoner er ofte underholdende. Men i iveren etter å vise egen ”Bildung” kan det bære galt avsted.

Alt hva anmelderne har i vrangen

Hva er en litteraturanmeldelse? En saklig gjennomgang av hva du får og hva du ikke får i boken foran deg? Eller et kåserende innlegg, som mest peker tilbake på anmelders foretreffelighet?

Da jeg leste Trond Berg Eriksens anmeldelse av Jørgen Lorentzens bok Fra farsskapets historie i Norge 1850 – 2012 i Aftenposten den 15. april, satt jeg igjen med nettopp slike spørsmål. Inntrykket som fester seg etter å ha lest anmeldelsen flere ganger er: Dette handler mest om Berg Eriksens egen fortreffelighet, mer enn om en faktisk anmeldelse av sakprosa.

En bok om farskap i Norge er potensielt svært interessant, fordi synet på farsskap sier noe om det samfunnet vi vil være del av. Anmeldelsen ”Alt hva fedrene har gurglet” munner ut i et subtilt slakt, uten at vi egentlig vet så mye mer om hva boken tar opp.

Berg Eriksen er opptatt av at stoffet er hentet vel så mye fra USA som fra Norge. Som legmann er min første tanke at det ikke er så rart. Det er mye stoff i den angelsaksiske verden på temaet, ikke minst på det teoretiske plan. De akademiske og historiske rammene hentes fra over havet, men tilpasset gjerne oss, mye fordi urbanisering og industrialisering kom senere hit til lands.

Berg Eriksen er ellers raskt ute med en referanse han berømmer forfatteren for å ha brukt, men nevner i samme åndedrag en annen forfatter som ikke er brukt. Og mener det er alvorlig. Ok. Av de mange hundre referansene som nok er benyttet, blir dette fort koketteri for leseren. Eriksen peker videre på at det er lite om biologi i boken, a la Eia. Det er nyttig informasjon. Men Eriksen påpeker også en hel serie med temaer boken ikke tar opp. Spørsmålet som melder seg blir da: Hvor essensielle er disse sidene i forhold til hovedtema? For Berg Eriksen er dette alvorlige mangler, ettersom Lorentzen gjør følgende: ”I stedet pludrer han i vei om småbarnsforeldre som gurgler av reproduktiv salighet mens de leker på stuegulvet med avkommet”.

Det er isolert sett en strålende morsom setning, godt gjennomtenkt og komponert. Som kåseri, eller i et essay; fortreffelig. I en saklig anmeldelse; i beste fall flåsete, men egentlig som et velrettet dødsstøt.

En får derfor nesten en mistanke om at Berg Eriksen egentlig vil det moderne, norske politiske farskapsprosjektet til livs, gitt at han også raljerer over Audun Lysbakkens Frihet, likhet , farskap (2012), og hvor konklusjonen er at både Lysbakken og Lorentzen ”…nærmer seg pornografi, det vil si blodløs ønsketenkning om det uoppnåelige”.

Som bakgrunn for denne påstanden viser Berg Eriksen til rapporten Likestilling og lisvkvalitet (2007) som fastslår at 40 % av norske menn mellom 25 og 34 år som har barn, aldri bor sammen med dem.

Skilsmisser og havarerte samboerskap er del av virkeligheten, og at rettspraksis i forhold til omsorgsavtaler i etterkant ofte er laget slik at de favoriserer mødre, er ikke nødvendigvis dødsstøtet for det politiske farsskapsprosjektet.
At ca 90 % av dagens fedre tar minst 12 ukers pappaperm, som et resultat av politiske vedtak, er fortsatt “verdensrekord”. Før pappapermloven i 1993, tok bare 3 % fedre permisjon. At en del av disse fedrene siden så blir skilt, også fra barna sine, fratar dem likevel ikke den gode tiden de hadde som fedre i en tidligfase i barnas liv.

Kanskje nettopp derfor er bøker om farsskap i et historisk lys viktige. Fars- og morsskap er i moderne samfunn konstruerte roller. Om sakprosa kan vise oss at modernisering, kommersialisering og industrialisering har ført fedre bort fra et mer aktivt fedreskap til mer av en tjenestyter, i alle fall til inntil nylig, er det nyttig kunnskap.

Kanskje slike bøker til og med kan si oss noe om tendenser i tiden som skaper asosiale individ som Anders Bering Breivik. Men for å vite om det er tilfellet må jeg som leser ha tiltro til at anmeldelsen gir meg tilstrekkelig saklig opplysning om hva boken tar opp. Så får anmelderens uomtvistelige fortreffelighet komme i annen rekke. Dette er også et linjevalg for Aftenposten generelt.