På vegne av humla og den lille gutten

Jeg sitter på min lille OBOS-balkong og nyter usynlige stråler fra en blek vårsol. Innsekter og fugler summer lett i en forsiktig morgenkonsert. –Mamma, er humlene slemme med blomstene? Jeg spisser ørene og ser ned. Jo, en liten pjokk står bøyd over noen busker og er ivrig observerende. Kanskje guttens første a-ha opplevelse i nærnaturen? Er jeg her og nå vitne til et moderne menneskes inntreden inn i naturen, for å bruke et næsiansk uttrykk? Jeg tar en slurk av søndagskaffen og blar videre i avisen. En liten notis på økonomisidene forteller at Statoil-sjefen topper listen over lederlønninger i de 15 selskapene som er mest omsatt på Oslo børs.

Heldig mann, tenker jeg. 10,7 millioner kroner per år er ikke dårlig. Han må være flink. Men glad det ikke er meg. Skulle bare mangle at han tjener godt. Han må kompenseres, ettersom han sikker står på og er mye borte fra familie og venner. Dessuten er han med på å sikre pensjonen min, gjennom sitt strategiske arbeid. Jeg blar videre i avisen. Over en helside omtales protester mot Statoils kanadiske oljesandsatsing. Jeg leser. Kan dette være sant? Motvillig legger jeg vårens glade lyder bak meg, går inn og googler meg frem til mer informasjon om hva som egentlig skjer i den kanadiske villmarken.

Steinaldermennesket og oss

2010 er utnevnt av FN som naturmangfoldsåret. Vi skal feire den naturen vi selv kommer fra, som vi selv tilhører. Den amerikanske biologen Edward O. Wilson beskriver naturen som menneskets opprinnelige hjem. Vi har levd mesteparten av vår eksistens i naturen. Vi levde i nærkontakt med andre arter. De få tusen årene hvor vi har levd relativt frigjort fra et slikt miljø, har ikke endret vår genetikk. I eiask ånd kan vi nå bramfritt si at vi går rundt med steinaldermenneskets hjerne. Wilson postulerer derfor at mennesket har en dyp, kanskje ubevisst forkjærlighet for kontakt med andre livsformer – og med natur. Mange av oss reiser langt for å oppleve slikt.
Noen reiser til de kanadiske villmarker. For andre er bare vissheten om at slike store uberørte områder eksisterer, en kilde til glede i seg selv. Og noen bor i denne villmarken. Slik som urfolk. Det er altså i et slikt territorium det nå skal utvinnes oljesand. Et område stort som Norge sør for Sognefjorden skal raseres. Vårt eget flaggskip, Statoil, skal bare legge beslag på et område like stort som Jotunheimen nasjonalpark. Men nøktern analyse viser at utvinningen av oljesand er den mest forurensende metoden som eksisterer hva gjelder olje. I seg selv kreves store mengder energi for å varme opp vann til å koke ut oljen, skriver Aftenposten. Det gir store CO2 utslip. Mye, mye mer enn det som gjøres i Nordsjøen, hvor Norge og Statoil, ligger i front.

En annen ting er de lokale ødeleggelsene av natur: 12 milliarder kroner har Statoil allerede investert. I naturmangfoldsåret vet vi at vi daglig utrydder arter fra klodens overflate. I Kanada gjør vi det med åpne øyne: det naturlige dyrelivet utraderes, skogene ødelegges og økosystemene settes ut av funksjon. For hvert fat med olje som hentes ut fra tjære og leirsand i Canada, fjerner vi oss mer fra en grønn og ren energirevolusjon.

Schindlers liste

Under flere besøk i Norge har professor i økologi ved Alberta-universitetet, David Schindler, beskrevet konsekvensene av tjæresandutvinning. Den er lang og grotesk. Skogs- og myrområder som berøres er like viktige for klodens klima som tropiske regnskoger.
Statoils prosjekt foregår langt under bakken. Omtrent 80 prosent av alle bitumenforekomster ligger så dypt at industrien må smelte bitumen til svart sirup der nede ved hjelp av store mengder damp. Tilbake sitter kanadierne med ødelagt jord, delt opp i biter av rørgater og utvinningsanlegg og jordsmonn fjernet. Fra enorme innsjøer fylt med giftig avfall fra utvinningen, siver ødeleggelse ut i grunnvann og elver.

Kanadiske urfolksrepresentanter forteller om tapte jaktmarker, fisk med to munner og andre mutasjoner og urovekkende mange sykdomstilfeller og dødsfall. De rapporterer om miljøgifter i elvene og synkende bestander av dyr og fugl.

Vår felles generalforsamling

Norge og Statoil er en liten aktør i det overgrepet som nå foregår mot naturen, og i siste instans oss selv. Men vi er en aktør. Det etiske ansvaret kan vi ikke løpe fra. Vi må kunne se konsekvensen i hvitøyet. Helge Lund tjener gode penger. Kanskje om noen år leser vi nye oversikter som viser at han får nye bonuser fordi selskapet tjener godt på tjæresanden. Da vil det ikke lenger fullt så greit for meg at Lund tjener så mye. Fordi Helge Lund skal representere norske verdier. Han skal representere meg. Hans lønn kommer fra fellesskapet.

Jeg går ut på verandaen igjen. Den lille gutten er borte. Begrepet ’la humla suse’ kommer til meg. Som norsk borger kan jeg jo velge å gjøre akkurat det; jeg kan nyte livet sorgløst og uten bekymringer. Fordi jeg er født i et land som er rikt, bygd på forfedrenes slit, oppofrelse og gode samfunnsmoral. Og på naturressurser. Det er dette som garanterer meg en god pensjon. Men jeg vil ikke ha en pensjon basert på prinsipper som ikke tåler dagens lys.

Surret fra innsektene tiltar. Jeg lurer på om det finnes oljefluer? Pollinerer de? Skaper de nytt liv? Helge Lund og Statoil kan skape noe nytt; de kan ’pollinere’ ved å satse mer målrettet på de nye energikildene; på de fornybare. Jeg kaster fra meg avisen og prøver å finne roen ved å bla i en biografi om Bjørnson. Men da finner jeg hvert fall ikke roen! Et sted sier han: ’Det er de gode gjerninger som redder verden’. Kanskje. Men det er i alle fall de informerte beslutninger som bør styre verden. Den 19. mai var det generalsforsamling i Statoil. Jeg kunne ikke bare dukke opp der som enkeltstående borger. Men regjeringen min var der. Den skal i prinsippet utøve et aktivt eierskap. Det forventet jeg. De kunne ha sagt nei til tjæresand. På vegne av meg. Men enda mer på vegne av humla og den lille gutten. Neste år! Så lenge humla suser… Så lenge barna spør…