Alt hva anmelderne har i vrangen

Hva er en litteraturanmeldelse? En saklig gjennomgang av hva du får og hva du ikke får i boken foran deg? Eller et kåserende innlegg, som mest peker tilbake på anmelders foretreffelighet?

Da jeg leste Trond Berg Eriksens anmeldelse av Jørgen Lorentzens bok Fra farsskapets historie i Norge 1850 – 2012 i Aftenposten den 15. april, satt jeg igjen med nettopp slike spørsmål. Inntrykket som fester seg etter å ha lest anmeldelsen flere ganger er: Dette handler mest om Berg Eriksens egen fortreffelighet, mer enn om en faktisk anmeldelse av sakprosa.

En bok om farskap i Norge er potensielt svært interessant, fordi synet på farsskap sier noe om det samfunnet vi vil være del av. Anmeldelsen ”Alt hva fedrene har gurglet” munner ut i et subtilt slakt, uten at vi egentlig vet så mye mer om hva boken tar opp.

Berg Eriksen er opptatt av at stoffet er hentet vel så mye fra USA som fra Norge. Som legmann er min første tanke at det ikke er så rart. Det er mye stoff i den angelsaksiske verden på temaet, ikke minst på det teoretiske plan. De akademiske og historiske rammene hentes fra over havet, men tilpasset gjerne oss, mye fordi urbanisering og industrialisering kom senere hit til lands.

Berg Eriksen er ellers raskt ute med en referanse han berømmer forfatteren for å ha brukt, men nevner i samme åndedrag en annen forfatter som ikke er brukt. Og mener det er alvorlig. Ok. Av de mange hundre referansene som nok er benyttet, blir dette fort koketteri for leseren. Eriksen peker videre på at det er lite om biologi i boken, a la Eia. Det er nyttig informasjon. Men Eriksen påpeker også en hel serie med temaer boken ikke tar opp. Spørsmålet som melder seg blir da: Hvor essensielle er disse sidene i forhold til hovedtema? For Berg Eriksen er dette alvorlige mangler, ettersom Lorentzen gjør følgende: ”I stedet pludrer han i vei om småbarnsforeldre som gurgler av reproduktiv salighet mens de leker på stuegulvet med avkommet”.

Det er isolert sett en strålende morsom setning, godt gjennomtenkt og komponert. Som kåseri, eller i et essay; fortreffelig. I en saklig anmeldelse; i beste fall flåsete, men egentlig som et velrettet dødsstøt.

En får derfor nesten en mistanke om at Berg Eriksen egentlig vil det moderne, norske politiske farskapsprosjektet til livs, gitt at han også raljerer over Audun Lysbakkens Frihet, likhet , farskap (2012), og hvor konklusjonen er at både Lysbakken og Lorentzen ”…nærmer seg pornografi, det vil si blodløs ønsketenkning om det uoppnåelige”.

Som bakgrunn for denne påstanden viser Berg Eriksen til rapporten Likestilling og lisvkvalitet (2007) som fastslår at 40 % av norske menn mellom 25 og 34 år som har barn, aldri bor sammen med dem.

Skilsmisser og havarerte samboerskap er del av virkeligheten, og at rettspraksis i forhold til omsorgsavtaler i etterkant ofte er laget slik at de favoriserer mødre, er ikke nødvendigvis dødsstøtet for det politiske farsskapsprosjektet.
At ca 90 % av dagens fedre tar minst 12 ukers pappaperm, som et resultat av politiske vedtak, er fortsatt “verdensrekord”. Før pappapermloven i 1993, tok bare 3 % fedre permisjon. At en del av disse fedrene siden så blir skilt, også fra barna sine, fratar dem likevel ikke den gode tiden de hadde som fedre i en tidligfase i barnas liv.

Kanskje nettopp derfor er bøker om farsskap i et historisk lys viktige. Fars- og morsskap er i moderne samfunn konstruerte roller. Om sakprosa kan vise oss at modernisering, kommersialisering og industrialisering har ført fedre bort fra et mer aktivt fedreskap til mer av en tjenestyter, i alle fall til inntil nylig, er det nyttig kunnskap.

Kanskje slike bøker til og med kan si oss noe om tendenser i tiden som skaper asosiale individ som Anders Bering Breivik. Men for å vite om det er tilfellet må jeg som leser ha tiltro til at anmeldelsen gir meg tilstrekkelig saklig opplysning om hva boken tar opp. Så får anmelderens uomtvistelige fortreffelighet komme i annen rekke. Dette er også et linjevalg for Aftenposten generelt.