Bronkiene hveser
luft presses inn og ut
jeg kikker mot våren
utenfor
gulgrønn veske
stryker meg hånlig
nedover kinnene
men i et
ubevoktet øyeblikk
løfter jeg hånden
til det avgjørende støt mot
tastaturet
jeg er påmeldt
rir mot paradis
det de kaller renserittet
kjenner umiddelbart
trykket fra lungene avtar
eller øker
hva har jeg egentlig utsatt
meg for
får ikke puste
jeg piper
etter luft
men dekket er flatt
torsdag 24. juni 2010
tirsdag 15. juni 2010
En øy - to folk - Ulik holdning til naturen former utviklingen
Flyr du over grensa som skiller øya Hispaniola i Den dominikanske republikk og Haiti ser det ut som om noen har dem etter skoggrensa. Den dominikanske delen er dypere grønn, mens den haitiske delen er brunsvidd. Haiti hadde historisk diktatorer uinteressert i miljø og utvikling; den dominikanske republikken hadde diktatorer opptatt av trær. Dette gjelder spesielt landets president i tre ulike omganger, Joaquín Balaguer, som døde i 2002.
Hispaniola er et brutalt eksempel på hvordan menneskelig uforstand påfører både natur og kultur sår og lidelser og senker katastrofeberedskapen. Begge land har vært plaget av bananrepublikkenes karakteristika; amerikanske intervensjoner og presidenter som opererte som om landene var deres private eiendom.
Naturens luner
Øya Hispaniolas to deler er ulike. Regnet på de kanter kommer som regel inn fra øst. Det vil si at Den dominikanske republikken, som ligger i øst, får mest regn, noe som er viktig for jordbruket. Øyas høyeste fjell er hovedsakelig på den dominikanske siden, og elvene som starter derfra flyter hovedsaklig østover. Jordsmonnet er mange steder svært godt.
Men paradokset er at selv om den haitiske siden hadde et dårligere utgangspunkt, utviklet de en rik jordbruksøkonomi før den dominikanske siden. Men de gjorde det på bekostning av naturen. Haiti ble Frankrikes viktigste koloni en periode, mens den dominikanske siden forble spansk koloni. Men Spania lot stort sett den dominikanske delen i fred pga hjemlige problemer. Frankrike, derimot, pøste på med afrikanske slaver til Haiti og sukkerplantasjer. Resultatet var at landet etter hvert fikk en befolkning syv ganger så stor som naboen i kolonitiden. Befolkningen er fortsatt marginalt større enn naboens i dag også. Men Haitis areal er bare halvparten så stor. De franske slaveskipene ville ikke dra tomhendt hjem igjen, og fylte opp med tømmer, slik at lavlands og de mellomhøye fjellskrentene var tømt for trær på midten av 19-tallet.
Historisk uflaks – ble fransk koloni
Den dominikanske republikken hadde et greit forhold til sine tidligere koloniherrer og åpnet etter hvert for europeisk immigrasjon og investeringer. Haiti kjempet seg til uavhengighet i 1804 etter et vellykket slaveopprør inspirert av den franske revolusjonen noen år før. Men de var av naturlige årsaker svært skeptiske til fremmede.
Under diktatoren Trujillo begynte dominikanerne på 1930-tallet å industrialisere. Hans etterfølger og mangeårige høyre hånd, Joaquín Balaguer, gjorde det samme. Han satset stort på vannkraft. Den hardtslående Balaguer tvang gjennom nasjonalparker og vernesoner, både til skogs og til havs. Noen ganger skjedde dette gjennom tvangsflytting og beinharde metoder. Men i dag kan landet prise seg lykkelig for dette, i alle fall om de sammenlikner seg med naboen.
Balaguer var nærmest fantastisk opptatt av å ta vare på skog og subsidierte derfor importen av propan og flytende naturgass, for å beskytte skogen. Nabolandet Haitis lille elite, var mest opptatt av å suge rikdom ut av de fattige, som ble tvunget til å fortsette å rive opp røtter og bruke de usle restene som gjensto av skog for å ha tenneved til mat og varme. Franske krav om erstatning etter den haitiske revolusjonen gjorde også at landet fikk en stor statsgjeld å betjene.
Den amerikanske økonomen Tyler Cowen sier det mer kontroversielt: Tidligere franske kolonier gjør det dårligere, uansett. Dessuten fikk Haiti uavhengigheten for tidlig. Han peker på de franske øyene Guadeloupe og Martiniques, som får store deler av sitt BNP fra franske overføringer.
Når miljøet avgjør
I dag er ca 28 % av den Dominikanske republikken skogkledd, mens dette gjelder for kun 1 % av Haiti. Dette betyr tap av tømmer, og andre bygningsmaterialer fra skogen, jorderosjon, lav jordfertilitet, sedimenter i elver, tap av vannårer og ergo hydroelektrisk kraft, og mer ujevne nedbørsmengder.
I september 2004 herjet orkanen Jeanne over øyene Puerto Rico og Hispaniola. Selv om begge øyene mottok lignende nivåer av nedbør kunne ikke resultatene vært mer ulike. Orkanen resulterte i 7 flom-dødsfall i Puerto Rico, 24 i Den dominikanske republikk, men mer enn 3000 i Haiti. Naturen der hadde ingen motstandskraft.
Den amerikanske forfatteren Jared Diamond ser på de 4 nasjonalparkene eller reservatene i Haiti, mot 74 i nabostaten, som en hovedindikasjon på de to nabostatenes ulike skjebner. Han viser til at antall lokale organisasjoner (NGOs), miljøvernere og utviklingsarbeidere er langt høyere på den dominikanske siden.
Det er kulturelle og språklige barrierer mellom øyas to nabostater. Dominikanerne glemmer ikke Haitis 22 års okkupasjon på 19-tallet (selv om slaveriet ble avskaffet da), og haitianerne glemmer ikke Trujillos nedslaktning av 20.000 haitianere i 1937.
Men det tragiske jordskjelvet som rammet Haiti 12. januar i år fører likevel de to naboene nærmere. De har innsett at de lever på samme øya - de må samarbeide. Naturens økosystemtjenester er noe alle innbyggerne nyter godt av.
Andrew P. Kroglund, Innsikt nr. 5/2010
Hispaniola er et brutalt eksempel på hvordan menneskelig uforstand påfører både natur og kultur sår og lidelser og senker katastrofeberedskapen. Begge land har vært plaget av bananrepublikkenes karakteristika; amerikanske intervensjoner og presidenter som opererte som om landene var deres private eiendom.
Naturens luner
Øya Hispaniolas to deler er ulike. Regnet på de kanter kommer som regel inn fra øst. Det vil si at Den dominikanske republikken, som ligger i øst, får mest regn, noe som er viktig for jordbruket. Øyas høyeste fjell er hovedsakelig på den dominikanske siden, og elvene som starter derfra flyter hovedsaklig østover. Jordsmonnet er mange steder svært godt.
Men paradokset er at selv om den haitiske siden hadde et dårligere utgangspunkt, utviklet de en rik jordbruksøkonomi før den dominikanske siden. Men de gjorde det på bekostning av naturen. Haiti ble Frankrikes viktigste koloni en periode, mens den dominikanske siden forble spansk koloni. Men Spania lot stort sett den dominikanske delen i fred pga hjemlige problemer. Frankrike, derimot, pøste på med afrikanske slaver til Haiti og sukkerplantasjer. Resultatet var at landet etter hvert fikk en befolkning syv ganger så stor som naboen i kolonitiden. Befolkningen er fortsatt marginalt større enn naboens i dag også. Men Haitis areal er bare halvparten så stor. De franske slaveskipene ville ikke dra tomhendt hjem igjen, og fylte opp med tømmer, slik at lavlands og de mellomhøye fjellskrentene var tømt for trær på midten av 19-tallet.
Historisk uflaks – ble fransk koloni
Den dominikanske republikken hadde et greit forhold til sine tidligere koloniherrer og åpnet etter hvert for europeisk immigrasjon og investeringer. Haiti kjempet seg til uavhengighet i 1804 etter et vellykket slaveopprør inspirert av den franske revolusjonen noen år før. Men de var av naturlige årsaker svært skeptiske til fremmede.
Under diktatoren Trujillo begynte dominikanerne på 1930-tallet å industrialisere. Hans etterfølger og mangeårige høyre hånd, Joaquín Balaguer, gjorde det samme. Han satset stort på vannkraft. Den hardtslående Balaguer tvang gjennom nasjonalparker og vernesoner, både til skogs og til havs. Noen ganger skjedde dette gjennom tvangsflytting og beinharde metoder. Men i dag kan landet prise seg lykkelig for dette, i alle fall om de sammenlikner seg med naboen.
Balaguer var nærmest fantastisk opptatt av å ta vare på skog og subsidierte derfor importen av propan og flytende naturgass, for å beskytte skogen. Nabolandet Haitis lille elite, var mest opptatt av å suge rikdom ut av de fattige, som ble tvunget til å fortsette å rive opp røtter og bruke de usle restene som gjensto av skog for å ha tenneved til mat og varme. Franske krav om erstatning etter den haitiske revolusjonen gjorde også at landet fikk en stor statsgjeld å betjene.
Den amerikanske økonomen Tyler Cowen sier det mer kontroversielt: Tidligere franske kolonier gjør det dårligere, uansett. Dessuten fikk Haiti uavhengigheten for tidlig. Han peker på de franske øyene Guadeloupe og Martiniques, som får store deler av sitt BNP fra franske overføringer.
Når miljøet avgjør
I dag er ca 28 % av den Dominikanske republikken skogkledd, mens dette gjelder for kun 1 % av Haiti. Dette betyr tap av tømmer, og andre bygningsmaterialer fra skogen, jorderosjon, lav jordfertilitet, sedimenter i elver, tap av vannårer og ergo hydroelektrisk kraft, og mer ujevne nedbørsmengder.
I september 2004 herjet orkanen Jeanne over øyene Puerto Rico og Hispaniola. Selv om begge øyene mottok lignende nivåer av nedbør kunne ikke resultatene vært mer ulike. Orkanen resulterte i 7 flom-dødsfall i Puerto Rico, 24 i Den dominikanske republikk, men mer enn 3000 i Haiti. Naturen der hadde ingen motstandskraft.
Den amerikanske forfatteren Jared Diamond ser på de 4 nasjonalparkene eller reservatene i Haiti, mot 74 i nabostaten, som en hovedindikasjon på de to nabostatenes ulike skjebner. Han viser til at antall lokale organisasjoner (NGOs), miljøvernere og utviklingsarbeidere er langt høyere på den dominikanske siden.
Det er kulturelle og språklige barrierer mellom øyas to nabostater. Dominikanerne glemmer ikke Haitis 22 års okkupasjon på 19-tallet (selv om slaveriet ble avskaffet da), og haitianerne glemmer ikke Trujillos nedslaktning av 20.000 haitianere i 1937.
Men det tragiske jordskjelvet som rammet Haiti 12. januar i år fører likevel de to naboene nærmere. De har innsett at de lever på samme øya - de må samarbeide. Naturens økosystemtjenester er noe alle innbyggerne nyter godt av.
Andrew P. Kroglund, Innsikt nr. 5/2010
mandag 14. juni 2010
Hjemme, borte, uavgjort
Da åpningskampen i VM i ble blåst i gang på Soccer City stadion, Soweto, Johannesburg den 11. Juni, var det frihet og fotball som sto brud og brudgom. Afrikas moderne forhold til fotball er like gammel som kontinentets løsrivelse fra sine kolonimakter.
Det afrikanske fotballforbundet (CAF) ble dannet i 1956. Det ble ergo den første panafrikanske organisasjon i en periode som sydet av frihetstrang. Den Afrikanske Union (OAU) ble først stiftet i 1963, og det kan argumenteres med at CAF har hatt større vekt, både historisk og politisk enn OAU.
Fotball som makt
Få uker etter det første afrikanske mesterskapet i 1957 opplevde kontinentet første fase i det store oppbruddets tid; 6. mars samme år erklærte Gullkysten/Ghana seg som uavhengig av Storbritannia. Avkoloniseringen begynte - og fotballen var en medspiller. Fotball ble del av den nasjonale myte. ANC i Sør-Afrika og TANU i Tanganyika (senere Tanzania) og andre afrikanske partier og bevegelser fikk verdifull første trening i organisasjon i fotballklubber og forbund. Det var felt kolonimaktene lot de innfødte klare selv. Sentrale skikkelser i frihetsbevegelsen i Elfenbenskysten og Nigeria samlet bevisst folkemasser gjennom fotballen slik at de kunne agitere for selvstendighet. Likeledes hadde lokale arabiske eliter i Tunisia og Algerie opprettet sine egne klubber som viktige motorer i oppgjøret med franskmennene. Fotball ble brukt som et rammeverk for å fyre opp under den afrikanske nasjonalismen og var dermed med på å ryste koloniherrene..
Ghana og landsfader Kwame Nkrumah stilte seg i spisen for en politisk panafrikansk bevegelse og dette resulterte som nevnt i opprettelsen av den afrikanske union i 1963. Samme år fikk Ghana tildelt Afrika-mesterskapet, og Nkrumah hadde som politisk mål at Ghana skulle ta gull. Og det gjorde de. Despotene tok all makt, og de så samtidig fotballen og Afrika-mesterskapet som et middel til mer makt.
Mobutu og hans leoparder
En av disse var hærsjef Mobutu i Congo, som kom til makten i 1965. Han investerte i laget, slik at Congo på slutten av 60-tallet ble en dominerende faktor på fotballbanen. Leopardene, Mobutus leketøy, vant Afrika-mesterskapet i 1968. Nkrumah og Mobutus satsing på landslaget viste for så vidt verden at Afrika kan om Afrika vil og at det er mulig å oppnå resultater om en setter inn nødvendige ressurser. Dette kunne sannsynligvis ha blitt gjort på andre samfunnsområder også. I stedet kan det hevdes at fotballen oppfylte umiddelbare behov og at det ergo var lettere for despotene å utsette befolkningens andre legitime behov. I samfunn med delvis manglende historiske, institusjonelle og demografiske samlingspunkt fantes det kanskje ikke noe mer effektivt middel til å skape et symbol og et felles rom for nasjonal stolthet enn de afrikanske landslag.
Flere lag til VM
Mobutus Congo, omdøpt til Zaire, tapte i VM 1974 0-9 for Jugoslavia. Observatører har hevdet at dette i en overført betydning er et bilde på hva som var igjen etter årene fra kontinentets lovende selvstendighetsbølge til de etterfølgende diktatorstyrene. Løftene fra den afrikanske uavhengighetsbølgen og for afrikansk fotball ble på mange vis knust den kvelden i Gelsenkirchen, Tyskland.
Men Afrika fikk etter hvert flere VM-plasser og større innflytelse og i 1978 vant Tunisia den første afrikanske VM-seier da de slo Mexico 3-1. I 1986 i Mexico ble Marokko første afrikanske land som gikk videre fra sin VM-pulje, og i 1990 var kolonitidens skygger for alltid gjort kortere da Kamerun vant åpningskampen mot verdensmesteren fra Argentina og fortsatte helt til kvartfinalen.
Etter Kamerun satte først Nigeria og deretter Senegal sitt preg på VM i 1994, 1998 og 2002 og fra 1998 med fem deltagende nasjoner. I siste VM 2006 i Tyskland hadde både Elfenbenskysten og Ghana noe av turneringens morsomste og saftigste fotball.
Den store spilleren ved Kameruns gjennombrudd i 1990 var Roger Milla. Sammen med ghaneseren Abedi Pelé fra Olympique de Marseille, som i 1993 var den første afrikaner som kunne løfte Champions League trofeet, er Milla med tiden kommet til å stå som pioneren i Afrikas suksessrike inntog i europeiske ligaer. Milla herjet i fransk toppfotball mellom 1977 og 1987. Etter dette begynte europeisk oppkjøp av afrikansk talent å ta av, med kåringen av Liberias og AC Milans George Weah som verdens beste i 1995. Importen av billige afrikanere til europeiske ligaer har til de grader tatt av slik at den belgiske klubben Beveren i 2003 skal ha stilt med et lag som bestod utelukkende av spillere fra Elfenbenskysten! I noen tilfeller har også ønsket om raske penger på alle sider av bordet ført til kontraktsforviklinger, slik tilfellet med den famøse Morgan Anderesen vs Jon Obi Mikel-saken her i Norge, som lenge verserte i rettsapparatet.
Tilbake til moderkontinentet
Men oppfattningen av afrikansk fotball har endret seg radikalt. I dag er Drogba og Eto’o like store stjerner som Rooney og Mesi. Her hjemme ville norske topplag ha vært langt kjedeligere uten sine afrikanske spillere. Og nå, med VM for første gang på afrikansk jord, i Sør-Afrika, i 2010, er skrittet for alvor tatt.
”Football’s coming home”, het det i den offisielle EM sangen da England var vertskap i 1996. ”Man is coming home”, kunne det kanskje hete i år? Vi er tilbake på vårt moderkontinent, fra der våre tidlige formødre la ut på sin verdensomspennende reise for ca 65.000 år siden. Kanskje allerede den gangen var kokosnøtten en prototyp på en tidlig ball?
Det blir mye annen ekstra afrikansk ’pomp and circumstance’ I løpet av 2010 også, ettersom 17 afrikanske stater vil ha gjennomført storslagne 50 års jubileer, for å feire uavhengigheten de fikk i 1960. Men hele kontinentet har i år en ekstra grunn til å reflektere over historien og fremtiden. I år er det nøyaktig 125 år siden europeiske kolonistater under Berlin-konferansen delte Afrika mellom seg.
Det kan være et historisk faktum som peker fremover. De norske fangene i Kisangani, deres innstilling og deres viderverdigheter kan kanskje være rester etter det som engang var. Et vellykket VM-arrangement vil være en begivenhet som gir hele kontinentet en ny stimulus, noe som peker fremover.
Drømmen måtte være en finale med et afrikansk land mot et av de store europeiske kolonilandene som deltok på konferansen i Berlin. Så vinner det afrikanske laget! En herlig revansje gjennom organisert folkekultur. Og så meget mer sivilisert enn det organiserte ranet som ble iscenesatt for 125 år siden. Hjemmeseier for Afrika!
Det afrikanske fotballforbundet (CAF) ble dannet i 1956. Det ble ergo den første panafrikanske organisasjon i en periode som sydet av frihetstrang. Den Afrikanske Union (OAU) ble først stiftet i 1963, og det kan argumenteres med at CAF har hatt større vekt, både historisk og politisk enn OAU.
Fotball som makt
Få uker etter det første afrikanske mesterskapet i 1957 opplevde kontinentet første fase i det store oppbruddets tid; 6. mars samme år erklærte Gullkysten/Ghana seg som uavhengig av Storbritannia. Avkoloniseringen begynte - og fotballen var en medspiller. Fotball ble del av den nasjonale myte. ANC i Sør-Afrika og TANU i Tanganyika (senere Tanzania) og andre afrikanske partier og bevegelser fikk verdifull første trening i organisasjon i fotballklubber og forbund. Det var felt kolonimaktene lot de innfødte klare selv. Sentrale skikkelser i frihetsbevegelsen i Elfenbenskysten og Nigeria samlet bevisst folkemasser gjennom fotballen slik at de kunne agitere for selvstendighet. Likeledes hadde lokale arabiske eliter i Tunisia og Algerie opprettet sine egne klubber som viktige motorer i oppgjøret med franskmennene. Fotball ble brukt som et rammeverk for å fyre opp under den afrikanske nasjonalismen og var dermed med på å ryste koloniherrene..
Ghana og landsfader Kwame Nkrumah stilte seg i spisen for en politisk panafrikansk bevegelse og dette resulterte som nevnt i opprettelsen av den afrikanske union i 1963. Samme år fikk Ghana tildelt Afrika-mesterskapet, og Nkrumah hadde som politisk mål at Ghana skulle ta gull. Og det gjorde de. Despotene tok all makt, og de så samtidig fotballen og Afrika-mesterskapet som et middel til mer makt.
Mobutu og hans leoparder
En av disse var hærsjef Mobutu i Congo, som kom til makten i 1965. Han investerte i laget, slik at Congo på slutten av 60-tallet ble en dominerende faktor på fotballbanen. Leopardene, Mobutus leketøy, vant Afrika-mesterskapet i 1968. Nkrumah og Mobutus satsing på landslaget viste for så vidt verden at Afrika kan om Afrika vil og at det er mulig å oppnå resultater om en setter inn nødvendige ressurser. Dette kunne sannsynligvis ha blitt gjort på andre samfunnsområder også. I stedet kan det hevdes at fotballen oppfylte umiddelbare behov og at det ergo var lettere for despotene å utsette befolkningens andre legitime behov. I samfunn med delvis manglende historiske, institusjonelle og demografiske samlingspunkt fantes det kanskje ikke noe mer effektivt middel til å skape et symbol og et felles rom for nasjonal stolthet enn de afrikanske landslag.
Flere lag til VM
Mobutus Congo, omdøpt til Zaire, tapte i VM 1974 0-9 for Jugoslavia. Observatører har hevdet at dette i en overført betydning er et bilde på hva som var igjen etter årene fra kontinentets lovende selvstendighetsbølge til de etterfølgende diktatorstyrene. Løftene fra den afrikanske uavhengighetsbølgen og for afrikansk fotball ble på mange vis knust den kvelden i Gelsenkirchen, Tyskland.
Men Afrika fikk etter hvert flere VM-plasser og større innflytelse og i 1978 vant Tunisia den første afrikanske VM-seier da de slo Mexico 3-1. I 1986 i Mexico ble Marokko første afrikanske land som gikk videre fra sin VM-pulje, og i 1990 var kolonitidens skygger for alltid gjort kortere da Kamerun vant åpningskampen mot verdensmesteren fra Argentina og fortsatte helt til kvartfinalen.
Etter Kamerun satte først Nigeria og deretter Senegal sitt preg på VM i 1994, 1998 og 2002 og fra 1998 med fem deltagende nasjoner. I siste VM 2006 i Tyskland hadde både Elfenbenskysten og Ghana noe av turneringens morsomste og saftigste fotball.
Den store spilleren ved Kameruns gjennombrudd i 1990 var Roger Milla. Sammen med ghaneseren Abedi Pelé fra Olympique de Marseille, som i 1993 var den første afrikaner som kunne løfte Champions League trofeet, er Milla med tiden kommet til å stå som pioneren i Afrikas suksessrike inntog i europeiske ligaer. Milla herjet i fransk toppfotball mellom 1977 og 1987. Etter dette begynte europeisk oppkjøp av afrikansk talent å ta av, med kåringen av Liberias og AC Milans George Weah som verdens beste i 1995. Importen av billige afrikanere til europeiske ligaer har til de grader tatt av slik at den belgiske klubben Beveren i 2003 skal ha stilt med et lag som bestod utelukkende av spillere fra Elfenbenskysten! I noen tilfeller har også ønsket om raske penger på alle sider av bordet ført til kontraktsforviklinger, slik tilfellet med den famøse Morgan Anderesen vs Jon Obi Mikel-saken her i Norge, som lenge verserte i rettsapparatet.
Tilbake til moderkontinentet
Men oppfattningen av afrikansk fotball har endret seg radikalt. I dag er Drogba og Eto’o like store stjerner som Rooney og Mesi. Her hjemme ville norske topplag ha vært langt kjedeligere uten sine afrikanske spillere. Og nå, med VM for første gang på afrikansk jord, i Sør-Afrika, i 2010, er skrittet for alvor tatt.
”Football’s coming home”, het det i den offisielle EM sangen da England var vertskap i 1996. ”Man is coming home”, kunne det kanskje hete i år? Vi er tilbake på vårt moderkontinent, fra der våre tidlige formødre la ut på sin verdensomspennende reise for ca 65.000 år siden. Kanskje allerede den gangen var kokosnøtten en prototyp på en tidlig ball?
Det blir mye annen ekstra afrikansk ’pomp and circumstance’ I løpet av 2010 også, ettersom 17 afrikanske stater vil ha gjennomført storslagne 50 års jubileer, for å feire uavhengigheten de fikk i 1960. Men hele kontinentet har i år en ekstra grunn til å reflektere over historien og fremtiden. I år er det nøyaktig 125 år siden europeiske kolonistater under Berlin-konferansen delte Afrika mellom seg.
Det kan være et historisk faktum som peker fremover. De norske fangene i Kisangani, deres innstilling og deres viderverdigheter kan kanskje være rester etter det som engang var. Et vellykket VM-arrangement vil være en begivenhet som gir hele kontinentet en ny stimulus, noe som peker fremover.
Drømmen måtte være en finale med et afrikansk land mot et av de store europeiske kolonilandene som deltok på konferansen i Berlin. Så vinner det afrikanske laget! En herlig revansje gjennom organisert folkekultur. Og så meget mer sivilisert enn det organiserte ranet som ble iscenesatt for 125 år siden. Hjemmeseier for Afrika!
onsdag 9. juni 2010
Fotballen kommer hjem
”It is more like a guerilla war in the jungle, sjø”. Norsk fotballs ‘grand old man’, Nils Arne Eggen, er tilbake i manesjen. Og når han forklarer Roseborgs midtbanespiller Anthony Annan fra Ghana taktikk, bruker han bilder han kanskje mener passer for Afrika?
Du har sikkert fått med deg at vi har flere utlendinger i norsk fotball enn noen gang, mange av disse er nettopp fra Afrika. Fotballagenten Gunnar Martin Kjenner får enkelte dager opptil 25 henvendelser fra unge afrikanske spillere under 20 år.
Men lovlydige nordmenn følger med. Du husker kanskje det mye omtalte leserbrevet fra tidligere stortingsrepresentant Halgrim Berg i lokalavisen Hallingdølen? Han forlanger svar fra det talentløse Buskerudpolitiet. En venn av ham hadde observert en ”neger” på toget fra Ål, sammen med en svartmusket araber, og de telte penger. Og lo. Dette går jo på folks rettssikkerhet løs!, skrev Halgrim. Nå visste det seg at ”Negeren” tok toget fordi han skulle kjøpe seg en bruktbil i Oslo.
Historien sier ingenting om den omtalte ”negeren” var fotballspiller. Da hadde han neppe tatt toget. Til det tjener fotballspillere for godt. De er moderne leiesoldater. Og det er lenge siden Europa delte Afrika mellom seg, som et kakestykke, under en konferanse i Berlin, for 125 år siden i år.
Fotball fikk imidlertid afrikanerne lov å holde på med, på egen hånd og fotball har alltid blitt sett på av afrikanske ledere som et viktig virkemiddel i et nytt Afrika av selvstendige stater. Og du husker kanskje Roger Milla fra Kamerun, eller Abedi Pelé fra Ghana eller George Weah fra Liberia? Importen av billige afrikanere til europeiske ligaer har til de grader tatt av slik at den belgiske klubben Beveren i 2003 skal ha stilt med et lag som bestod utelukkende av spillere fra Elfenbenskysten! I noen tilfeller har også ønsket om raske penger på alle sider av bordet ført til kontraktsforviklinger, slik tilfellet med den famøse Morgan Anderesen vs Jon Obi Mikel-saken her i Norge, som lenge verserte i rettsapparatet.
I dag er Drogba og Eto’o like store stjerner som Rooney og Mesi. Her hjemme ville norske topplag ha vært langt kjedeligere uten sine afrikanske spillere. Og nå, med VM for første gang på afrikansk jord, er skrittet for alvor tatt. Når dommeren blåser i gang åpningskampen i kveld på Soccer City stadion, Soweto, Johannesburg, er det ikke bare Sør-Afrika, men også det veldige afrikanske kontinentet som vil ha hele verdens øyne på seg. Vi skal alle tilbake til vårt moderkontinent, fra der våre tidlige formødre la ut på sin verdensomspennende reise for ca 65.000 år siden. Kanskje allerede den gangen var kokosnøtten en prototyp på en tidlig ball?
Drømmen måtte være en finale med et afrikansk land mot et av de store europeiske kolonilandene som deltok på konferansen i Berlin. Så vinner det afrikanske laget! Så meget mer sivilisert det ville være enn det organiserte ranet som ble iscenesatt for 125 år siden. Eller for å omskrive Nils Arne: It’s more like a civilized tea-party, sjø. Ha et godt VM!
Du har sikkert fått med deg at vi har flere utlendinger i norsk fotball enn noen gang, mange av disse er nettopp fra Afrika. Fotballagenten Gunnar Martin Kjenner får enkelte dager opptil 25 henvendelser fra unge afrikanske spillere under 20 år.
Men lovlydige nordmenn følger med. Du husker kanskje det mye omtalte leserbrevet fra tidligere stortingsrepresentant Halgrim Berg i lokalavisen Hallingdølen? Han forlanger svar fra det talentløse Buskerudpolitiet. En venn av ham hadde observert en ”neger” på toget fra Ål, sammen med en svartmusket araber, og de telte penger. Og lo. Dette går jo på folks rettssikkerhet løs!, skrev Halgrim. Nå visste det seg at ”Negeren” tok toget fordi han skulle kjøpe seg en bruktbil i Oslo.
Historien sier ingenting om den omtalte ”negeren” var fotballspiller. Da hadde han neppe tatt toget. Til det tjener fotballspillere for godt. De er moderne leiesoldater. Og det er lenge siden Europa delte Afrika mellom seg, som et kakestykke, under en konferanse i Berlin, for 125 år siden i år.
Fotball fikk imidlertid afrikanerne lov å holde på med, på egen hånd og fotball har alltid blitt sett på av afrikanske ledere som et viktig virkemiddel i et nytt Afrika av selvstendige stater. Og du husker kanskje Roger Milla fra Kamerun, eller Abedi Pelé fra Ghana eller George Weah fra Liberia? Importen av billige afrikanere til europeiske ligaer har til de grader tatt av slik at den belgiske klubben Beveren i 2003 skal ha stilt med et lag som bestod utelukkende av spillere fra Elfenbenskysten! I noen tilfeller har også ønsket om raske penger på alle sider av bordet ført til kontraktsforviklinger, slik tilfellet med den famøse Morgan Anderesen vs Jon Obi Mikel-saken her i Norge, som lenge verserte i rettsapparatet.
I dag er Drogba og Eto’o like store stjerner som Rooney og Mesi. Her hjemme ville norske topplag ha vært langt kjedeligere uten sine afrikanske spillere. Og nå, med VM for første gang på afrikansk jord, er skrittet for alvor tatt. Når dommeren blåser i gang åpningskampen i kveld på Soccer City stadion, Soweto, Johannesburg, er det ikke bare Sør-Afrika, men også det veldige afrikanske kontinentet som vil ha hele verdens øyne på seg. Vi skal alle tilbake til vårt moderkontinent, fra der våre tidlige formødre la ut på sin verdensomspennende reise for ca 65.000 år siden. Kanskje allerede den gangen var kokosnøtten en prototyp på en tidlig ball?
Drømmen måtte være en finale med et afrikansk land mot et av de store europeiske kolonilandene som deltok på konferansen i Berlin. Så vinner det afrikanske laget! Så meget mer sivilisert det ville være enn det organiserte ranet som ble iscenesatt for 125 år siden. Eller for å omskrive Nils Arne: It’s more like a civilized tea-party, sjø. Ha et godt VM!
torsdag 3. juni 2010
Om å borde skip og historiske linjer
Det går noen historiske linjer fra den internasjonale skandalen da britene nektet holocaust-overlevende adgang til Palestina og til Israels nekting av skip til Palestina. Den gang ble bordingen av skip en medvirkende årsak til en statsdannelse; det vil den bli nå også.
11. juli 1947 forlot skipet Exodus Frankrike med jødiske flyktninger på vei til Palestina. De fleste var overlevende etter Holocaust. De hadde ikke legale immigrasjonspapirer. Storbritannia bordet skipet i internasjonalt farvann, hvor de ikke hadde noen jurisdiksjon. Det kom til håndgemeng - en ble drept og flere titalls ble såret. Skipet ble tatt over og ført til Haifa, hvor de ca 4500 passasjerene etter hvert ble omorganisert og sendt ut igjen, til Kypros, og senere til interneringsleire i.. ..Tyskland. En skandale, en tragedie, en skamplett. Tidligere Dachau-fanger internert i Tyskland, på nytt, i leire hvor sivile tyskere var satt til å jobbe. For et overgrep, fra seierherre Englands side.I det store bildet var dette en liten hendelse. Men symbolsk var den utrolig viktig. Den var medvirkende til at Israel ble stat.
Den 30. mai 2010 legger flere skip fra kai i Kypros. I internasjonalt farvann bordes de av Israel. Det er ikke flyktninger om bord. Det er internasjonalsiter. Noen palestinere, kanskje noen jøder. De skal til Palestina. Med mat og utstyr. Til et forhutlet folk, på en liten sandstripe, som ikke får sin selvstendighet. Som gjerdes inne. Skipene bordes. Noen blir drept. Andre blir såret. Skipene skal bringes inn til israelske havner.
Israel fikk sin rett i 1948. De forviste fra Exodus fikk komme til det forgjettede land etter hvert. En rettferdighet ble oppnådd. David beseiret Goliat.
Og historien går sin skjeve gang. Offer har også blitt gjerningsmann. Men noe skjedde denne dagen i mai 2010. Bildene fra bordingen av skipene vil være med oss lenge. Vi vet ikke alle detaljer ennå. Kanskje kunne arrangørene ha gjort ting annerledes. De kunne ha skipet varene inn til Israel eller Egypt. De provoserte. De hadde en politisk agenda. Også flyktningene på Exodus kunne ha gjort det annerledes. De hadde heller ikke sine papirer i orden. Men de kjørte rett på. De historiske linjene til Exodus er ikke rette, men de er der. De snirkler rundt de samme prinsippene om rettferdighet. En annen rettferdighet denne gang, men like fullt riktig. Det er ikke lenge nå før Palestina blir selvstendig stat. Og bordingen av skipene vil vise seg å være et tidsskille. Forhåpentligvis.
11. juli 1947 forlot skipet Exodus Frankrike med jødiske flyktninger på vei til Palestina. De fleste var overlevende etter Holocaust. De hadde ikke legale immigrasjonspapirer. Storbritannia bordet skipet i internasjonalt farvann, hvor de ikke hadde noen jurisdiksjon. Det kom til håndgemeng - en ble drept og flere titalls ble såret. Skipet ble tatt over og ført til Haifa, hvor de ca 4500 passasjerene etter hvert ble omorganisert og sendt ut igjen, til Kypros, og senere til interneringsleire i.. ..Tyskland. En skandale, en tragedie, en skamplett. Tidligere Dachau-fanger internert i Tyskland, på nytt, i leire hvor sivile tyskere var satt til å jobbe. For et overgrep, fra seierherre Englands side.I det store bildet var dette en liten hendelse. Men symbolsk var den utrolig viktig. Den var medvirkende til at Israel ble stat.
Den 30. mai 2010 legger flere skip fra kai i Kypros. I internasjonalt farvann bordes de av Israel. Det er ikke flyktninger om bord. Det er internasjonalsiter. Noen palestinere, kanskje noen jøder. De skal til Palestina. Med mat og utstyr. Til et forhutlet folk, på en liten sandstripe, som ikke får sin selvstendighet. Som gjerdes inne. Skipene bordes. Noen blir drept. Andre blir såret. Skipene skal bringes inn til israelske havner.
Israel fikk sin rett i 1948. De forviste fra Exodus fikk komme til det forgjettede land etter hvert. En rettferdighet ble oppnådd. David beseiret Goliat.
Og historien går sin skjeve gang. Offer har også blitt gjerningsmann. Men noe skjedde denne dagen i mai 2010. Bildene fra bordingen av skipene vil være med oss lenge. Vi vet ikke alle detaljer ennå. Kanskje kunne arrangørene ha gjort ting annerledes. De kunne ha skipet varene inn til Israel eller Egypt. De provoserte. De hadde en politisk agenda. Også flyktningene på Exodus kunne ha gjort det annerledes. De hadde heller ikke sine papirer i orden. Men de kjørte rett på. De historiske linjene til Exodus er ikke rette, men de er der. De snirkler rundt de samme prinsippene om rettferdighet. En annen rettferdighet denne gang, men like fullt riktig. Det er ikke lenge nå før Palestina blir selvstendig stat. Og bordingen av skipene vil vise seg å være et tidsskille. Forhåpentligvis.
Abonner på:
Innlegg (Atom)