En øy - to folk - Ulik holdning til naturen former utviklingen

Flyr du over grensa som skiller øya Hispaniola i Den dominikanske republikk og Haiti ser det ut som om noen har dem etter skoggrensa. Den dominikanske delen er dypere grønn, mens den haitiske delen er brunsvidd. Haiti hadde historisk diktatorer uinteressert i miljø og utvikling; den dominikanske republikken hadde diktatorer opptatt av trær. Dette gjelder spesielt landets president i tre ulike omganger, Joaquín Balaguer, som døde i 2002.

Hispaniola er et brutalt eksempel på hvordan menneskelig uforstand påfører både natur og kultur sår og lidelser og senker katastrofeberedskapen. Begge land har vært plaget av bananrepublikkenes karakteristika; amerikanske intervensjoner og presidenter som opererte som om landene var deres private eiendom.

Naturens luner

Øya Hispaniolas to deler er ulike. Regnet på de kanter kommer som regel inn fra øst. Det vil si at Den dominikanske republikken, som ligger i øst, får mest regn, noe som er viktig for jordbruket. Øyas høyeste fjell er hovedsakelig på den dominikanske siden, og elvene som starter derfra flyter hovedsaklig østover. Jordsmonnet er mange steder svært godt.

Men paradokset er at selv om den haitiske siden hadde et dårligere utgangspunkt, utviklet de en rik jordbruksøkonomi før den dominikanske siden. Men de gjorde det på bekostning av naturen. Haiti ble Frankrikes viktigste koloni en periode, mens den dominikanske siden forble spansk koloni. Men Spania lot stort sett den dominikanske delen i fred pga hjemlige problemer. Frankrike, derimot, pøste på med afrikanske slaver til Haiti og sukkerplantasjer. Resultatet var at landet etter hvert fikk en befolkning syv ganger så stor som naboen i kolonitiden. Befolkningen er fortsatt marginalt større enn naboens i dag også. Men Haitis areal er bare halvparten så stor. De franske slaveskipene ville ikke dra tomhendt hjem igjen, og fylte opp med tømmer, slik at lavlands og de mellomhøye fjellskrentene var tømt for trær på midten av 19-tallet.

Historisk uflaks – ble fransk koloni

Den dominikanske republikken hadde et greit forhold til sine tidligere koloniherrer og åpnet etter hvert for europeisk immigrasjon og investeringer. Haiti kjempet seg til uavhengighet i 1804 etter et vellykket slaveopprør inspirert av den franske revolusjonen noen år før. Men de var av naturlige årsaker svært skeptiske til fremmede.

Under diktatoren Trujillo begynte dominikanerne på 1930-tallet å industrialisere. Hans etterfølger og mangeårige høyre hånd, Joaquín Balaguer, gjorde det samme. Han satset stort på vannkraft. Den hardtslående Balaguer tvang gjennom nasjonalparker og vernesoner, både til skogs og til havs. Noen ganger skjedde dette gjennom tvangsflytting og beinharde metoder. Men i dag kan landet prise seg lykkelig for dette, i alle fall om de sammenlikner seg med naboen.
Balaguer var nærmest fantastisk opptatt av å ta vare på skog og subsidierte derfor importen av propan og flytende naturgass, for å beskytte skogen. Nabolandet Haitis lille elite, var mest opptatt av å suge rikdom ut av de fattige, som ble tvunget til å fortsette å rive opp røtter og bruke de usle restene som gjensto av skog for å ha tenneved til mat og varme. Franske krav om erstatning etter den haitiske revolusjonen gjorde også at landet fikk en stor statsgjeld å betjene.
Den amerikanske økonomen Tyler Cowen sier det mer kontroversielt: Tidligere franske kolonier gjør det dårligere, uansett. Dessuten fikk Haiti uavhengigheten for tidlig. Han peker på de franske øyene Guadeloupe og Martiniques, som får store deler av sitt BNP fra franske overføringer.
Når miljøet avgjør

I dag er ca 28 % av den Dominikanske republikken skogkledd, mens dette gjelder for kun 1 % av Haiti. Dette betyr tap av tømmer, og andre bygningsmaterialer fra skogen, jorderosjon, lav jordfertilitet, sedimenter i elver, tap av vannårer og ergo hydroelektrisk kraft, og mer ujevne nedbørsmengder.

I september 2004 herjet orkanen Jeanne over øyene Puerto Rico og Hispaniola. Selv om begge øyene mottok lignende nivåer av nedbør kunne ikke resultatene vært mer ulike. Orkanen resulterte i 7 flom-dødsfall i Puerto Rico, 24 i Den dominikanske republikk, men mer enn 3000 i Haiti. Naturen der hadde ingen motstandskraft.

Den amerikanske forfatteren Jared Diamond ser på de 4 nasjonalparkene eller reservatene i Haiti, mot 74 i nabostaten, som en hovedindikasjon på de to nabostatenes ulike skjebner. Han viser til at antall lokale organisasjoner (NGOs), miljøvernere og utviklingsarbeidere er langt høyere på den dominikanske siden.
Det er kulturelle og språklige barrierer mellom øyas to nabostater. Dominikanerne glemmer ikke Haitis 22 års okkupasjon på 19-tallet (selv om slaveriet ble avskaffet da), og haitianerne glemmer ikke Trujillos nedslaktning av 20.000 haitianere i 1937.
Men det tragiske jordskjelvet som rammet Haiti 12. januar i år fører likevel de to naboene nærmere. De har innsett at de lever på samme øya - de må samarbeide. Naturens økosystemtjenester er noe alle innbyggerne nyter godt av.
Andrew P. Kroglund, Innsikt nr. 5/2010