Hjemme, borte, uavgjort

Da åpningskampen i VM i ble blåst i gang på Soccer City stadion, Soweto, Johannesburg den 11. Juni, var det frihet og fotball som sto brud og brudgom. Afrikas moderne forhold til fotball er like gammel som kontinentets løsrivelse fra sine kolonimakter.

Det afrikanske fotballforbundet (CAF) ble dannet i 1956. Det ble ergo den første panafrikanske organisasjon i en periode som sydet av frihetstrang. Den Afrikanske Union (OAU) ble først stiftet i 1963, og det kan argumenteres med at CAF har hatt større vekt, både historisk og politisk enn OAU.

Fotball som makt

Få uker etter det første afrikanske mesterskapet i 1957 opplevde kontinentet første fase i det store oppbruddets tid; 6. mars samme år erklærte Gullkysten/Ghana seg som uavhengig av Storbritannia. Avkoloniseringen begynte - og fotballen var en medspiller. Fotball ble del av den nasjonale myte. ANC i Sør-Afrika og TANU i Tanganyika (senere Tanzania) og andre afrikanske partier og bevegelser fikk verdifull første trening i organisasjon i fotballklubber og forbund. Det var felt kolonimaktene lot de innfødte klare selv. Sentrale skikkelser i frihetsbevegelsen i Elfenbenskysten og Nigeria samlet bevisst folkemasser gjennom fotballen slik at de kunne agitere for selvstendighet. Likeledes hadde lokale arabiske eliter i Tunisia og Algerie opprettet sine egne klubber som viktige motorer i oppgjøret med franskmennene. Fotball ble brukt som et rammeverk for å fyre opp under den afrikanske nasjonalismen og var dermed med på å ryste koloniherrene..

Ghana og landsfader Kwame Nkrumah stilte seg i spisen for en politisk panafrikansk bevegelse og dette resulterte som nevnt i opprettelsen av den afrikanske union i 1963. Samme år fikk Ghana tildelt Afrika-mesterskapet, og Nkrumah hadde som politisk mål at Ghana skulle ta gull. Og det gjorde de. Despotene tok all makt, og de så samtidig fotballen og Afrika-mesterskapet som et middel til mer makt.
Mobutu og hans leoparder
En av disse var hærsjef Mobutu i Congo, som kom til makten i 1965. Han investerte i laget, slik at Congo på slutten av 60-tallet ble en dominerende faktor på fotballbanen. Leopardene, Mobutus leketøy, vant Afrika-mesterskapet i 1968. Nkrumah og Mobutus satsing på landslaget viste for så vidt verden at Afrika kan om Afrika vil og at det er mulig å oppnå resultater om en setter inn nødvendige ressurser. Dette kunne sannsynligvis ha blitt gjort på andre samfunnsområder også. I stedet kan det hevdes at fotballen oppfylte umiddelbare behov og at det ergo var lettere for despotene å utsette befolkningens andre legitime behov. I samfunn med delvis manglende historiske, institusjonelle og demografiske samlingspunkt fantes det kanskje ikke noe mer effektivt middel til å skape et symbol og et felles rom for nasjonal stolthet enn de afrikanske landslag.

Flere lag til VM

Mobutus Congo, omdøpt til Zaire, tapte i VM 1974 0-9 for Jugoslavia. Observatører har hevdet at dette i en overført betydning er et bilde på hva som var igjen etter årene fra kontinentets lovende selvstendighetsbølge til de etterfølgende diktatorstyrene. Løftene fra den afrikanske uavhengighetsbølgen og for afrikansk fotball ble på mange vis knust den kvelden i Gelsenkirchen, Tyskland.
Men Afrika fikk etter hvert flere VM-plasser og større innflytelse og i 1978 vant Tunisia den første afrikanske VM-seier da de slo Mexico 3-1. I 1986 i Mexico ble Marokko første afrikanske land som gikk videre fra sin VM-pulje, og i 1990 var kolonitidens skygger for alltid gjort kortere da Kamerun vant åpningskampen mot verdensmesteren fra Argentina og fortsatte helt til kvartfinalen.

Etter Kamerun satte først Nigeria og deretter Senegal sitt preg på VM i 1994, 1998 og 2002 og fra 1998 med fem deltagende nasjoner. I siste VM 2006 i Tyskland hadde både Elfenbenskysten og Ghana noe av turneringens morsomste og saftigste fotball.
Den store spilleren ved Kameruns gjennombrudd i 1990 var Roger Milla. Sammen med ghaneseren Abedi Pelé fra Olympique de Marseille, som i 1993 var den første afrikaner som kunne løfte Champions League trofeet, er Milla med tiden kommet til å stå som pioneren i Afrikas suksessrike inntog i europeiske ligaer. Milla herjet i fransk toppfotball mellom 1977 og 1987. Etter dette begynte europeisk oppkjøp av afrikansk talent å ta av, med kåringen av Liberias og AC Milans George Weah som verdens beste i 1995. Importen av billige afrikanere til europeiske ligaer har til de grader tatt av slik at den belgiske klubben Beveren i 2003 skal ha stilt med et lag som bestod utelukkende av spillere fra Elfenbenskysten! I noen tilfeller har også ønsket om raske penger på alle sider av bordet ført til kontraktsforviklinger, slik tilfellet med den famøse Morgan Anderesen vs Jon Obi Mikel-saken her i Norge, som lenge verserte i rettsapparatet.

Tilbake til moderkontinentet

Men oppfattningen av afrikansk fotball har endret seg radikalt. I dag er Drogba og Eto’o like store stjerner som Rooney og Mesi. Her hjemme ville norske topplag ha vært langt kjedeligere uten sine afrikanske spillere. Og nå, med VM for første gang på afrikansk jord, i Sør-Afrika, i 2010, er skrittet for alvor tatt.
”Football’s coming home”, het det i den offisielle EM sangen da England var vertskap i 1996. ”Man is coming home”, kunne det kanskje hete i år? Vi er tilbake på vårt moderkontinent, fra der våre tidlige formødre la ut på sin verdensomspennende reise for ca 65.000 år siden. Kanskje allerede den gangen var kokosnøtten en prototyp på en tidlig ball?

Det blir mye annen ekstra afrikansk ’pomp and circumstance’ I løpet av 2010 også, ettersom 17 afrikanske stater vil ha gjennomført storslagne 50 års jubileer, for å feire uavhengigheten de fikk i 1960. Men hele kontinentet har i år en ekstra grunn til å reflektere over historien og fremtiden. I år er det nøyaktig 125 år siden europeiske kolonistater under Berlin-konferansen delte Afrika mellom seg.
Det kan være et historisk faktum som peker fremover. De norske fangene i Kisangani, deres innstilling og deres viderverdigheter kan kanskje være rester etter det som engang var. Et vellykket VM-arrangement vil være en begivenhet som gir hele kontinentet en ny stimulus, noe som peker fremover.

Drømmen måtte være en finale med et afrikansk land mot et av de store europeiske kolonilandene som deltok på konferansen i Berlin. Så vinner det afrikanske laget! En herlig revansje gjennom organisert folkekultur. Og så meget mer sivilisert enn det organiserte ranet som ble iscenesatt for 125 år siden. Hjemmeseier for Afrika!