Av Jan Thomas Odegard, Generalsekretær i Norges Naturvernforbund, Andrew P. Kroglund, Informasjonssjef i Utviklingsfondet, Ola Skaalvik Elvevold, leder i Natur og ungdom - Kronikk i Klassekampne, lørdag 21.08.10
De siste femti årene har vi mennesker ødelagt mer naturrikdom enn det som har forsvunnet fra tidenes morgen og frem til 1960-tallet. Og brannen i livets bibliotek sprer seg raskt, til tross for at vår framtidige matsikkerhet og velfungerende økosystemer er avhengig av et rikt mangfold av plante og dyrearter. Den gode nyheten er at verdens ledere i år har anledning til å gjøre noe med det. I siste halvdel av oktober møtes de i Japan for å bli enige om nye mål for å snu denne alvorlige utviklingen. Det merkelige er at ingen vet hva de norske posisjonene i disse forhandlingene vil være.
Vår tids viktigste spørsmål
Norske myndigheter er tause om de viktige forhandlingene under Konvensjonen om biologisk mangfold, og øvrige politikere viser ingen interesse. Ingen kjenner eller mener noe om Norges posisjoner i disse forhandlingene. Dermed er et av vår tids viktigste spørsmål, hvordan vi skal bevare vårt livsgrunnlag, ikke oppe til offentlig debatt i Norge, selv få uker før sluttforhandlingene. En bred debatt om disse spørsmålene ville passet særlig godt i 2010, som er det internasjonale året for naturmangfold. Kan politikernes manglende interesse komme av at Norge er milevis unna Stortingets mål fra 2003 om å stanse tapet av plante- og dyrearter innen utgangen av 2010? Kanskje vil norske myndigheter helst unngå oppmerksomhet om tilstanden til det norske naturmangfoldet og norsk politikk på området, og at de bryter våre internasjonale forpliktelser på dette området. Eksemplene er mange:
• Av de nesten 4000 arter her i landet som i forskjellig grad er sårbare eller truet, finnes halvparten i norske skoger. Norge er en sinke i skogbevaring, med 1,8 prosent produktiv skog vernet. Våre naboer har vernet tre ganger så mye, et minimum for å sikre artenes overlevelse. Globalt er målet at ti prosent av alle skogtyper vernes, og så langt har man internasjonalt nådd et snitt på 7,7 prosent.
• Tusenvis av unike kaldvannskorallrev finnes langs den norske kysten, men kun en håndfull er blitt vernet. Disse er havets regnskoger og vesentlige for mye av livet i havet, men er i dag under hardt press fra industritrålere og oljeleting.
• En rekke fiskearter er truet, og norske fiskekvoter er stadig høyere enn hva forskerne anbefaler. Store deler av tareskogen langs norskekysten, som er avgjørende for fiskeyngelens overlevelse, er redusert med 50-90 prosent i store områder som følge av forurensing.
• Lakseoppdrett er en vesentlig årsak til at Norges mange unike villaksstammer kan være utryddet om få år som følge av sykdomsspredning. Det samme er i ferd med å skje innen torskeoppdrett.
• Det er gitt mange tillatelser til oljeboring i sårbare områder hvor faginstansene klart råder at man av hensyn til naturressursene bør ligge unna.
• Tusen plante- og dyrearter i kulturlandskapet er sårbare eller truet fordi industrielt jordbruk og veibygging har forkjørsrett. Myndighetene nøler stadig med å bekjempe fremmede arter som kongekrabbe og hurtigvoksende treslag, som fortrenger stedegne arter.
• Knapt tusen store rovdyr bor spredt over hele landet (jerv, gaupe, ulv og bjørn). De er utsatt for et voldsomt press fra både offentlig nedskyting og organisert snikskyting. Mens vi har knappe 160-170 bjørn i Norge, har Sverige en stamme på over 3000. Stortinget skal i år revidere måltallene for ulv og bjørn. Vil stortingsflertallet bruke naturmangfoldåret til å utrydde disse viktige dyrene fra norsk natur?
Næringslivsinteresser mobiliserer
Dette er et dystert, men beskrivende bilde for norsk natur i det internasjonale naturmangfoldåret 2010. Riktignok har Norge vernet nesten 15 prosent av landarealet, men dette er for det meste fjell. Det var bra at vi i fjor fikk en ny og langt bedre lov for å bevare naturmangfoldet, men sterke næringslivskrefter mobiliserer nå mot loven og det vil ta lang tid før den får ønsket effekt.
Hadde norske myndigheter de siste par tiårene tatt truslene mot det norske naturmangfoldet på alvor ville vi ha sett en rekke tiltak som næringsinteressene i mange år har kjempet mot, men som har stor oppslutning i befolkningen: Sterkere og mer omfattende vern av områder, enkeltarter og naturtyper (som elvedelta), fjerning av en rekke subsidier og andre næringslivsordninger som øker rovdriften på norske økosystem, og strengere miljøkrav til næringene og begrensinger på vekst og utbredelse av virksomheter som overbelaster naturressursene.
Mye står på spill
Det er ingen tvil om at mye står på spill i de internasjonale forhandlingene for å bevare naturmangfoldet. Dette bekrefter flere nye undersøkelser. I mai i år kom en større oppsummerende FN-rapport (Global Biodiversity Outlook 3) med noen slående konklusjoner:
- Verdenssamfunnet har ikke nådd FN-målet fra 2002 om å redusere farten betydelig på tap av plante- og dyrearter innen 2010, tvert imot har farten økt. De fleste truede arter i verden er nærmere utryddelse nå enn for ti år siden. Det betyr at stadig flere av verdens økosystemer står på kanten til å kollapse.
- Næringslivet og styresmaktene er fortsatt blinde for de store verdiene som går tapt når naturgrunnlaget forsvinner. Naturkapitalen er ennå ikke med i økonomenes regnestykker. Hensyn til biologisk mangfold er fortsatt fraværende i nasjonale planer.
- Vi har i dag nok kunnskap om hva som gjør at artene forsvinner. Derfor er det nå kun opp til politikerne å ta modige valg som kan gi en endring av vårt forhold til naturen.
Det er grunn til å rope et alvorlig varsko om den manglende interessen fra norske politikere om hvordan vi kan ta vare på naturmangfoldet. Nettopp fordi den norske innsatsen på dette området er altfor svak, trenger vi en åpen debatt om nye mål for norsk politikk og hvordan vi skal nå disse. Hvis ikke vil yngre generasjoner arve en langt fattigere natur. Som en start vil vi utfordre miljø- og utviklingsminister Erik Solheim til å fortelle oss hva som er Norges posisjoner i de internasjonale forhandlingene under Konvensjonen om biologisk mangfold.
mandag 23. august 2010
Svenneprøven i Hardanger
Vi står alle overfor ett og annet personlig dilemma i våre liv. En regjering, derimot, står ovenfor mange dilemma, på vegne av storsamfunnet. Kraftlinjene i Hardanger har blitt symbolet for et slikt dilemma; her står forenklet natur og tradisjon mot modernitet og de raske tekniske løsninger. Ved å tillate en ny vurdering av trasevalg, har regjeringen åpnet opp for et paradigmeskifte: naturen har en såpass stor egenverdi at den kan veie tyngre enn ”fremskritt” og rene pengeverdier. Samtidig er vi vitne til en liknende debatt i det fattige landet Ecuador i disse dager. Kan måten Norge og Ecuador håndterer våre dilemmaer vise nye veier til utvikling?
Et maleri. En stemning. En nasjon. Nasjonalromantikken i essens. Og brudeparet og dets bunadskledde følge. Mennesket i naturen. Norge i rødt, hvitt og blått. Og grønt. Det er slik vi kjenner det fra Nasjonalmuseet, fra historiebøkene og fra egne reiser vestover. Dette er ”bildet” turistene kommer for å se. Brudeferden i Hardanger. Dette er det Norge vi selger utad. Det var dette som førte til at Geiranger kom på FNs verdensarvsliste..
Går du på nasjonalmuseet i Quito, Ecuador ser du også flotte naivistiske bilder franasjonalklenodiet Amazonas. Og samtidig er regnskogen landets skattkammer på så mange vis, ikke minst pga av all oljen som nærmest ber om å bli pumpet opp. Men det fattige Ecuador inngikk den 4. august en avtale med FNs utviklingsprogram, UNDP. Landet frasier seg retten til å bore olje i et stort naturreservat i det vestre Amazonas. Reservatet er ansett som vakkert, viktig og verneverdig. FN trår til med et eget fond for å kompensere. Estimerte 846 millioner tønner råolje ligger under Yasuní National Park og roper etter å komme opp til overflaten for å omgjøre seg til dollar og synlig utvikling. Det er et seriøst utviklingsdilemma.
Men oljen skal altså ikke røres. Er de gale der borte? Vil de ikke ha utvikling? Forstår de ikke sitt eget beste? Men nei; 982,000 hektar i det vestre Amazonas, og en av planetens mest verneverdige områder skal få ligge. Med sin flora, fauna og indianere. I all evighet. Dessuten viser beregninger at l CO2 utslipp like store som Frankrike og Brasil til sammen nå forhindres. Og hovedstads-ek vatorianere kan fortsatt se naivistiske malerier av regnskogen på deres nasjonalmuseum; de opprettholder det helhetlige og sanne bildet av den naturskjønne moder jord, og turistene får se det de ønsker å se: Urørt natur = utvikling.
I 2008 endret Ecuador grunnloven slik at natur og økosystemer ble grunnlovsbeskyttet, som størrelser med verdi i seg selv. I prinsippet kan enkeltperson gå til rettssak på vegne av naturen. Dette er en helt ny måte å tenke biodiversitet og mangfold på. Kanskje ikke så rart, ettersom mange lokalsamfunn i ecuadoriansk Amazonas i over 17 år har ligget i kontinuerlig rettsstrid med oljegiganten Chevron angående ødelagt jordsmonn og forgiftet drikkevann pga oljesøl og bruk av giftige kjemikalier. Taper Chevron risikerer de å måtte betale opptil USD 27 milliarder. Dette minner mer og mer om utviklingen i kampen mot tobakksselskap og i Ecuador.
En økonomi som er i harmoni med lokalsamfunnet, naturen og planeten. ’Det er fali, det’ ville Ludvig ha sagt. Men det er det saken i Hardanger egentlig har dreid seg om. Og det er derfor ikke bare vestlendinger har reagert så sterkt. Det angår i dypeste forstand et ønske om å dreie utviklingen av landet vårt over i en mer bærekraftig retning.
Nå har det blitt ”in” blant ungdom å gå i fjellet igjen, meldte DNT i sommer. Og det er en kjent sak at de som bruker naturen, eller ”de som går inn i naturen for å bruke Arne Næss sine ord, gjerne vil beskytte naturen. De er villige til sivil ulydighet. De er som amazonas-indianere, men uten pil og bue. Hardanger er derfor også et generasjonsfenomen. Og klima- og utvilkingsdilemmaer bør ses i et generasjonsperspektiv, i stedet for i snevre nasjonale rammer.
Løsningen Ecuador og UNDP foreslår er ikke uten problemer. Det er praktiske utfordringer hele veien. Slik det er i Hardanger-saken. Men dette kan innevarsle en ny debatt om naturen og våre bilder av hva utvikling er. Brudeferden i Haranger er for lengst over. Det kunne ha blitt en skikkelig sosialdemokratisk skillsmisse. Men megling er på gang. Foreløpig kan vi kalle dette svenneprøven i Hardanger.
Denne kronikken sto i VG 22.08.10
Et maleri. En stemning. En nasjon. Nasjonalromantikken i essens. Og brudeparet og dets bunadskledde følge. Mennesket i naturen. Norge i rødt, hvitt og blått. Og grønt. Det er slik vi kjenner det fra Nasjonalmuseet, fra historiebøkene og fra egne reiser vestover. Dette er ”bildet” turistene kommer for å se. Brudeferden i Hardanger. Dette er det Norge vi selger utad. Det var dette som førte til at Geiranger kom på FNs verdensarvsliste..
Går du på nasjonalmuseet i Quito, Ecuador ser du også flotte naivistiske bilder franasjonalklenodiet Amazonas. Og samtidig er regnskogen landets skattkammer på så mange vis, ikke minst pga av all oljen som nærmest ber om å bli pumpet opp. Men det fattige Ecuador inngikk den 4. august en avtale med FNs utviklingsprogram, UNDP. Landet frasier seg retten til å bore olje i et stort naturreservat i det vestre Amazonas. Reservatet er ansett som vakkert, viktig og verneverdig. FN trår til med et eget fond for å kompensere. Estimerte 846 millioner tønner råolje ligger under Yasuní National Park og roper etter å komme opp til overflaten for å omgjøre seg til dollar og synlig utvikling. Det er et seriøst utviklingsdilemma.
Men oljen skal altså ikke røres. Er de gale der borte? Vil de ikke ha utvikling? Forstår de ikke sitt eget beste? Men nei; 982,000 hektar i det vestre Amazonas, og en av planetens mest verneverdige områder skal få ligge. Med sin flora, fauna og indianere. I all evighet. Dessuten viser beregninger at l CO2 utslipp like store som Frankrike og Brasil til sammen nå forhindres. Og hovedstads-ek vatorianere kan fortsatt se naivistiske malerier av regnskogen på deres nasjonalmuseum; de opprettholder det helhetlige og sanne bildet av den naturskjønne moder jord, og turistene får se det de ønsker å se: Urørt natur = utvikling.
I 2008 endret Ecuador grunnloven slik at natur og økosystemer ble grunnlovsbeskyttet, som størrelser med verdi i seg selv. I prinsippet kan enkeltperson gå til rettssak på vegne av naturen. Dette er en helt ny måte å tenke biodiversitet og mangfold på. Kanskje ikke så rart, ettersom mange lokalsamfunn i ecuadoriansk Amazonas i over 17 år har ligget i kontinuerlig rettsstrid med oljegiganten Chevron angående ødelagt jordsmonn og forgiftet drikkevann pga oljesøl og bruk av giftige kjemikalier. Taper Chevron risikerer de å måtte betale opptil USD 27 milliarder. Dette minner mer og mer om utviklingen i kampen mot tobakksselskap og i Ecuador.
En økonomi som er i harmoni med lokalsamfunnet, naturen og planeten. ’Det er fali, det’ ville Ludvig ha sagt. Men det er det saken i Hardanger egentlig har dreid seg om. Og det er derfor ikke bare vestlendinger har reagert så sterkt. Det angår i dypeste forstand et ønske om å dreie utviklingen av landet vårt over i en mer bærekraftig retning.
Nå har det blitt ”in” blant ungdom å gå i fjellet igjen, meldte DNT i sommer. Og det er en kjent sak at de som bruker naturen, eller ”de som går inn i naturen for å bruke Arne Næss sine ord, gjerne vil beskytte naturen. De er villige til sivil ulydighet. De er som amazonas-indianere, men uten pil og bue. Hardanger er derfor også et generasjonsfenomen. Og klima- og utvilkingsdilemmaer bør ses i et generasjonsperspektiv, i stedet for i snevre nasjonale rammer.
Løsningen Ecuador og UNDP foreslår er ikke uten problemer. Det er praktiske utfordringer hele veien. Slik det er i Hardanger-saken. Men dette kan innevarsle en ny debatt om naturen og våre bilder av hva utvikling er. Brudeferden i Haranger er for lengst over. Det kunne ha blitt en skikkelig sosialdemokratisk skillsmisse. Men megling er på gang. Foreløpig kan vi kalle dette svenneprøven i Hardanger.
Denne kronikken sto i VG 22.08.10
Hva har du i kofferten, Solheim?
Kronikk i Nationen, 23.08.10
Artisten Lynni Treekrems landeplage Færra te Mexico var på alles lepper for noen år siden. Sangens hovedperson hadde fått nok og krevde av sine nærmeste at de måtte skjerpe seg. Å ta ansvar for eget liv er aldri noen dårlig idé. Når snart tusenvis av mennesker forbereder seg på å ”færra te Mexico” i november, så gjør de det med viten om at effektene av klimaendringene mange har spådd allerede har meldt sin ankomst . Men utviklingsminister Erik Solheim krever i Dagsavisen den 16.08 at ulandene må skjerpe seg. Det er vel og bra, men er det hele innholdet han og likesinnede industriland vil ha med seg i kofferten, vil det være liten grunn til ”å færra te Mexico”. Da blir det punktum finale, både i følge sangen, men også forskere.
Etter det siste klimamøte i Bonn i begynnelsen av august spør vi oss: Er det noe vits i å ”færra te Mexico”? Det var kanskje dumt at flommene vi nettopp så i Tyskland slo til for fullt først etter at møtet i Bonn var over? På den annen side: Det er jo ikke mangel på informasjon. Vi ser hjerteskjærende reportasjer etter flommen i Yangtze elven i Kina, kaos i Pakistan og millioner som går sultne etter lang tørke i Niger. Is-smeltingen i Arktis når nye høyder. De ferskeste dataene fra National Oceanic and Atmospheric Administration i USA forteller at 16 land har opplevd nye varmerekorder i 2010. Og forskerne slår fast at det blir mer av det samme fremover. Men naturkatastrofene ser ikke ut til ”å virke”. Hvorfor skjedde det ingen ting under klimamøtet i Bonn?
Obama-effekten er over
Nå er det bare 6 dager igjen av formelle forhandlinger, i Kina i oktober, før det globale toppmøtet i Cancun, Mexico. Men partene er lenger fra hverandre enn noen gang. Dette kan tilbakeføres til dårlig håndverk I København, hvor Obama fløy inn sent, og de rike landene prøvde seg på en ny tekst i 12. time. Men det de ikke forsto var at Kyoto-protokollen er nesten som en Bibel for de fattigste landene; det eneste legale instrumentet som tvinger de rike til å gjøre noe. Resultatet fra København ble en blek, ikke-bindene politisk avtale, som så skulle videreforhandles. Det er det som har skjedd i Bonn. Og resultatet? Bonn i bøtta.
Det vil forbli vanskelig å be utviklingsland om å redusere egne utslipp og endre utviklingsbane, så lenge rike land oppfattes som om de utsetter enhver egen omlegging til en fjern fremtid. Obama-effekten er over, og sett fra et utviklingslands perspektiv er det avslørende å se at USA, som historiens største utslippsnasjon, ikke er villige til å forhandle egen livsstil. I begynnelsen av august ble det bekreftet ved at Kongressen sa nei til ny klimalov.
Som John Vidal, The Guardian’s miljøredaktør påpekte den 9. august, så risikerer vi i Mexico å få en gjentakelse av København. Og sannsynligs vil forpliktende avtaler skyves enda lenger ut i tid; til Sør-Afrika i 2011 eller Rio i 2012. Eller kanskje 2013? Eller 2014? Mye vann vil renne over sine elvebredder innen den tid og stormer og ekstremvær vil ha tvunget oss alle til å åpne lommeboken i solidaritet med ofrene.
Ecuadors grønne olje
Finnes det ingen gode eksempler til etterfølgelse som kan gi inspirasjon? Jo. Mens verdens industrialiserte land, Norge inkludert, bygger karbonmarkeder for å kunne fortsette å forurense, har det fattige Ecuador kommet med ideen å la oljen i Yasuni National Park ligge under bakken. Landet lover å la en femtedel av sine oljereserver ligge til evig tid (846 milliarder fat råolje), under forutsetning at den rike verden betaler ut ca halvparten av markedsverdien I kompensasjon, og i form av øremerkede prosjekter som skal sikre investeringer i alternativ energi. FNs Utviklingsprogram, UNDP, skal administrere fondet.
Slike radikale pilotprosjekt vil møte mange utfordringer og innebærer nye dilemma, men peker likevel fremover og er lyspunkt. Norge gjør også sitt med arbeidet med å redde tropeskogene. Det beskjedne håpet vi har er at det i Mexico skal være mulig å også få på plass noen beslutninger om andre viktige temaer. Det er nå anerkjent at FNs klimapanel leder en av de viktigste globale prosessene i mange år framover.
Kanskje vi derfor kan bli enige om hvordan nye finansinstitusjoner skal se ut, for å gjennomføre det som i Københavnavtalen kalles ”Copenhagen Green Climate Fund”. Kanskje vi også kan få på plass en avtale om teknologioverføring for tilpasning og utslippsreduksjoner? Kanskje vi også kan bli enige om en avtale om hvordan vesten skal hjelpe utviklingslandene å tilpasse seg til klimaendringene.
Har Solheim noe nytt i kofferten?
Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim ga raust 30 millioner til flomofrene i Pakistan under en støttekonsert den 10. august. Sånn må det være. Men både Solheim og vi må betale ut langt mer i fremtiden, om vi ikke sørger for å begrense temperaturøkningen til 2 grader. Et betimelig spørsmål til Solheim blir derfor: kan du redegjøre for hva Norge akter å gjøre for å bringe prosessen ut av dødvannet? Skal vi ”færra te Mexico” i november må vi ha noe nytt i kofferten!
Artisten Lynni Treekrems landeplage Færra te Mexico var på alles lepper for noen år siden. Sangens hovedperson hadde fått nok og krevde av sine nærmeste at de måtte skjerpe seg. Å ta ansvar for eget liv er aldri noen dårlig idé. Når snart tusenvis av mennesker forbereder seg på å ”færra te Mexico” i november, så gjør de det med viten om at effektene av klimaendringene mange har spådd allerede har meldt sin ankomst . Men utviklingsminister Erik Solheim krever i Dagsavisen den 16.08 at ulandene må skjerpe seg. Det er vel og bra, men er det hele innholdet han og likesinnede industriland vil ha med seg i kofferten, vil det være liten grunn til ”å færra te Mexico”. Da blir det punktum finale, både i følge sangen, men også forskere.
Etter det siste klimamøte i Bonn i begynnelsen av august spør vi oss: Er det noe vits i å ”færra te Mexico”? Det var kanskje dumt at flommene vi nettopp så i Tyskland slo til for fullt først etter at møtet i Bonn var over? På den annen side: Det er jo ikke mangel på informasjon. Vi ser hjerteskjærende reportasjer etter flommen i Yangtze elven i Kina, kaos i Pakistan og millioner som går sultne etter lang tørke i Niger. Is-smeltingen i Arktis når nye høyder. De ferskeste dataene fra National Oceanic and Atmospheric Administration i USA forteller at 16 land har opplevd nye varmerekorder i 2010. Og forskerne slår fast at det blir mer av det samme fremover. Men naturkatastrofene ser ikke ut til ”å virke”. Hvorfor skjedde det ingen ting under klimamøtet i Bonn?
Obama-effekten er over
Nå er det bare 6 dager igjen av formelle forhandlinger, i Kina i oktober, før det globale toppmøtet i Cancun, Mexico. Men partene er lenger fra hverandre enn noen gang. Dette kan tilbakeføres til dårlig håndverk I København, hvor Obama fløy inn sent, og de rike landene prøvde seg på en ny tekst i 12. time. Men det de ikke forsto var at Kyoto-protokollen er nesten som en Bibel for de fattigste landene; det eneste legale instrumentet som tvinger de rike til å gjøre noe. Resultatet fra København ble en blek, ikke-bindene politisk avtale, som så skulle videreforhandles. Det er det som har skjedd i Bonn. Og resultatet? Bonn i bøtta.
Det vil forbli vanskelig å be utviklingsland om å redusere egne utslipp og endre utviklingsbane, så lenge rike land oppfattes som om de utsetter enhver egen omlegging til en fjern fremtid. Obama-effekten er over, og sett fra et utviklingslands perspektiv er det avslørende å se at USA, som historiens største utslippsnasjon, ikke er villige til å forhandle egen livsstil. I begynnelsen av august ble det bekreftet ved at Kongressen sa nei til ny klimalov.
Som John Vidal, The Guardian’s miljøredaktør påpekte den 9. august, så risikerer vi i Mexico å få en gjentakelse av København. Og sannsynligs vil forpliktende avtaler skyves enda lenger ut i tid; til Sør-Afrika i 2011 eller Rio i 2012. Eller kanskje 2013? Eller 2014? Mye vann vil renne over sine elvebredder innen den tid og stormer og ekstremvær vil ha tvunget oss alle til å åpne lommeboken i solidaritet med ofrene.
Ecuadors grønne olje
Finnes det ingen gode eksempler til etterfølgelse som kan gi inspirasjon? Jo. Mens verdens industrialiserte land, Norge inkludert, bygger karbonmarkeder for å kunne fortsette å forurense, har det fattige Ecuador kommet med ideen å la oljen i Yasuni National Park ligge under bakken. Landet lover å la en femtedel av sine oljereserver ligge til evig tid (846 milliarder fat råolje), under forutsetning at den rike verden betaler ut ca halvparten av markedsverdien I kompensasjon, og i form av øremerkede prosjekter som skal sikre investeringer i alternativ energi. FNs Utviklingsprogram, UNDP, skal administrere fondet.
Slike radikale pilotprosjekt vil møte mange utfordringer og innebærer nye dilemma, men peker likevel fremover og er lyspunkt. Norge gjør også sitt med arbeidet med å redde tropeskogene. Det beskjedne håpet vi har er at det i Mexico skal være mulig å også få på plass noen beslutninger om andre viktige temaer. Det er nå anerkjent at FNs klimapanel leder en av de viktigste globale prosessene i mange år framover.
Kanskje vi derfor kan bli enige om hvordan nye finansinstitusjoner skal se ut, for å gjennomføre det som i Københavnavtalen kalles ”Copenhagen Green Climate Fund”. Kanskje vi også kan få på plass en avtale om teknologioverføring for tilpasning og utslippsreduksjoner? Kanskje vi også kan bli enige om en avtale om hvordan vesten skal hjelpe utviklingslandene å tilpasse seg til klimaendringene.
Har Solheim noe nytt i kofferten?
Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim ga raust 30 millioner til flomofrene i Pakistan under en støttekonsert den 10. august. Sånn må det være. Men både Solheim og vi må betale ut langt mer i fremtiden, om vi ikke sørger for å begrense temperaturøkningen til 2 grader. Et betimelig spørsmål til Solheim blir derfor: kan du redegjøre for hva Norge akter å gjøre for å bringe prosessen ut av dødvannet? Skal vi ”færra te Mexico” i november må vi ha noe nytt i kofferten!
torsdag 19. august 2010
Om Gud, mennesker og utviklin
Først på trykk i Vårt Land, 19.08.2010
Utviklingsminister Erik Solheim vil ta Gud på alvor i utviklingspolitikken. I en kronikk i Aftenposten den 12. august lover han at norske diplomater og bistandsarbeidere skal forstå hvilken betydning religion har der de arbeider. Dette er det vanskelig å være uenig i. Men skal vi ta Gud på alvor må også vi mennesker vise at vi tar ansvar.
Oldtidsmennesket ble i følge Bibelen advart av Gud mot overmot, gale handlinger og uforstand. Men da de ikke tok til vettet ble Gud rasende. Men den viseste, Noah, og hans slekt ble spart og de bygde sin ark, med ulike dyreslag av begge kjønn om bord. På den måten overlevde det biologiske mangfoldet og menneskene.
I den moderne verden vet vi at det ikke nødvendigvis er de viseste som blir spart, men de rikeste. Befolkningen på lavtliggende stillehavsøyer eller de flere titalls millioner bangladeshere som bor langs kysten slipper nesten ikke ut klimagasser. Men de blir likevel hardest rammet av menneskeskapte klimaendringer.
Det moderne mennesket har ingen direkte intervenerende Gud som advarer oss om vår livsstil. Men FNs klimarapporter snakker høyt. Andre rapporter om økosystemtjenester fastslår at det menneskelige økologiske fotavtrykk er for stort.
Trenger vi en ny bibelske Noah for å tolke disse signalene? Nå var ikke Noah førstemann som opplevde flom. Det babylonske helteeposet om Gilgamesh, verdens eldste litteratur, ble skrevet ca 1600 f. Kr., med basis i enda eldre tekster. Den babylonske og det gamle testamentets beretninger er bare to av mer enn 300 forskjellige syndflodsberetninger fra hele verden. ”Vår” ble sannsynligvis forfattet ca 900 – 600 f. Kr, og direkte inspirert av Gilgamesh-eposet og andre muntlige fortellinger om kjempeflommer fra Moses’ tid.
Men mer relevante blir det om flommyter generelt kan si oss moderne mennesker noe. De gamle babylonere visste godt at menneskelivet, selv med babylonernes urbane, tekniske know-how, deres zigarutter, himmelstrebende tårn (beskrevet av israelittene som babelske, syndige tårn), var mangelfullt og flyktig, sammenlignet med gudenes verden, eller vår Edens Hage. Sivilisasjonen er skjør og forgjengelig, som menneskelivet selv. Eufrat og Tigris’ oversvømmelser var uforutsigbare og ofte ødeleggende, og voldsomme skybrudd gjorde jorden til en hengemyr eller brennhete vinder reduserte den til støv.Denne utryggheten er spesielt synlig i syndflodsmytene. En virkelig storflom ble en metafor for politisk og sosial oppløsning.
Opplevelsen av døden og frykten for utslettelse ligger dypt i oss. Myter viser oss hvordan vi skal bære oss ad; den gir oss den riktige åndelige eller psykiske holdning til å handle rett. En myte er sann for mennesker når den oppleves som effektiv, og ikke bare fordi den gir oss faktiske opplysninger. Det er av underordnet betydning om hovedpersonen heter Noah eller Gilgamesh. Syndflodmyten er derfor relevant om den oppleves som å gi oss en dypere innsikt i livet. Får den oss til å tenke og føle noe sterkt, gir den oss nytt håp eller tvinger oss til ny handling. Om vi anvender den på vår egen situasjon blir det en gyldig myte. De handler med andre ord om forutsetninger som gir felles menneskelige tolkninger av å være menneske.
Det er ikke tydelig nok for oss hvem som er vår tids Gilgamesh eller Noah; er det den omreisende klimapredikanten Al Gore, vitenskapsmannen James Hansen, miljøpessimisten James Lovelock eller vår egen filosof Jostein Gaarder?
I noen generasjoner fremover blir en av vår tids historier fortellingen om klimakrisen. Menneskene i dag blir ikke advart direkte av Gud. Det guddommelige taler til oss gjennom vitenskapsmenn og kvinner. Det internasjonale klimapanelet har beredt grunnen. Det er på denne basis politikere skal til Mexico i november og desember. De vet at de må bygge en ny ark.
At Erik Solheim vil at Norge skal ta Gud alvorlig i utviklingspolitikken er derfor bra. Å forstå religion er å forstå kultur og helt avgjørende for å snakke sammen. Å ta utgangspunkt i religion for å mobilisere til handling mot miljø- og fattigdomskrisen har fortsatt et stort potensial. Men først og fremst må politikere vise mot, uavhengig av religion. Advarslene de har fått fra vitenskapen er like tydelige som Guds advarsler til Noah. Storflommen fremover blir derfor like mye en metafor for politisk og sosial oppløsning for oss, som det var det for babylonerne.
Menneskets iboende kraft til å ta inn over seg virkeligheten og til å handle kan stimuleres når det ses i lange perspektiv som binder oss sammen med fortiden, våre felles myter og religioner. Alle statsledere stiller i dag med samme utgangspunkt som Noah. Også Jens Stoltenberg.
Utviklingsminister Erik Solheim vil ta Gud på alvor i utviklingspolitikken. I en kronikk i Aftenposten den 12. august lover han at norske diplomater og bistandsarbeidere skal forstå hvilken betydning religion har der de arbeider. Dette er det vanskelig å være uenig i. Men skal vi ta Gud på alvor må også vi mennesker vise at vi tar ansvar.
Oldtidsmennesket ble i følge Bibelen advart av Gud mot overmot, gale handlinger og uforstand. Men da de ikke tok til vettet ble Gud rasende. Men den viseste, Noah, og hans slekt ble spart og de bygde sin ark, med ulike dyreslag av begge kjønn om bord. På den måten overlevde det biologiske mangfoldet og menneskene.
I den moderne verden vet vi at det ikke nødvendigvis er de viseste som blir spart, men de rikeste. Befolkningen på lavtliggende stillehavsøyer eller de flere titalls millioner bangladeshere som bor langs kysten slipper nesten ikke ut klimagasser. Men de blir likevel hardest rammet av menneskeskapte klimaendringer.
Det moderne mennesket har ingen direkte intervenerende Gud som advarer oss om vår livsstil. Men FNs klimarapporter snakker høyt. Andre rapporter om økosystemtjenester fastslår at det menneskelige økologiske fotavtrykk er for stort.
Trenger vi en ny bibelske Noah for å tolke disse signalene? Nå var ikke Noah førstemann som opplevde flom. Det babylonske helteeposet om Gilgamesh, verdens eldste litteratur, ble skrevet ca 1600 f. Kr., med basis i enda eldre tekster. Den babylonske og det gamle testamentets beretninger er bare to av mer enn 300 forskjellige syndflodsberetninger fra hele verden. ”Vår” ble sannsynligvis forfattet ca 900 – 600 f. Kr, og direkte inspirert av Gilgamesh-eposet og andre muntlige fortellinger om kjempeflommer fra Moses’ tid.
Men mer relevante blir det om flommyter generelt kan si oss moderne mennesker noe. De gamle babylonere visste godt at menneskelivet, selv med babylonernes urbane, tekniske know-how, deres zigarutter, himmelstrebende tårn (beskrevet av israelittene som babelske, syndige tårn), var mangelfullt og flyktig, sammenlignet med gudenes verden, eller vår Edens Hage. Sivilisasjonen er skjør og forgjengelig, som menneskelivet selv. Eufrat og Tigris’ oversvømmelser var uforutsigbare og ofte ødeleggende, og voldsomme skybrudd gjorde jorden til en hengemyr eller brennhete vinder reduserte den til støv.Denne utryggheten er spesielt synlig i syndflodsmytene. En virkelig storflom ble en metafor for politisk og sosial oppløsning.
Opplevelsen av døden og frykten for utslettelse ligger dypt i oss. Myter viser oss hvordan vi skal bære oss ad; den gir oss den riktige åndelige eller psykiske holdning til å handle rett. En myte er sann for mennesker når den oppleves som effektiv, og ikke bare fordi den gir oss faktiske opplysninger. Det er av underordnet betydning om hovedpersonen heter Noah eller Gilgamesh. Syndflodmyten er derfor relevant om den oppleves som å gi oss en dypere innsikt i livet. Får den oss til å tenke og føle noe sterkt, gir den oss nytt håp eller tvinger oss til ny handling. Om vi anvender den på vår egen situasjon blir det en gyldig myte. De handler med andre ord om forutsetninger som gir felles menneskelige tolkninger av å være menneske.
Det er ikke tydelig nok for oss hvem som er vår tids Gilgamesh eller Noah; er det den omreisende klimapredikanten Al Gore, vitenskapsmannen James Hansen, miljøpessimisten James Lovelock eller vår egen filosof Jostein Gaarder?
I noen generasjoner fremover blir en av vår tids historier fortellingen om klimakrisen. Menneskene i dag blir ikke advart direkte av Gud. Det guddommelige taler til oss gjennom vitenskapsmenn og kvinner. Det internasjonale klimapanelet har beredt grunnen. Det er på denne basis politikere skal til Mexico i november og desember. De vet at de må bygge en ny ark.
At Erik Solheim vil at Norge skal ta Gud alvorlig i utviklingspolitikken er derfor bra. Å forstå religion er å forstå kultur og helt avgjørende for å snakke sammen. Å ta utgangspunkt i religion for å mobilisere til handling mot miljø- og fattigdomskrisen har fortsatt et stort potensial. Men først og fremst må politikere vise mot, uavhengig av religion. Advarslene de har fått fra vitenskapen er like tydelige som Guds advarsler til Noah. Storflommen fremover blir derfor like mye en metafor for politisk og sosial oppløsning for oss, som det var det for babylonerne.
Menneskets iboende kraft til å ta inn over seg virkeligheten og til å handle kan stimuleres når det ses i lange perspektiv som binder oss sammen med fortiden, våre felles myter og religioner. Alle statsledere stiller i dag med samme utgangspunkt som Noah. Også Jens Stoltenberg.
torsdag 12. august 2010
Finnes en mirakelkur mot fattigdom?
(Trykt i Dagsavisen den 11.08.1O)
Finnes det en mirakelkur mot fattigdom? I august har det vært en debatt i Dagens Næringsliv om tema mikrokreditt og rene gaver til fattige i utviklingsland. Det er en viktig diskusjon. Dessuten: Erfaring viser oss at mirakelkurer skal vi være skeptiske til, uansett. Det er oftest mange veier til utvikling, både for rike og fattige land, men i bunn ligger økonomiske innretninger og en forståelse for naturressursenes systemiske rolle. Det viktigste er, som George Brandes en gang sa det, å sette problemene under debatt.
To studier fra MITs fattigdomslaboratorium indikerer at mikrofinans lover mer enn det leverer. Studiene viser ikke økt forbruk på husholdningsnivå, eller økt inntekt. Et annet virkemiddel omtales i et større oppslag i The Economist nylig. Her referes det til gode resultater fra Brasil og deres kontantstøtte til fattige, men sier at dette og liknende program ikke ser ut til å fungere like godt i byer som på landsbygda. Dette må da være nedslående?
La de tusen studier blomstre!
Nei, slik empiri er svært viktig. Uten en form for tilnærmet følgeforskning over tid vil fattigdomsbekjempelse lide under synsingens svingninger og utpreget føleri. Men: tidsdimensjon er avgjørende. Kritikk som har fremkommet mot MITs studier viser at den er basert på et alt for kort tidsspenn, ca ett og et halvt år. Det samme må kunne anføres mot Brasils kontantstøtteordning, som først kom i gang etter at President Lula tok over.
Det kan være betimelig å dra frem en annen rapport, fra IMF sommeren 2009, gjort av økonomene Minoiu og Reddy. Her er tesen at bistand rettet mot å skape utvikling fører til økonomisk vekst. Stikkordet er økonometri, et fagfelt i skjæringsfeltet mellom økonomi og statistikk. Poenget er å finne økonomiske sammenhenger i en stor mengde økonomiske data.
IMF-økonomene hevder at effekten av utviklingsbistand på vekst må sees over lang tid, gjerne flere tiår. Dette er en tilnærming som sjelden gjøres. Minoiu og Reddy studerer derfor hvordan ulike typer bistand i perioden 1960 til 1990 virker på bnp-veksten per capita i årene 1990 til 2000. 30-40 land sammenlignes. Rapporten er entydig: Utviklingsorientert bistand har en positiv, stor og robust effekt på økonomisk vekst.
Økonomiske termer
Det er intuitivt lett å være enig med IMFs konklusjoner. Spør du fattigfolk i Asia, Afrika eller Asia hva de trenger svarer de sannsynligvis at de vil ha sikkerhet, jobber, handel, investering og en ansvarlig regjering. For å oppfylle dette, kreves en viss minstestandard; veier som fungerer, rent vann, ved til å fyre med, stabile priser på jordbruksproduktene deres, helsevesen, skoler og lærere. Innenfor visse rammer kan effektiv bistand bistå en regjering i å skape slike forhold. Bare siden 1999 går 29 millioner flere afrikanske barn på skolen for første gang, pga bistand. Mange av disse er jenter. For hvert år ekstra år en jente får gått på skolen, jo færre barn får hun, og sjansen for at hun kan få inntekt og være en lokal entreprenør og selge sine produkter på markedet øker, som igjen har økonomiske ringvirkninger. I fattigdomsbekjempelsens navn er økosystemer gitt en legal beskyttelse, til fordel for fremtidige vann-, skogs- og viltbrukere. Lokale småbønder har fått teknisk veiledning og garantier for å kunne bruke sitt lokale såkorn. Mye av dette er svært vanskelig å oversette til økonomiske termer, men noen bør prøve.
God fattigdomsbekjempelse er derfor både mikrofinans, kontantstøtteordninger, bidrag til å bygge opp under en fungerende riksrevisjon, statistisk kapasitet, levekårsundersøkelser og sivilsamfunnskapasitet. Men den må følges av langtidsbaserte studier. Mirakelkurer mot fattigdom finnes ikke. Bare hardt arbeid. Og journalister som er villige til å omtale de seneste fattigdomsstudiene, slik at vi alle kan følge Brandes og sette slike avgjørende problemstillinger under konstant debatt.
Finnes det en mirakelkur mot fattigdom? I august har det vært en debatt i Dagens Næringsliv om tema mikrokreditt og rene gaver til fattige i utviklingsland. Det er en viktig diskusjon. Dessuten: Erfaring viser oss at mirakelkurer skal vi være skeptiske til, uansett. Det er oftest mange veier til utvikling, både for rike og fattige land, men i bunn ligger økonomiske innretninger og en forståelse for naturressursenes systemiske rolle. Det viktigste er, som George Brandes en gang sa det, å sette problemene under debatt.
To studier fra MITs fattigdomslaboratorium indikerer at mikrofinans lover mer enn det leverer. Studiene viser ikke økt forbruk på husholdningsnivå, eller økt inntekt. Et annet virkemiddel omtales i et større oppslag i The Economist nylig. Her referes det til gode resultater fra Brasil og deres kontantstøtte til fattige, men sier at dette og liknende program ikke ser ut til å fungere like godt i byer som på landsbygda. Dette må da være nedslående?
La de tusen studier blomstre!
Nei, slik empiri er svært viktig. Uten en form for tilnærmet følgeforskning over tid vil fattigdomsbekjempelse lide under synsingens svingninger og utpreget føleri. Men: tidsdimensjon er avgjørende. Kritikk som har fremkommet mot MITs studier viser at den er basert på et alt for kort tidsspenn, ca ett og et halvt år. Det samme må kunne anføres mot Brasils kontantstøtteordning, som først kom i gang etter at President Lula tok over.
Det kan være betimelig å dra frem en annen rapport, fra IMF sommeren 2009, gjort av økonomene Minoiu og Reddy. Her er tesen at bistand rettet mot å skape utvikling fører til økonomisk vekst. Stikkordet er økonometri, et fagfelt i skjæringsfeltet mellom økonomi og statistikk. Poenget er å finne økonomiske sammenhenger i en stor mengde økonomiske data.
IMF-økonomene hevder at effekten av utviklingsbistand på vekst må sees over lang tid, gjerne flere tiår. Dette er en tilnærming som sjelden gjøres. Minoiu og Reddy studerer derfor hvordan ulike typer bistand i perioden 1960 til 1990 virker på bnp-veksten per capita i årene 1990 til 2000. 30-40 land sammenlignes. Rapporten er entydig: Utviklingsorientert bistand har en positiv, stor og robust effekt på økonomisk vekst.
Økonomiske termer
Det er intuitivt lett å være enig med IMFs konklusjoner. Spør du fattigfolk i Asia, Afrika eller Asia hva de trenger svarer de sannsynligvis at de vil ha sikkerhet, jobber, handel, investering og en ansvarlig regjering. For å oppfylle dette, kreves en viss minstestandard; veier som fungerer, rent vann, ved til å fyre med, stabile priser på jordbruksproduktene deres, helsevesen, skoler og lærere. Innenfor visse rammer kan effektiv bistand bistå en regjering i å skape slike forhold. Bare siden 1999 går 29 millioner flere afrikanske barn på skolen for første gang, pga bistand. Mange av disse er jenter. For hvert år ekstra år en jente får gått på skolen, jo færre barn får hun, og sjansen for at hun kan få inntekt og være en lokal entreprenør og selge sine produkter på markedet øker, som igjen har økonomiske ringvirkninger. I fattigdomsbekjempelsens navn er økosystemer gitt en legal beskyttelse, til fordel for fremtidige vann-, skogs- og viltbrukere. Lokale småbønder har fått teknisk veiledning og garantier for å kunne bruke sitt lokale såkorn. Mye av dette er svært vanskelig å oversette til økonomiske termer, men noen bør prøve.
God fattigdomsbekjempelse er derfor både mikrofinans, kontantstøtteordninger, bidrag til å bygge opp under en fungerende riksrevisjon, statistisk kapasitet, levekårsundersøkelser og sivilsamfunnskapasitet. Men den må følges av langtidsbaserte studier. Mirakelkurer mot fattigdom finnes ikke. Bare hardt arbeid. Og journalister som er villige til å omtale de seneste fattigdomsstudiene, slik at vi alle kan følge Brandes og sette slike avgjørende problemstillinger under konstant debatt.
onsdag 4. august 2010
Fremtiden er intellektuell
Utvidet bevissthet. Fremtiden tilhører den utvidede bevissthet. Den offentlige diskurs vil i stigende grad dreie seg om konkurrerende fremtidsscenarier. Globale og rettferdige ordninger for alle vil være på dagsorden. Med dette vil behovet for å forstå «den andre» og tolke kulturforskjeller også øke. De intellektuelle vil ha en viktig oppgave i en slik formidling.
Aftenpostens søkelys på norske intellektuelle er derfor forfriskende. Det er en nødvendig eksersis, ikke minst sett i lys av nye sosiale media, nye lesevaner og internettets demokratiserende rolle i meningsdanningen. Den intellektuelles grunnoppgave, forsøket på å bryte ned stereotypier og reduksjonistiske kategorier som begrenser menneskelig tenkning og kommunikasjon, er like utfordrende som før.
Nye sjeler
Den intellektuelle er lite villig til å akseptere klisjeer, men er som Miljøagentene, opptatt av sin «rett til å si fra». Dette gjelder ikke minst i enhver politisk og nasjonal frigjøringsprosess. Hva gjør vi når undertrykkerne er kastet på dør? Tagore i India og José Marti i Cuba var opptatt av en slikt perspektiv. Frantz Fanon, en kraftfull intellektuell under Algerikrigen (19 54 – 1962) brukte begrepet om at den innfødte intellektuelle «vil finne opp nye sjeler». Desmond Tutu er et eksempel på dette; en av de store afrikanske intellektuelle.
Overgrep
Også blant de undertrykte vil det oppstå vinnere og tapere, og den intellektuelles oppgave er å ikke glemme dette. For de av oss opptatt av solidaritetsarbeid er dette et viktig påbud; kommer vår egen kritikk mot overgrepene begått av sandinister, mugabister, palestinere og andre for sent?
Trusselen for den intellektuelle i dag er profesjonalisering. Det fører til spesialisering, autoritetsangst og teknisk formalisme. Vi mister evnen til fri assosiering. Det fører til åndelig latskap. Derfor er det å være en amatør så viktig; en som kan ta opp et hvilket som helst spørsmål, uavhengig av tekniske og profesjonelle vanskelighetsgrader. Det var derfor Harald Eias provoserende hjernespinn virket befriende på mange; det som ble ansett som bare profesjonelt og tekniske «greier» ble plutselig mye mer livlig, morsomt, radikalt; det ble personlig og originalt. Det førte til debatt og ønske om mer kunnskap.
Politisk ukorrekt
Derfor: Du skal ikke være redd for å være politisk ukorrekt. Du skal ikke spørre om godkjenning fra sjefen. Du skal drives av ønsket om å gjøre verden til et mer rettferdig sted; basert på konsistent kunnskap.
Da forblir du tro mot det intellektuelle og fremtiden tilhører deg og en bedre verden.
På trykk i Aftenposten 04.08.10
Aftenpostens søkelys på norske intellektuelle er derfor forfriskende. Det er en nødvendig eksersis, ikke minst sett i lys av nye sosiale media, nye lesevaner og internettets demokratiserende rolle i meningsdanningen. Den intellektuelles grunnoppgave, forsøket på å bryte ned stereotypier og reduksjonistiske kategorier som begrenser menneskelig tenkning og kommunikasjon, er like utfordrende som før.
Nye sjeler
Den intellektuelle er lite villig til å akseptere klisjeer, men er som Miljøagentene, opptatt av sin «rett til å si fra». Dette gjelder ikke minst i enhver politisk og nasjonal frigjøringsprosess. Hva gjør vi når undertrykkerne er kastet på dør? Tagore i India og José Marti i Cuba var opptatt av en slikt perspektiv. Frantz Fanon, en kraftfull intellektuell under Algerikrigen (19 54 – 1962) brukte begrepet om at den innfødte intellektuelle «vil finne opp nye sjeler». Desmond Tutu er et eksempel på dette; en av de store afrikanske intellektuelle.
Overgrep
Også blant de undertrykte vil det oppstå vinnere og tapere, og den intellektuelles oppgave er å ikke glemme dette. For de av oss opptatt av solidaritetsarbeid er dette et viktig påbud; kommer vår egen kritikk mot overgrepene begått av sandinister, mugabister, palestinere og andre for sent?
Trusselen for den intellektuelle i dag er profesjonalisering. Det fører til spesialisering, autoritetsangst og teknisk formalisme. Vi mister evnen til fri assosiering. Det fører til åndelig latskap. Derfor er det å være en amatør så viktig; en som kan ta opp et hvilket som helst spørsmål, uavhengig av tekniske og profesjonelle vanskelighetsgrader. Det var derfor Harald Eias provoserende hjernespinn virket befriende på mange; det som ble ansett som bare profesjonelt og tekniske «greier» ble plutselig mye mer livlig, morsomt, radikalt; det ble personlig og originalt. Det førte til debatt og ønske om mer kunnskap.
Politisk ukorrekt
Derfor: Du skal ikke være redd for å være politisk ukorrekt. Du skal ikke spørre om godkjenning fra sjefen. Du skal drives av ønsket om å gjøre verden til et mer rettferdig sted; basert på konsistent kunnskap.
Da forblir du tro mot det intellektuelle og fremtiden tilhører deg og en bedre verden.
På trykk i Aftenposten 04.08.10
torsdag 24. juni 2010
Ett ritt, en grense, et flatt dekk
Bronkiene hveser
luft presses inn og ut
jeg kikker mot våren
utenfor
gulgrønn veske
stryker meg hånlig
nedover kinnene
men i et
ubevoktet øyeblikk
løfter jeg hånden
til det avgjørende støt mot
tastaturet
jeg er påmeldt
rir mot paradis
det de kaller renserittet
kjenner umiddelbart
trykket fra lungene avtar
eller øker
hva har jeg egentlig utsatt
meg for
får ikke puste
jeg piper
etter luft
men dekket er flatt
luft presses inn og ut
jeg kikker mot våren
utenfor
gulgrønn veske
stryker meg hånlig
nedover kinnene
men i et
ubevoktet øyeblikk
løfter jeg hånden
til det avgjørende støt mot
tastaturet
jeg er påmeldt
rir mot paradis
det de kaller renserittet
kjenner umiddelbart
trykket fra lungene avtar
eller øker
hva har jeg egentlig utsatt
meg for
får ikke puste
jeg piper
etter luft
men dekket er flatt
tirsdag 15. juni 2010
En øy - to folk - Ulik holdning til naturen former utviklingen
Flyr du over grensa som skiller øya Hispaniola i Den dominikanske republikk og Haiti ser det ut som om noen har dem etter skoggrensa. Den dominikanske delen er dypere grønn, mens den haitiske delen er brunsvidd. Haiti hadde historisk diktatorer uinteressert i miljø og utvikling; den dominikanske republikken hadde diktatorer opptatt av trær. Dette gjelder spesielt landets president i tre ulike omganger, Joaquín Balaguer, som døde i 2002.
Hispaniola er et brutalt eksempel på hvordan menneskelig uforstand påfører både natur og kultur sår og lidelser og senker katastrofeberedskapen. Begge land har vært plaget av bananrepublikkenes karakteristika; amerikanske intervensjoner og presidenter som opererte som om landene var deres private eiendom.
Naturens luner
Øya Hispaniolas to deler er ulike. Regnet på de kanter kommer som regel inn fra øst. Det vil si at Den dominikanske republikken, som ligger i øst, får mest regn, noe som er viktig for jordbruket. Øyas høyeste fjell er hovedsakelig på den dominikanske siden, og elvene som starter derfra flyter hovedsaklig østover. Jordsmonnet er mange steder svært godt.
Men paradokset er at selv om den haitiske siden hadde et dårligere utgangspunkt, utviklet de en rik jordbruksøkonomi før den dominikanske siden. Men de gjorde det på bekostning av naturen. Haiti ble Frankrikes viktigste koloni en periode, mens den dominikanske siden forble spansk koloni. Men Spania lot stort sett den dominikanske delen i fred pga hjemlige problemer. Frankrike, derimot, pøste på med afrikanske slaver til Haiti og sukkerplantasjer. Resultatet var at landet etter hvert fikk en befolkning syv ganger så stor som naboen i kolonitiden. Befolkningen er fortsatt marginalt større enn naboens i dag også. Men Haitis areal er bare halvparten så stor. De franske slaveskipene ville ikke dra tomhendt hjem igjen, og fylte opp med tømmer, slik at lavlands og de mellomhøye fjellskrentene var tømt for trær på midten av 19-tallet.
Historisk uflaks – ble fransk koloni
Den dominikanske republikken hadde et greit forhold til sine tidligere koloniherrer og åpnet etter hvert for europeisk immigrasjon og investeringer. Haiti kjempet seg til uavhengighet i 1804 etter et vellykket slaveopprør inspirert av den franske revolusjonen noen år før. Men de var av naturlige årsaker svært skeptiske til fremmede.
Under diktatoren Trujillo begynte dominikanerne på 1930-tallet å industrialisere. Hans etterfølger og mangeårige høyre hånd, Joaquín Balaguer, gjorde det samme. Han satset stort på vannkraft. Den hardtslående Balaguer tvang gjennom nasjonalparker og vernesoner, både til skogs og til havs. Noen ganger skjedde dette gjennom tvangsflytting og beinharde metoder. Men i dag kan landet prise seg lykkelig for dette, i alle fall om de sammenlikner seg med naboen.
Balaguer var nærmest fantastisk opptatt av å ta vare på skog og subsidierte derfor importen av propan og flytende naturgass, for å beskytte skogen. Nabolandet Haitis lille elite, var mest opptatt av å suge rikdom ut av de fattige, som ble tvunget til å fortsette å rive opp røtter og bruke de usle restene som gjensto av skog for å ha tenneved til mat og varme. Franske krav om erstatning etter den haitiske revolusjonen gjorde også at landet fikk en stor statsgjeld å betjene.
Den amerikanske økonomen Tyler Cowen sier det mer kontroversielt: Tidligere franske kolonier gjør det dårligere, uansett. Dessuten fikk Haiti uavhengigheten for tidlig. Han peker på de franske øyene Guadeloupe og Martiniques, som får store deler av sitt BNP fra franske overføringer.
Når miljøet avgjør
I dag er ca 28 % av den Dominikanske republikken skogkledd, mens dette gjelder for kun 1 % av Haiti. Dette betyr tap av tømmer, og andre bygningsmaterialer fra skogen, jorderosjon, lav jordfertilitet, sedimenter i elver, tap av vannårer og ergo hydroelektrisk kraft, og mer ujevne nedbørsmengder.
I september 2004 herjet orkanen Jeanne over øyene Puerto Rico og Hispaniola. Selv om begge øyene mottok lignende nivåer av nedbør kunne ikke resultatene vært mer ulike. Orkanen resulterte i 7 flom-dødsfall i Puerto Rico, 24 i Den dominikanske republikk, men mer enn 3000 i Haiti. Naturen der hadde ingen motstandskraft.
Den amerikanske forfatteren Jared Diamond ser på de 4 nasjonalparkene eller reservatene i Haiti, mot 74 i nabostaten, som en hovedindikasjon på de to nabostatenes ulike skjebner. Han viser til at antall lokale organisasjoner (NGOs), miljøvernere og utviklingsarbeidere er langt høyere på den dominikanske siden.
Det er kulturelle og språklige barrierer mellom øyas to nabostater. Dominikanerne glemmer ikke Haitis 22 års okkupasjon på 19-tallet (selv om slaveriet ble avskaffet da), og haitianerne glemmer ikke Trujillos nedslaktning av 20.000 haitianere i 1937.
Men det tragiske jordskjelvet som rammet Haiti 12. januar i år fører likevel de to naboene nærmere. De har innsett at de lever på samme øya - de må samarbeide. Naturens økosystemtjenester er noe alle innbyggerne nyter godt av.
Andrew P. Kroglund, Innsikt nr. 5/2010
Hispaniola er et brutalt eksempel på hvordan menneskelig uforstand påfører både natur og kultur sår og lidelser og senker katastrofeberedskapen. Begge land har vært plaget av bananrepublikkenes karakteristika; amerikanske intervensjoner og presidenter som opererte som om landene var deres private eiendom.
Naturens luner
Øya Hispaniolas to deler er ulike. Regnet på de kanter kommer som regel inn fra øst. Det vil si at Den dominikanske republikken, som ligger i øst, får mest regn, noe som er viktig for jordbruket. Øyas høyeste fjell er hovedsakelig på den dominikanske siden, og elvene som starter derfra flyter hovedsaklig østover. Jordsmonnet er mange steder svært godt.
Men paradokset er at selv om den haitiske siden hadde et dårligere utgangspunkt, utviklet de en rik jordbruksøkonomi før den dominikanske siden. Men de gjorde det på bekostning av naturen. Haiti ble Frankrikes viktigste koloni en periode, mens den dominikanske siden forble spansk koloni. Men Spania lot stort sett den dominikanske delen i fred pga hjemlige problemer. Frankrike, derimot, pøste på med afrikanske slaver til Haiti og sukkerplantasjer. Resultatet var at landet etter hvert fikk en befolkning syv ganger så stor som naboen i kolonitiden. Befolkningen er fortsatt marginalt større enn naboens i dag også. Men Haitis areal er bare halvparten så stor. De franske slaveskipene ville ikke dra tomhendt hjem igjen, og fylte opp med tømmer, slik at lavlands og de mellomhøye fjellskrentene var tømt for trær på midten av 19-tallet.
Historisk uflaks – ble fransk koloni
Den dominikanske republikken hadde et greit forhold til sine tidligere koloniherrer og åpnet etter hvert for europeisk immigrasjon og investeringer. Haiti kjempet seg til uavhengighet i 1804 etter et vellykket slaveopprør inspirert av den franske revolusjonen noen år før. Men de var av naturlige årsaker svært skeptiske til fremmede.
Under diktatoren Trujillo begynte dominikanerne på 1930-tallet å industrialisere. Hans etterfølger og mangeårige høyre hånd, Joaquín Balaguer, gjorde det samme. Han satset stort på vannkraft. Den hardtslående Balaguer tvang gjennom nasjonalparker og vernesoner, både til skogs og til havs. Noen ganger skjedde dette gjennom tvangsflytting og beinharde metoder. Men i dag kan landet prise seg lykkelig for dette, i alle fall om de sammenlikner seg med naboen.
Balaguer var nærmest fantastisk opptatt av å ta vare på skog og subsidierte derfor importen av propan og flytende naturgass, for å beskytte skogen. Nabolandet Haitis lille elite, var mest opptatt av å suge rikdom ut av de fattige, som ble tvunget til å fortsette å rive opp røtter og bruke de usle restene som gjensto av skog for å ha tenneved til mat og varme. Franske krav om erstatning etter den haitiske revolusjonen gjorde også at landet fikk en stor statsgjeld å betjene.
Den amerikanske økonomen Tyler Cowen sier det mer kontroversielt: Tidligere franske kolonier gjør det dårligere, uansett. Dessuten fikk Haiti uavhengigheten for tidlig. Han peker på de franske øyene Guadeloupe og Martiniques, som får store deler av sitt BNP fra franske overføringer.
Når miljøet avgjør
I dag er ca 28 % av den Dominikanske republikken skogkledd, mens dette gjelder for kun 1 % av Haiti. Dette betyr tap av tømmer, og andre bygningsmaterialer fra skogen, jorderosjon, lav jordfertilitet, sedimenter i elver, tap av vannårer og ergo hydroelektrisk kraft, og mer ujevne nedbørsmengder.
I september 2004 herjet orkanen Jeanne over øyene Puerto Rico og Hispaniola. Selv om begge øyene mottok lignende nivåer av nedbør kunne ikke resultatene vært mer ulike. Orkanen resulterte i 7 flom-dødsfall i Puerto Rico, 24 i Den dominikanske republikk, men mer enn 3000 i Haiti. Naturen der hadde ingen motstandskraft.
Den amerikanske forfatteren Jared Diamond ser på de 4 nasjonalparkene eller reservatene i Haiti, mot 74 i nabostaten, som en hovedindikasjon på de to nabostatenes ulike skjebner. Han viser til at antall lokale organisasjoner (NGOs), miljøvernere og utviklingsarbeidere er langt høyere på den dominikanske siden.
Det er kulturelle og språklige barrierer mellom øyas to nabostater. Dominikanerne glemmer ikke Haitis 22 års okkupasjon på 19-tallet (selv om slaveriet ble avskaffet da), og haitianerne glemmer ikke Trujillos nedslaktning av 20.000 haitianere i 1937.
Men det tragiske jordskjelvet som rammet Haiti 12. januar i år fører likevel de to naboene nærmere. De har innsett at de lever på samme øya - de må samarbeide. Naturens økosystemtjenester er noe alle innbyggerne nyter godt av.
Andrew P. Kroglund, Innsikt nr. 5/2010
mandag 14. juni 2010
Hjemme, borte, uavgjort
Da åpningskampen i VM i ble blåst i gang på Soccer City stadion, Soweto, Johannesburg den 11. Juni, var det frihet og fotball som sto brud og brudgom. Afrikas moderne forhold til fotball er like gammel som kontinentets løsrivelse fra sine kolonimakter.
Det afrikanske fotballforbundet (CAF) ble dannet i 1956. Det ble ergo den første panafrikanske organisasjon i en periode som sydet av frihetstrang. Den Afrikanske Union (OAU) ble først stiftet i 1963, og det kan argumenteres med at CAF har hatt større vekt, både historisk og politisk enn OAU.
Fotball som makt
Få uker etter det første afrikanske mesterskapet i 1957 opplevde kontinentet første fase i det store oppbruddets tid; 6. mars samme år erklærte Gullkysten/Ghana seg som uavhengig av Storbritannia. Avkoloniseringen begynte - og fotballen var en medspiller. Fotball ble del av den nasjonale myte. ANC i Sør-Afrika og TANU i Tanganyika (senere Tanzania) og andre afrikanske partier og bevegelser fikk verdifull første trening i organisasjon i fotballklubber og forbund. Det var felt kolonimaktene lot de innfødte klare selv. Sentrale skikkelser i frihetsbevegelsen i Elfenbenskysten og Nigeria samlet bevisst folkemasser gjennom fotballen slik at de kunne agitere for selvstendighet. Likeledes hadde lokale arabiske eliter i Tunisia og Algerie opprettet sine egne klubber som viktige motorer i oppgjøret med franskmennene. Fotball ble brukt som et rammeverk for å fyre opp under den afrikanske nasjonalismen og var dermed med på å ryste koloniherrene..
Ghana og landsfader Kwame Nkrumah stilte seg i spisen for en politisk panafrikansk bevegelse og dette resulterte som nevnt i opprettelsen av den afrikanske union i 1963. Samme år fikk Ghana tildelt Afrika-mesterskapet, og Nkrumah hadde som politisk mål at Ghana skulle ta gull. Og det gjorde de. Despotene tok all makt, og de så samtidig fotballen og Afrika-mesterskapet som et middel til mer makt.
Mobutu og hans leoparder
En av disse var hærsjef Mobutu i Congo, som kom til makten i 1965. Han investerte i laget, slik at Congo på slutten av 60-tallet ble en dominerende faktor på fotballbanen. Leopardene, Mobutus leketøy, vant Afrika-mesterskapet i 1968. Nkrumah og Mobutus satsing på landslaget viste for så vidt verden at Afrika kan om Afrika vil og at det er mulig å oppnå resultater om en setter inn nødvendige ressurser. Dette kunne sannsynligvis ha blitt gjort på andre samfunnsområder også. I stedet kan det hevdes at fotballen oppfylte umiddelbare behov og at det ergo var lettere for despotene å utsette befolkningens andre legitime behov. I samfunn med delvis manglende historiske, institusjonelle og demografiske samlingspunkt fantes det kanskje ikke noe mer effektivt middel til å skape et symbol og et felles rom for nasjonal stolthet enn de afrikanske landslag.
Flere lag til VM
Mobutus Congo, omdøpt til Zaire, tapte i VM 1974 0-9 for Jugoslavia. Observatører har hevdet at dette i en overført betydning er et bilde på hva som var igjen etter årene fra kontinentets lovende selvstendighetsbølge til de etterfølgende diktatorstyrene. Løftene fra den afrikanske uavhengighetsbølgen og for afrikansk fotball ble på mange vis knust den kvelden i Gelsenkirchen, Tyskland.
Men Afrika fikk etter hvert flere VM-plasser og større innflytelse og i 1978 vant Tunisia den første afrikanske VM-seier da de slo Mexico 3-1. I 1986 i Mexico ble Marokko første afrikanske land som gikk videre fra sin VM-pulje, og i 1990 var kolonitidens skygger for alltid gjort kortere da Kamerun vant åpningskampen mot verdensmesteren fra Argentina og fortsatte helt til kvartfinalen.
Etter Kamerun satte først Nigeria og deretter Senegal sitt preg på VM i 1994, 1998 og 2002 og fra 1998 med fem deltagende nasjoner. I siste VM 2006 i Tyskland hadde både Elfenbenskysten og Ghana noe av turneringens morsomste og saftigste fotball.
Den store spilleren ved Kameruns gjennombrudd i 1990 var Roger Milla. Sammen med ghaneseren Abedi Pelé fra Olympique de Marseille, som i 1993 var den første afrikaner som kunne løfte Champions League trofeet, er Milla med tiden kommet til å stå som pioneren i Afrikas suksessrike inntog i europeiske ligaer. Milla herjet i fransk toppfotball mellom 1977 og 1987. Etter dette begynte europeisk oppkjøp av afrikansk talent å ta av, med kåringen av Liberias og AC Milans George Weah som verdens beste i 1995. Importen av billige afrikanere til europeiske ligaer har til de grader tatt av slik at den belgiske klubben Beveren i 2003 skal ha stilt med et lag som bestod utelukkende av spillere fra Elfenbenskysten! I noen tilfeller har også ønsket om raske penger på alle sider av bordet ført til kontraktsforviklinger, slik tilfellet med den famøse Morgan Anderesen vs Jon Obi Mikel-saken her i Norge, som lenge verserte i rettsapparatet.
Tilbake til moderkontinentet
Men oppfattningen av afrikansk fotball har endret seg radikalt. I dag er Drogba og Eto’o like store stjerner som Rooney og Mesi. Her hjemme ville norske topplag ha vært langt kjedeligere uten sine afrikanske spillere. Og nå, med VM for første gang på afrikansk jord, i Sør-Afrika, i 2010, er skrittet for alvor tatt.
”Football’s coming home”, het det i den offisielle EM sangen da England var vertskap i 1996. ”Man is coming home”, kunne det kanskje hete i år? Vi er tilbake på vårt moderkontinent, fra der våre tidlige formødre la ut på sin verdensomspennende reise for ca 65.000 år siden. Kanskje allerede den gangen var kokosnøtten en prototyp på en tidlig ball?
Det blir mye annen ekstra afrikansk ’pomp and circumstance’ I løpet av 2010 også, ettersom 17 afrikanske stater vil ha gjennomført storslagne 50 års jubileer, for å feire uavhengigheten de fikk i 1960. Men hele kontinentet har i år en ekstra grunn til å reflektere over historien og fremtiden. I år er det nøyaktig 125 år siden europeiske kolonistater under Berlin-konferansen delte Afrika mellom seg.
Det kan være et historisk faktum som peker fremover. De norske fangene i Kisangani, deres innstilling og deres viderverdigheter kan kanskje være rester etter det som engang var. Et vellykket VM-arrangement vil være en begivenhet som gir hele kontinentet en ny stimulus, noe som peker fremover.
Drømmen måtte være en finale med et afrikansk land mot et av de store europeiske kolonilandene som deltok på konferansen i Berlin. Så vinner det afrikanske laget! En herlig revansje gjennom organisert folkekultur. Og så meget mer sivilisert enn det organiserte ranet som ble iscenesatt for 125 år siden. Hjemmeseier for Afrika!
Det afrikanske fotballforbundet (CAF) ble dannet i 1956. Det ble ergo den første panafrikanske organisasjon i en periode som sydet av frihetstrang. Den Afrikanske Union (OAU) ble først stiftet i 1963, og det kan argumenteres med at CAF har hatt større vekt, både historisk og politisk enn OAU.
Fotball som makt
Få uker etter det første afrikanske mesterskapet i 1957 opplevde kontinentet første fase i det store oppbruddets tid; 6. mars samme år erklærte Gullkysten/Ghana seg som uavhengig av Storbritannia. Avkoloniseringen begynte - og fotballen var en medspiller. Fotball ble del av den nasjonale myte. ANC i Sør-Afrika og TANU i Tanganyika (senere Tanzania) og andre afrikanske partier og bevegelser fikk verdifull første trening i organisasjon i fotballklubber og forbund. Det var felt kolonimaktene lot de innfødte klare selv. Sentrale skikkelser i frihetsbevegelsen i Elfenbenskysten og Nigeria samlet bevisst folkemasser gjennom fotballen slik at de kunne agitere for selvstendighet. Likeledes hadde lokale arabiske eliter i Tunisia og Algerie opprettet sine egne klubber som viktige motorer i oppgjøret med franskmennene. Fotball ble brukt som et rammeverk for å fyre opp under den afrikanske nasjonalismen og var dermed med på å ryste koloniherrene..
Ghana og landsfader Kwame Nkrumah stilte seg i spisen for en politisk panafrikansk bevegelse og dette resulterte som nevnt i opprettelsen av den afrikanske union i 1963. Samme år fikk Ghana tildelt Afrika-mesterskapet, og Nkrumah hadde som politisk mål at Ghana skulle ta gull. Og det gjorde de. Despotene tok all makt, og de så samtidig fotballen og Afrika-mesterskapet som et middel til mer makt.
Mobutu og hans leoparder
En av disse var hærsjef Mobutu i Congo, som kom til makten i 1965. Han investerte i laget, slik at Congo på slutten av 60-tallet ble en dominerende faktor på fotballbanen. Leopardene, Mobutus leketøy, vant Afrika-mesterskapet i 1968. Nkrumah og Mobutus satsing på landslaget viste for så vidt verden at Afrika kan om Afrika vil og at det er mulig å oppnå resultater om en setter inn nødvendige ressurser. Dette kunne sannsynligvis ha blitt gjort på andre samfunnsområder også. I stedet kan det hevdes at fotballen oppfylte umiddelbare behov og at det ergo var lettere for despotene å utsette befolkningens andre legitime behov. I samfunn med delvis manglende historiske, institusjonelle og demografiske samlingspunkt fantes det kanskje ikke noe mer effektivt middel til å skape et symbol og et felles rom for nasjonal stolthet enn de afrikanske landslag.
Flere lag til VM
Mobutus Congo, omdøpt til Zaire, tapte i VM 1974 0-9 for Jugoslavia. Observatører har hevdet at dette i en overført betydning er et bilde på hva som var igjen etter årene fra kontinentets lovende selvstendighetsbølge til de etterfølgende diktatorstyrene. Løftene fra den afrikanske uavhengighetsbølgen og for afrikansk fotball ble på mange vis knust den kvelden i Gelsenkirchen, Tyskland.
Men Afrika fikk etter hvert flere VM-plasser og større innflytelse og i 1978 vant Tunisia den første afrikanske VM-seier da de slo Mexico 3-1. I 1986 i Mexico ble Marokko første afrikanske land som gikk videre fra sin VM-pulje, og i 1990 var kolonitidens skygger for alltid gjort kortere da Kamerun vant åpningskampen mot verdensmesteren fra Argentina og fortsatte helt til kvartfinalen.
Etter Kamerun satte først Nigeria og deretter Senegal sitt preg på VM i 1994, 1998 og 2002 og fra 1998 med fem deltagende nasjoner. I siste VM 2006 i Tyskland hadde både Elfenbenskysten og Ghana noe av turneringens morsomste og saftigste fotball.
Den store spilleren ved Kameruns gjennombrudd i 1990 var Roger Milla. Sammen med ghaneseren Abedi Pelé fra Olympique de Marseille, som i 1993 var den første afrikaner som kunne løfte Champions League trofeet, er Milla med tiden kommet til å stå som pioneren i Afrikas suksessrike inntog i europeiske ligaer. Milla herjet i fransk toppfotball mellom 1977 og 1987. Etter dette begynte europeisk oppkjøp av afrikansk talent å ta av, med kåringen av Liberias og AC Milans George Weah som verdens beste i 1995. Importen av billige afrikanere til europeiske ligaer har til de grader tatt av slik at den belgiske klubben Beveren i 2003 skal ha stilt med et lag som bestod utelukkende av spillere fra Elfenbenskysten! I noen tilfeller har også ønsket om raske penger på alle sider av bordet ført til kontraktsforviklinger, slik tilfellet med den famøse Morgan Anderesen vs Jon Obi Mikel-saken her i Norge, som lenge verserte i rettsapparatet.
Tilbake til moderkontinentet
Men oppfattningen av afrikansk fotball har endret seg radikalt. I dag er Drogba og Eto’o like store stjerner som Rooney og Mesi. Her hjemme ville norske topplag ha vært langt kjedeligere uten sine afrikanske spillere. Og nå, med VM for første gang på afrikansk jord, i Sør-Afrika, i 2010, er skrittet for alvor tatt.
”Football’s coming home”, het det i den offisielle EM sangen da England var vertskap i 1996. ”Man is coming home”, kunne det kanskje hete i år? Vi er tilbake på vårt moderkontinent, fra der våre tidlige formødre la ut på sin verdensomspennende reise for ca 65.000 år siden. Kanskje allerede den gangen var kokosnøtten en prototyp på en tidlig ball?
Det blir mye annen ekstra afrikansk ’pomp and circumstance’ I løpet av 2010 også, ettersom 17 afrikanske stater vil ha gjennomført storslagne 50 års jubileer, for å feire uavhengigheten de fikk i 1960. Men hele kontinentet har i år en ekstra grunn til å reflektere over historien og fremtiden. I år er det nøyaktig 125 år siden europeiske kolonistater under Berlin-konferansen delte Afrika mellom seg.
Det kan være et historisk faktum som peker fremover. De norske fangene i Kisangani, deres innstilling og deres viderverdigheter kan kanskje være rester etter det som engang var. Et vellykket VM-arrangement vil være en begivenhet som gir hele kontinentet en ny stimulus, noe som peker fremover.
Drømmen måtte være en finale med et afrikansk land mot et av de store europeiske kolonilandene som deltok på konferansen i Berlin. Så vinner det afrikanske laget! En herlig revansje gjennom organisert folkekultur. Og så meget mer sivilisert enn det organiserte ranet som ble iscenesatt for 125 år siden. Hjemmeseier for Afrika!
onsdag 9. juni 2010
Fotballen kommer hjem
”It is more like a guerilla war in the jungle, sjø”. Norsk fotballs ‘grand old man’, Nils Arne Eggen, er tilbake i manesjen. Og når han forklarer Roseborgs midtbanespiller Anthony Annan fra Ghana taktikk, bruker han bilder han kanskje mener passer for Afrika?
Du har sikkert fått med deg at vi har flere utlendinger i norsk fotball enn noen gang, mange av disse er nettopp fra Afrika. Fotballagenten Gunnar Martin Kjenner får enkelte dager opptil 25 henvendelser fra unge afrikanske spillere under 20 år.
Men lovlydige nordmenn følger med. Du husker kanskje det mye omtalte leserbrevet fra tidligere stortingsrepresentant Halgrim Berg i lokalavisen Hallingdølen? Han forlanger svar fra det talentløse Buskerudpolitiet. En venn av ham hadde observert en ”neger” på toget fra Ål, sammen med en svartmusket araber, og de telte penger. Og lo. Dette går jo på folks rettssikkerhet løs!, skrev Halgrim. Nå visste det seg at ”Negeren” tok toget fordi han skulle kjøpe seg en bruktbil i Oslo.
Historien sier ingenting om den omtalte ”negeren” var fotballspiller. Da hadde han neppe tatt toget. Til det tjener fotballspillere for godt. De er moderne leiesoldater. Og det er lenge siden Europa delte Afrika mellom seg, som et kakestykke, under en konferanse i Berlin, for 125 år siden i år.
Fotball fikk imidlertid afrikanerne lov å holde på med, på egen hånd og fotball har alltid blitt sett på av afrikanske ledere som et viktig virkemiddel i et nytt Afrika av selvstendige stater. Og du husker kanskje Roger Milla fra Kamerun, eller Abedi Pelé fra Ghana eller George Weah fra Liberia? Importen av billige afrikanere til europeiske ligaer har til de grader tatt av slik at den belgiske klubben Beveren i 2003 skal ha stilt med et lag som bestod utelukkende av spillere fra Elfenbenskysten! I noen tilfeller har også ønsket om raske penger på alle sider av bordet ført til kontraktsforviklinger, slik tilfellet med den famøse Morgan Anderesen vs Jon Obi Mikel-saken her i Norge, som lenge verserte i rettsapparatet.
I dag er Drogba og Eto’o like store stjerner som Rooney og Mesi. Her hjemme ville norske topplag ha vært langt kjedeligere uten sine afrikanske spillere. Og nå, med VM for første gang på afrikansk jord, er skrittet for alvor tatt. Når dommeren blåser i gang åpningskampen i kveld på Soccer City stadion, Soweto, Johannesburg, er det ikke bare Sør-Afrika, men også det veldige afrikanske kontinentet som vil ha hele verdens øyne på seg. Vi skal alle tilbake til vårt moderkontinent, fra der våre tidlige formødre la ut på sin verdensomspennende reise for ca 65.000 år siden. Kanskje allerede den gangen var kokosnøtten en prototyp på en tidlig ball?
Drømmen måtte være en finale med et afrikansk land mot et av de store europeiske kolonilandene som deltok på konferansen i Berlin. Så vinner det afrikanske laget! Så meget mer sivilisert det ville være enn det organiserte ranet som ble iscenesatt for 125 år siden. Eller for å omskrive Nils Arne: It’s more like a civilized tea-party, sjø. Ha et godt VM!
Du har sikkert fått med deg at vi har flere utlendinger i norsk fotball enn noen gang, mange av disse er nettopp fra Afrika. Fotballagenten Gunnar Martin Kjenner får enkelte dager opptil 25 henvendelser fra unge afrikanske spillere under 20 år.
Men lovlydige nordmenn følger med. Du husker kanskje det mye omtalte leserbrevet fra tidligere stortingsrepresentant Halgrim Berg i lokalavisen Hallingdølen? Han forlanger svar fra det talentløse Buskerudpolitiet. En venn av ham hadde observert en ”neger” på toget fra Ål, sammen med en svartmusket araber, og de telte penger. Og lo. Dette går jo på folks rettssikkerhet løs!, skrev Halgrim. Nå visste det seg at ”Negeren” tok toget fordi han skulle kjøpe seg en bruktbil i Oslo.
Historien sier ingenting om den omtalte ”negeren” var fotballspiller. Da hadde han neppe tatt toget. Til det tjener fotballspillere for godt. De er moderne leiesoldater. Og det er lenge siden Europa delte Afrika mellom seg, som et kakestykke, under en konferanse i Berlin, for 125 år siden i år.
Fotball fikk imidlertid afrikanerne lov å holde på med, på egen hånd og fotball har alltid blitt sett på av afrikanske ledere som et viktig virkemiddel i et nytt Afrika av selvstendige stater. Og du husker kanskje Roger Milla fra Kamerun, eller Abedi Pelé fra Ghana eller George Weah fra Liberia? Importen av billige afrikanere til europeiske ligaer har til de grader tatt av slik at den belgiske klubben Beveren i 2003 skal ha stilt med et lag som bestod utelukkende av spillere fra Elfenbenskysten! I noen tilfeller har også ønsket om raske penger på alle sider av bordet ført til kontraktsforviklinger, slik tilfellet med den famøse Morgan Anderesen vs Jon Obi Mikel-saken her i Norge, som lenge verserte i rettsapparatet.
I dag er Drogba og Eto’o like store stjerner som Rooney og Mesi. Her hjemme ville norske topplag ha vært langt kjedeligere uten sine afrikanske spillere. Og nå, med VM for første gang på afrikansk jord, er skrittet for alvor tatt. Når dommeren blåser i gang åpningskampen i kveld på Soccer City stadion, Soweto, Johannesburg, er det ikke bare Sør-Afrika, men også det veldige afrikanske kontinentet som vil ha hele verdens øyne på seg. Vi skal alle tilbake til vårt moderkontinent, fra der våre tidlige formødre la ut på sin verdensomspennende reise for ca 65.000 år siden. Kanskje allerede den gangen var kokosnøtten en prototyp på en tidlig ball?
Drømmen måtte være en finale med et afrikansk land mot et av de store europeiske kolonilandene som deltok på konferansen i Berlin. Så vinner det afrikanske laget! Så meget mer sivilisert det ville være enn det organiserte ranet som ble iscenesatt for 125 år siden. Eller for å omskrive Nils Arne: It’s more like a civilized tea-party, sjø. Ha et godt VM!
torsdag 3. juni 2010
Om å borde skip og historiske linjer
Det går noen historiske linjer fra den internasjonale skandalen da britene nektet holocaust-overlevende adgang til Palestina og til Israels nekting av skip til Palestina. Den gang ble bordingen av skip en medvirkende årsak til en statsdannelse; det vil den bli nå også.
11. juli 1947 forlot skipet Exodus Frankrike med jødiske flyktninger på vei til Palestina. De fleste var overlevende etter Holocaust. De hadde ikke legale immigrasjonspapirer. Storbritannia bordet skipet i internasjonalt farvann, hvor de ikke hadde noen jurisdiksjon. Det kom til håndgemeng - en ble drept og flere titalls ble såret. Skipet ble tatt over og ført til Haifa, hvor de ca 4500 passasjerene etter hvert ble omorganisert og sendt ut igjen, til Kypros, og senere til interneringsleire i.. ..Tyskland. En skandale, en tragedie, en skamplett. Tidligere Dachau-fanger internert i Tyskland, på nytt, i leire hvor sivile tyskere var satt til å jobbe. For et overgrep, fra seierherre Englands side.I det store bildet var dette en liten hendelse. Men symbolsk var den utrolig viktig. Den var medvirkende til at Israel ble stat.
Den 30. mai 2010 legger flere skip fra kai i Kypros. I internasjonalt farvann bordes de av Israel. Det er ikke flyktninger om bord. Det er internasjonalsiter. Noen palestinere, kanskje noen jøder. De skal til Palestina. Med mat og utstyr. Til et forhutlet folk, på en liten sandstripe, som ikke får sin selvstendighet. Som gjerdes inne. Skipene bordes. Noen blir drept. Andre blir såret. Skipene skal bringes inn til israelske havner.
Israel fikk sin rett i 1948. De forviste fra Exodus fikk komme til det forgjettede land etter hvert. En rettferdighet ble oppnådd. David beseiret Goliat.
Og historien går sin skjeve gang. Offer har også blitt gjerningsmann. Men noe skjedde denne dagen i mai 2010. Bildene fra bordingen av skipene vil være med oss lenge. Vi vet ikke alle detaljer ennå. Kanskje kunne arrangørene ha gjort ting annerledes. De kunne ha skipet varene inn til Israel eller Egypt. De provoserte. De hadde en politisk agenda. Også flyktningene på Exodus kunne ha gjort det annerledes. De hadde heller ikke sine papirer i orden. Men de kjørte rett på. De historiske linjene til Exodus er ikke rette, men de er der. De snirkler rundt de samme prinsippene om rettferdighet. En annen rettferdighet denne gang, men like fullt riktig. Det er ikke lenge nå før Palestina blir selvstendig stat. Og bordingen av skipene vil vise seg å være et tidsskille. Forhåpentligvis.
11. juli 1947 forlot skipet Exodus Frankrike med jødiske flyktninger på vei til Palestina. De fleste var overlevende etter Holocaust. De hadde ikke legale immigrasjonspapirer. Storbritannia bordet skipet i internasjonalt farvann, hvor de ikke hadde noen jurisdiksjon. Det kom til håndgemeng - en ble drept og flere titalls ble såret. Skipet ble tatt over og ført til Haifa, hvor de ca 4500 passasjerene etter hvert ble omorganisert og sendt ut igjen, til Kypros, og senere til interneringsleire i.. ..Tyskland. En skandale, en tragedie, en skamplett. Tidligere Dachau-fanger internert i Tyskland, på nytt, i leire hvor sivile tyskere var satt til å jobbe. For et overgrep, fra seierherre Englands side.I det store bildet var dette en liten hendelse. Men symbolsk var den utrolig viktig. Den var medvirkende til at Israel ble stat.
Den 30. mai 2010 legger flere skip fra kai i Kypros. I internasjonalt farvann bordes de av Israel. Det er ikke flyktninger om bord. Det er internasjonalsiter. Noen palestinere, kanskje noen jøder. De skal til Palestina. Med mat og utstyr. Til et forhutlet folk, på en liten sandstripe, som ikke får sin selvstendighet. Som gjerdes inne. Skipene bordes. Noen blir drept. Andre blir såret. Skipene skal bringes inn til israelske havner.
Israel fikk sin rett i 1948. De forviste fra Exodus fikk komme til det forgjettede land etter hvert. En rettferdighet ble oppnådd. David beseiret Goliat.
Og historien går sin skjeve gang. Offer har også blitt gjerningsmann. Men noe skjedde denne dagen i mai 2010. Bildene fra bordingen av skipene vil være med oss lenge. Vi vet ikke alle detaljer ennå. Kanskje kunne arrangørene ha gjort ting annerledes. De kunne ha skipet varene inn til Israel eller Egypt. De provoserte. De hadde en politisk agenda. Også flyktningene på Exodus kunne ha gjort det annerledes. De hadde heller ikke sine papirer i orden. Men de kjørte rett på. De historiske linjene til Exodus er ikke rette, men de er der. De snirkler rundt de samme prinsippene om rettferdighet. En annen rettferdighet denne gang, men like fullt riktig. Det er ikke lenge nå før Palestina blir selvstendig stat. Og bordingen av skipene vil vise seg å være et tidsskille. Forhåpentligvis.
onsdag 26. mai 2010
På vegne av humla og den lille gutten
Jeg sitter på min lille OBOS-balkong og nyter usynlige stråler fra en blek vårsol. Innsekter og fugler summer lett i en forsiktig morgenkonsert. –Mamma, er humlene slemme med blomstene? Jeg spisser ørene og ser ned. Jo, en liten pjokk står bøyd over noen busker og er ivrig observerende. Kanskje guttens første a-ha opplevelse i nærnaturen? Er jeg her og nå vitne til et moderne menneskes inntreden inn i naturen, for å bruke et næsiansk uttrykk? Jeg tar en slurk av søndagskaffen og blar videre i avisen. En liten notis på økonomisidene forteller at Statoil-sjefen topper listen over lederlønninger i de 15 selskapene som er mest omsatt på Oslo børs.
Heldig mann, tenker jeg. 10,7 millioner kroner per år er ikke dårlig. Han må være flink. Men glad det ikke er meg. Skulle bare mangle at han tjener godt. Han må kompenseres, ettersom han sikker står på og er mye borte fra familie og venner. Dessuten er han med på å sikre pensjonen min, gjennom sitt strategiske arbeid. Jeg blar videre i avisen. Over en helside omtales protester mot Statoils kanadiske oljesandsatsing. Jeg leser. Kan dette være sant? Motvillig legger jeg vårens glade lyder bak meg, går inn og googler meg frem til mer informasjon om hva som egentlig skjer i den kanadiske villmarken.
Steinaldermennesket og oss
2010 er utnevnt av FN som naturmangfoldsåret. Vi skal feire den naturen vi selv kommer fra, som vi selv tilhører. Den amerikanske biologen Edward O. Wilson beskriver naturen som menneskets opprinnelige hjem. Vi har levd mesteparten av vår eksistens i naturen. Vi levde i nærkontakt med andre arter. De få tusen årene hvor vi har levd relativt frigjort fra et slikt miljø, har ikke endret vår genetikk. I eiask ånd kan vi nå bramfritt si at vi går rundt med steinaldermenneskets hjerne. Wilson postulerer derfor at mennesket har en dyp, kanskje ubevisst forkjærlighet for kontakt med andre livsformer – og med natur. Mange av oss reiser langt for å oppleve slikt.
Noen reiser til de kanadiske villmarker. For andre er bare vissheten om at slike store uberørte områder eksisterer, en kilde til glede i seg selv. Og noen bor i denne villmarken. Slik som urfolk. Det er altså i et slikt territorium det nå skal utvinnes oljesand. Et område stort som Norge sør for Sognefjorden skal raseres. Vårt eget flaggskip, Statoil, skal bare legge beslag på et område like stort som Jotunheimen nasjonalpark. Men nøktern analyse viser at utvinningen av oljesand er den mest forurensende metoden som eksisterer hva gjelder olje. I seg selv kreves store mengder energi for å varme opp vann til å koke ut oljen, skriver Aftenposten. Det gir store CO2 utslip. Mye, mye mer enn det som gjøres i Nordsjøen, hvor Norge og Statoil, ligger i front.
En annen ting er de lokale ødeleggelsene av natur: 12 milliarder kroner har Statoil allerede investert. I naturmangfoldsåret vet vi at vi daglig utrydder arter fra klodens overflate. I Kanada gjør vi det med åpne øyne: det naturlige dyrelivet utraderes, skogene ødelegges og økosystemene settes ut av funksjon. For hvert fat med olje som hentes ut fra tjære og leirsand i Canada, fjerner vi oss mer fra en grønn og ren energirevolusjon.
Schindlers liste
Under flere besøk i Norge har professor i økologi ved Alberta-universitetet, David Schindler, beskrevet konsekvensene av tjæresandutvinning. Den er lang og grotesk. Skogs- og myrområder som berøres er like viktige for klodens klima som tropiske regnskoger.
Statoils prosjekt foregår langt under bakken. Omtrent 80 prosent av alle bitumenforekomster ligger så dypt at industrien må smelte bitumen til svart sirup der nede ved hjelp av store mengder damp. Tilbake sitter kanadierne med ødelagt jord, delt opp i biter av rørgater og utvinningsanlegg og jordsmonn fjernet. Fra enorme innsjøer fylt med giftig avfall fra utvinningen, siver ødeleggelse ut i grunnvann og elver.
Kanadiske urfolksrepresentanter forteller om tapte jaktmarker, fisk med to munner og andre mutasjoner og urovekkende mange sykdomstilfeller og dødsfall. De rapporterer om miljøgifter i elvene og synkende bestander av dyr og fugl.
Vår felles generalforsamling
Norge og Statoil er en liten aktør i det overgrepet som nå foregår mot naturen, og i siste instans oss selv. Men vi er en aktør. Det etiske ansvaret kan vi ikke løpe fra. Vi må kunne se konsekvensen i hvitøyet. Helge Lund tjener gode penger. Kanskje om noen år leser vi nye oversikter som viser at han får nye bonuser fordi selskapet tjener godt på tjæresanden. Da vil det ikke lenger fullt så greit for meg at Lund tjener så mye. Fordi Helge Lund skal representere norske verdier. Han skal representere meg. Hans lønn kommer fra fellesskapet.
Jeg går ut på verandaen igjen. Den lille gutten er borte. Begrepet ’la humla suse’ kommer til meg. Som norsk borger kan jeg jo velge å gjøre akkurat det; jeg kan nyte livet sorgløst og uten bekymringer. Fordi jeg er født i et land som er rikt, bygd på forfedrenes slit, oppofrelse og gode samfunnsmoral. Og på naturressurser. Det er dette som garanterer meg en god pensjon. Men jeg vil ikke ha en pensjon basert på prinsipper som ikke tåler dagens lys.
Surret fra innsektene tiltar. Jeg lurer på om det finnes oljefluer? Pollinerer de? Skaper de nytt liv? Helge Lund og Statoil kan skape noe nytt; de kan ’pollinere’ ved å satse mer målrettet på de nye energikildene; på de fornybare. Jeg kaster fra meg avisen og prøver å finne roen ved å bla i en biografi om Bjørnson. Men da finner jeg hvert fall ikke roen! Et sted sier han: ’Det er de gode gjerninger som redder verden’. Kanskje. Men det er i alle fall de informerte beslutninger som bør styre verden. Den 19. mai var det generalsforsamling i Statoil. Jeg kunne ikke bare dukke opp der som enkeltstående borger. Men regjeringen min var der. Den skal i prinsippet utøve et aktivt eierskap. Det forventet jeg. De kunne ha sagt nei til tjæresand. På vegne av meg. Men enda mer på vegne av humla og den lille gutten. Neste år! Så lenge humla suser… Så lenge barna spør…
Heldig mann, tenker jeg. 10,7 millioner kroner per år er ikke dårlig. Han må være flink. Men glad det ikke er meg. Skulle bare mangle at han tjener godt. Han må kompenseres, ettersom han sikker står på og er mye borte fra familie og venner. Dessuten er han med på å sikre pensjonen min, gjennom sitt strategiske arbeid. Jeg blar videre i avisen. Over en helside omtales protester mot Statoils kanadiske oljesandsatsing. Jeg leser. Kan dette være sant? Motvillig legger jeg vårens glade lyder bak meg, går inn og googler meg frem til mer informasjon om hva som egentlig skjer i den kanadiske villmarken.
Steinaldermennesket og oss
2010 er utnevnt av FN som naturmangfoldsåret. Vi skal feire den naturen vi selv kommer fra, som vi selv tilhører. Den amerikanske biologen Edward O. Wilson beskriver naturen som menneskets opprinnelige hjem. Vi har levd mesteparten av vår eksistens i naturen. Vi levde i nærkontakt med andre arter. De få tusen årene hvor vi har levd relativt frigjort fra et slikt miljø, har ikke endret vår genetikk. I eiask ånd kan vi nå bramfritt si at vi går rundt med steinaldermenneskets hjerne. Wilson postulerer derfor at mennesket har en dyp, kanskje ubevisst forkjærlighet for kontakt med andre livsformer – og med natur. Mange av oss reiser langt for å oppleve slikt.
Noen reiser til de kanadiske villmarker. For andre er bare vissheten om at slike store uberørte områder eksisterer, en kilde til glede i seg selv. Og noen bor i denne villmarken. Slik som urfolk. Det er altså i et slikt territorium det nå skal utvinnes oljesand. Et område stort som Norge sør for Sognefjorden skal raseres. Vårt eget flaggskip, Statoil, skal bare legge beslag på et område like stort som Jotunheimen nasjonalpark. Men nøktern analyse viser at utvinningen av oljesand er den mest forurensende metoden som eksisterer hva gjelder olje. I seg selv kreves store mengder energi for å varme opp vann til å koke ut oljen, skriver Aftenposten. Det gir store CO2 utslip. Mye, mye mer enn det som gjøres i Nordsjøen, hvor Norge og Statoil, ligger i front.
En annen ting er de lokale ødeleggelsene av natur: 12 milliarder kroner har Statoil allerede investert. I naturmangfoldsåret vet vi at vi daglig utrydder arter fra klodens overflate. I Kanada gjør vi det med åpne øyne: det naturlige dyrelivet utraderes, skogene ødelegges og økosystemene settes ut av funksjon. For hvert fat med olje som hentes ut fra tjære og leirsand i Canada, fjerner vi oss mer fra en grønn og ren energirevolusjon.
Schindlers liste
Under flere besøk i Norge har professor i økologi ved Alberta-universitetet, David Schindler, beskrevet konsekvensene av tjæresandutvinning. Den er lang og grotesk. Skogs- og myrområder som berøres er like viktige for klodens klima som tropiske regnskoger.
Statoils prosjekt foregår langt under bakken. Omtrent 80 prosent av alle bitumenforekomster ligger så dypt at industrien må smelte bitumen til svart sirup der nede ved hjelp av store mengder damp. Tilbake sitter kanadierne med ødelagt jord, delt opp i biter av rørgater og utvinningsanlegg og jordsmonn fjernet. Fra enorme innsjøer fylt med giftig avfall fra utvinningen, siver ødeleggelse ut i grunnvann og elver.
Kanadiske urfolksrepresentanter forteller om tapte jaktmarker, fisk med to munner og andre mutasjoner og urovekkende mange sykdomstilfeller og dødsfall. De rapporterer om miljøgifter i elvene og synkende bestander av dyr og fugl.
Vår felles generalforsamling
Norge og Statoil er en liten aktør i det overgrepet som nå foregår mot naturen, og i siste instans oss selv. Men vi er en aktør. Det etiske ansvaret kan vi ikke løpe fra. Vi må kunne se konsekvensen i hvitøyet. Helge Lund tjener gode penger. Kanskje om noen år leser vi nye oversikter som viser at han får nye bonuser fordi selskapet tjener godt på tjæresanden. Da vil det ikke lenger fullt så greit for meg at Lund tjener så mye. Fordi Helge Lund skal representere norske verdier. Han skal representere meg. Hans lønn kommer fra fellesskapet.
Jeg går ut på verandaen igjen. Den lille gutten er borte. Begrepet ’la humla suse’ kommer til meg. Som norsk borger kan jeg jo velge å gjøre akkurat det; jeg kan nyte livet sorgløst og uten bekymringer. Fordi jeg er født i et land som er rikt, bygd på forfedrenes slit, oppofrelse og gode samfunnsmoral. Og på naturressurser. Det er dette som garanterer meg en god pensjon. Men jeg vil ikke ha en pensjon basert på prinsipper som ikke tåler dagens lys.
Surret fra innsektene tiltar. Jeg lurer på om det finnes oljefluer? Pollinerer de? Skaper de nytt liv? Helge Lund og Statoil kan skape noe nytt; de kan ’pollinere’ ved å satse mer målrettet på de nye energikildene; på de fornybare. Jeg kaster fra meg avisen og prøver å finne roen ved å bla i en biografi om Bjørnson. Men da finner jeg hvert fall ikke roen! Et sted sier han: ’Det er de gode gjerninger som redder verden’. Kanskje. Men det er i alle fall de informerte beslutninger som bør styre verden. Den 19. mai var det generalsforsamling i Statoil. Jeg kunne ikke bare dukke opp der som enkeltstående borger. Men regjeringen min var der. Den skal i prinsippet utøve et aktivt eierskap. Det forventet jeg. De kunne ha sagt nei til tjæresand. På vegne av meg. Men enda mer på vegne av humla og den lille gutten. Neste år! Så lenge humla suser… Så lenge barna spør…
søndag 16. mai 2010
mandag 10. mai 2010
fredag 23. april 2010
Den siste samaritan
Forfatteren sammen med samaritanernes yppersteprest, en mann i ubrutt slektslinje fra Moses' bror Aron...
Den barmhjertige samaritan kjenner vi fra Bibelen. En gang var samaritanene tallrike. Men nå er det ikke mange igjen. 722 – for å være helt nøyaktig.
(Israel og Vestbredden)
– Amen.
Mennene er samlet til begravelse på det hellige fjellet Mount Geritzim på Vestbredden; det palestinske territoriet okkupert av staten Israel. De avslutter unisont. ”Amen” er også det eneste ordet jeg forstår.
Resten av seremonien har vært holdt på et språk beslektet med det Jesus snakket; arameisk. Ypperstepresten har i tillegg vekslet mellom arabisk og hebraisk. Yppersteprestens rolle går i arv, og samaritanene mener at dagens prest derfor er i slekt med Aron, Moses’ bror.
Kisten senkes i jorden. Mennene ser alvorlige, men fredfylte ut. Ferdigblandet sement friskes opp med litt vann, og en flat gravstein mures ferdig. Asher Danvi, en døvstum mann på 75 år, er stedt til hvile. Som mange andre samaritaner var han født med genetiske defekter, og det hevdes at det har å gjøre med høy grad av inngifte. Han var samaritan nummer 723. Nå er det bare 722 igjen. Graven er navnløs.
– Hvorfor skal den ha navn, han skal jo likevel gjenoppstå på dommens dag, hvisker den gamle samaritanen Ben Tsedaka i øret mitt. Ben er samaritanenes selvoppnevnte ambassadør, driver avisen The Samaritan News fra sitt kontor i Holon utenfor Tel Aviv og har utgitt flere hefter og små bøker om folket sitt. Selv kom jeg over navnet hans på internett.
Opprinnelige israelitter
Samaritanene har fått navnet etter regionen Samaria, som vi nå befinner oss i. De ser på seg selv som opprinnelige israelitter, direkte etterkommere etter bibelhistoriens Josef, som i sin tid ble kastet i brønnen av sine brødre og solgt som slave til egyptere. Hans sønner Manasse og Efraim, og de stammene som utgikk fra dem, befolket deler av Nord-Israel . I tillegg er de etterkommere etter ”den barmhjertige samaritan”, som vi hører om i Det nye testamentet hos evangelisten Lukas, kapittel 10, vers 25–37.
Men verden har ikke vært barmhjertig mot samaritanene. På Jesu tid talte de ifølge enkelte kilder 1,5 millioner mennesker. Århundrer med mistenkeliggjøring, forfølgelse, drap og tvungen konvertering har nesten utryddet dem.
Med utsikt til bibelhistorien
Mount Geritzim, ”velsignelsens fjell”, er samaritanenes hellige fjelltopp. Her oppe, 881 meter over havet, har vi god utsikt til Vestbreddens kuperte og solsvidde landskap.
Ifølge samaritanene var det akkurat her på Mount Gerizim at Gud ga Abraham ordre om å ofre sin sønn Isak. Den andre grenen av israelittenes folk, jødene, hevder derimot at dette skjedde på Tempelhøyden i Jerusalem.
Ben Tsedaka begynner å bli dårlig til beins, men stavrer seg til toppen av fjellet, peker mot landsbyen Khirbet Tana, øst for Nablus og forklarer:
– Det var i dette området at Jesus traff en samaritankvinne som fortalte ham at Mount Gerizim er samaritanenes hellige fjell (Johannes, kapittel 4, vers 20): ”Våre forfedre har tilbedt på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er stedet hvor man bør tilbe”.
Hvor enn vi snur oss, er vi omgitt av bibelhistorie; myter for noen, historiske hendelser for andre og Guds åpenbaring for millioner av mennesker.
Et forfulgt folk
Det er ingen myte at samaritanene har møtt mye motgang gjennom historien. De lå i konflikt med jødene og ble forfulgt av persere, grekere, romere, bysantinere og arabere.
I 721 f.Kr. innledet assyrere et angrep på det som i dag er det nordlige Israel. Mange av innbyggerne i området ble tvangsflyttet av assyrerne, men ifølge samaritansk historieoppfatning fikk samaritanene bli igjen. Jødisk historiefortolkning innebærer derimot at samaritanene var innflyttere som assyrerne brakte med seg.
Én årsak til samaritanenes utsatte posisjon skyldes uenighet mellom jøder og samaritaner. Da mange av de bortførte jødene kom tilbake fra eksilet rundt 538 f. Kr., introduserte de nytolkninger av de gamle, hellige overleveringene; Toraen. Samaritanene så på seg selv som like opprinnelige israelitter som jødene og godtok ikke nytolkningene. De ønsket heller ikke en gjenoppbygging av tempelet i Jerusalem, som var blitt ødelagt av babylonere i 586 f.Kr. I stedet bygde de sitt eget tempel på Mount Gerizim.
Siden forble forholdet mellom jøder og samaritaner anstrengt, og det kom til flere voldelige sammenstøt . Samaritanene forsøkte å hindre eksiljøder i å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem, mens jødene på sin side heller ikke la fingrene imellom, og i år 120 f.Kr. ødela de tempelet på Mount Gerizim.
Begge parter har ment at de er i besittelse av den rene læren gitt dem av Gud, gjennom Moses. Ut fra jødenes fortolkning av Toraen er samaritanene derfor ansett som folk som har drevet med vranglære.
Nesten borte
Under henholdsvis de bysantinske kristnes og det påfølgende muslimske overherredømme i området, ble samaritanene også utsatt for tvangskonvertering og forfølgelse. Samaritanene situasjon begynte å bli svært vanskelig, og særlig kritisk var det ved begynnelsen av 1900-tallet.
– Som folk var vi i dødens forgård. Våre unge menn ble tvunget med i den tyrkisk-ottomanske hæren under første verdenskrig. I 1915 måtte 24 unge menn av en befolkning på 170 personer dra i krigen. Det var en katastrofe, sier Ben Tsedaka.
Redningen kom i 1917. Første verdenskrig var på hell, og ottomanene ble kastet ut av sine besittelser i Midt-Østen. Britene okkuperte Palestina. Fra 1922 til staten Israel ble opprettet i 1948, hadde britene FNs godkjennelse til å styre Palestina som et mandatområde.
– Britene kjente bibelhistorien sin, og ikke minst lignelsen om den barmhjertige samaritan. De var oppriktig interessert i oss som gruppe, og tok vår historie på alvor. Vi måtte ikke bare underordne oss andre hele tiden. Det reddet oss og vår særegne kultur, forklarer Ben.
Friskt kvinneblod utenfra
Etter første verdenskrig var det kun 146 samaritaner igjen. På den tiden giftet samaritanene seg kun med andre samaritaner og det var få å velge mellom. Det ble Bens familie som viste vei.
– Min bestefar giftet seg jødisk-russisk i 1924. Han var den første som giftet seg utenfor sitt eget folk på 2 300 år! Paret fikk raskt seks jenter, så det løste mange problemer for unge samaritaner og la debatten død, forteller Ben.
Selv fulgte han sin fars forbilde og giftet seg med en jødinne.
– Diskusjonen stilnet raskt da vi fikk to sønner 9 måneder etterpå, ler han.
I dag er det akseptert for samaritanske menn å finne seg kvinner utenfra – fortrinnsvis jødiske, men det forekommer også at samaritaner gifter seg med ukrainere og andre fra Øst-Europa. Noen har blitt funnet gjennom kontaktsider på internett. De blir godtatt så lenge de vil konvertere og leve etter samaritanenes regler.
Den største forskjellen for kvinner utenfra har vært samaritanenes strenge renhetsidealer. En menstruerende samaritansk kvinne oppholder seg i syv dager i et eget rom i huset, avsondret fra mannen. Da er hun fritatt for ekteskapelige og huslige sysler. Ikke lager hun mat, ikke vasker hun. I stedet blir hun servert, og mannen steller huset.
Krig forente folket
I 1954 tilbød den israelske presidenten Yitzhak Ben-Zvi (1884–1963) å samle de gjenværende israelske samaritaner i byen Holon i Israel, like sørøst for millionbyen Tel Aviv. I dag bor det 381 samaritaner der. Resten, 341 personer, bor på Vestbredden.
– Det var seksdagerskrigen i 1967 som forente oss igjen, ved at vi som bor i Israel, igjen fikk lettere tilgang til det hellige fjellet vårt og kunne treffe slektningene våre jevnlig, forteller Ben.
Vestbredden hadde siden 1948 vært under jordansk herredømme. For samaritaner som bodde i Israel, lå ikke bare det hellige fjellet i et område kontrollert av annet land, men det var styrt av et land som Israel ikke hadde sluttet fred med. Da Israel okkuperte Vestbredden i 1967, ble området underlagt israelsk jurisdiksjon.
Et fredelig forbilde
I dag har alle samaritaner i Israel og på Vestbredden israelske pass, og de som er over 65 år, får israelsk pensjon. Men Mount Gerizim-beboerne har også palestinske identifikasjonspapirer.
– Israels landsfader og første statsminister, David Ben-Gurion (1886–1973), sa alltid at han ønsket at de israelske bosetterne kunne ha det samme forholdet til palestinerne som samaritanene har. Det viser at vi har opptrådt riktig, mener Ben.
Holon-beboerne avtjener verneplikt i den israelske hæren, men Ben er raskt ute med å forklare at de aldri gjør operasjonell tjeneste ved noen frontavsnitt eller ved grensestasjoner. De gjør kontorarbeid og får komme hjem til hver sabbatsfeiring.
– Hvorfor skulle ikke vi avtjene verneplikten etter alt Israel har gjort for oss? Vi har ikke noe utestående verken med Israel eller med de palestinske selvstyremyndighetene. Tvert imot: Vi ønsker å ha vårt eget fredssenter, et sted der alle grupper kan møtes. Jeg kommer gjerne til Norge for å diskutere dette.
Ben spøker ikke. Han drar verden rundt for å fortelle om samaritanene, både om deres religiøse egenart, om gruppen som et antropologisk fenomen og som en politisk og sosial realitet i dagens Midtøsten.
– Fordi vi er den minste enheten i verden som er delt mellom to politiske systemer, har vi lært oss å leve i fred med alle. Vårt hellige fjell er tilgjengelig for alle. Derfor behandler både palestinere og israelere oss med respekt.
Et av ”bokens folk”
Vi besøker flere av samaritanenes hjem. Det er en rolig ettermiddag, og mennene sitter og røyker tradisjonelle vannpiper. De er forsiktige med å si sin mening om israelsk okkupasjon.
Religiøse jøder ser fremdeles på samaritanene som mennesker som har tolket Guds ord på feil måte, men har likevel respekt for dem som ett av ”bokens folk”. Ifølge samaritaner er det jødene som feilfortolker.
I et museum i Kiryat Luza oppbevarer samaritanene skriftruller av saueskinn som de hevder er verdens eldste manuskript – den opprinnelige samaritanenske toraen, nedskrevet av Moses’ grandnevø, Abisha. Ifølge samaritanene er det rundt syv tusen påviste forskjeller mellom deres tora og den jødiske.
Syndige frafalne
– Nesten ingen forlater samfunnet vårt, påstår Ben når jeg konfronterer ham med den samaritanske sangerinnen Sofi Tsedaka, en rødhåret popstjerne som for et par år siden ga ut et album hvor hun synger på samaritanenes språk; arameisk. I oppveksten i Holon gikk hun på israelske skoler og fikk opplæring i arameisk og religion på ettermiddagen, men giftet seg utenfor samfunnet sitt og konverterte til jødedommen. Hun har aldri siden vært i hjembyen, selv om hun bor i Tel Aviv – bare 20 minutter unna.
– Sofi Tsedaka ga etter for en viss type fristelser. Vi kaster ikke ut dem som gjør det, men de er heller ikke velkomne tilbake. Omtrent tretti personer har i tidens løp forlatt troen vår; de overholdt ikke sabbaten, var utro og påvirket av miljøet utenfor samfunnet vårt. De kan besøke oss, men de tilhører oss ikke, sier Ben og vil helst ikke dvele mer ved temaet.
En moderne oppstandelse
Vi tar farvel med Ben Tsedaka på toppen av fjellet. Han lurer på om min kone og jeg har enerom i Jerusalem, og blir bekymret når han hører at vi sover på ett rom, sammen med barna. Han gir oss en moralpreken om det å ta vare på ekteskapet.
Vi passerer kirkegården på vei ned. For tre timer siden var jeg med på å gravlegge en av verdens få gjenlevende samaritaner. Nå er det bare 722 igjen. I ett av husene så vi imidlertid en høygravid kvinne. Med andre ord er det snart 723 samaritaner – igjen. Oppstandelsen går raskt når en er nær Gud på Mount Geritzim, ”velsignelsens fjell”.
Vil du vite mer?
FORFATTER
Andrew P. Kroglund er seniorrådgiver i WWF, statsviter og skribent.
NETT
http://www.thesamaritanupdate.com/
BØKER
The Torah. Jewish and Samaritan versions compared: a side-by-side comparison of the two versions with the differences highlighted av Mark Shoulson, Cathair na Mart, 2008.
The Keepers. An Introduction to the History and culture of the Samaritans av Robert T. Anderson og Terry Giles, Peabody, 2002.
Undersaker
Samaritanenes historie
• Ifølge samaritanene selv er de direkte etterkommere etter Josef som det fortelles om i Det gamle testamentet. Josef ble hevet i brønnen av sine brødre og solgt som slave til egyptere. De to sønnene hans og deres to stammer befolket det som ble Samaria.
• I 722 f.Kr. erobret assyrerkongen Sargon 2. (regent 722–705 f.Kr.) byen Samaria i Nord-Israel. Ifølge assyriske kilder bortførte han 27 290 innbyggere. Samaritanene hevder at de ble igjen og fortsatte å leve etter tradisjonen foreskrevet av Moses.
• Ca. 520–515 f.Kr. oppsto det et politisk brudd mellom samaritaner og jøder. Samaritanene forsøkte å hindre hjemvendte jøder i å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem. De hevdet at de hjemvendte jødene feiltolket de opprinnelige Mosebøkene. Dette bruddet førte til at samaritanene bygde sitt eget tempel på fjellet Mount Gerizim.
• I år 120 f.Kr. ble tempelet på Mount Gerizim ødelagt på initiativ fra den jødiske øverstepresten.
• I årene 6–9 e.Kr. oppsto det blodige sammenstøt mellom samaritaner og jøder etter at samaritaner under påskefesten hadde kastet menneskeknokler inn i tempelet i Jerusalem.
• I år 52 e.Kr. drepte samaritaner jødiske pilegrimer på vei til Jerusalem. Jødene i sin tur hevnet seg ved å angripe samaritanske landsbyer.
• Under bysantinsk herredømme (400 – 638 e. Kr.) led samaritaner under et generelt forbud mot å konkurrere om posisjoner med kristne. Samaritanene var derfor generelt positive da islamske styrker invaderte området på 600-tallet.
• Under korstogene (1095–1292 e.Kr.) ble samaritanene avkrevd proviant og tjenester fra ulike armeer.
• Byllepest i det 6., 7. og 8. århundret og jordskjelv i Palestina 715, 1033, 1068 og 1546 gjorde innhogg i befolkningen.
• Enkelte muslimske herskere krevde konvertering til islam for at samaritanene (og jødene) skulle få posisjoner i samfunnet, særlig på 1000-tallet. Under det ottomanske styret ble mange samaritaner tvangsutskrevet til hæren og døde i slag.
• I 1922 tok britene over Palestina som et eget mandatområde. Deres inngående kjennskap til bibelhistorien førte til økt forståelse for samaritanenes situasjon.
• I 1967 erobret Israel Vestbredden, som de siste 39 årene hadde ligget under jordansk styre. Israelske samaritaner har med dette fått tilgang til deres hellige fjell på Vestbredden.
• I desember 2009 fins det 722 gjenlevende samaritaner.
Samaritanenes fire trosprinsipp
1) Det fins én Gud, som er Israels Gud.
2) Det fins én profet, Moses, sønn av Amram.
3) Det fins én hellig bok, Toraen (Mosebøkene), overbrakt av Moses.
4) Det fins ett hellig sted – Mount Gerizim.
Israelitter av samaritansk avstamning
1) Lever alltid i Det hellige land.
2) Må delta i ritual med påskeoffer på Mount Gerizim.
3) Må overholde sabbaten, slik den er beskrevet i den samaritanske toraen.
4) Må overholde lovene om renhet og urenhet slik de er beskrevet i den samaritanske toraen.
Samaritanene
Total befolkning: 722
Bosted: 341 på Vestbredden, i landsbyen Kiryat Luza på det hellige fjellet Mount Gerizim
381 i Israel, i Holon
Religion: Samaritanisme
Hellig bok: Den samaritanske toraen
Språk: Moderne hebraisk og arabisk; samaritansk arameisk og engelsk
Den barmhjertige samaritan
Den barmhjertige samaritan er en lignelse i Det nye Testamentet, i Lukas kapittel 10, vers 25–37. Her forteller Jesus om en jødisk mann som blir overfalt av røvere på en reise mellom Jerusalem og Jeriko. Mannen blir liggende halvdød i veikanten.
En forbipasserende prest kommer forbi, men kaster bare et blikk på mannen og haster videre. Det samme gjør en representant for det bemidlede borgerskapet.
Til sist kommer en samaritan forbi. Han behandler mannens sår og tar ham med til et vertshus, hvor samaritanen betaler for mannens opphold.
Denne artikkelen sto på trykk første ganag i bladet Levende Historie nr. 1/2010
Den barmhjertige samaritan kjenner vi fra Bibelen. En gang var samaritanene tallrike. Men nå er det ikke mange igjen. 722 – for å være helt nøyaktig.
(Israel og Vestbredden)
– Amen.
Mennene er samlet til begravelse på det hellige fjellet Mount Geritzim på Vestbredden; det palestinske territoriet okkupert av staten Israel. De avslutter unisont. ”Amen” er også det eneste ordet jeg forstår.
Resten av seremonien har vært holdt på et språk beslektet med det Jesus snakket; arameisk. Ypperstepresten har i tillegg vekslet mellom arabisk og hebraisk. Yppersteprestens rolle går i arv, og samaritanene mener at dagens prest derfor er i slekt med Aron, Moses’ bror.
Kisten senkes i jorden. Mennene ser alvorlige, men fredfylte ut. Ferdigblandet sement friskes opp med litt vann, og en flat gravstein mures ferdig. Asher Danvi, en døvstum mann på 75 år, er stedt til hvile. Som mange andre samaritaner var han født med genetiske defekter, og det hevdes at det har å gjøre med høy grad av inngifte. Han var samaritan nummer 723. Nå er det bare 722 igjen. Graven er navnløs.
– Hvorfor skal den ha navn, han skal jo likevel gjenoppstå på dommens dag, hvisker den gamle samaritanen Ben Tsedaka i øret mitt. Ben er samaritanenes selvoppnevnte ambassadør, driver avisen The Samaritan News fra sitt kontor i Holon utenfor Tel Aviv og har utgitt flere hefter og små bøker om folket sitt. Selv kom jeg over navnet hans på internett.
Opprinnelige israelitter
Samaritanene har fått navnet etter regionen Samaria, som vi nå befinner oss i. De ser på seg selv som opprinnelige israelitter, direkte etterkommere etter bibelhistoriens Josef, som i sin tid ble kastet i brønnen av sine brødre og solgt som slave til egyptere. Hans sønner Manasse og Efraim, og de stammene som utgikk fra dem, befolket deler av Nord-Israel . I tillegg er de etterkommere etter ”den barmhjertige samaritan”, som vi hører om i Det nye testamentet hos evangelisten Lukas, kapittel 10, vers 25–37.
Men verden har ikke vært barmhjertig mot samaritanene. På Jesu tid talte de ifølge enkelte kilder 1,5 millioner mennesker. Århundrer med mistenkeliggjøring, forfølgelse, drap og tvungen konvertering har nesten utryddet dem.
Med utsikt til bibelhistorien
Mount Geritzim, ”velsignelsens fjell”, er samaritanenes hellige fjelltopp. Her oppe, 881 meter over havet, har vi god utsikt til Vestbreddens kuperte og solsvidde landskap.
Ifølge samaritanene var det akkurat her på Mount Gerizim at Gud ga Abraham ordre om å ofre sin sønn Isak. Den andre grenen av israelittenes folk, jødene, hevder derimot at dette skjedde på Tempelhøyden i Jerusalem.
Ben Tsedaka begynner å bli dårlig til beins, men stavrer seg til toppen av fjellet, peker mot landsbyen Khirbet Tana, øst for Nablus og forklarer:
– Det var i dette området at Jesus traff en samaritankvinne som fortalte ham at Mount Gerizim er samaritanenes hellige fjell (Johannes, kapittel 4, vers 20): ”Våre forfedre har tilbedt på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er stedet hvor man bør tilbe”.
Hvor enn vi snur oss, er vi omgitt av bibelhistorie; myter for noen, historiske hendelser for andre og Guds åpenbaring for millioner av mennesker.
Et forfulgt folk
Det er ingen myte at samaritanene har møtt mye motgang gjennom historien. De lå i konflikt med jødene og ble forfulgt av persere, grekere, romere, bysantinere og arabere.
I 721 f.Kr. innledet assyrere et angrep på det som i dag er det nordlige Israel. Mange av innbyggerne i området ble tvangsflyttet av assyrerne, men ifølge samaritansk historieoppfatning fikk samaritanene bli igjen. Jødisk historiefortolkning innebærer derimot at samaritanene var innflyttere som assyrerne brakte med seg.
Én årsak til samaritanenes utsatte posisjon skyldes uenighet mellom jøder og samaritaner. Da mange av de bortførte jødene kom tilbake fra eksilet rundt 538 f. Kr., introduserte de nytolkninger av de gamle, hellige overleveringene; Toraen. Samaritanene så på seg selv som like opprinnelige israelitter som jødene og godtok ikke nytolkningene. De ønsket heller ikke en gjenoppbygging av tempelet i Jerusalem, som var blitt ødelagt av babylonere i 586 f.Kr. I stedet bygde de sitt eget tempel på Mount Gerizim.
Siden forble forholdet mellom jøder og samaritaner anstrengt, og det kom til flere voldelige sammenstøt . Samaritanene forsøkte å hindre eksiljøder i å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem, mens jødene på sin side heller ikke la fingrene imellom, og i år 120 f.Kr. ødela de tempelet på Mount Gerizim.
Begge parter har ment at de er i besittelse av den rene læren gitt dem av Gud, gjennom Moses. Ut fra jødenes fortolkning av Toraen er samaritanene derfor ansett som folk som har drevet med vranglære.
Nesten borte
Under henholdsvis de bysantinske kristnes og det påfølgende muslimske overherredømme i området, ble samaritanene også utsatt for tvangskonvertering og forfølgelse. Samaritanene situasjon begynte å bli svært vanskelig, og særlig kritisk var det ved begynnelsen av 1900-tallet.
– Som folk var vi i dødens forgård. Våre unge menn ble tvunget med i den tyrkisk-ottomanske hæren under første verdenskrig. I 1915 måtte 24 unge menn av en befolkning på 170 personer dra i krigen. Det var en katastrofe, sier Ben Tsedaka.
Redningen kom i 1917. Første verdenskrig var på hell, og ottomanene ble kastet ut av sine besittelser i Midt-Østen. Britene okkuperte Palestina. Fra 1922 til staten Israel ble opprettet i 1948, hadde britene FNs godkjennelse til å styre Palestina som et mandatområde.
– Britene kjente bibelhistorien sin, og ikke minst lignelsen om den barmhjertige samaritan. De var oppriktig interessert i oss som gruppe, og tok vår historie på alvor. Vi måtte ikke bare underordne oss andre hele tiden. Det reddet oss og vår særegne kultur, forklarer Ben.
Friskt kvinneblod utenfra
Etter første verdenskrig var det kun 146 samaritaner igjen. På den tiden giftet samaritanene seg kun med andre samaritaner og det var få å velge mellom. Det ble Bens familie som viste vei.
– Min bestefar giftet seg jødisk-russisk i 1924. Han var den første som giftet seg utenfor sitt eget folk på 2 300 år! Paret fikk raskt seks jenter, så det løste mange problemer for unge samaritaner og la debatten død, forteller Ben.
Selv fulgte han sin fars forbilde og giftet seg med en jødinne.
– Diskusjonen stilnet raskt da vi fikk to sønner 9 måneder etterpå, ler han.
I dag er det akseptert for samaritanske menn å finne seg kvinner utenfra – fortrinnsvis jødiske, men det forekommer også at samaritaner gifter seg med ukrainere og andre fra Øst-Europa. Noen har blitt funnet gjennom kontaktsider på internett. De blir godtatt så lenge de vil konvertere og leve etter samaritanenes regler.
Den største forskjellen for kvinner utenfra har vært samaritanenes strenge renhetsidealer. En menstruerende samaritansk kvinne oppholder seg i syv dager i et eget rom i huset, avsondret fra mannen. Da er hun fritatt for ekteskapelige og huslige sysler. Ikke lager hun mat, ikke vasker hun. I stedet blir hun servert, og mannen steller huset.
Krig forente folket
I 1954 tilbød den israelske presidenten Yitzhak Ben-Zvi (1884–1963) å samle de gjenværende israelske samaritaner i byen Holon i Israel, like sørøst for millionbyen Tel Aviv. I dag bor det 381 samaritaner der. Resten, 341 personer, bor på Vestbredden.
– Det var seksdagerskrigen i 1967 som forente oss igjen, ved at vi som bor i Israel, igjen fikk lettere tilgang til det hellige fjellet vårt og kunne treffe slektningene våre jevnlig, forteller Ben.
Vestbredden hadde siden 1948 vært under jordansk herredømme. For samaritaner som bodde i Israel, lå ikke bare det hellige fjellet i et område kontrollert av annet land, men det var styrt av et land som Israel ikke hadde sluttet fred med. Da Israel okkuperte Vestbredden i 1967, ble området underlagt israelsk jurisdiksjon.
Et fredelig forbilde
I dag har alle samaritaner i Israel og på Vestbredden israelske pass, og de som er over 65 år, får israelsk pensjon. Men Mount Gerizim-beboerne har også palestinske identifikasjonspapirer.
– Israels landsfader og første statsminister, David Ben-Gurion (1886–1973), sa alltid at han ønsket at de israelske bosetterne kunne ha det samme forholdet til palestinerne som samaritanene har. Det viser at vi har opptrådt riktig, mener Ben.
Holon-beboerne avtjener verneplikt i den israelske hæren, men Ben er raskt ute med å forklare at de aldri gjør operasjonell tjeneste ved noen frontavsnitt eller ved grensestasjoner. De gjør kontorarbeid og får komme hjem til hver sabbatsfeiring.
– Hvorfor skulle ikke vi avtjene verneplikten etter alt Israel har gjort for oss? Vi har ikke noe utestående verken med Israel eller med de palestinske selvstyremyndighetene. Tvert imot: Vi ønsker å ha vårt eget fredssenter, et sted der alle grupper kan møtes. Jeg kommer gjerne til Norge for å diskutere dette.
Ben spøker ikke. Han drar verden rundt for å fortelle om samaritanene, både om deres religiøse egenart, om gruppen som et antropologisk fenomen og som en politisk og sosial realitet i dagens Midtøsten.
– Fordi vi er den minste enheten i verden som er delt mellom to politiske systemer, har vi lært oss å leve i fred med alle. Vårt hellige fjell er tilgjengelig for alle. Derfor behandler både palestinere og israelere oss med respekt.
Et av ”bokens folk”
Vi besøker flere av samaritanenes hjem. Det er en rolig ettermiddag, og mennene sitter og røyker tradisjonelle vannpiper. De er forsiktige med å si sin mening om israelsk okkupasjon.
Religiøse jøder ser fremdeles på samaritanene som mennesker som har tolket Guds ord på feil måte, men har likevel respekt for dem som ett av ”bokens folk”. Ifølge samaritaner er det jødene som feilfortolker.
I et museum i Kiryat Luza oppbevarer samaritanene skriftruller av saueskinn som de hevder er verdens eldste manuskript – den opprinnelige samaritanenske toraen, nedskrevet av Moses’ grandnevø, Abisha. Ifølge samaritanene er det rundt syv tusen påviste forskjeller mellom deres tora og den jødiske.
Syndige frafalne
– Nesten ingen forlater samfunnet vårt, påstår Ben når jeg konfronterer ham med den samaritanske sangerinnen Sofi Tsedaka, en rødhåret popstjerne som for et par år siden ga ut et album hvor hun synger på samaritanenes språk; arameisk. I oppveksten i Holon gikk hun på israelske skoler og fikk opplæring i arameisk og religion på ettermiddagen, men giftet seg utenfor samfunnet sitt og konverterte til jødedommen. Hun har aldri siden vært i hjembyen, selv om hun bor i Tel Aviv – bare 20 minutter unna.
– Sofi Tsedaka ga etter for en viss type fristelser. Vi kaster ikke ut dem som gjør det, men de er heller ikke velkomne tilbake. Omtrent tretti personer har i tidens løp forlatt troen vår; de overholdt ikke sabbaten, var utro og påvirket av miljøet utenfor samfunnet vårt. De kan besøke oss, men de tilhører oss ikke, sier Ben og vil helst ikke dvele mer ved temaet.
En moderne oppstandelse
Vi tar farvel med Ben Tsedaka på toppen av fjellet. Han lurer på om min kone og jeg har enerom i Jerusalem, og blir bekymret når han hører at vi sover på ett rom, sammen med barna. Han gir oss en moralpreken om det å ta vare på ekteskapet.
Vi passerer kirkegården på vei ned. For tre timer siden var jeg med på å gravlegge en av verdens få gjenlevende samaritaner. Nå er det bare 722 igjen. I ett av husene så vi imidlertid en høygravid kvinne. Med andre ord er det snart 723 samaritaner – igjen. Oppstandelsen går raskt når en er nær Gud på Mount Geritzim, ”velsignelsens fjell”.
Vil du vite mer?
FORFATTER
Andrew P. Kroglund er seniorrådgiver i WWF, statsviter og skribent.
NETT
http://www.thesamaritanupdate.com/
BØKER
The Torah. Jewish and Samaritan versions compared: a side-by-side comparison of the two versions with the differences highlighted av Mark Shoulson, Cathair na Mart, 2008.
The Keepers. An Introduction to the History and culture of the Samaritans av Robert T. Anderson og Terry Giles, Peabody, 2002.
Undersaker
Samaritanenes historie
• Ifølge samaritanene selv er de direkte etterkommere etter Josef som det fortelles om i Det gamle testamentet. Josef ble hevet i brønnen av sine brødre og solgt som slave til egyptere. De to sønnene hans og deres to stammer befolket det som ble Samaria.
• I 722 f.Kr. erobret assyrerkongen Sargon 2. (regent 722–705 f.Kr.) byen Samaria i Nord-Israel. Ifølge assyriske kilder bortførte han 27 290 innbyggere. Samaritanene hevder at de ble igjen og fortsatte å leve etter tradisjonen foreskrevet av Moses.
• Ca. 520–515 f.Kr. oppsto det et politisk brudd mellom samaritaner og jøder. Samaritanene forsøkte å hindre hjemvendte jøder i å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem. De hevdet at de hjemvendte jødene feiltolket de opprinnelige Mosebøkene. Dette bruddet førte til at samaritanene bygde sitt eget tempel på fjellet Mount Gerizim.
• I år 120 f.Kr. ble tempelet på Mount Gerizim ødelagt på initiativ fra den jødiske øverstepresten.
• I årene 6–9 e.Kr. oppsto det blodige sammenstøt mellom samaritaner og jøder etter at samaritaner under påskefesten hadde kastet menneskeknokler inn i tempelet i Jerusalem.
• I år 52 e.Kr. drepte samaritaner jødiske pilegrimer på vei til Jerusalem. Jødene i sin tur hevnet seg ved å angripe samaritanske landsbyer.
• Under bysantinsk herredømme (400 – 638 e. Kr.) led samaritaner under et generelt forbud mot å konkurrere om posisjoner med kristne. Samaritanene var derfor generelt positive da islamske styrker invaderte området på 600-tallet.
• Under korstogene (1095–1292 e.Kr.) ble samaritanene avkrevd proviant og tjenester fra ulike armeer.
• Byllepest i det 6., 7. og 8. århundret og jordskjelv i Palestina 715, 1033, 1068 og 1546 gjorde innhogg i befolkningen.
• Enkelte muslimske herskere krevde konvertering til islam for at samaritanene (og jødene) skulle få posisjoner i samfunnet, særlig på 1000-tallet. Under det ottomanske styret ble mange samaritaner tvangsutskrevet til hæren og døde i slag.
• I 1922 tok britene over Palestina som et eget mandatområde. Deres inngående kjennskap til bibelhistorien førte til økt forståelse for samaritanenes situasjon.
• I 1967 erobret Israel Vestbredden, som de siste 39 årene hadde ligget under jordansk styre. Israelske samaritaner har med dette fått tilgang til deres hellige fjell på Vestbredden.
• I desember 2009 fins det 722 gjenlevende samaritaner.
Samaritanenes fire trosprinsipp
1) Det fins én Gud, som er Israels Gud.
2) Det fins én profet, Moses, sønn av Amram.
3) Det fins én hellig bok, Toraen (Mosebøkene), overbrakt av Moses.
4) Det fins ett hellig sted – Mount Gerizim.
Israelitter av samaritansk avstamning
1) Lever alltid i Det hellige land.
2) Må delta i ritual med påskeoffer på Mount Gerizim.
3) Må overholde sabbaten, slik den er beskrevet i den samaritanske toraen.
4) Må overholde lovene om renhet og urenhet slik de er beskrevet i den samaritanske toraen.
Samaritanene
Total befolkning: 722
Bosted: 341 på Vestbredden, i landsbyen Kiryat Luza på det hellige fjellet Mount Gerizim
381 i Israel, i Holon
Religion: Samaritanisme
Hellig bok: Den samaritanske toraen
Språk: Moderne hebraisk og arabisk; samaritansk arameisk og engelsk
Den barmhjertige samaritan
Den barmhjertige samaritan er en lignelse i Det nye Testamentet, i Lukas kapittel 10, vers 25–37. Her forteller Jesus om en jødisk mann som blir overfalt av røvere på en reise mellom Jerusalem og Jeriko. Mannen blir liggende halvdød i veikanten.
En forbipasserende prest kommer forbi, men kaster bare et blikk på mannen og haster videre. Det samme gjør en representant for det bemidlede borgerskapet.
Til sist kommer en samaritan forbi. Han behandler mannens sår og tar ham med til et vertshus, hvor samaritanen betaler for mannens opphold.
Denne artikkelen sto på trykk første ganag i bladet Levende Historie nr. 1/2010
torsdag 18. mars 2010
Morgenrush i vinter-Oslo
Kjølig avstand
Kald distanse
Kuldegys
Kadens
Kilometer etter kilometer
Kaotiske kryss
Krøll
Kvinner bak ratet
Kvestende menn
Kadens
Kadens
Kilometer etter kilometer
Kvart på!
Klarer jeg det innen tiden i dag også?
Andrew ’Bike for peace’ Kroglund
fredag 12. mars 2010
Biologi, økologi og mennesket
Stadig ny kunnskap slår fast det vi egentlig vet: alt henger sammen med alt:
Sustaining Life, How Human Health Depends on Biodiversity from Robert Moran on Vimeo.
torsdag 28. januar 2010
Arroganse og verdighet
Den ugandiske professoren Yash Tandon svinger pisken over norsk og internasjonal bistand i en et stort oppslag i KK den 25. Januar. Dette er Tandon i lett gjenkjennbar stil: bistand fratar folk i sør makt og opprettholder det rike Nords maktgrep. Selv om marxisten Tandon tidligere fremmet viktige tanker innenfor sine definerte tolkningsrammer, skyter han nå statig til side for mål i sin ensidige forenkling av verden. Resultatet kan leses som en arrogant pekefinger til solidaritetsarbeid.
(Kronikken sto på trykk i avisa Klassekampen 27.01.10)
Tandon elsker egne spissformuleringer som at ”det er ingen hjelp i at Norge har økt andelen bistand opp fra 0,7 prosent til én prosent av BNP. Null prosent ville ha gått fint!”. I liknende store oppsalg etter nok en seminardeltakelse her i Norge i fjor, var han i enda bedre retorisk form da han sa: ”bistand er et instrument for å skape fattigdom, og ikke lindre den”. Slike påstander gjør at en del av hans andre, tankevekkende poeng drukner.
Slår inn åpne dører
Men Tandon slår inn en dør som allerede langt på vei har åpnet seg. På oppdrag fra regjeringen la det norske utviklingsutvalget i 2009 frem sin innstilling. Formålet var å vise at utviklingspolitikk er langt mer enn bistand. Den stiller spørsmålet om hvordan norsk utenrikspolitikk, basert på norske interesser, kan forenes med en samstemt utviklingspolitikk som legger grunnlaget for fattigdomsreduksjon i verden for øvrig. Bistandsorganisasjonene nøler aldri i sin politiske kritikk av internasjonale maktstrukturer, men de klarer å ha to tanker i hodet samtidig.
Det er ellers lett å være enig med Tandon i at dårlig bistand undergraver utvikling. Men like logisk er det at effektiv bistand kan fremme utvikling. Spør du fattigfolk i Asia, Afrika eller Asia hva de trenger svarer de sannsynligvis at de vil ha sikkerhet, jobber, handel, investering og en ansvarlig regjering. For å oppfylle dette, kreves en viss minstestandard; veier som fungerer, rent vann, helsevesen, skoler og lærere. Innenfor visse rammer kan effektiv bistand bistå en regjering i å skape slike forhold. Bare siden 1999 går 29 millioner flere afrikanske barn på skolen for første gang, pga bistand. ’Utdanning er den verste form for bistand”, er derimot Tandons sleivete bemerkning. Siden 2002 har mer en to millioner afrikanere fått livsnødvendig aids-behandling, og mer enn 56 millioner anti-malaria myggnett er spredd. Store økosystem er tatt vare på og gitt en legal beskyttelse, til fordel for fremtidige vann-, skogs- og viltbrukere. På veien frem mot en bedre verden og mindre urettferdighet, er dette kanskje symptombehandling. Det er like fullt viktig for dem det gjelder, og de som kommer etter.
Ressursenes forbannelse
Bortsett fra i en del ikke-fungerende stater, er bistandens andel av landenes bruttonasjonalprodukt for lite til at de er i ’lomma på bistandsgiverne’ Det er et større problem der statskassen er avhengig av egen olje, gass eller andre strategiske mineraler. Erfaringen sier at innbyggerne i slike rike land lever med ”ressursenes forbannelse” og at korrupsjon, fattigdom og konflikt øker. God bistand i så måte må være å bygge opp under en fungerende riksrevisjon, statistisk kapasitet, levekårsundersøkelser og sivilsamfunnskapasitet.
Vi bør derfor kreve at giverland oppgir opplysninger om all finansiell bistand som gis til hvert enkelt land, med detaljer om individuelle prosjekt og deres formål og langtidsplaner. Dette vil skape større sikkerhet for begge partnere, både giver og mottaker. Det vil gjøre det lettere for politiske partier, sivilsamfunn og presse i utviklingsland å følge strømmen. I følge britiske myndigheter har en slik innrettet informasjonskampanje om utdanning i Uganda ført til at delen av bistanden som faktisk kom frem til skolesektoren økte fra 20 % i 1995 til 80 % i 2001. Det finnes liknende initiativ når det gjelder sporing av inntekter fra olje og gass, via tiltaket The Extractive Industries Transparency Initiative.
Kjør debatt på budsjettstøtte!
Et viktig spørsmål i forlengelse av Tandons kritikk er om såkalt budsjettstøtte er god bistand eller ikke. Tandon mener nei, og påstår i KKs oppslag at giverland som støtter noen få prosent av statsbudsjett kan kontrollere 100 prosent av budsjettet. Med all respekt: det kan ikke være annet enn rent vrøvl. At Norge nå holder tilbake deler av sin budsjettstøtte til Tanzania, for eksempel, er helt på sin plass, slik den interne korrupsjonskulturen i Tanzania er. Men det er ikke det samme som å kontrollere et helt land. Her hadde det vært på sin plass men noen innlegg fra NORAD og andre som driver spesifikt med budsjettstøtte, slik at fakta kommer på bordet, inkludert alle negative sider. Dette er komplisert, og de fleste av oss kan for lite.
Men Norges totale fotavtrykk i verden må settes under debatt. Statoils millionsatsing i tjæresand i Kanadas villmark er i strid med norsk klimapolitikk, men tillates likevel. Dette er et av Norges mange dilemmaer, slik det nylig ble påpekt i en rapport skrevet av den britiske historikeren Marc Curtis, "Doublethink: The two faces of Norway’s foreign and development policy" (ForUM for miljø og utvikling). Det undergraver det positive bistandsbidraget norske regnskogmilliarder skal gi til verdens klimautvikling. Slike debatter vil være langt mer fruktbare for nord og sør enn Tandons spissformuleringer.
Miljøbistand
Til slutt: Stortinget har slått fast at miljø og naturressursforvaltning skal være et hovedelement i norsk bistand. Norge skulle bli ”verdensledende innen miljørettet bistand”. Likevel er fortsatt norsk støtte til klodens miljø bare en liten prosentdel av vår totale bistand. Men miljøsatsing i land som Tandons eget Uganda er vitenskapelig begrunnet i nødvendigheten av å bevare økosystemtjenester, beskyttelse mot miljøkatastrofer og klimaendringer. Mange organisasjoner har lenge påpekt at miljøhandlingsplanen ikke blir fulgt opp med penger og praksis. Det er dessuten innen naturressursforvaltning korrupsjon og dårlig styresett slår kraftigst ut. Det bekymrer oss langt mer enn Tandons spissformuleringer.
Vi trenger både bistand og Tandon. Men i riktige doser og på riktig sted.
(Kronikken sto på trykk i avisa Klassekampen 27.01.10)
Tandon elsker egne spissformuleringer som at ”det er ingen hjelp i at Norge har økt andelen bistand opp fra 0,7 prosent til én prosent av BNP. Null prosent ville ha gått fint!”. I liknende store oppsalg etter nok en seminardeltakelse her i Norge i fjor, var han i enda bedre retorisk form da han sa: ”bistand er et instrument for å skape fattigdom, og ikke lindre den”. Slike påstander gjør at en del av hans andre, tankevekkende poeng drukner.
Slår inn åpne dører
Men Tandon slår inn en dør som allerede langt på vei har åpnet seg. På oppdrag fra regjeringen la det norske utviklingsutvalget i 2009 frem sin innstilling. Formålet var å vise at utviklingspolitikk er langt mer enn bistand. Den stiller spørsmålet om hvordan norsk utenrikspolitikk, basert på norske interesser, kan forenes med en samstemt utviklingspolitikk som legger grunnlaget for fattigdomsreduksjon i verden for øvrig. Bistandsorganisasjonene nøler aldri i sin politiske kritikk av internasjonale maktstrukturer, men de klarer å ha to tanker i hodet samtidig.
Det er ellers lett å være enig med Tandon i at dårlig bistand undergraver utvikling. Men like logisk er det at effektiv bistand kan fremme utvikling. Spør du fattigfolk i Asia, Afrika eller Asia hva de trenger svarer de sannsynligvis at de vil ha sikkerhet, jobber, handel, investering og en ansvarlig regjering. For å oppfylle dette, kreves en viss minstestandard; veier som fungerer, rent vann, helsevesen, skoler og lærere. Innenfor visse rammer kan effektiv bistand bistå en regjering i å skape slike forhold. Bare siden 1999 går 29 millioner flere afrikanske barn på skolen for første gang, pga bistand. ’Utdanning er den verste form for bistand”, er derimot Tandons sleivete bemerkning. Siden 2002 har mer en to millioner afrikanere fått livsnødvendig aids-behandling, og mer enn 56 millioner anti-malaria myggnett er spredd. Store økosystem er tatt vare på og gitt en legal beskyttelse, til fordel for fremtidige vann-, skogs- og viltbrukere. På veien frem mot en bedre verden og mindre urettferdighet, er dette kanskje symptombehandling. Det er like fullt viktig for dem det gjelder, og de som kommer etter.
Ressursenes forbannelse
Bortsett fra i en del ikke-fungerende stater, er bistandens andel av landenes bruttonasjonalprodukt for lite til at de er i ’lomma på bistandsgiverne’ Det er et større problem der statskassen er avhengig av egen olje, gass eller andre strategiske mineraler. Erfaringen sier at innbyggerne i slike rike land lever med ”ressursenes forbannelse” og at korrupsjon, fattigdom og konflikt øker. God bistand i så måte må være å bygge opp under en fungerende riksrevisjon, statistisk kapasitet, levekårsundersøkelser og sivilsamfunnskapasitet.
Vi bør derfor kreve at giverland oppgir opplysninger om all finansiell bistand som gis til hvert enkelt land, med detaljer om individuelle prosjekt og deres formål og langtidsplaner. Dette vil skape større sikkerhet for begge partnere, både giver og mottaker. Det vil gjøre det lettere for politiske partier, sivilsamfunn og presse i utviklingsland å følge strømmen. I følge britiske myndigheter har en slik innrettet informasjonskampanje om utdanning i Uganda ført til at delen av bistanden som faktisk kom frem til skolesektoren økte fra 20 % i 1995 til 80 % i 2001. Det finnes liknende initiativ når det gjelder sporing av inntekter fra olje og gass, via tiltaket The Extractive Industries Transparency Initiative.
Kjør debatt på budsjettstøtte!
Et viktig spørsmål i forlengelse av Tandons kritikk er om såkalt budsjettstøtte er god bistand eller ikke. Tandon mener nei, og påstår i KKs oppslag at giverland som støtter noen få prosent av statsbudsjett kan kontrollere 100 prosent av budsjettet. Med all respekt: det kan ikke være annet enn rent vrøvl. At Norge nå holder tilbake deler av sin budsjettstøtte til Tanzania, for eksempel, er helt på sin plass, slik den interne korrupsjonskulturen i Tanzania er. Men det er ikke det samme som å kontrollere et helt land. Her hadde det vært på sin plass men noen innlegg fra NORAD og andre som driver spesifikt med budsjettstøtte, slik at fakta kommer på bordet, inkludert alle negative sider. Dette er komplisert, og de fleste av oss kan for lite.
Men Norges totale fotavtrykk i verden må settes under debatt. Statoils millionsatsing i tjæresand i Kanadas villmark er i strid med norsk klimapolitikk, men tillates likevel. Dette er et av Norges mange dilemmaer, slik det nylig ble påpekt i en rapport skrevet av den britiske historikeren Marc Curtis, "Doublethink: The two faces of Norway’s foreign and development policy" (ForUM for miljø og utvikling). Det undergraver det positive bistandsbidraget norske regnskogmilliarder skal gi til verdens klimautvikling. Slike debatter vil være langt mer fruktbare for nord og sør enn Tandons spissformuleringer.
Miljøbistand
Til slutt: Stortinget har slått fast at miljø og naturressursforvaltning skal være et hovedelement i norsk bistand. Norge skulle bli ”verdensledende innen miljørettet bistand”. Likevel er fortsatt norsk støtte til klodens miljø bare en liten prosentdel av vår totale bistand. Men miljøsatsing i land som Tandons eget Uganda er vitenskapelig begrunnet i nødvendigheten av å bevare økosystemtjenester, beskyttelse mot miljøkatastrofer og klimaendringer. Mange organisasjoner har lenge påpekt at miljøhandlingsplanen ikke blir fulgt opp med penger og praksis. Det er dessuten innen naturressursforvaltning korrupsjon og dårlig styresett slår kraftigst ut. Det bekymrer oss langt mer enn Tandons spissformuleringer.
Vi trenger både bistand og Tandon. Men i riktige doser og på riktig sted.
tirsdag 19. januar 2010
Morgenrush i vinter-Oslo
Kjølig avstand
Kald distanse
Kuldegys
Kadens
Kilometer etter kilometer
Kaotiske kryss
Krøll
Kvinner bak ratet
Kvestende menn
Kadens
Kadens
Kilometer etter kilometer
Kvart på!
Klarer jeg det innen tiden i dag også?
Kald distanse
Kuldegys
Kadens
Kilometer etter kilometer
Kaotiske kryss
Krøll
Kvinner bak ratet
Kvestende menn
Kadens
Kadens
Kilometer etter kilometer
Kvart på!
Klarer jeg det innen tiden i dag også?
Manglende dybdesyn
Israel er et vibrerende og fascinerende samfunn. Å sitere ulike observatører til landets videre utvikling, er ikke å fortolke i et kontekstuelt vakum, slik May B. Lund hevder Kåre Willoch gjør. Det er heller et forsøk på å forstå. I god jødisk ånd.
Få debatter fremkaller mer følelse enn Israel/Palestina-konflikten. Følelsene hindrer ofte kjølig analyse. Som enøyde kykloper speider debattantene ut i landskapet, med manglende dybdesyn.
Et eklatant eksempel på dette er forfatter May B. Lunds innlegg i Dagsavisen 6. januar, hvor hun gir Kåre Willoch en leksjon i historiefortolkning. «Der Jud ist Schuld». Dette er budskapet Willoch forkynner, ifølge forfatteren. Jeg gnir meg i øynene, har jeg lest riktig? Er formålet å stemple motdebattanten som jødehater? Fremmer dette forståelse?
Israel er født gjennom smerte, blod og tårer. Det kunne knapt ha vært annerledes. En gir ikke et territorium ny jurisdiksjon, ny identitet og nye fremtidsutsikter, uten reaksjoner fra dets innbyggere og naboer. Men Israel hadde FN som gudmor. Og FN står ved sitt ansvar. Staten Israel er et faktum.
De fleste av oss som er født etter opprettelsen av denne staten forstår og aksepterer den helt spesielle historiske omstendigheten Holocaust skapte. Legger vi til de historiske jødeforfølgelsene i Europa, blir bildet enda klarere. Jødene måtte få sitt eget hjem.
Men vi må også ta inn over oss den enorme politiske, sosiale og kulturelle endringen som har skjedd i det palestinske samfunnet i og med PLOs anerkjennelse av staten Israel. Dette glemmes av mange i debatten. Det betyr nemlig at palestinerne har akseptert at Israel ikke kan dømmes etter helt samme standarder som andre nasjoner. Den palestinsk-amerikanske intellektuelle Edvard Said argumenterte langs slike linjer i sitt forfatterskap. Til tross for at hans egen familie forlot Palestina etter opprettelsen av staten Israel.
Said medvirket sterkt til å endre det palestinske lederskapets syn på staten Israel. Men han renonserte heller aldri på palestinernes streben etter å få oppfylt sine naturlige stats- og menneskerettigheter. Et av hans grunnleggende spørsmål var: Hvorfor må palestinere fortsatt lide på grunn av historiske kriminelle handlinger mot jødene, som palestinerne ikke har begått?
En palestinsk innlevelse i jødisk lidelse, gjennom anerkjennelse av staten Israel, ble derfor fulgt av et krav om at Israel anerkjenner sin egen skyld i palestinernes lidelser. Palestinerne blir ofrenes ofre, som Said sa det.
Jødiske intellektuelle som Judah Magnes og Martin Buber argumenterte i sin tid for en binasjonal stat, for både jøder og palestinere. Det toget har nok gått. I en helt fersk bok fra tampen av 2009, «Israel and Palestine», hevder forfatteren Avi Shlaim, som selv har deltatt i krig som israelsk soldat, at etter 1967 er israelsk politikk ren kolonialisme. Det skal derfor ikke mye politisk innsikt til for å forutse at på sikt vil de indre spenningene i det israelske samfunnet bli en større trussel enn eksterne forhold.
Israel er et vibrerende og fascinerende samfunn. Å sitere ulike observatører til landets videre utvikling, er ikke å fortolke i et kontekstuelt vakum, slik Lund hevder. Det er heller et forsøk på å forstå. I god jødisk ånd.
Vi må også ta innover oss den enorme politiske, sosiale og kulturelle endringen som har skjedd i det palestinske samfunnet i og med PLOs anerkjennelse av staten Israel. Dette glemmes av mange i debatten.
Få debatter fremkaller mer følelse enn Israel/Palestina-konflikten. Følelsene hindrer ofte kjølig analyse. Som enøyde kykloper speider debattantene ut i landskapet, med manglende dybdesyn.
Et eklatant eksempel på dette er forfatter May B. Lunds innlegg i Dagsavisen 6. januar, hvor hun gir Kåre Willoch en leksjon i historiefortolkning. «Der Jud ist Schuld». Dette er budskapet Willoch forkynner, ifølge forfatteren. Jeg gnir meg i øynene, har jeg lest riktig? Er formålet å stemple motdebattanten som jødehater? Fremmer dette forståelse?
Israel er født gjennom smerte, blod og tårer. Det kunne knapt ha vært annerledes. En gir ikke et territorium ny jurisdiksjon, ny identitet og nye fremtidsutsikter, uten reaksjoner fra dets innbyggere og naboer. Men Israel hadde FN som gudmor. Og FN står ved sitt ansvar. Staten Israel er et faktum.
De fleste av oss som er født etter opprettelsen av denne staten forstår og aksepterer den helt spesielle historiske omstendigheten Holocaust skapte. Legger vi til de historiske jødeforfølgelsene i Europa, blir bildet enda klarere. Jødene måtte få sitt eget hjem.
Men vi må også ta inn over oss den enorme politiske, sosiale og kulturelle endringen som har skjedd i det palestinske samfunnet i og med PLOs anerkjennelse av staten Israel. Dette glemmes av mange i debatten. Det betyr nemlig at palestinerne har akseptert at Israel ikke kan dømmes etter helt samme standarder som andre nasjoner. Den palestinsk-amerikanske intellektuelle Edvard Said argumenterte langs slike linjer i sitt forfatterskap. Til tross for at hans egen familie forlot Palestina etter opprettelsen av staten Israel.
Said medvirket sterkt til å endre det palestinske lederskapets syn på staten Israel. Men han renonserte heller aldri på palestinernes streben etter å få oppfylt sine naturlige stats- og menneskerettigheter. Et av hans grunnleggende spørsmål var: Hvorfor må palestinere fortsatt lide på grunn av historiske kriminelle handlinger mot jødene, som palestinerne ikke har begått?
En palestinsk innlevelse i jødisk lidelse, gjennom anerkjennelse av staten Israel, ble derfor fulgt av et krav om at Israel anerkjenner sin egen skyld i palestinernes lidelser. Palestinerne blir ofrenes ofre, som Said sa det.
Jødiske intellektuelle som Judah Magnes og Martin Buber argumenterte i sin tid for en binasjonal stat, for både jøder og palestinere. Det toget har nok gått. I en helt fersk bok fra tampen av 2009, «Israel and Palestine», hevder forfatteren Avi Shlaim, som selv har deltatt i krig som israelsk soldat, at etter 1967 er israelsk politikk ren kolonialisme. Det skal derfor ikke mye politisk innsikt til for å forutse at på sikt vil de indre spenningene i det israelske samfunnet bli en større trussel enn eksterne forhold.
Israel er et vibrerende og fascinerende samfunn. Å sitere ulike observatører til landets videre utvikling, er ikke å fortolke i et kontekstuelt vakum, slik Lund hevder. Det er heller et forsøk på å forstå. I god jødisk ånd.
Vi må også ta innover oss den enorme politiske, sosiale og kulturelle endringen som har skjedd i det palestinske samfunnet i og med PLOs anerkjennelse av staten Israel. Dette glemmes av mange i debatten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)